Vi abonnerer på Vi over 60. Sammen med siste utgave kom det igjen en gave til meg (den var neppe ment for Thor-Øistein), første bind i det som skal bli en serie fra Bladkompaniet. Serien handler om det serier handler om: Herregårder, vakre unge kvinner som slites mellom vakre unge menn og andre ønsker for livene sine. Den flotte unge Legen figurerer også. Språket er enkelt og fullt av klisjeer – ikke akkurat det jeg tror skal være litteraturen for dagens kvinner

Jeg er selvfølgelig klar over at uten sponsorer og reklame vil ukepressen og tildels også dagspressen avgå ved døden. Slik er det og slik vil det fortsatt bli. Vi må finne oss i mer eller mindre gode reklamesnutter enten vi ser på TV utenom NRK, på kino eller i ukepressen. Sammen med dette blogginnlegget finnes reklame/ annonser som jeg/vi ikke har noen styring over.  Er det bare greit? Det er litt ugreit om mine innlegg følges av annonser for produkter jeg tar avstand fra. Det skjer, og jeg vet ikke om jeg klarer å unngå det. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hvem har ansvaret for annonser i mediene, redaktørene eller sjefene i de store bladforlagshusene?

Det er tydelig at sjefene bestemmer, sjefer som ikke har noe med innholdet i magasinene/bladene å gjøre, bare de selger bra og trekker mange annonsører. De bestemmer også at sammen med bladene som distribueres til abonnenter og i løssalg skal inneholde en teaser med en gave til meg som abonnent/kjøper. At siste utsendelse fra Allerkonsernet inneholdt en “gave” i form av første bind i en serie som likner alle andre serier som selges i kiosker – det vi litt nedlatende kaller kiosklitteratur, tilfeldig? Neppe. Allerkonsernet har helt sikkert blitt godt betalt for å legge ved denne teaseren. Dermed gir de til sine kvinnelige lesere (for dette dreier seg om kvinner) dårlig “litteratur” og håper de skal gå på limpinnen og bli så glade i denne serien at de fortsetter å kjøpe når det ikke lenger er snakk om en gave. Men hvilket ansvar har redaktørene for disse bladene? Skal de bare godta det sjefene (sikkert menn) bestemmer eller kan de stille krav om at denslags gaver vil de ikke gi til sine lesere. Så langt tror jeg ikke det har skjedd, men det kunne kanskje skje?

En historie fra gamle dager – dvs 50 – 60-årene

Min mor ble ansatt som redaktør for en nyopprettet familieside i Aftenposten. En storfjær i hatten for en kvinne å bli redaktør i en så stor avis som Aftenposten og mor gikk til oppgaven med stor entusiasme. Hun så for seg kvinnestoff annet enn mote og matlaging, kulturstoff og stoff med betydning for samfunnet. Stor var hennes forbitrelse da familiesiden ble markedsført som “alt kvinner interesserer seg for, mote, mat og familiens ve og vel”. Sammen med dette et bilde av en kvinnehånd ned i en dypfryser hvor hun holdt i noe som med store bokstaver sto var HØNS. Mor troppet opp på sjefsredaktør Kandahls kontor, fortalte ham akkurat hva hun syntes om hvordan han markedsførte siden “hennes” og sa opp jobben på flekken. Det kaller jeg å ta ansvar, Nå er det klart at mor var ikke avhengig av denne jobben og derfor lettere kunne ta ansvar – hun hadde gode inntekter fra andre deler av virksomheten sin og ville ikke sulte. Men jeg skulle ønske at flere av redaktørene i “kvinnebladene” tok mer ansvar og avsto for mye av det søppelet de blir tvunget til å distribuere.

Hilsen en Ragnhild som vil heller vil slå et slag for Amtmandens døtre enn Tårnhuset.