Karsten Warholm, 21 åringen som vant gullmedalje i VM i London har egentlig alt for at nordmenn flest vil se på han som noe ganske spesielt. Uansett om det er i radio, på TV eller i intervjuer i avisen, står han frem som en glad og hyggelig gutt som ikke er på vei ” til å ta av “.

Men hva har brakt han dit? Hva har betydd mest, arv eller miljø? Det er temmelig bombesikkert at uten valg av de rette foreldrene er det det umulig å oppnå de løpeferdighetene Karsten har. Det skal temmelig spesielle muskelfibre til for å utvikle disse ferdighetene. Oppveksten med masse allsidig aktivitet bygger videre på det. Han var gutten som aldri var i ro.Hjemme miljøet med entusiastisk trener som også hadde beina på bakken og som de siste par årene har blitt toppet med Leif Olav Alnes, løftet han så de siste dagene opp til topp nivået.

Men alt dette er nok bare forklaringen på at de fleste snakker om denne karen med blanke øyne. Vi har hatt mange utøvere, både sommer og vinter som har flotte resultater men som aldri har “nådd frem til folket”. Det må nok noen andre egenskaper til også. Hvis jeg skal prøve å summere  noen ti-års erfaring, så må det bli: være en god vinner og en like god taper. Snakk hyggelig om konkurrentene, Finn ikke på unnskyldninger, “været er likt for alle”. Bruk litt på alle de som et rundt og som legger grunnlaget for at alt går. Ikke vær kravstor..Jeg har opplevd utøvere som er eplekjekke overfor arrangører og tilretteleggere, det være seg spesielle fordeler på.den ene eller annen måte. Ryktene om slik adferd kommer raskt ut til folket!!

Men hipp hurra for Karsten, vår unge helt !