Det er egentlig ikke til å tro. Etter at snøen gikk i våres har begge føtter egnet seg lite til gåing. Dvs jeg har delvis gjort det. Haltet rundt etter å spist Ibux. Men den siste uken har jeg nesten vært som før. Artrosen i stortå leddene og delvis fotroten plager meg meg ikke. Og hvor lenge varer velstanden ? Det gir jeg blaffen i og glede meg over dagens skogstur med kone og dachsen Pia. Morgen dagen får bli som den vil.  Hvorfor har det blitt bra etter flere måneder? Vel, jeg har trent temmelig intenst alternativt og tror selvsagt at ting som skjer i kroppen ved dette fremmer reperasjon av det som er kleint. 

Jeg har nå kjøpt boka av Henry David Thoreau (1817-1864), “Til naturen”. Han skrev bla. “Jeg tror ikke jeg kan bevare helse og livsmot med mindre jeg tilbringer minst fire timer hver dag, ofte mer enn det, med å streife gjennom skogene og over høydene og markene, fullstendig fri for alle verdslige gjøremål”.

Han hadde ikke noe til overs for mosjon, men det det ordet fantes knapt på begynnelsen av 1800 tallet da de fleste slet seg ut med kroppsarbeide. Det skogsturene gjorde med han  kalte han “et vekkende lys, så varmt og stille og gyllent som en elvebredd om høsten”.

Høystemte ord!! Men hva kjenner jeg? Først og fremst ro og glede og jeg ser frem til neste tur. Både kropp og sjel forventer det.

Jeg skal skrive mer om dette senere. Men for ordens skyld, noe av dette er inspirert av Fredrik Wandrup i Dagbladet.

Hilsen Thor-Øistein