Skogstur,, og litt sopp.

Jeg er ikke trygg på hva jeg kan plukke av sopp som er trygg mat. Ragnhild derimot var på sopptur med mor fra hun var liten. Jeg er nå støttemannskap, jeg kan finne veien, bærer sekk og kan i beste fall finne kantareller. 

Jeg har en venn som for 5 år siden slo seg ned på Bjørkelangen, på Eidsverket, en ca 250 år gammel prakt gård. Her arrangeres all verdens tilstelninger, fra bryllup til store møter. Men det var ikke vår agenda. Skogene i Aurskog-Høland er mangfoldige og det er bra med bær og sopp.Vi hadde en pensjonert lektor med som kjentmann på de flotte stiene. Det er en klar regel at man ikke viser frem sine helt spesielle soppsteder og det gjorde ikke han heller.Vi vandret og vandret og han sa, “her pleier jeg finne sopp”, eller ” her er det terreng hvor soppen trives”  Jo da, vi fant sopp, vi hadde en fin pause på en stubbe og vi hadde en flott skogstur i fin vær. Vi avsluttet med suppe på gårdskafeen.

Sopp smaker godt og for meg er stekt sopp i Kviteseid smør topp. Næringsverdien er nok ikke det viktigste selv om det var endel av matauken i gamle dager og under krigen slik jeg husker det.

Kantarellen inneholder 90 prosent vann, B-vitaminer niacin, A-vitamin og noe mineraler, samt litt karbohydrater som gir  bitte-litt kalorier. Men det gir smøret. Det har vært påvist miljøgifter og noe radioaktivitet i sopp, men det er knapt av betydning.

Sopp smaker best nå vi har plukket den selv og den er en del av et godt måltid.Som jeg stadig er inne på, det er helt likegyldig hvor sunn eller ikke sunn et enkelt måltid er, bortsett fra at det smakelig og hyggelig.

Når jeg leser meg opp om sopp, får jeg stor respekt for sopp-kunnskap.Det er årlig folk som dessverre ikke kvalitetssikrer sine sopp funn med tragisk konsekvenser.

For oss ble det en flott tur og deilig panne med sopp.

 

Konspirasjonsteorier og olje

Opp gjennom tidene er det lansert mange konspirasjonsteorier, de mest levedyktige har vært om drapet på Kennedy, at 09.11 og Twin Towers kollaps ble orkestrert av CIA og den amerikanske regjeringen, at det britiske kongehuset stod bak Prinsesse Dianas død og her hjemme at oljefondet er lureri og at frimurerne styrer politi, rettsvesen og politikk. Men er det så farlig da? Er ikke dette bare forskrudde tanker fra en håndfull mennesker på utkanten av samfunnet? Forskning.no skrev for noen år siden at det er mange, opptil 3 av 4 som tror på disse teoriene og internett er til stor hjelp for dem som lanserer slike ideer. Det begynner å bli farlig når folk blir forledet til å tro på ideer som i sin ytterste konsekvens kan være ødeleggende for et samfunn. I Norge har vi stor tillit til våre politikere og regjeringen uansett hvor uenige vi kan være. Men vi tror det dreier seg om redelige mennesker som vil det beste om enn vi er uenige om midlene. Denne tilliten kan lett ødelegges hvis vi for eksempel begynner å tro på at oljefondet bare er noe regjering og storting later som finnes for å holdet oss, nordmennene i sjakk. 

Det var ganske sjokkerende å oppleve at en respektert månedsavis som distribueres av Klassekampen i siste nummer lanserte et bredt spektrum av konspirasjoner. Ny Tid ble stiftet etter Orientering ble lagt ned, i 1975, da SV ble etablert, men er ikke offisielt organ for SV nå (heldigvis for SV). At en avis godt plassert langt ute på venstresiden ønsker å sverte USA ved å påstå at 9/11 var iscenesatt av CIA og den amerikanske regjeringen er ikke vanskelig å forstå, men veldig vanskelig å forsvare. Verre er det at det også stilles spørsmål om terrorangrepet i Barcelona skyldtes myndighetenes ønske om å kneble ønsket om selvstendighet i Katalonia.

Og så til oljen. Det er ikke akkurat en konspirasjonsteori, men heller en utrolig lite fremtidsrettet tankegang når de tre største partiene alle går inn for fortsatt boring etter olje, AP ikke fullt så kompromissløst som de to andre. Høyre vil ikke verne Lofoten, Vesterålen og Senja og FrP vil tømme havet for olje og sette i gang nye leteaksjoner i Barentshavet og ved iskanten som kryper stadig nordover. Vi kommer til å trenge energi, mye energi også i fremtiden. Men tiden er inne til å vurdere om vi ikke er inne i en tid hvor andre og mer miljøvennlige energikilder blir stadig bedre og billigere. Terje Osmundsen skriver i et debattinnlegg i Aftenposten i dag om utviklingen innen sol- og vindkraft hvor en stor del av Tysklands energibehov dekkes av solceller og India og Kina satser på storstilt utbygging av miljøvennlig energi. 

Valget for en uke siden tydeliggjorde at nordmenn og kvinner fortsatt tror på fortellingen om oljeeventyret som skal sikre velferden vår. Høyrefolk holdt seg for nesen og stemte Venstre, ikke for å sikre miljøbevissthet i regjeringen, men for å sikre mer oljeleting i de neste fire årene. Forstå det den som kan.

Hilsen en frustrert Ragnhild 

Maraton eller løpe etter trikken

To gode grunner til å skrive litt om løping idag. Oslo Maraton og boka, “Livsløp”  av Andreas Hompland som ble lansert for noen dager siden.

løpt har vi mennesket gjort av livsnødvendighet fra tidenes morgen. Vi har jaktet etter mat og vi flyktet fra fare. “Homo currens” , det løpende menneske, heter det.

Jeg har løpt hele mitt liv fordi jeg har hatt glede av det. Ikke veldig fort og ikke utover det å være mosjonist. Ingen løping de siste årene, nå krever vel 80 år gamle ledd noe mer varsomhet.

Noen ord om mine maratonopplevelser. Jeg løp det siste rett før 50 års dagen og av alle steder fra Maraton til Athen!!  Som de aller fleste som løper 42195 meter så føles det bra til ca 30 km. Bena føltes bra, pulsen var grei og pusten var uanstrengt, kanskje noen ord med kompisen du hadde følge med. Så nærmet det seg 10-12 km til mål og gradvis føltes alt tungt. Farten gikk ned, begynnende vondt her og der og kreftene avtok. Tanker som, “hvorfor iallverden gjør jeg dette” og etterhvert, “er dette meningen med livet?”

For å si det kort, løping har vært deilig og utfordringen med EN maraton burde ha holdt. Treningen og løp opptil halv maraton (21 km) er for de fleste moro og vi kommer helskinnet fra det både kroppslig og mentalt.

Så til Andreas Hompland og “Livsløp”. Han sier selv at den handler om  så mangt i livet og kanskje spesielt å løpe overalt med løpelyst og løpeglede. Og dette har blitt en avhengighet!  Når jeg nå leser om 79 år gammel dame som løper og løper den en maraton etter den andre og ser et hun smiler over det hele, så er det et bevis på hvor forskjellige vi er. Det går på hva vi tåler og orker og hva vi synes gir mening og glede. Men for de aller fleste seniorer er livet noe annerledes. Enten vi småløper (jogger) eller går kort eller langt, så får det være vår form for maraton. Har vi lyst til å gjøre dette sammen med mange, så tilbyr Oslo Maraton mange kortere måter å gjøre dette på.

Fra tid til annen kommer bussen min for tidlig. Til min egen forbauselse kan jeg fortsatt prestere noe som likner en spurt. Jeg hiver etter pusten og hjertet slår raskt. Herlig. Når jeg setter meg ned kan jeg enda en gang fastslå, jeg tålte det. Turene i skogen og morgengymnastikken er effektiv nok  ! Og helt til slutt: hvorfor bruker vi ikke skogsstiene mer?? Vi får bedre tanker i hodet vårt og beina har det mye bedre.

Nå drar vi med hund på skogstur, Hilsen Thor-Øistein

Mestrer vi årene som kommer ?

Utgangspunktet mitt idag er en stor norsk undersøkelse hvor man har fulgt mer enn 6000 mennesker over flere år. Noe av konklusjonene er at tungsinn og depresjon øker med årene. Dette kan ha noe med hvordan vi mestrer feks. årene som går, dårlig helse, dårlig økonomi og en rekke andre omstendigheter.

Internasjonale undersøkelser forteller oss at nordmenn er blant verdens lykkeligste og at eldre er lykkeligere enn unge. Kanskje ikke så rart  når vi ser oss rundt i verden og innser at vårt hjørne i verden har et fint klima, det er fred og det er en god økonomi.

Slike undersøkelser forteller noe forskjellig virkelighet hos oss. Men det er viktig å være klar at disse ndersøkelsene forteller noe om store grupper og lite om individuelle variasjoner.

Det dreier seg selvsagt mye om vår evne til å mestre livets utfordringer. Mestring defineres gjerne som vår evne til å håndtere oppgaver og utfordringer vi møter.

Jeg har lyst til å illustrere med noen eksemplarer. Lille jenta som plutselig en dag gjør kollbøtte på trampolinen. Se hvordan gleden lyser! Gammel dame med nyoperert hofte som endelig er i stand til å gå tur igjen. Gleden ved å sette seg ned på kafeen for å ta en kopp kaffe sammen med en venn! Dette er mestring i hverdagen som gir glede.

Jeg kjente godt en gammel dame som var mest opptatt av “hva hun ikke lengre maktet å gjøre”. De fleste dagene ble uansett tunge. Jeg prøvde å overbevise henne om hvor flott det var alt det hun egentlig maktet. Jeg nådde ikke frem.

La oss bli enige om at vi er laget forskjellige. Det er ikke alle det nytter “å ta i nakken”.

Ja til integrering – nei til Nikab

I Aftenposten i dag leser jeg et debattinnlegg av Inger-Margrethe Lunde som er til å bli klok av. Jeg er helt for at folk må få lov til å kle seg som de vil, men både jeg og sikkert mange andre er også enige i at i noen tilfeller bør vi følge en dresskode. Vi går for eksempel ikke inn på en pen restaurant iført singlet og korte shorts (de som gjør det bør tenke seg om). Er vi i fjellet møter vi ikke opp i penkjole og høyhælte sko for dagens tur. Vi ville vel heller ikke gått på skolen eller på arbeid med finlandshette. 

Det er en god regel at i det offentlige rom viser vi hverandre hele ansiktet og ikke bare øynene. Kroppsspråk inkludert minespill og smil er en viktig del av kommunikasjonen mellom mennesker, for mange like viktig som språket. Selv om vi ikke forstår hverandres språk kan vi kommunisere med ansiktsuttrykket vårt. Dette og mye annet er viktige grunner for å si nei til niqab. Vi skylder våre medsøstre som tvinges til å bære dette kvinneundertrykkende plagget å stå opp for dem og si et rungende nei til den utålelige praksisen at kvinner må dekke seg til, at de ikke skal få lov til å vise hvem de er. Vi er kommet langt i likestilling her i landet, det er et grovt tilbakeslag om vi skal synes det er greit at kvinner som kommer hit ikke skal få nyte den samme friheten som oss.

Jeg er enig med Inger-Margrethe Lunde i at Universitetets ja til niqab er feigt. Et forbud vil kanskje gå ut over noen kvinner som av ulike grunner ønsker å bære heldekkende plagg, men det vil hjelpe mange flere kvinner til et første skritt på vei mot en likestilling de tidligere bare kunne drømme om. Det er også en grov undervurdering av islamske menn at de ikke skal kunne tåle å se en kvinnes ansiktet uten å bli fristet over evne.

Om å “slite seg ut”.

Igår gikk jeg fra Hammern i Maridalen til Skjærsjødammen. I 1900 var rør lagt fra demningen ned til kraftstasjonen på Hammern. Det ble et svært viktig bidrag  til Oslos strømbehov, og dette fungerer fortsatt med moderne, mer effektive generatorer!

Dette ble grunnen til at jeg tittet nærmere på hva som skjedde i anleggssiden  som startet 1898. Jeg har sett på bilder som viser hopetall av arbeidsfolk, og det var ikke med svære kompliserte anleggsmaskiner. Det var hester og det var noe løfteanordninger. Og det var vel det. 

For 120 år siden var forventet levetid ca 40-45 år. At den ikke var lenger, skyltes nok mye stor barnedødelighet og infeksjonssykdommer som vi ikke hadde noen behandling mot. En stor del av dn norske befolkningen var kroppsarbeidere med 6 dagers arbeidsuke og 10-12 timers arbeidsdag. Ferier var det lite av. Mange slet seg ut og livet ble for mange ikke så langt.

Far var skogbruker og jeg var mye med iskogen fra jeg var ganske liten (fra 1939/1940). Jeg ser fortsatt for meg felling i tømmerskogen med svans (sag), kjøring av stokkene med hest, sjauing på saga med 100 kg på skulderen osv. Høytid for en gutt var bålet ved 12-tiden med mat. Det var svart kaffe kokt på blikkboks, fleskeskiver, potet og brød. For å greie dette arbeidet spiste de 4 ganger så mye (ca 8000 kal.) som kontorarbeidere idag. Det som etter hvert slo meg var at disse kara ikke var å se i skogen etter at de ble 45-50 år. De var utslitte, rygg og bein holdt ikke lenger og ofte var kreftene borte.

Noe av det samme opplevde jeg da jeg vikarierte som distriktslege i Lofoten i 60 årene. Utslitte 50 åringer var ikke noe uvanlig syn.

Men er ikke fysisk aktivitet bra for oss ??  Idag er vel halvparten av befolkingen stillesittende, de blir syke og dør av det ? Svaret er rett og slett, i gamledager slet vi oss ut og idag trenger vi fysisk aktivitet for å holde det hele igang.

Seniorlivet i leilighet

Vi bodde 35 år i en eldre enebolig – en generasjonsbolig med mine foreldre. Da vi ble pensjonister ble vi enige om å flytte fra et stort hus med mange bratte trapper før vi ble for gamle og skrøpelige til å tåle flytteprosessen. Og litt av en prosess ble det. For 8 år siden flyttet vi i leilighet i et nytt boligområde sentralt i Oslo øst. Det å tømme et gammelt hus vi hadde bebodd i 35 år og mine foreldre før det siden 1947 var ingen frøkensport, uker og måneder tok det inntil bare garasjen sto igjen – og den tok tre dager å tømme. Men nå bor vi – på ett plan og med naboer på alle kanter. Det stortrives vi med. Vi er de desidert eldste i vår boligenhet med 22 leiligheter, ja sannsynligvis på hele området, men vi føler oss likevel inkludert i det store fellesskapet. For oss føles dette mye riktigere enn å bo i en “eldreghetto”, med bare andre 60++ rundt oss.

Etter hvert er vi blitt kjent med veldig mange hyggelige naboer, både i huset vårt og i boligblokkene omkring oss. Unge familier med små barn, litt eldre familier med større barn, familier av eneboere for ikke å snakke om alle hundeeierne. Når vi er ute og lufter dachsen vår treffer vi nesten alltid andre som er ute i samme ærend som vi stopper og prater med. Vi føler en tilhørighet til området og er enige om at her skal vi bo til vi må bæres ut. Her tror jeg det er lett å bli gammel, det vil si enda eldre enn vi er nå. Selv om vi bor midt i Oslo har vi natur på alle kanter. Nærmeste nabo er Akerselva med sine fosser, broer og en unik tursti. Ti minutter unna med buss har vi Maridalen med store turområder.

Vi opplever at naboene på området føler omsorg for hverandre og trår til hvis det skulle være nødvendig – slik er det heldigvis i mange boligområder og det er enormt viktig. Men det er klart at å bo så mange forskjellige mennesker tett på hverandre kan være utfordrende. Det er behov for å jenke seg, ta hensyn til ulike ønsker og behov. På området vårt har vi både teater, kafeer og restauranter og når de tømmes rundt midnatt går det ikke alltid lydløst for seg. Det er å foretrekke fremfor trafikkstøy som vi har minimalt av. Med andre ord, vi føler oss privilegerte som bor og trives med seniorlivet vårt.

Hilsen Ragnhild 

Valget,,, og Bacalao

Ja, hva har valget med Bacalao å gjøre? Vel, det blir litt personlig og privat. Etter å sett på valgresultater og kommentarer en stund i går kveld, sovnet jeg heldigvis. Jeg våknet en gang i natt og av alt, så tenkte jeg på kjempegod bacalao vi spiste 2 ganger  i Troms for noen dager siden.

Om det blir Jonas eller Erna spiller neppe så stor rolle. De kommer begge til å få utfordringene med miljø, skole, eldre-omsorg, forskjeller på fattig og rik, innvandring og omstillinger i arbeidslivet i fanget. De vil løse dette noe forskjellig, men jeg tror det går bra, og takk for det! Som andre vil jeg nok bli opptatt av politikernes retorikk, men om det gjør det norske samfunnet varmere eller kaldere er jeg i tvil (kfr Jonas).

Så til Bacalao. Portugiserne fikk norsk klippfisk for mange hundre år side. Bacalao er egentlig navnet på torsk. Man sier at i Portugal har man like Bacalao-retter som dager i året ! En brud må ihvertfall bringe med seg minst 100 Bacalao-oppskrifter for at ekteskapet skal gå bra.

Bacalao på norsk, er den retten de fleste av oss synes er kjempegod. Hovedsakelig består den av utvannet klippfisk, tomatsaus, løk, potet, oliven og olivenolje. Det finnes selvsagt flere varianter av denne såkalte norske utgaven. Til dette kan vi drikke øl, en dram, vin eller vann. Fritt valg.

Så lenge man koser seg med maten, er jeg egentlig trøtt av å snakke om den er sunn eller ikke. Men hvis du først spør, så er nok dette noe av det sunneste vi kan spise.

Hilsen Thor-Øistein

Ungdom, konfirmasjon og kirken generelt

 

September er tydeligvis en konfirmasjonsmåned. Vi har i løpet av 10 dager vært i ikke mindre enn 3 konfirmasjoner. Stemningsfulle og vakre seremonier, (den siste hadde til og med en prest med sangstemme som messet med høy klar vakker røst) forventningsfull og spent ungdom og festkledde og stolte foreldre, besteforeldre, faddere og annen familie. Ungdom som har vært på leir sammen med prest, kateket og ungdomsarbeidere. De har ganske sikkert fått anledning til fordypning i etiske spørsmål i tillegg til all den moro ungdom har sammen på leir. Men føler kirken et virkelig ansvar for å ruste ungdommen til den konfliktfylte og brutale verden vi lever i eller ser den (kirken) det som sin viktigste oppgave å formidle troen og prøve å få flere kirkegjengere? Jeg er i tvil.

Prekenene henvendte seg til de unge direkte, men først og fremst med budskapet at Gud ser deg og verner om deg, ikke at her må du ta selvstendige og viktige valg på egen hånd. Jeg forstår kirkens anliggende og at den ser en gylden mulighet i å være med på å forme unge mennesker i den aller mest formbare perioden i livet. Vil det lykkes? Jeg tror nei. Norge blir mer og mer et sekulært land og antall aktive kristne som går regelmessig i kirken er få i forhold til alle som blir konfirmert og lar seg velsigne på konfirmasjonsdagen. Vi er kommet dithen at kirken brukes som en ramme om viktige begivenheter i livet, en seremonimester som fortsatt holder stand som nettopp det, seremonier. En stor del av det norske folk bruker kirken til dåp, konfirmasjon, bryllup og begravelser, ja også på julaften for det gir så god julestemning.

Tilbake til “våre” konfirmasjoner som alle har vært flotte feiringer. Konfirmasjonen har gitt anledning til storslagne fester for familie fra fjern og nær, noe som i seg selv er viktig. Kusiner og fettere, tanter og onkler som ser hverandre sjelden får en mulighet til å treffes, oppdatere hverandre og feire en 15 åring som vi alle er glade i. Dette kunne selvfølgelig skje uten en kirkelig ramme og flere og flere velger nok det. Men kirken har den lengste og sterkeste konfirmasjonstradisjonen og det benyttes selvfølgelig i stor grad. Dessuten har kirken modernisert seg og snakker et språk de unge forstår, det skal de ha. Nå kan bidrag til kollekten også gis med VIPPS! Kirken tenker nok at selv om hovedtyngden av årets konfirmanter ikke kommer til å bruke kirken annet enn til bryllup og på julaften så er det verd innsatsen. Jeg er i tvil – er det riktig å overlate noe så viktig som å lære unge om verden vi lever i, tro og tvil, etiske verdier, til et trossamfunn? Dette er så viktige verdier at de burde formidles uten å blande inn en gud med sine følgere enten de heter Mohammad eller Jesus.

Hilsen fra en tvilende Ragnhild

 

Planke med havutsikt.

Uansett hvor vi er, kan vi friske opp turen med noe styrkeutfordringer.

En venn av meg pleier å ta en pause etter en halvtimes tur i skogen. Legger seg ned på bakken, tar noen push ups, tar planken osv. En dag dukket plutselig en dame opp og spurte om han følte seg dårlig og trengte hjelp. Det ble avrundet med et vennlig, takk for omsorgen!