seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

17.mai er over og det ble en  over all forventning fin feiring. Værgudene smilte til oss selv om nordavinden tok litt av gleden ved å nyte utelivet. Det er årevis siden jeg var i Oslo sentrum på 17.mai så folkelivet langs Karl Johan og nedover mot havnen tok nesten pusten fra meg. Et lite skår i gleden var alt søppelet i gatene – det burde være mulig å sette opp flere søppelkasser. Men blide, smilende og syngende feirende var det masser av og selv om noen var preget av å ha begynt dagen med champagne-frokost og fortsatt med å holde rusen ved like så plaget ikke det oss.

Vi var sammen med svoger Per-Christian på matine på Nationalteateret og det var en flott opplevelse. Da hele skuespillerstaben ble heist opp fra orkestergraven og sang Revolusjonens røst av Rudolf Nilsen satt jeg med en stor klump i halsen. Klumpen ble ikke mindre mot slutten med Norge i rødt hvitt og blått og Ja vi elsker – dette er en dag det er lov å være litt nasjonalistisk. Men vi balanserer syltynt og det må vi være klar over.

Fredag gikk turen til Norheimsund for å besøke datter Gry, svigersønn Bjarte og Lill som hadde kommet hjem for 17.mai-feiring. Det er langt – 51/2 time med tog til Voss og så 11/2 time i bil. Vi var heldige og ble hentet, ellers ville reisen blitt enda lengre og slitsommere for to aldrende seniorer. I tillegg til at det er kjempehyggelig å være sammen med dem fikk vi en fantastisk tur opp til Bondhusvatnet i foten av Folgefonna i strålende solskinn. Som de fleste andre breene i Norge har Folgefonna trukket seg tilbake i løpet av de siste 20 årene så mange turister må nok undre seg over hvor nå denne breen er. Men vi får et lite glimt av den opp fra enden av vannet.

Gry som er lektor på en videregående skole i Norheimsund var spent på eksamen i norsk hovedmål mandag som skulle gjennomføres heldigitalt. Hun, i likhet med andre lærere, har bedt Undervisningsdirektoratet om å ha en plan B, f.eks. i form av eksamensoppgaver på papir i tilfelle… Men nei, direktoratet var så sikre på at alle systemer var på plass at det skulle slett ikke være nødvendig. Vi vet jo hvordan det gikk. Mandag kveld og i hele dag har jeg hørt på Udir beklage og fortelle hvor sikker en slik digital eksamen skulle være og at det som skjedde er sånt som ikke skal skje. Og det skulle være helt unødvendig å ha en back up i form av oppgaver på papir. Men nå har de altså krøpet til korset – på eksamen i morgen blir det oppgaver på papir i tilfelle…..

Digitaliseringen er kommet for å bli og vi er bare nødt til å tilpasse oss den nye virkeligheten. Den som ikke er med vil etterhvert falle helt utenfor så det er bare å stå på. Her i landet er vi blant de fremste når det gjelder digitalisering og stort sett fungerer det bra. Det er mange gode eksempler på velfungerende digitale systemer, som f.eks. Bankvesenet, Helse Norge, Altinn og mange flere kunne en ekspert fortelle oss på NRK i ettermiddag. Men vi er ikke i mål, mye arbeid gjenstår før vi er heldigitale med systemer som bare fungerer perfekt. Det er en fremtid vi neppe vil få oppleve. I mellomtiden får vi henge med så godt vi kan.

Hilsen Ragnhild, enn så lenge litt digital og mye analog

Jeg håper at bildet av Ragnhild kommer til sin rett !?  Ragnhild har alltid vært en bade-engel. Uansett temperatur i vannet, har det vært mulig med et morgenbad, så har det blitt gjennomført. April-bad i Kragerøskjærgården, sommerbad i støa i Lyngen eller som nå i vårstri Akerselva, blir gjennomført uten rop og skrik.

I gamle dager sang vi om “Akerselva du gamle du grå”.  Men det gjelder ikke nå. Utslipp fra industri og områder ble forbudt for omlag 40 år siden, Trær og vegetasjon ellers rundt elva, er inkludert i byens parkområder og pleies deretter. Overskudd vannet fra drikkevannskilden vår, går i elva og selv smålaks og ørret lever her i det klare, rene vannet. Nord for Nydalen har vi ett par badeplasser, men vi har vår egen her på Lilleborg. Fra leiligheten ser vi elva 50-60  m bortenfor oss. Fra en liten trapp er det mer eller mindre rett ut i vannet. Litt sleipt er det med småstein i mudderet. Vi gjør dukkerten mindre hasardiøs ved å holde i tauet som er festet i ett tre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er egentlig i en tilsnikelse å si “vi”.  Jeg styrte tauet,  mens  snart 82 åringen prøvde å holde balansen i vannstrømmen. Sammen med en venninne gjør Ragnhild denne øvelsen ett par ganger i uken fra kl. 0730. I etterkant er hun både våken og opplagt,  når vi starter med kaffe og morgenavis.

Jeg unnskylder meg  å fortelle at bading i veldig kaldt vann er direkte ubehagelig for meg. Fra 12-14 grader i vannet går det med en rask dupp,  men “det er det”.

For Ragnhild er morgenbad, selv i 4-5 graders vann, litt rituelt. Det skal vi ikke kimse av. Riter er viktig for å stå løpet ut. Jeg skal ikke i detalj gjenta mine hyppige turer i skog og mark, er for meg. Er jeg der ute, kan jeg nok virke rimelig manisk på mine omgivelser. Men slik får det være.

Hilsen en lett imponert ektemann, TØ.

Med barn og barnebarn spredd litt rundt omkring må det bli til at seniorene tar en tur i blant. Denne gangen gikk turen til Malmø der Kaspar 171/2 år bor og går på gymnas (som det fortsatt heter i Sverige). Den enkleste måten å komme seg dit med en eller annen form for offentlig transport er buss. Vi skulle så gjerne reist med tog, men dessverre, det går ingen tog mellom Oslo og Gøteborg, så i så fall måtte det bli buss til Gøteborg og tog derfor. Hvorfor den norske jernbanen som etter åtte år med Høyrestyre ble stykket opp i en mengde småbiter ikke kan komme overens med svenskene om en togstrekning mellom Oslo og Sveriges nest største by er en forunderlighet. Særlig siden Svenska jærnvæger (har ikke svensk æ) trafikkerer viktige strekninger i Norge og bussen vi reiste med heter VY.

Nåvel, det ble buss, syv timer ned og syv og en halv tilbake. Det går veldig greit når vi har godt med lesestoff og vet at det lengste stoppet (Gøteborg) er på 10 minutter så det er viktig å være oppsatt med mat og drikke for hele turen. Heldigvis er det et toalett på bussen ellers kunne det blitt veldig lange 7 timer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi var i Malmø fra fredag ettermiddag til søndag formiddag og hadde noen veldig fine dager med Kaspar. Malmø er en vakker by med en gamleby som absolutt er verd å få med seg. Sist vi var der var det høst, småregn og kaldt, denne gangen skinte solen og det var over 20 grader. Vi vandret gjennom noen av byens mange parker, fra det fantastiske Turning torso – tårnet som står i Vestre hamnen og duver i vinden, langs sjøen, kanalene og slottsparken, med trær og blomster i fullt flor. Det ble mange skritt på de to gamle og Kaspar var en utmerket guide. Det er synd for den vakre byen at mediene hausser opp problemer og motsetninger som fører til opptøyer og bråk. Vi merket ingenting annet enn fred og ro og Kaspar har heller aldri opplevet noe skremmende.

Fine kumlokk hører med i bybildet.

Vel hjemme er det oppkjøring til 17.mai og jeg merker meg via Klassekampen at Magnus Marsdal og Tein Kuhnle er uenige om hvorvidt vi feirer at Norge ble et demokrati med Grunnloven i 1814. Vi må vel i alle fall innse at den ene halvdelen av befolkningen, nemlig kvinnene ikke ble gitt hverken stemmerett eller andre friheter i 1814. At det samme også gjalt for de fattige i byene  og husmennene under de store gårdene er et ubestridt faktum. Så får vi være glade for at disse rettighetene ble vunnet etterhvert, via kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen og feire 17.mai som en dag for hele Norge og takke for at vi bor i et demokratisk land.

Neste tur går til Norheimsund – med tog.

God 17.mai til alle lesere og følgere fra Ragnhild

Nå har jeg bedrevet vårnostalgi i flere uker og her er jeg igjen. Vi har vært på Bråtane to helger, den første i pent vær og varme, den siste nå for noen dager siden i strålende vær og polarkulde. Det var så kaldt om natten at jeg sov med ulltrøye og stillongs, men måtte tradisjonen tro dyppe meg i sjøen om morgenen. Noen kaller det galskap, for meg er det en nødvendighet.

Tross nattekulden og isnende nordavind, løvet spratt så vi nærmest kunne både se og høre det og hvitveisen bredte seg utover i tepper. Morelltreet som må være minst 100 år gammelt blomstret, så vakkert er det at det kan være det samme med morellene. Dem er det bare fuglene som får glede av.  Fuglene sang og linerlen trippet på tunet. Hver gang vi drar derfra tenker jeg hvor gjerne jeg skulle være blitt lengre, men tross vår langt fremskredende alder, det er fortsatt planer og avtaler som venter på oss her hjemme. Det skal vi egentlig være veldig glade for, at den tiden enda ikke er kommet da vi sitter hjemme, tvinner tommeltotter og venter på at noen skal komme med litt grøt til oss.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

1.mai feiret vi Thor-Øisteins 87-årsdag med lunsj for de av barn, barnebarn og oldebarn som befant seg innen rekkevidde. Det ble en flott dag, selv om den startet med regn fra morgenen. Vi er enige om at fra nå av skal vi benytte enhver anledning til å feire at vi har stått løpet så langt.

Idrettsverdenen, som ikke egentlig er min verden, byr på så mye spenning for tiden at jeg bare må følge med. Kandidatene til presidentvervet i Norges idrettsforbund viser seg i alle kanaler og det blir synset og vurdert av både sportsjournalister og andre. At begge vil ha eierskap til en oppvekst med små materielle ressurser er mer enn underlig, særlig når det gjelder den sittende presidenten. Men valget skal vel ikke stå om hvem som hadde en vanskelig oppvekst, men om hvilke saker kandidatene ønsker å fremme. Den sittende presidenten har hatt fire år på seg til dette, men nå, en måned før valget, kommer hun med et innlegg i Aftenposten om viktigheten av barneidretten. Når det på NRK.no står at presidentens “valgkamp er på randen av god folkeskikk” så har kanskje hele saken gått for langt.

Uansett bråk i NIF, det er fotball folk flest, dvs først og fremst den mannlige delen av beforlkningen, er opptatt av. Jeg vet ikke hvor opptatt folk flest er av sin helt i Manchester City som stilikon, men jeg antar at det ikke er der interessen er størst. Uansett, Aftenposten har hyret inn kommentarer fra moteviter Pia Henriksen på EBHs stil, og da spesielt i form av silkepysjer i en prisklasse som ligger et godt stykke over det vanlige folk bruker på sine nattkjoler og pysjer. Man kan undre seg over rådgivere som foreslår at en 22 åring skal la seg avbilde i moteriktig leopard silkepysj og med klokke til en verdi av kr. 100.000+. Hvem var det som kalte fotball en folkesport?

Men tilbake til våren. Nå er tomatplantene mine så store at de bare lengter etter å komme ut på verandaen og det samme med petuniane som blomstrer. Mor sa alltid at det var viktig å vente til 17.mai og håpe på at døgntemperaturen holder seg over 10 grader. Så jeg venter og håper. I mellomtiden skal vi en snartur til Malmø (Kaspar) og deretter til fruktblomstringen i Hardanger for å besøke Gry og Bjarte.

Hilsen vårnostalgikeren Ragnhild

For noen dager siden slo alle medier opp at omlag 80 prosent av oss sitter 8 timer daglig og ellers beveger oss for lite. Forskerne fra NIH (Norges idrettshøyskole i Oslo) var selvsagt bekymret for de negative konsekvenser denne sittingen kunne ha for helsa. De ble også spurt om hvor mye som skulle til for å oppveie hva sammenhengende sitting gjør med oss. Svaret var: ” rusle tur”.For meg høres dette ganske upresist ut.

For 5-6 år siden gav Yngvar Andersen og jeg ut boka, “kom i form 60 pluss” på Aschehoug. Vi hadde et eget kapittel om konsekvensene av sammenhengende sitting. Det var da nettopp publisert internasjonale artikler om hva som skjer med kroppen og hva vi evt kan gjøre for å motvirke disse fysiologisk konsekvensene. Deres arbeid viste at 3/4 av alle, uansett alder, i USA satt sammenhengende rolig mer enn 7-8 timer daglig. Avisene kalte dette for “vår tids røking”, Det ble da henvist til hvilke følger røkingen hadde for tidlig opptreden av aldersbestemte sykdommer og kortere levetid.

Det ble dengang også sett på hva 45-50 minutter rolig sitting  førte med seg av fysiologiske endringer. Insulin/ blodsukker balansen ble endret. Betennelses fremmende markører kunne påvises og det samme skjedde med fettsyre metabolismen. Forskerene kunne så vise at omlag 5 minutters fysisk aktitet en gang i timen, kunne motvirke nettopp disse negative tingene. Men hvor mye som skulle til, kunne variere fra person til person. Poenget var at pulsen måtte litt opp. De sprekeste burde ta noen knebøyninger i tillegg til å gå litt rundt. Konklusjonen var at dette burde de fleste greie.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble også sett på om skikkelig trening etter en 8 timers stillesittende dag kunne veie opp for sittingens negative helsegevinster. Til min skuffelse fant man ikke at trening veier opp for stillesittingen. Konklusjonen ble mao, ikke sitt for lenge av gangen, og sett av litt tid til aktivitet senere på dagen. Men det er også klart, noe aktivitet er bedre enn ingen.

Og så til “den gamle vin”. Det er kanskje delvis medienes skyld at norske undersøkelser blir presentert som noe helt nytt når de egentlig bare bekrefter hva andre har gjort tidligere.

Vennlig hilsen Thor-Øistein som etter hvert synes at TV 2s reklamepauser er greie for knebøy og litt rusling rundt.

Dette er ikke en politisk blogg – i alle fall ikke en partipolitisk. Men det er ikke til å unngå at alle landsmøtene, for ikke å snakke om LO-NHO oppgjøret som førte til en fire dagers streik, blir en viktig del av mediehverdagen vår. Så kan vi sitte med morgenkaffen og enten få den i halsen eller nyte den med smil om munnen.

Jamen er det mye å ergre seg over allerede selv om AP og Høyre enda ikke har hatt sine landsmøter. Lekkasjer er det nok av, og tabloidpressen kan gasse seg i millionærer i partiledelsen og manglende geografisk representasjon i et av styringspartiene. Dessuten blir det litt komisk når landbruksministeren i forkant av landbruksoppgjøret forteller oss at en måltid uten kjøtt ikke er middag og dessuten tar ernæringsekspertene feil når de sier at vi bør spise mindre rødt kjøtt. Personlig stoler jeg mer på ekspertene i de nordiske vitenskapskomiteene enn på en landbruksminister fra Senterpartiet når det gjelder ernæring, helse og bærekraft.  At de nordiske næringsanbefalingene også skal ta hensyn til klimaavtrykk synes å være uinteressant for vår landbruksminister. I dagens Klassekampen skriver Audun Lysbakken i en kommentar at han tar en vegetarmiddag til ære for Landbruksministeren – kanskje vi skal gjøre det samme?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En annen sak som opprører meg er når UDI ber om amnesti for en rekke personer som venter på å få sak om tilbakekallelse av oppholdstillatelse avgjort og den politiske ledelsen ved Justisdepartementet vender tommelen ned. Det blir enda klarere for meg at UDI jobber etter regjeringens bestemmelser og at det er ganske urettferdig å anklage UDI når vi/jeg mener de er alt for harde i klypa og bestemmer seg for å sende ellers godt integrerte personer ut av landet. Det var Høyre/FrP-regjeringen som ba UDI bruke ressurser på å gå igjennom gamle saker om oppholdstillatelse for å se om det muligens kunne ligge noen feilopplysninger der som kunne føre til tilbakekallelse. Det er den nåværende regjeringen som sier at vi skal ha en streng og rettferdig asdylpolitikk og helt glemmer at den også skal være human. Nå er UDI overarbeidet, saker fra før 2018 ligger på vent og nye saker blir ikke behandlet. Med andre ord er saksbehandlingstiden langt fra tilfredsstillende. NOAS kan fortelle at når oppholdstillatelse blir tilbakekalt er det slett ikke slik at personene det gjelder forlater landet. Mange blir igjen som papirløse og vi mister godt integrerte personer som arbeidet og betalte skatt. Men litt hjelp fra et Senterpartiledet justisdepartement er det altså ikke å få.

Det er ikke bare i det politiske liv det verserer saker som kan få morgenkaffen til å sitte fast i halsen. Idretten har som kjent høy status i det norske folk – i alle fall blant den mannlige delen – og vervet som idrettspresident er tydeligvis også ettertraktet. I juni er det nyvalg av president på Idrettstinget og valgkomiteens flertall har valgt å vrake den sittende presidenten til fordel for Zaineb al-Samarai, norsk jurist og politiker. Hun er styreleder i to styrer og styremedlem i tre, deriblant Norges Idrettsforbund og Idrettens Studieforbund. At Håndballforbundets leder velger å nedsnakke henne som en lettvekter uten ledererfaring faller på sin egen urimelighet og er høyst umusikalsk. De av oss som følger litt med i idrettens mange organer og deres krumspring husker da den sittende presidenten ble valgt for fire år siden var det nettopp med støtte fra det mektige håndballforbundet og med god hjelp fra et godt betalt kommunikasjonsbyrå. Nå er det er grasrotopprør til støtte for Zaineb, viktig med tanke på rekruttering nye og unge krefter i styrende organer. Zainebs styrke er først og fremst å legge til rette for breddeidretten her i landet ettersom toppidretten allerede klarer seg rimelig bra. Her i huset heier vi på henne.

Hilsen Ragnhild

Mandag 16.april skjedde det. Etter en fantastisk, men kald påske fikk vi en kald og våt uke, en uke vi nesten ikke trodde på at det skulle kunne bli vår igjen. Men så var våren der. Solen skinte, gradestokken arbeidet seg oppover og svarttrosten sang av full hals. Samme dag kom alle bussrutene vi bruker med nye elektriske busser og som toppen på det hele får jeg rabatt på alle bussreisene mine, mer rabatt jo mer jeg reiser. Jamen er jeg/vi heldige som bor i Oslo. Disse tre dagene er det blitt varmere og varmere, vinterklærne legges bort og sommerklær kommer frem. Akerselva går som rene Niagara, så snøsmeltingen er nok i full gang. I løpet av disse dagene er det blitt grønt på busker og trær og det som var skittengrå gressmatter begynner også å grønnes med små tuer av scilla og gullstjerner. Verandakassene har fått nytt liv med stemor og påskeliljer og stuen vår ser ut som et drivhus med tomatplanter og basilikum i mengder. Ja nå er våren her, for vi er optimister, når våren først viser seg håper og tror vi den er kommet for å bli.

Men ikke alle kan glede seg i det fine vårværet. I dag leser jeg i Klassekampen om Rukshana som bor en halvtimes vei utenfor Oslo med mann og to barn. Begge tilhører den afghanske minoriteten hazara. Mannen kom til Norge, søkte og fikk asyl i 2003 og Rukshana fikk innvilget søknad om familiegjenforening i 2012. Siden har hun lært seg norsk, er i fast jobb og engasjerer seg i nærmiljøet, skole og barnas fritidsaktiviteter. I påsken fikk Rukshana et brev fra UDI med beskjed om at oppholdstillatelsen var trukket tilbake og hun måtte forlate landet innen 24.april. Begrunnelsen er at UDI har mistanke om at hun egentlig er pakistaner og ikke afghaner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rukshana er født i Afghanistan, men familien dro over grensen til Pakistan pga forfølgelse da hun var 3-4 år. Minoriteten hun tilhører er forfulgt og utsettes for overgrep både i Afghanistan og Pakistan. Når Rukshana sier hun ikke har pakistansk pass sier UDI at det kan hun skaffe seg. Hvorfor skal hun det da hun hadde et Afghnsk pass?

Slik jobber UDI. Man kan få mistanke om at deres viktigste oppgave er å gå alle gamle søknader og innvilgete oppholdstillatelser etter i sømmene for om mulig å oppspore feil og mulighet for å sende noen ut av landet. Det snakkes om lang saksbehandlingstid for søknader om familiegjenforening og oppholdstillatelser, ikke så rart når så mye ressurser brukes på å mistenkeliggjøre dem som allerede er her.

Rukshana kunne da hun søkte om familiegjenforening legge frem afghansk pass og fødselsattest. UDI tror at papirene er falske. Det er altså slik at når UDI har mistanke kan det bli fatalt for slike som Rukshana, Rukshana sier noe annet, men blir ikke trodd. UDI skal vi imidlertid tro på, når de har en mistanke.

Det dreier seg her om en afghansk kvinne som har bodd i Norge i ti år, snakker norsk og er i fullt arbeid. Hun har mann og barn som er norske statsborgere og er godt integrert i det norske samfunnet. Og hun skal altså kastes ut pga av en mistanke, jeg gremmes og skammer meg over hvordan vi som samfunn behandler andre mennesker.

Påskehøytidens religiøse innhold er det kanskje ikke så mange som tar inn over seg. Det at vi har en gudstro, at vi tror på noe som er større enn oss selv, har blitt en slags privatisering av religiøsitet, som noen av oss erkjenner kan være der. Paven sier selvsagt mye riktig i sin nyttårstale, men han er og blir håpløst gammeldags, særlig i synet på prevensjon og abort. Vi kan jo også tvile på hvor det bærer hen med at den ortodokse kirkens overhode i Russland velsigner en angreps-krig og at israelske jøder stormer den aller helligste moskeen i Jerusalem.

Vi har hatt rolige og fine dager på Norefjell. I mer enn 50 år har vi vært der og aldri har vi opplevd maken. Masse snø, kaldt om nettene, milde dager i solskinnet og strålende skiføre. For noen av oss,( les TØ) har turenes lengde vært beskjedene, men har gitt flotte opplevelser. Lange hyggelige måltider med familien som ellers travle hverdager ikke gir tid til, gjør godt. De som ikke er rundt oss,  holder vi kontakt med på SMS, Mail eller telefonen. Selvsagt kan det siste overdrives, men jeg tror bestefar har funnet en rimelig balanse. Det er kanskje en form for kontroll, men for meg har det vært spennende å følge barnebarn som bader i havet på Jomfruland, er på randone-ski i Troms, er på treningsleir på Mallorca, eller er i en ganske vanlig alpinbakke, eller rett og slett har det fint med venner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå, 2. påskedag, sitter vi hjemme i sofakroken, vi leser og skriver litt. Litt krim og litt annet. I tillegg har det selvsagt blitt litt spenningsserier på TV. “Hendelser ved vann”, basert på Kjerstin Ekmanns roman, med bla Rolf Lassgård var praktfull. “Shetland”, strømmet fra NrK-TV, lå ikke langt etter. Den hadde passelige doser av hva klimakriminaltet kan ende opp med. Og en kjærlighetshistorie som ender godt.

Så til slutt, litt om egen dumskap. Skiløypa krysset en holkete strødd vei og da tar man av seg skiene. Men ikke jeg denne gangen. Skiene opp i lufta, jeg på ryggen med ett par ribbeinsbrudd. Det gjør vondt og det tar tid før bein gror. Skisesongen er over og det er greit nå.

Hilsen en takknemlig Thor-Øistein

Vi er midt i den stille uken og her hjemme på Lilleborg er det VELDIG stille. Vi startet påsken torsdag før palmehelgen og i følge en av våre døtre kan vi sette palme foran og da er det påske. Altså palmetorsdag.

Vi har en hyggelig tradisjon med noen Norefjellvenner palmefredag. Så derfor kjørte vi opp til Norefjell torsdagen for å få med oss en fin skitur fredag før middag hos hyttenaboer og venner ikke så langt unna. Bortsett fra koronaårene har vi de siste i alle fall ti årene møttes til middag palmefredag, en middag som går på omgang blant oss og alltid er veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne førpåsken har vært helt fantastisk – sol fra skyfri himmel hver dag og så kjølig både om natten og tidlig på dagen at føret er typisk blå-swix, selv om vel de færreste bruker så gammeldags skismøring lenger. Vi har imidlertid fortsatt den type skismøring på hytta og med kyndig bruk av personlig smører Thor-Øistein ble det perfekt for føret. Vi har hatt kjempefine skiturer og Thor-Øistein har gått lenger enn han trodde han ville klare. I fjor trodde han han måtte sette bort skiene for godt, i år har han hatt ski på beina 40 ganger. Vi har til og med klart å krabbe oss opp de 2-300 høydemetrene opp på fjellet.

Etter tre dager på skikkelige skiturer, dvs fredag, lørdag og palmesøndag, syntes Thor-Øistein det var tid for en hvile- og restitusjonsdag for ham. Da jeg kom tilbake etter min skitur gikk han ut for å gå en liten tur rundt myrene. Det skulle han ikke gjort. På vei tilbake skulle han krysse en isete vei og selv med stor forsiktighet forsvant skiene under ham og der lå han på ryggen. Mobiltelefon og jeg var på hytta, men han klarte nå å komme seg opp og tilbaketil oss. Det gjorde vondt og diagnosen var klar: Ribbeinsbrudd og sår på albuen. Som doktorer flest hadde vi lite remedier for sårstell på hytta, men vi fant da litt og fikk plastret som best mulig. Dette var dagen vi hadde planlagt å kjøre hjem så vi dra av gårde i kveldingen.

Som alle som har brukket ribbein vet så gjør det bare litt vondt de aller første dagene. Men dag tre kommer smellen og det gjorde det her også. Dagen etter vi kom hjem tok han seg like godt en skitur på Mylla (med en stav), men så kom smertene. Heldigvis har vi fortsatt et lite lager med smertestillende så vi klarer oss forhåpentligvis over påsken.

For å si med Pollyanna – det er så mye å være glade for. Selv om Thor-Øistein har mye vondt og trenger endel hjelp så vet vi at dette er noe som går over. Det kan dessverre ta litt tid, men det kunne gått så mye mye værre. Lårhalsbrudd for eksempel med alt det medfører. Vi kan trøste oss med at beinsubstansen hans er god og sannsynligvis klarer seg bar noen år til. Et slikt fall er nemlig ikke å spøke med og vi forteller hverandre hele tiden at vi må ikke falle. Og så faller vi likevel.

Riktig god påske til alle enten dere er hjemme eller bortreist – og husk på å holde dere på beina.

Hilsen Ragnhild

Bildet er ikke av min telefon, bare så det er sagt.

Som svært mange andre pensjonister er jeg eier av en smarttelefon. For å si med politikerne – den har tjent meg vel i mange år. Den kan brukes til det meste, også til å ringe med, selv om det å ringe til hverandre svært ofte er blitt erstattet med SMS eller Messenger.

Telefonen min “snakker” med meg og forteller meg hva jeg skal gjøre og den anbefaler meg å oppdatere den med jevne mellomrom. Som den lydige sjel jeg er oppdaterer jeg når jeg får beskjed. Som oftest skjer ikke veldig mye nytt og jeg kan fortsette som jeg alltid har gjort.

En av de siste gangene jeg oppdaterte fikk jeg en ny “venn” eller app som jeg slett ikke hadde bedt om og som er i ferd med å ta kontroll over livet mitt. Appen heter Mosjon og den forteller meg daglig hvor flink jeg er eller hvordan jeg har mislyktes. Målet er å slutte de såkaldte Mosjonsringene som forteller meg når jeg har brukt et visst antall kilokalorier i forbindelse med fysisk aktivitet. Tidligere hadde jeg en skritteller (som jeg fortsatt har), men den lar meg være i fred og maser ikke på meg om at nå må jeg se å komme meg ut for å nå bevegelsesmålet mitt.

Det å bli heiet frem av en app gjør noe med meg – jeg forteller meg selv at dette ikke betyr noe, bare gjør som du vil du, og så tar jeg i et ekstra tak for å tilfredsstille appen og få ros i etterkant. Etter en skitur finner jeg meg selv sittende og sjekke telefonen for å se om jeg har vært flink nok, før jeg tar av meg skistøvlene. Da jeg forleden dag, rett før vi skulle legge oss, oppdaget at jeg bare hadde litt igjen for å slutte ringene, tok jeg en ekstra tur i trappen. Slik vil jeg ikke ha det, men jeg klarer ikke å la være å bry meg om hvor flink eller lite flink jeg har vært. Som en gulrot gir den meg utmerkelser i form av små virtuelle  medaljer som jeg kan kose meg med når jeg ikke synes jeg har vært flink nok.

Skal jeg fjerne appen? Jeg klarer ikke helt det heller, det er jo spennende å se om jeg klarer “målene” mine, eller målene som Mosjon har satt opp for meg. Her må jeg bare innrømme, jeg er avhengig og trenger sannsynligvis hjelp for å komme ut av avhengigheten. Neste gang jeg får lyst til å løpe opp og ned i trappen på kveldstid skal jeg i alle fall fortelle meg selv at nok er nok.

Vil jeg anbefale appen til andre? Absolutt ikke – det finnes sikkert mange bedre måter å følge med på aktivitetsnivået på. Og det er aldri morsomt å bli hekta.

Hilsen Ragnhild