seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Mestring har med hvordan vi greier å håndtere oppgaver og utfordringer i livet. Nå har jeg tenkt å drodle litt rundt dette når jeg er 87 år gammel.

Etter at vi ble to år gamle, er det å gå det mest selvsagte i livet.Nå ser jeg at slik vil det sansynligvis ikke være i fremtiden. I etterkant av et par snublinger og fall, har ikke beina fungert optimalt. Det kan variere fra dag til dag, men det er en endring. Jeg er ustø og automatisk velger kroppen et langsommere tempo. Er det trapper velger jeg å sikre meg med å holde i gelenderet. Jeg husker at far på sine eldre dager tok frem en arvet spaserstokk. Nå er sirkelen sluttet. Fem år yngre bror fant frem en fin skotsk stokk som han hadde observert kunne være nyttig for meg. Og det har den vært, men heldigvis ikke hver dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men noe må selvsagt kunne gjøres for å reversere forfallet !? I alle år har jeg jobbet med mennesker i alle aldre hvor bevegelse har vært viktig. Det har vært i idretten for å bli veldig god og det vært etter all verdens skader for rehabilitering.

Det er godt å vite ar kroppen er trenbar livet ut.  Balansen vår er avhengig av en brukbar såkalt propioseptiv sans. Enkelt prøvd fortalt, små signaler fra føttene, skal “fortelle” hva musklene bør gjøre for at vi skal holde oss oppreist. Denne egenskapen blir kraftig redusert med årene og er lite trenbar. Jeg må rett og slett styrke muskulaturen rundt anklene, i legger, lår og rumpe. For ikke snakke om kjernemuskulaturen, dvs både den indre og ytre muskulatur i rygg, mage og bryst. Dette kan delvis kompensere den dårligere balansen. Turer i ulendt terreng kan være god og hyggelig hjelp i tillegg.

Mange greier dette uten nærmeren veiledning. Hjelp fra fysioterapeut eller fra instruktør på treningsinstitutt, kan gi god bistand.

Men dette var ikke ment som en katastrofebeskrivelse. En time eller to tur i skogen med kjepp og en tålmodig Ragnhild er like bra for kropp og sjel som tidligere. Og en langsom tur på 9-hullsbanen med vennen Anders er fortsatt veldig hyggelig.

Konklusjon, gleden av å mestre de ferdighetene som fremdeles er der, er tilstede.

Fortsatt god sommer fra Thor-Øistein som fortsatt vil stå på

Vi startet sommeren for godt ved St.Hanstider. Turen gikk som så ofte før til Bråtene der vi nå har vært i nesten to uker. Bildet viser Nattfiolen som bare blomstrer og dufter frem til St.Hans. Sommerferien startet med sol og varme om ikke fullt så varmt som hjemme på Lilleborg. 22 grader i vannet som kjentes fløyelsmykt rundt våre morgenbadende kropper. Det var farlig tørt i starten og vi ønsket oss regn, et ønske vi fikk oppfyllt, men i starten stort sett i passelig små doser. Radio og digitale aviser har holdt oss opptatert på små og store hendelser. De store, som omhandler krigen og Wagnergruppens forsøk på statskupp er ikke mitt anliggende her. Det er den mørke bakgrunnen til alle de hjemlige hendelsene som stort sett har med våre politikere å gjøre. Det er disse sakene som fikk meg til å åpne PCen for første gang på to uker i de første skikkelige regnværet.

Tross sommervarme og feriemodus har vi opplevet to toppolitikere og regjeringsmedlemmer (kvinner) som har vært i hardt vær etter brudd på habiliteringsreglene. Denne ene måtte gå, den andre sitter fortsatt, men på ingen måte trygt. To politikere som begge har nytt og nyter stor tillit, dyktige politikere som vi så absolutt trenger og som jeg og mange med meg vil savne og savner dypt. Samtidig har vi en toppolitiker og partileder (mann) som stjeler et par 1000-kroners solbriller og har den ene dumme forklaringen etter den andre som fortsatt får tillit i partiet sitt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med fare for å bli beskyldt for å se disse sakene med feministbrillene på, må jeg spørre om dette har noe med at kvinner i politikken sitter mer utrygt enn menn? Jeg blir bestyrket i min tro når jeg leser Helle Stensbaks kommentar i Aftenposten i dag. http://Tillit nok for en statsråd Helle Stensbak Helle Stensbak Samfunnsøkonom og forfatter For er det ikke forunderlig at vi har to Senterpartipolitikere (menn) i regjering som begge var med på den famøse hytteturen der Liv Signe Navarseter fikk sms med de berømte ordene “vi har lyst på f***a di”. Det er altså stuerent for politikere og regjeringsmedlemmer å gjøre seg til tyv for ca 1000 kr eller å komme med sjikanerende meldinger til en (kvinnelig) kollega. Ære være Helle Stensbak for å trekke frem denne hyttetursaken der gutta sitter halvfulle og kvinnehatende og senere får lov til å være medlemmer av regjeringen, landets aller høyeste politiske verv. Personlig vil jeg mene at Trettebergstuen og Brenna har mye større tillit enn Moxnes, Borten Moe og Gram i mine øyne. Men de to førstnevnte er altså kvinner og de tre siste menn. Ytterligere kommentarer overflødige.

Hilsen Ragnhild som kan opprøres også om sommeren

Dette innlegget handler om språk og språkblomster – som blomstrer som rosene på Bråtane.

Norsk språk er under press og ganske spesielt i akademia, dvs i forskning og undervisning ved våre høyere læresteder. De siste tiårene har det vært en markant nedgang i bruken av norsk fagspråk til fordel for engelsk. Ikke bare på universiteter og høyskoler, men også i dagligspråket sniker engelsk seg inn over alt. Eksempelvis, butikkene har ofte ikke lenger salg, men sale. Er det jåleri eller er det rett og slett fordi alle gjerne vil vise hvor internasjonale de er? Ungdomsspråket er fullt av engelske ord og uttrykk og barnebarna foretrekker å lese på engelsk når de først leser. Jeg blir derfor både begeistret og litt beroliget når kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen sammen med utdannings- og forskningsminister Borten Moe presenterte regjeringens handlingsplan for norsk i akademia for en uke siden. “Språk er nøkkelen til alt” sa Anette Trettebergstuen, og det har hun jamen rett i. Handlingsplanen varsler konkret handling for å styrke norsk fagspråk, hele 21 tiltak skal gjennomføres. Det vil føre for langt å gjengi deler av planen her, men det må betones at dette ikke er et angrep på engelsk og internasjonalisering, men tiltak for at norsk ikke forsvinner som undervisningsspråk. Det er klart at forskningen er og skal være internasjonal slik at publiseringen må være på engelsk. Tross dette er det mange emner hvor norsk med stort utbytte kan brukes som undervisningsspråk. Jeg er ikke i tvil om at planen vil få mange kritikere, høyrøstede sådanne, men de to statsrådene bør få ros for å løfte frem viktigheten av språket vårt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke bare i akademia trenges en språklig opprydding. Jeg er ikke alene om å irritere meg over departementale ord og vendinger i den offentlige forvaltningen. Noen ganger er skriv som går ut til befolkningen så knotete og vanskelige å forstå at mange gir opp halvveis. Kanskje det var meningen, å skrive så innfløkt at man håper å ikke få vanskelige spørsmål og kommentarer.

Ikke bare i brev fra forvaltningen, også politikerspråket kan av og til være vanskelig å forstå. Jeg har den formastelige tanke at de som uttaler seg uklart sannsynligvis ikke selv vet helt sikkert hva de mener. Da kan det være enklere å komme med noen uklare, runde formuleringer for å dekke over uklare meninger. Dette kommer til uttrykk i intervjuer, særlig på direkten som i Dax18. Jeg må berømme en politiker fra Rødt som stadig er å møte i mediene, sannsynligvis fordi det han sier er klart og tydelig, ikke vanskelig å forstå hva han vil formidle.

Mange profesjoner har sine helt egne stammespråk som først og fremst er myntet på de invidde. Dette er en mulighet for å holde informasjonen intern. Her sitter jeg nok i glasshus – språket som noen kolleger bruker i f.eks. epikriser kan være så vanskelig at pasientene trenger en oversetter for å forstå hva som legen prøver å formidle.

Nå skal dette bli bedre, i alle fall fra det offentliges side. Om det også vil hjelpe på stammespråkene til leger og politikere er å håpe, men lite trolig. Klart språk har vært et satningsområde for flere offentlige etater lenge, men arbeidet er blitt intensivert med ny språklov fra 2022 hvor det stilles det krav om at det  skal kommuniseres klarspråklig i det offentlige.

En ung kvinne vi kjenner, utdannet lektor med mastergrad, har fått jobb som Innholdsdesigner i Skatteetaten. Selve tittelen sier lite om hva denne jobben inneholder, men det er altså en slags språkkonsulent. Det arbeidet går ut på er å lage tekster som gjør det mulig for folk å finne informasjonen de trenger samtidig som hun skal arbeide sammen med designere som skal sørge for at nettsider  og brev har en visuell utforming som gjør det enklere for brukere å benytte tjenestene. Vår unge venninne brenner for oppgaven og forteller meg at det offentlige faktisk er opptatt av klarspråk som effektiviserende og noe som styrker tilliten til forvaltningen. Da er det bare å håpe at flere enn Skatteetaten skaffer seg språkkonsulenter og at stillingstittelen etterhvert blir slik at folk forstår hva de holder på med. Det er et stykke frem, men de er i gang, og ære være dem for det.

Hilsen Ragnhild som har et annerledes språk i dag enn for femti år siden, og slik må det være

De fleste forstår nok at dette har med golf å gjøre. I sin tid sa Mark Twain noe slikt: ” Den enkleste måte å ødelegge en ellers hyggelig tur i det grønne på, er samtidig å prøve å slå en liten ball ned i et lite hull med en kølle”. En golfrunde tar ofte 4-5 timer og det blir for de fleste av oss rikelig anledning til å ergre seg over egne ferdigheter, eller mangel på sådanne.

Jeg slo min første golf ball for vel 30 år siden. De første årene var det ambisjoner om å bli en brukbar seniorspiller men etter hvert så jeg klart at dette måtte nedjusteres. Og det har vært bra! Med årene har vi hatt mange hyggelig golf- runder både her og der. Ragnhild og jeg er enige om at enkelte gode hull og vellykte slag er nok til å glede oss. Vi er også istand til å spille med lave skuldre og ha det hyggelig. Dagsformen varierer veldig og for 3 år siden ble jeg klubbmester på Gumøy. Utrolig men sant.

I 1955 startet 4 av de gamle gubbene på bildet studiene i Oslo. 3 av oss ( og ektefellene) spilte etter hvert golf. I snart 20 år har det vært samling på Bråtene ( Gumøy). I år ble det 2  ganger 9 hull, bading og gode middager. 25 grader begge  dagene. Det gikk langsomt og vi ble slitne. Men bevares hvor heldige  vi er!!  Det er ingen selvfølge at helsa tillater oss dette når vi er født i 1936!

For 25 år siden ble Gumøy Golfklubb etablert . 3-4 entusiaster gikk sammen med bonden Ellef. Noe dyrka mark og noe utmark ble til en 9-hulls bane. Det har etterhvert blitt omlag 225 hytteaksjonærer. Vi deler green-keeper med Bamble golf. Bjørn Frode gjør en glimrende jobb med de ressurser vi har. Både vi medlemmer og gjester er mer enn fornøyde. Vi behøver ikke bestille tid. Uten særlig venting, er det bare å stille opp. Morgenturer med Anders ser jeg frem til og 5-6 hull med Ragnhild.

I yngre år var jeg nok i overkant opptatt av at alt skulle være trening eller skikkelig mosjon. Sansynligvis har alderen ført til at jeg synes at all aktivitet, alene eller aller helst sammen  med andre, er det hyggeligste jeg kan foreta meg. Og det er nok bra for noe også.

Vennlig hilsen Thor-Øisten som ser frem til en god sommer

Norsk kosthold baserer seg på melk og brød i større grad enn kostholdet i andre land. Vi behøver ikke gå lenger enn til Sverige der et midt på dagen måltid består av varmretter mens vi her hjemme tradisjonelt spiser matpakke med brødskiver. Nå internasjonaliseres det norske kostholdet mer og mer, særlig i de store byene, men matpakken ser alikevel ut til å holde stand. Selv om store bedrifter ofte har kantiner hvor det også serveres varm mat, er dette mer unntaket enn regelen.

Melken ser ut til å være en taper i kostholdet vårt. De siste 20 årene har melkeforbruket gått ned med hele 30%. Årsakene er sikkert mange, men høytflyvende ernæringskampanjer med budskap som “melk er for kalver” er sikkert en av dem. Det er liksom ikke lenger kult å drikke kumelk og samtidig betaler de unge og kule gjerne en femmer ekstra for å få soyamelk i latten sin.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har lyst til å slå et slag for melken som en viktig del av norsk kosthold. Særlig når det gjelder små barn er melken en viktig kilde til protein og fett samtidig som den er vesentlig for jod og kalk, også hos voksne. De som mener at små barn ikke skal drikke melk etter ammeperioden, men heller gir dem juicer eller melkeerstatninger som soyamelk og havremelk, er ofte ikke klar over hvor stor betydning melken har for disse næringsstoffene. Hvis melken utelukkes fra småbarnas kosthold er det nødvendig med andre gode kilder til protein, fett, jod og kalk. Det vil i praksis sparke beina under rene brødmåltider, og gjøre to varme måltider med proteinrike matvarer nødvendig.

Mine motdebattanter vil her hevde at vi nordmenn er nærmest alene i verden om å fore opp ungene våre på søt melk. Det er selvfølgelig helt riktig. Genetisk sett er vi nordboere (ikke bare nordmenn) alene i verden om å tåle melkesukker (laktose) etter ammeperioden. Evolusjonen har rett og slett gjort oss i stand til å fordøye søt melk nettopp fordi den passer inn i et norsk kosthold. Dermed er ikke sagt at ikke melkeprodukter nytes i stor grad verden over. Syrnede melkeprodukter som f.eks. yoghurt og oster brukes mye mer i resten av verden enn vi har vært vant til her hjemme. Vi har vår kjære brunost, men den er så stappfull av melkesukker at det er få i Syd-Europa, Afrika eller Asia som kan tolerere den fordi de tåler melkesukker dårlig.

Søtmelk som næringsmiddel er aller viktigst i barneårene. Melkeprodukter som ost og syrnet melk er viktige næringsstoffer for oss voksne. Vi spiser mer og mer variert enn småbarn og klarer sikkert å dekke næringsbehovet vårt uten søtmelk. Men veganere som hverken spiser melk eller egg må være ekstra nøye med å sette sammen kosten slik at de viktige næringsstoffene blir dekket. Det går an, men kan være krevende. Personlig er jeg sterkt i mot at små barn, opp til tre-fire års alder skal ha et vegansk kosthold.

Så her kan jeg være på lag med senterpartipolitikeren som i Dax18 mente at norsk landbruk ville knele uten kua. Men forutsetningen for kua må være at den gir oss både kjøtt og melkeprodukter, ikke at oksekalver ales opp for å bli kjøttprodusenter eller gårdsbruk som baserer seg på kyr bare for kjøttproduksjon. Og kjøttspisingen blant oss nordmenn MÅ ned, maks 500 g i uken og det er mer enn nok.

Hilsen Ragnhild som ikke drikker annet enn sur melk, men ikke ville drømme om å ha soyamelk i latten.

Jeg har alltid vært mer enn allminnelig opptatt av mat. Ikke bare fordi jeg liker å lage mat og selvsagt å spise god mat, men også fordi de siste 15-20 årene av mitt yrkesliv hadde med mat å gjøre. På den tiden var jeg opptatt av hva maten gjorde med pasientene mine og foreldrene deres. La meg forklare, dette gjalt både de som virkelig hadde uønskede reaksjoner på det de spiste, men også alle de som trodde eller ønsket å tro at barna deres hadde alvorlige matreaksoner. Nå har maten innhentet meg igjen, men i form av politisk verktøy som daglig finner veien til mine morgenaviser.

Det hele startet med at noe av det som sto i en rapport som skulle gi grunnlag for nye nordiske kostråd lekket ut i pressen. Som alltid grep deler av pressen det som syntes å være mest kontroversielt og derved skape interesserte lesere, nemlig forholdet til kjøtt. De nye ernæringsrådene skulle ikke bare ta hensyn til hva som var bra for helsen, men også ta påvirkningen av klima i betraktning. O g derved hadde vi det gående.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sensasjonslystne journalister slo opp med store fete bokstaver at de nye ernæringsrådene ville foreslå at vi skulle spise mindre kjøtt, maks 500 g i uken og fortrinnsvis ikke rødt kjøtt eller bearbeidet/prossesert kjøtt. Dette var selvfølgelig å holde en rød klut foran de av våre politikere som er bøndenes store forkjempere og nå sitter i regjering. “Et måltid uten kjøtt er ikke middag” sa landbruksministeren, et utsagn hun sener har prøvet å nyansere, men ordene er nå en gang sagt. Siden har det gått frem og tilbake på høyt politisk nivå hva som bør eller ikke bør være de faglige rådene til befolkningen. Uansett hva som er eller ikke er middag, alle faglige råd går ut på at vi må spise mer fisk og grønnsaker og mindre kjøtt. Selv om noen holder på at norske klima gjør at gressproduksjon er mulig i hele landet og derfor egnet til husdyrhold, så er det et ubestridelig faktum at for å opprettholde en melkeproduksjon som er økonomisk lønnsom må det kraftfor til. Og kraftforet vokser ikke på gresslettene i dalene våre, det importeres. Dette er også politikk – for at husdyrhold, les melkekuer, skal lønne seg med dagens subsidier, må det store kvanta melk med høyt fettinnhold til og det ser ikke ut til å være mulig uten kraftfor. Det aller mest klimavennlige husdyrhold må jo være at kyrne gir oss både melk og kjøtt. Ren kjøttproduksjon er en klimaversting. Når det gjelder melk og melkeprodukter fortjener denne viktige matvaren for nordmenn et eget blogginnlegg.

Samtidig går krangelen mellom dem som synes det er uproblematisk at nordmenns kjøttforbruk har doblet seg på noen få tiår og alle de som mener at kjøttspising, i alle fall i store mengder, er uforenlig med god helse og samtidig uheldig for klimaet. Det hjelper ikke å slutte med husdyrhold her hjemme og heller importere kjøtt fra Syd Amerika, bare så det er sagt. Og ikke nok med det, alle bøkene som forteller oss hva vi skal spise, når vi skal spise og hvordan vi skal spise oss friske, sunne og slanke har utrolig gode kår her til lands. Mange av disse er blitt bestselgere med lange ventelister på bibliotekene og gir tykke lommebøker til forfatterne og forlagene som har greid å kapre denne typen litteratur.

Hva har så maten vi spiser med politikken å gjøre? Rent bortsett fra om noen synes det er ufint av ernæringsfagfolkene å fordømme kjøttspisingen så er det mer strukturelle problemer som må gripes fatt i. Kan det norske landbruket omstille seg slik at kjøttproduksjon viker plassen for dyrking av mer grønnsaker? Noen mener dette er absolutt mulig. Norsk klima egner seg godt til dyrking av rotgrønnsaker, erter og bønner som alle er viktige deler av et mer plantebasert kosthold. Andre tror dette ikke er mulig. Vi får se – i alle fall dreier det seg om store omstillinger, både for landbruket og det kjøttelskende folket vi er blitt. Jeg tror i hvert fall ingen har vondt av å legge om kosten til mer fisk og grønnsaker og holde kjøttforbruket godt under 500 g i uken. Men her må det virkemidler til, f.eks. økonomiske. Det må bli billigere å spise fisk og grønnsaker og det må ikke være lov å dumpe kjøttprisene slik at folk ikke har råd til å la være å spise mest kjøtt. Dessuten må vi ikke glemme at kjøtt ikke bare er storfekjøtt, men også sau, geit og vilt. Sau og geit som går ute store deler av året er viktige for at Norge ikke skal gro igjen og gir oss mer enn bare kjøtt som ull og den norske nasjonalosten, geitost. Så lenge vi spiser norsk sau og lam og ikke det som importeres fra New Zeeland og fraktes jordkloden rundt, så må det være godt for både klima og helsen. Men altså bare 500 g i uken.

Hilsen Ragnhild

Det er blitt en travel forsommer med mye reisevirksomhet. Nå er vi på tur igjen – til Ålesund for Eldre legers forenings vårmøte. Mer om det senere. Pinsen ble lang på Bråtane. Vi dro allerede torsdag og ble til mandag annen pinsedag. Det var som vanlig herlig å være der, alt blomstret, sjelden har det vært så mye NattogDag, gresset grodde så vi nesten kunne høre det og småfuglene sang. Til og med gjøken avla oss en visitt og koko`et oppe i lia. Jeg gjorde ikke engang et forsøk på å komme meg til treet den satt i, til det er jeg blitt for gammel. Men kaldt var det, med en isnende nordavind og om natten nede i 6 grader. Morgenkaffen på plattingen utenfor stuen var som den skulle være – varmt i solen i en lun krok.

Vi “pinset” sammen med Kjersti og familie – så heldige vi er som kan være sammen med barn og barnebarn flere dager i trekk. Det ble mye småpusling rundt, litt luking, i alle fall for å få bort det mest iøynefallende ugresset. Jeg har startet min årlige kamp mot brenneslene og jeg vet når jeg kommer ned dit neste gang er det akkurat like mye brennesler som før jeg begynte krigen mot dem. Men jeg gir ikke opp. Om kvelden spilte vi Liverpool – et internt familiekortspill som for barn og barnebarn dessverre har erstattet bridgen. Morsomt er det likevel, og selv Iben 16 år nedlot seg til å spille med oss på analogt vis.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er vi klare for avreise Ålesund. Vårmøtet er alltid hyggelig og faglig inspirerende. Mange gode foredrag og forelesere. Eldre legers forening, definert som leger 65+, er en livskraftig forening med over 800 medlemmer. Dette er bare en liten del av norske leger 65+, men medlemstallet ser ut til å være økende. Vi har mye bra faglig å by på, og møtene våre er populære. Jeg går nå ut av styret etter mange år som styremedlem og medlem av kurskomiteen. Jeg kommer til å savne det, styremøtene og møtene i kurskomiteen. Thor-Øistein er så aktiv som det går an med sine idrettsgreier så jeg blir nødt til å finne på noe nytt.

Her om dagen kom jeg over en gammel bok med små gullkorn i form av epistler av Magne Skjæraasen. Jeg tok den med for å lese for en gammel kvinne som ikke orker å lese selv. Selv om boken er snart 50 år gammel var det forbausende mye som er like aktuelt i dag selv om den digitale virkeligheten gjør at verden ser helt annerledes ut. Jeg merket meg spesielt et begrep som het skredderens time. Begrepet stammer fra det gamle bondesamfunnet der skredderen satt og sydde til lyset begynte å svinne så han stakk seg på nålen. Det var for tidlig å tenne lampene så i en time, på grensen mellom dag og kveld var det ikke annet å gjøre enn å sitte stille, tenke, småprate og bare være. En time til ettertanke og samvær mellom familiemedlemmene. Den omvandrende skredderen som ga navn til timene kunne fortelle om smått og stort som skjedde i bygda og bondefamilien kunne sitte og lytte og gi sitt besyv med. I dag kunne vi virkelig trenge en slik skredderens time når skumringen kommer over oss. I stedet for å tenne alle lys kunne vi legge bort telefonene og rett og slett snakke sammen. En formastelig tanke som jeg vet ikke er mulig å realisere. Men det er lov å drømme.

Ha en god helg og nyt sommerkveldene.

Hilsen Ragnhild

17.mai er over og det ble en  over all forventning fin feiring. Værgudene smilte til oss selv om nordavinden tok litt av gleden ved å nyte utelivet. Det er årevis siden jeg var i Oslo sentrum på 17.mai så folkelivet langs Karl Johan og nedover mot havnen tok nesten pusten fra meg. Et lite skår i gleden var alt søppelet i gatene – det burde være mulig å sette opp flere søppelkasser. Men blide, smilende og syngende feirende var det masser av og selv om noen var preget av å ha begynt dagen med champagne-frokost og fortsatt med å holde rusen ved like så plaget ikke det oss.

Vi var sammen med svoger Per-Christian på matine på Nationalteateret og det var en flott opplevelse. Da hele skuespillerstaben ble heist opp fra orkestergraven og sang Revolusjonens røst av Rudolf Nilsen satt jeg med en stor klump i halsen. Klumpen ble ikke mindre mot slutten med Norge i rødt hvitt og blått og Ja vi elsker – dette er en dag det er lov å være litt nasjonalistisk. Men vi balanserer syltynt og det må vi være klar over.

Fredag gikk turen til Norheimsund for å besøke datter Gry, svigersønn Bjarte og Lill som hadde kommet hjem for 17.mai-feiring. Det er langt – 51/2 time med tog til Voss og så 11/2 time i bil. Vi var heldige og ble hentet, ellers ville reisen blitt enda lengre og slitsommere for to aldrende seniorer. I tillegg til at det er kjempehyggelig å være sammen med dem fikk vi en fantastisk tur opp til Bondhusvatnet i foten av Folgefonna i strålende solskinn. Som de fleste andre breene i Norge har Folgefonna trukket seg tilbake i løpet av de siste 20 årene så mange turister må nok undre seg over hvor nå denne breen er. Men vi får et lite glimt av den opp fra enden av vannet.

Gry som er lektor på en videregående skole i Norheimsund var spent på eksamen i norsk hovedmål mandag som skulle gjennomføres heldigitalt. Hun, i likhet med andre lærere, har bedt Undervisningsdirektoratet om å ha en plan B, f.eks. i form av eksamensoppgaver på papir i tilfelle… Men nei, direktoratet var så sikre på at alle systemer var på plass at det skulle slett ikke være nødvendig. Vi vet jo hvordan det gikk. Mandag kveld og i hele dag har jeg hørt på Udir beklage og fortelle hvor sikker en slik digital eksamen skulle være og at det som skjedde er sånt som ikke skal skje. Og det skulle være helt unødvendig å ha en back up i form av oppgaver på papir. Men nå har de altså krøpet til korset – på eksamen i morgen blir det oppgaver på papir i tilfelle…..

Digitaliseringen er kommet for å bli og vi er bare nødt til å tilpasse oss den nye virkeligheten. Den som ikke er med vil etterhvert falle helt utenfor så det er bare å stå på. Her i landet er vi blant de fremste når det gjelder digitalisering og stort sett fungerer det bra. Det er mange gode eksempler på velfungerende digitale systemer, som f.eks. Bankvesenet, Helse Norge, Altinn og mange flere kunne en ekspert fortelle oss på NRK i ettermiddag. Men vi er ikke i mål, mye arbeid gjenstår før vi er heldigitale med systemer som bare fungerer perfekt. Det er en fremtid vi neppe vil få oppleve. I mellomtiden får vi henge med så godt vi kan.

Hilsen Ragnhild, enn så lenge litt digital og mye analog

Jeg håper at bildet av Ragnhild kommer til sin rett !?  Ragnhild har alltid vært en bade-engel. Uansett temperatur i vannet, har det vært mulig med et morgenbad, så har det blitt gjennomført. April-bad i Kragerøskjærgården, sommerbad i støa i Lyngen eller som nå i vårstri Akerselva, blir gjennomført uten rop og skrik.

I gamle dager sang vi om “Akerselva du gamle du grå”.  Men det gjelder ikke nå. Utslipp fra industri og områder ble forbudt for omlag 40 år siden, Trær og vegetasjon ellers rundt elva, er inkludert i byens parkområder og pleies deretter. Overskudd vannet fra drikkevannskilden vår, går i elva og selv smålaks og ørret lever her i det klare, rene vannet. Nord for Nydalen har vi ett par badeplasser, men vi har vår egen her på Lilleborg. Fra leiligheten ser vi elva 50-60  m bortenfor oss. Fra en liten trapp er det mer eller mindre rett ut i vannet. Litt sleipt er det med småstein i mudderet. Vi gjør dukkerten mindre hasardiøs ved å holde i tauet som er festet i ett tre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er egentlig i en tilsnikelse å si “vi”.  Jeg styrte tauet,  mens  snart 82 åringen prøvde å holde balansen i vannstrømmen. Sammen med en venninne gjør Ragnhild denne øvelsen ett par ganger i uken fra kl. 0730. I etterkant er hun både våken og opplagt,  når vi starter med kaffe og morgenavis.

Jeg unnskylder meg  å fortelle at bading i veldig kaldt vann er direkte ubehagelig for meg. Fra 12-14 grader i vannet går det med en rask dupp,  men “det er det”.

For Ragnhild er morgenbad, selv i 4-5 graders vann, litt rituelt. Det skal vi ikke kimse av. Riter er viktig for å stå løpet ut. Jeg skal ikke i detalj gjenta mine hyppige turer i skog og mark, er for meg. Er jeg der ute, kan jeg nok virke rimelig manisk på mine omgivelser. Men slik får det være.

Hilsen en lett imponert ektemann, TØ.

Med barn og barnebarn spredd litt rundt omkring må det bli til at seniorene tar en tur i blant. Denne gangen gikk turen til Malmø der Kaspar 171/2 år bor og går på gymnas (som det fortsatt heter i Sverige). Den enkleste måten å komme seg dit med en eller annen form for offentlig transport er buss. Vi skulle så gjerne reist med tog, men dessverre, det går ingen tog mellom Oslo og Gøteborg, så i så fall måtte det bli buss til Gøteborg og tog derfor. Hvorfor den norske jernbanen som etter åtte år med Høyrestyre ble stykket opp i en mengde småbiter ikke kan komme overens med svenskene om en togstrekning mellom Oslo og Sveriges nest største by er en forunderlighet. Særlig siden Svenska jærnvæger (har ikke svensk æ) trafikkerer viktige strekninger i Norge og bussen vi reiste med heter VY.

Nåvel, det ble buss, syv timer ned og syv og en halv tilbake. Det går veldig greit når vi har godt med lesestoff og vet at det lengste stoppet (Gøteborg) er på 10 minutter så det er viktig å være oppsatt med mat og drikke for hele turen. Heldigvis er det et toalett på bussen ellers kunne det blitt veldig lange 7 timer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi var i Malmø fra fredag ettermiddag til søndag formiddag og hadde noen veldig fine dager med Kaspar. Malmø er en vakker by med en gamleby som absolutt er verd å få med seg. Sist vi var der var det høst, småregn og kaldt, denne gangen skinte solen og det var over 20 grader. Vi vandret gjennom noen av byens mange parker, fra det fantastiske Turning torso – tårnet som står i Vestre hamnen og duver i vinden, langs sjøen, kanalene og slottsparken, med trær og blomster i fullt flor. Det ble mange skritt på de to gamle og Kaspar var en utmerket guide. Det er synd for den vakre byen at mediene hausser opp problemer og motsetninger som fører til opptøyer og bråk. Vi merket ingenting annet enn fred og ro og Kaspar har heller aldri opplevet noe skremmende.

Fine kumlokk hører med i bybildet.

Vel hjemme er det oppkjøring til 17.mai og jeg merker meg via Klassekampen at Magnus Marsdal og Tein Kuhnle er uenige om hvorvidt vi feirer at Norge ble et demokrati med Grunnloven i 1814. Vi må vel i alle fall innse at den ene halvdelen av befolkningen, nemlig kvinnene ikke ble gitt hverken stemmerett eller andre friheter i 1814. At det samme også gjalt for de fattige i byene  og husmennene under de store gårdene er et ubestridt faktum. Så får vi være glade for at disse rettighetene ble vunnet etterhvert, via kvinnebevegelsen og arbeiderbevegelsen og feire 17.mai som en dag for hele Norge og takke for at vi bor i et demokratisk land.

Neste tur går til Norheimsund – med tog.

God 17.mai til alle lesere og følgere fra Ragnhild