seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Dette er Jenny Skavlan som er bekymret for noe av det jeg også ser er bekymringsfullt.

Det er veldig mye å være bekymret, redd, sint og lei seg for nå om dagen. Det som overskygger alt er selvfølgelig situasjonen på Gaza og i Ukraina, det skal jeg la ligge. Det som opprører meg og gjør meg rasende utover dette er hvordan myndighetene våre somler og utsetter og derved setter menneskeliv på spill. Det andre som opprører meg er den såkalte “fast fashion” og hvordan klesgigantene opererer med store klimautslipp som resultat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La meg ta det verste først. På Trandum interneringsleir sitter over 20 etiopere, mange av dem småbarnsfedre, og venter på å bli sendt ut av landet. De fleste av dem har bodd i Norge i over 15 år. Det er nå flere måneder siden regheringen og SV ble enige om å følge opp Baumannutvalgets anbefaling om andre reaksjonsformer for småbarnsforeldre som står i fare for å bli utvist. Men enda har de ikke greid å få fart i saken som er lovet tatt opp i 2024 og justisministeren er totalt fraværende i spørsmålet. Kanskje det er fordi Senterpartiet i 2022 stemte i mot et liknende forslag og egentlig er et innvandringsfiendtlig parti? Med Senterpartiets mørkebrune fortid fra tiden rundt annen verdenskrig er dette kanskje ikke så merkelig?

Men nå, i dagens såkalt liberale og humanistiske Norge, hentes småbarnsfedre (og mødre som jeg har skrevet om tidligere) som kriminelle og plasseres i en interneringsleir som minner om et fengsel. Dette er mennesker som har familie, jobb, betaler skatt og har bodd i Norge i lang tid, flere av dem har små barn. Det heter seg at vi trenger arbeidskraft, men betyr dette bare hvit arbeidskraft? Dessuten, Etiopia er langt fra et trygt land for disse mennene med flere pågående væpnede konflikter. Mens dette som burde opprøre langt flere enn meg pågår er det bare Klassekampen som setter denne regjeringslammelsen på dagsorden med store oppslag. Nå må justisministeren våkne, det krever bare en instruks fra henne om å sette disse sakene i bero.

Så var det “fast fashion” som rett og slett betyr at klesgiganter og moteskapere lanserer nye “må ha” moter og kolleksjoner i rivende fart. Godt hjulpet av tanketomme influencere påvirker dette unge, flest jenter, også i Norge. Jenny Skavlan skrev en glimrende Ytring på NRK i går som alle, også unge som ellers ikke leser aviser eller nyheter, burde lese. At den globale klesindustrien står for rundt 10% av verdens klimautslipp (flytrafikken står for 3% som Jenny Skavlan skriver) burde bekymre oss mye mer enn det gjør. I tillegg burde vi bekymre oss for alle de underbetalte kvinnene som jobber helsen av seg for luselønn for at vi i rike land kan boltre oss i stadig nye kreasjoner. Jeg har bare en bønn til dere, les Jenny Skavlan, bli klok og skamfull.

Hilsen en mer enn vanlig opprørt Ragnhild som også lurer på hvorfor Thor-Øistein er utestengt fra FB.

Når vi er «noen og åtti» og «mange og åtti» år, er det med stolthet vi sier at vi er gamle. Ikke at det er en prestasjon å bli så gamle, men i takknemlighet over at vi har fått lov til å stå løpet så,lenge.
I ettermiddag er vi litt støle i kroppen etter å ha vært på ski i halvannen time. Vi har vært mer en glade i å gå på ski. I yngre år gikk vi endog noen turrenn i marka, uten særlig bravur, men det var moro.
Nå skal jeg fortelle hvordan vi gjør det uten å sette livet på spill med stygge fall osv. Fra der vi bor, tar det 10 minutter til parkeringsplassen vår i Maridalen. Etter en liten nedoverbakke, er vi på flate jorder innover i dalen. Her kjører Skiforeningen opp brede og fine spor gjennom hele vinteren. Akkurat idag, rakk de det ikke etter uværet igår. Men noen hadde vært ute før oss.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har vanlige langrennski med feller. De er greie på sørpeføre til noen kuldegrader. Skikkelig kaldt og hardt, er det dårlig feste. Da går vi rett og slett ikke. Det er viktig å ha binding med en vrimekanisme. Lett å få på og spesielt å få av, når vi ligger der. Balansen er annerledes enn bare for 10 år siden. Forleden falt jeg ut av løypa fordi jeg skulle rette på lua. Å komme opp igjen uten å ta av seg skiene går ikke. Den ene skien må av, opp på knærne, så håpe at lårstyrke er brukbar for å komme opp. Hvis det er problemer, har jeg sagt ja til hjelpende hånd. Den første skituren for 85 år siden, var det far som kom med hånden. Sirkelen er sluttet.

Litt diagonalgang og dobbeltak fryder vi oss over i lett fallende terreng. Oppoverbakker bør ikke være for bratte, vi skal jo nedover etterpå. Jeg pleier å si at vi går omtrent like fort som tidligere, det tar bare en god del lengre tid. Vi stopper ganske så ofte. Vi ser dyrespor, vi hører lyder ( ikke podkaster) og vi synes alt er vakkert rundt oss. Det er greit å få igjen pusten også!

I gamle dager kunne turene bli ganske lange. Vi kom hjem slitne og sultne og etter en dusj kunne det smake med en øl. Idag betraktelig kortere tur, men likevel følelsen av å ha vært på tur. Te- kopp og brødskive i sofaen, herlig. Etter å ha sett litt på Birken, omlag to og halv time med staking over fjellet, var det bare å fastslå at vi opererer i to forskjellige verdener, og takk for det.

Hilsen Thor-Øistein som også idag kan være fornøyd.

Det har vært vår i luften en stund, men idag ble det en pause. Yr hadde meldt regn, men gradvis ble det kjøligere og en herlig snøstorm presenterte seg. Vi har lett for å bli vrange og sure hvis vi ikke får daglig tur på beina og frisk luft. Det samme gjelder dachsen Pia. Varmt på beina, tykk ullgenser og hette over lua. 45 minutter før vi gikk inn til peis og varm kakao.
Jeg fant frem avisutklipp fra den siste måneden. Løssalg av aviser skal være best når det er såkalt helsestoff på forsidene. Det er ofte mange eiendommelig påstander med etter-følgende råd for et langt sorgløst liv osv.
Idag skal vi se nærmere på det. En dansk professor har forsket på aldrings- prosessen. Hans råd som presenteres i Aftenposten er tildels basert på forskningen hans og tildels på egne erfaringer.
Det er liten tvil om at aldringen tar tak i oss temmelig individuelt. Feks. vil noen 80 åringer se uforskammet unge ut, mens det motsatte vil kunne skje med andre. Professoren mener at 10-30,prosent av aldringen vil være genetisk bestemt mens resten vil bestemmes av vår livsstil.

Det er idag mulig å vurdere såkalt epigenetiske endringer i kroppen som sier hvor langt vi har kommet i aldringsprosessen. Så vidt jeg forstår er dette ikke prøver som er allment tilgjengelig og i tillegg er det tvil om hvorvidt disse resultatene kan vekt- legges. Men er slike mulige endringer nødvendige for at vi vil endre vår livsstil.?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så til det han foreslår og som han gjør selv. Han spiser og lever sunt. Han trener flere ganger i uken og faster 16 timer daglig. (Faste ser ut til å virke bra for mange, men jo eldre man er jo mer varsom bør man være). Han påstår selv at han ikke er religiøs på noe av dette.  Et rikt og godt sosialt liv vektlegger han, «en god familiefrokost og vennemiddag med rødvin er greit». Godt å høre, sier jeg. Andre forskere har også poengtert hvor vesentlig det er å pleie vennskap og nære relasjoner.

Ellers snakker han om 3-4 kopper kaffe og mørk sjokolade som godt dokumentert. Viktige antioksydanter,!! Han nevner også et par kosttilskudd som han tar selv men som han ikke generelt vil anbefale, og det lar  vi ligge.

Til slutt sier professoren det vi bør får ut av intervjuet: Adferd og livsstil er nok det viktigste.

Jeg gjentar en sannhet: Det er mange ting som avgjør hvor lenge vi lever og mye har vi ingen innflytelse på. Vi får heller legge forholdene tilrette for at vi kan være aktive og ha det bra så lenge vi lever!
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt gleder seg over snøføyka som pisket i ansiktet.

Gratulerer med dagen til alle kvinner, menn, gamle og unge. Dagen minner oss på hva vi har fått til og hva som gjenstår i frigjøringskampen. Og her dreier det seg ikke bare om kvinner, men også om alt menn har å vinne på likestilling mellom kjønnene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da vi sto på barrikadene i 1970-årene sto kampen om å få kvinner ut av et trangt kjønnsrolle mønster som lenket henne til kjøkkenbenken og ektesengen. Like viktig for oss den gangen var det å få mannen ut av rollen som eneforsørger og tilbake til hjemmet som en likeverdig partner der. Vi forestilte oss og ønsket oss en mann som deltok på lik linje i familielivet, som kompensasjon skulle vi dele på forsørgeransvaret.

Har vi lykkes? Vi er kommet et langt skritt videre. Kvinner tar forsørgeransvar og menn tar ansvar for hus og barn i langt større grad enn på 1950- og 60tallet. Fedrekvoten har vært viktig for fars ansvar for og kontakt med barna selv om en del forskjellsfeminister tviholder på mors enerett på barna i første leveår. Menn opplever fortsatt urettferdighet i barnefordelingssaker etter samlivsbrudd selv om det også her har skjedd forandringer. For meg er det et sidespor å diskutere “rett til” et ligg.

I Nyfeministenes og Kvinnefrontens barndom var vi nøye på å forsikre om at vi på ingen måte hatet menn, tvert i mot hadde mange av oss gode relasjoner til en eller flere menn. Myten om feministenes mannshat har imidlertid stått sterkt lenge, for i dag, noen og femti år senere, leser vi i Aftenposten at myten om feministers mannshat er vitenskapelig tilbakevist. Det kunne jeg helt uvitenskapelig sagt for nesten femti år siden.

I 1978 fikk Norge en likestillingslov og en lov om selvbestemt abort. Likestillingsloven ble revidert i 2013 og sterke krefter tar nå til orde for en enda mer radikal revidering i det den fortsatt favoriserer kvinner. Da er det på sin plass å løfte blikket og minne om at selv om likestilling mellom kvinner og menn er kommet langt her hjemme er det en lang vei å gå både i land vi liker og ikke liker å sammenlikne oss med. Solidaritet med alle kvinner er viktigere enn noen gang og har også betydning for kvinner i vårt land som ikke er så likestilte som vi skulle ønske oss.

Abortloven er også moden for revisjon ettersom samfunnet vårt har forandret seg i vesentlig grad siden 1978. Da loven gikk igjennom i Stortinget med en stemmes overvekt måtte den ha noen kompromisser som skulle få noen tvilere over på ja-siden. Et viktig kompromiss var at selvbestemmelsen stopper ved 12 ukers svangerskap. Dette er en fiktiv grense som mange, svært mange ønsker å utvide til 18 uker, noen helt til 23-24 uke og et levedyktig foster. Hvor ligger bremseklossene? Først og fremst hos Kristelig folkeparti som forkludrer debatten ved å stadig peke på de etiske sidene ved abort. Jeg tror ingen av oss som varmt støtter en utvidelse av selvbestemmelsesretten ser bort fra at det er etiske problemstillinger som må løftes når vi snakker om abort. Men det som er hovedfokus er: Hvem skal bestemme? Den gravide kvinnen som av ulike grunner er havnet i en situasjon hvor abort synes nødvendig eller en nemnd? Her snakker KrF, sist ved ungdomslederen, i Dax 18 seg bort. Spørsmålet er ikke om abort er etisk riktig eller galt, spørsmålet er hvem som er best skikket til å avgjøre og bestemme.

Den andre bremseklossen er Senterpartiet og jeg er veldig spent på hva regjeringen kommer frem til når den skal legge frem et forslag til revisjon av loven. Hadde de lagt frem et forslag om å beholde 12-ukers grensen som idag, før 8.mars, vil jeg tippe på at 8. marstoget ville blitt enda større enn det det kommer til å bli i kveld.

Så skal vi være så inderlig glade for at vi bor i Norge hvor antall uker med selvbestemmelse er tema, og ikke i USA hvor det i flere delstater er nærmest umulig å få utført en abort og hvor et nedfrosset embryo regnes på lik linje med et nyfødt barn.

Riktig god 8.mars til dere alle fra Ragnhild

Nå er jeg ikke bare opprørt men fortvilet og rasende. Fortvilet med tanke på to små gutter på seks og ni år som gråter av redsel for å miste moren sin, Rukhsana Husseini som står i fare for å bli tvangsutsendt. Rasende fordi vi har en justisminister som gjemmer seg og nekter å svare på spørsmål. Saken er den at det arbeides (på overtid) med en ny forskrift som skal sikre at det tas hensyn til barnets beste i utvisningssaker. Justisministeren kunne instruere UDI til å utsette denne og andre utsendelsen til forskriften er vel forankret i lovverket, det gjør hun ikke. Er hun feig?

Baumanutvalget, en ekstern arbeidsgruppe ledet av lagdommer Elizabeth Baumann, har avdekket flere tilfeller der mor eller far utvises til tross for at det er betydelig i strid med barnets beste. Utvalget har derfor anbefalt at barnets beste skal tillegges betydelg stor vekt i utvisningssaker. Rapporten ble avgitt for nøyaktig to år og en måned siden og enda har ingenting skjedd fra regjeringens side. Er det en bevisst trenering?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rukhsana oppga da hun fikk familiegjenforening for tolv år siden at hun var fra Afghanistan, og hun fastholder fortsatt at hun tilhører minoriteten Hazana og er fra Afghanistan. UDI som bruker betydelige ressurser på å grave i gamle saker i stedet for å få ned ventetiden for dem som søker om opphold, har funnet ut at Rukhsana er fra Pakistan og at hun løy da hun søkte om familiegjenforening. Det er uten tvil at hun tilhører minoriteten Hazara som er forfulgt både i Afghanistan og Pakistan. Er det nå så sikkert at UDI har rett i at hun er Pakistaner? UDI har tatt feil før, som da de sendte ut en iransk kvinne som ble møtt med arrestasjon og piskeslag da hun ankom Iran. Kan de ikke ta feil nå også, Hazaraene tilhører både Afghanistan og Pakistan. Heter det ikke i norsk rettspraksis at tvilen skal komme tiltalte til gode? Og her må det være tvil. I de kaotiske forholdene som råder i grenseområdene Afghanistan og Pakistan må det være vanskelig å fastslå “uten enhver tvil” at en Hazarakvinne er fra Pakistan og ikke fra Afghanistan.

Rukhsana sier at hvis hun blir tvangsutsendt til Pakistan kan det skje at hun ikke blir ønsket velkommen der, men utvist til Afghanistan. Kan vi i Norge ha på samvittigheten at vi har utvist en forfulgt minoritetskvinne til et regime som Afghanistan hvor vi vet m,ye om hvordan kvinnene blir behandlet.

Jeg skal ikke påstå at saksbehandlerne i UDI er ondsinnet, men det kan virke som de sitter med nesetippen så dypt begravet i lover og forskrifter (og ikke forskrifter som vi venter på) at de helt har mistet gangsynet og medmenneskeligheten. Det de nå vil gjøre er å sende ut en høygravid kvinne og la to små barn på 9 og 11 år bli igjen hos faren sin alene. Jeg ser ikke for meg den politikonstabelen som vil være uberørt av å pågripe en mor mens to små gutter klamrer seg til henne og gråter. Noen må ta ansvar.

Hilsen Ragnhild, opprørt, sint og fortvilet

Aldri har jeg følt meg så gammel som de siste dagene. Misforstå meg rett, jeg vet jeg ER gammel, men det er langt derfra til å FØLE meg gammel. Akkurat nå kjennes det som jeg sitter i hornet på veggen som syvende mor i huset, og derfra vil jeg pipe.

Jeg har som de fleste andre ikke kunnet unngå å følge med på mann/kvinne debatten som nå har rast i sosiale medier, i avisspaltene og på Fredrik Solvangs debatten. Det er kommet mange gode og vektige kommentarer i diverse medier. Simen Velle har etter et litt klønete utspill lagt seg langflat uten at det har ført til at debatten har roet seg og motdebattantene synes å ha fått med seg hva Simen har sagt. La det være sagt med en gang. Jeg, en gammel kvinne på venstresiden har stor sans for Simen Velle som synes å være en reflektert og meget talefør ung mann.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det som forundrer meg og gjør at jeg nå piper fra hornet er hvor historieløse de unge debattantene syntes å være. Der jeg satt og hørte og så på Debatten fikk jeg et klart inntrykk av at debattantene så på 1980-tallet som en start på historien. Tiden før 1980 var tydeligvis forhistorisk og uten særlig interesse. La meg komme med et lite pip – årene mellom slutten av 1960-tallet og 1980 var og er uhyre viktige år nettopp for den debatten vi befinner oss i.

La meg kort minne om forhistorisk tid. På 1950 og 1960 tallet hadde kvinnene riktignok stemmerett, men de var avhengig av en forsørger og derved å være (godt) gift. De som tjente penger selv måtte pent finne seg i at hennes inntekt ble lagt på toppen av mannens og derved ekstra strengt beskattet, slik at det sjelden “lønte seg” for gifte kvinner å arbeide og tjene egne penger. Kvinner som ønsket å gjøre karriere i mannsdominerte yrker som f.eks. lektor eller lege fikk beskjed om at det var umoralsk av dem å oppta en studieplass som en mann kunne fått. Mannen var forsørger må vite og trengte en utdannelse. Kvinner skulle jo alikevel bare gifte seg, få barn og slutte i arbeide. Abort var straffbart (!), å bli gravid før ekteskap betydde bare en ting, man MÅTTE gifte seg. Da jeg gikk på skolen var det guttene som regjerte i klassen selv om også den gang mange av jentene var skoleflinke.

Alt dette forandret seg med den nye kvinnebevegelsen i 1960 og -70-årene. Kvinnene marsjerte ut av kjøkkenkroken og inn i arbeidslivet. De tjente egne penger og var ikke lenger avhengig av å bli forsørget. Og dermed er vi på 1980-tallet som for mange synes å være starten på den nyere tids historie. Kvinner har erobret mange viktige posisjoner i samfunnet, posisjoner som tidligere var forbeholdt menn. De fikk større kontroll på egen fruktbarhet med mulighet for sikker prevensjon og abort der det var eneste løsning ikke lenger var ulovlig og umulig. Kvinnene har reist seg og ville ha samme muligheter som menn, vi ville være likeverdige, noe vi vel har fått til. Dette har kostet kamp, bare så det er sagt.

Har kvinnefrigjøringen gått på bekostning av menns lykke? Tja, denne revolusjonen innen kvinne/mann relasjonene har gjort at mennene har måttet gi fra seg noen privilegier, samtidig som de har fått noen nye. Det må være privilegier å leve sammen med et menneske og ikke en hushjelp, å få lov til å følge opp sine egne barn og ikke være eneansvarlig for familiens økonomi, bare for å nevne noe. Samtidig er noen av kvinnenes “privilegier” blitt hengende igjen og ført til mye urettferdighet overfor noen fedre som ved samlivsbrudd mister kontakt med barna sine.

Men hva med guttene og mennene som taper terreng, i skolen, på arbeidsplassen og i hjemmene? Her er det sammensatte problemer og ingen enkle løsninger. Jeg skal i alle fall ikke påberope meg å forklare disse uhyre komplekse samfunnsproblemene. Men som en meget gammel kvinne må det være lov å påpeke problemet med vår sexfikserte ungdomskultur hvor tilgangen på sex ser ut til å være en dominerende faktor. Dessuten, når unge menn klager over at de ikke finner en partner må det være lov å spørre om det ikke ville være bedre om unge mennesker møttes ansikt til ansikt og ikke bare via en skjerm. Hva om gutta løftet hodet fra skjermen og gikk ut for å møte jenter på felles møteplasser? Hva om de unge jentene og guttene prøvde å bli kjent med hverandre før sex ble hovedtema? I forhistorisk tid, sånn rundt 1960, møttes vi alle mulige steder, men overhode ikke via en skjerm for de (skjermene) fantes ikke.

Problemene til gutter og menn løses i alle fall ikke ved å jage kvinnene tilbake til en tilværelse som i forhistorisk (før 1970) tid. De løses ikke ved å gjøre som land vi ellers liker å sammenlikne oss med, ved å frata kvinnene fremkjempete muligheter og rettigheter, som tilgang til trygge og selvbestemte aborter. Akkurat det er i ferd med å skje i USA. Skal vi komme videre må vi samarbeide og ikke motarbeide hverandre, ikke vi i min generasjon for vi er for lengst utdaterte, men dagens unge på høyre og vemstresiden. Dette burde være et felles prosjekt uten politisk slagside.

Hilsen Ragnhild som husker 1950 og -60 årene veldig godt.

Det er mange år siden jeg ble oppmerksom på Grace Bullen. Allerede som 12-14 åring gjorde hun seg bemerket som en lovende bryter i Fredrikstad. Nå har jeg nettopp hørt deler av ett times intervju i NRK. Hun var gjest i Vegard Larsens «Drivkraft», og det gjorde meg nysgjerrig på å lære mer om denne unge fremgangsrike damen.
Familien med små barn fryktet fra krigen i Sør-Sudan til Eritrea hvor Grace ble født i 1997. Etter 4 år kom familien til Fredrikstad. Barna kom tidlig med i det driftige brytemiljøet  i Atlas og der startet en karriere som forløpig har resultert i flere Europa-mesterskap og medaljer i VM. Og nå er hun kvalifisert til OL i Paris 2024.
En ting er å lykkes i idretten men kanskje enda mer interessant er å se hvordan hun har kommet dit.
Hun forteller litt om dette i «Drivkaft».

Foreldrene stilte krav. Skulle hun gjøre ting, skulle det være bra. Barnebrytingen ble ledet av erfarne folk. Det var tydelig at hun satte pris på å lære, men likevel ble det tid til mye lek og moro, på og utenfor brytematta. Skolearbeidet ble fulgt opp og hun fullroser Wang idrettsgymnas som greier å legge til rette for den vanskelige kombinasjonen det er med full idretts-satsing og vanlig skolearbeid. Familien har øyensynlig vært fornøyd.
Noen «og-tyve» år var hun på bra internasjonalt nivå. Men hun så at det måtte enda bedre trenings tilbud til, enn det som var i Norge. Det gjaldt både trener-kompetanse og sparrings-partnere. Tilfeldigheter førte til at hun ble med en bryter-kollega fra Georgia dit på en ukes besøk. Det ble begynnelsen på ett foreløpig 2 års opphold, og det fortsetter.

Georgia med 3 millioner menneske verdsetter kampsporter, inkludert bryting høyt. 27 år gammel ser hun at dette er det som skal til for å realisere drømmen om å bli «Verdens beste».Hun investerer nå i mange timers trening daglig. Hun sparrer bare med menn og det blir selvsagt endel nødvendig juling.

Når hun snakker om idretten sin, vektlegger hun stadig gleden over «å mestre». Hun smiler når hun snakker om gleden over et «skikkelig løft og kast»av motstander i matta. Før hun møter opp i kamp, noe av det samme. Hun pleier å si til seg selv «dette kan jeg, dette mestrer jeg». Hun bruker lite energi på på hvordan motstander bryter, hun er uansett forberedt.

Det er sjelden jeg hører en utøver i den grad reflektert over alt som har vært og er rundt henne for at hun skal lykkes. Foreldrene på Lisleby har all grunn til å være stolte.

Hilsen Thor-Øistein som tenker med glede tilbake på å være støttemannskap for Jon Rønningen i Seoul og Barcelona.

Det er tydeligvis en trend blant unge og middelaldrende, som regel velstående kvinner å bruke livet sitt til å kjempe mot alderdommen. De siste jeg leste om var “the biohacking girls” – to kvinner i femtiårene som via en podkast driver nokså ekstrem helseopplysning. Hvis dette skal være godt helsefremmende arbeid så er de to ikke helt klar over hvordan livet ser ut til de fleste kvinner mellom 30 og 80 år her i landet. Det skal jeg komme tilbake til. Men først litt folkeopplysning om Biohacking.

Dette begrepet kommer fra, ja riktig gjettet, USA og en grunder i Silicon Valley. Dave Asprey gikk som 20+ åring på Wharton buisness school og ble både rik og fet. Rik på en rekke økonomisk lønnsomme tiltak og oppdagelser som hvordan bli slank med et kosthold basert på fett og lite karbohydrater (hørt om det før?) Nå er han bare rik, ikke fet. Hans store ernæringsgjennombrudd er bullet proof dietten og spesielt bullet proof kaffe som er en kaffe tilsatt fett i form av smør og kokosfett. Selve dieten ligner til forveksling den trenden vi hadde her til lands for noen år siden, den såkalte low carb eller et kosthold med lite karbohydrater.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men hva har nå dette med biohacking å gjøre? Dave Asprey tituleres som biohackingens far. Han promoverer et kosthold som har tror på, selger bullettproof kaffe i bøtter og spann og preker sunne vaner med god søvn og lite stress.  Biohacking er da rett og slett en gjør-det-selv biologi. Akkurat som noen hacker smarttelefonen din kan du hacke biologien din ved å lytte til Dave Asprey og hans disipler som våre hjemlige biohacking girls. Du skal leve slik og derved manipulere ditt DNA gjennom å optimalisere forbedring i cellene, intet mindre. Dessuten er det viktig å følge nøye med på hva som skjer i kroppen med jevnlige blodprøver (stakkars fastlegene om vi alle skulle begynne med dette) og selvfølgelig bruke det som finnes av teknologiske hjelpemidler for å følge med på matinntak, søvn, når du skal ha sex og når du må hvile. Dette høres jo strålende ut, ikke sant? Mindre strålende er det å skulle gjøre det alle medisinere mener er direkte feil og skadelig, nemlig å ta jevnlige ikke målrettede blodprøver av friske mennesker. Sannsynligheten for å få ett eller flere prøvesvar litt utenom det “normale” er stor. Slike svar må følges opp og som regel har de ingen betydning. Det eneste som kan være fornuftig å måle hos ellers friske er Vitamin D og jern, og slike målinger skal ikke tas oftere enn hvert 3 år hvis de er normale.

Legeforeningen har en kampanje gående som heter “Gjør kloke valg”. Det er ikke klokt å overdiagnostisere og bruke ellers knappe helseressurser på å ta jevnlige blodprøver av middelaldrende biohackere.

Tilbake til våre biohackere i femtiårene som fikk førstesiden i Dagsavisen i går samt et lengre intervju inne i avisen. Det høres jo fint ut at de er opptatt av maten vi spiser, psyken, søvn, sex og stressmestring. Men det er ikke nok å være opptatt av det, alt må nemlig måles med regelmessige blodprøver, avførings- og urinprøver og bruk av instrumenter som sporer og måler hva som skjer gjennom søvn og fysisk aktivitet. For meg høres dette nærmest ut som en heltidsjobb.

Vi får også gode råd av disse damene ved siden av kosthold og søvntips. Begynn enkelt sier de, ta for eksempel vitaminmangel (som om vitaminmangel er hyppig hos middelaldrende norske kvinner), ta en tur til fastlegen og få tatt en blodprøve “av alt” så du vet hvor du er og hva som kan forbedres. Videre anbefaler de å dempe morgenstresset:”Sett deg ved bordet og planlegg dagen, skriv dagbok og tenn stearinlys. Deretter kan du legge inn 10 minutter yoga. En fin start på dagen”. Jeg ser for meg flertallet av norske kvinner, middelaldrende og eldre som starter arbeidsdagen på den måten.  Men selvfølgelig, er man høypriviligert som jeg antar disse kvinnene er så kan det kanskje høres fint ut.

Personlig vil jeg på det sterkeste advare mot denne selvsentrerte og på mange måter skadelige trenden. Vi skal absolutt spise sunt, bevege oss mye mer og sørge for nok søvn. Men dette kan vi gjøre uten jevnlige målinger og duppeditter som forteller oss om hvordan vi sover eller stresser. Vi skal ikke være mennesker som bruker all vår til på selvrealisering og egen helse. Til det har livet så mye mye mer å by på.

Hilsen en virkelig oppbrakt Ragnhild

For gammelfeministen som sto på barrikadene for selvbestemt abort i 70-årene er det nærmest utrolig at vi ikke er kommet lenger. De to siste gangene abortloven ble brukt i det politiske spillet var i 2014 og 2018 da Erna Solberg fristet KrF med en innstramning i abortloven i bytte med politisk innflytelse. Dette skapte berettiget raseri og store demonstrasjoner. I 2014 sto slaget om reservasjonsretten, dvs om fastlegene skulle ha rett til å reservere seg mot å henvise abortsøkende kvinner til å få utført abort. Dette forslaget ble droppet etter alle protestene og Erna Solberg kunne sukke på TV og undre seg over hva vi bråkte for. Dette er ti årene siden og verden og helsevesenet er gått videre. Nå foretas de aller fleste tidligabortene (før 12 svangerskapsuke) medikamentelt og dette er de aller aller fleste aborter som foretas. Selvbestemmelse før 12 uke er vel etablert og liten uenighet om. Selv om KrF gjerne skulle skrotet hele selvbestemmelsen innser de at her står de ganske alene og vil aldri få en slik innstramning igjennom.

I 2018 ble abortloven igjen gjenstand for politisk frieri. KrF var i forhandling med Erna Solberg om regjeringsdeltakelse og hadde som krav å endre eller helst skrote paragraf 2c i Abortloven. 2 c omhandler mulighet for abort etter uke 12 hvis det er påvist skade på fosteret. Solberg åpnet for forhandlinger om abortloven, noe Kjell Ingolf Robstad som ledet høyre fløy i KrF tok som en mulighet for å gjøre tilgangen til abort vanskeligere. Det hele endte med at KrF gikk inn i regjering på borgerlig side og som takk for hjelpen fikk de en liten seier ved at selvbestemt tvillingabort ble avviklet.

Nå har det dukket opp nye muligheter for å bruke abortloven politisk. NOUen Abort i Norge – ny lov og bedre tjenester som ble overlevert rett før jul anbefaler en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker.  Slikt blir det bråk av, og skaper politisk hodepine for nåværende regjering. Leder i KrF, Olaug Bollestad har allerede flagget at hun ønsker Erna Solberg som statsminister etter valget i 2025. Diskusjoner om innstramning eller utvidelse av abortloven er en vinnersak for KrF og egnet til mobilisering. Greier KrF å komme seg over sperregrensen vil det ha stor betydning for de borgerlige.

Så nå venter vi i spenning på hva regjeringen vil gjøre. Vil de som AP ønsker gå inn for en utvidelse av selvbestemmelsen til 18 uker slik Utvalget anbefaler og argumenterer godt for eller vil de legge saken i skuffen for å unngå friksjoner med regjeringspartner SP (som ikke ønsker en utvidelse av selvbestemmelsesretten) og ikke gi KrF en gladsak å mobilisere på før valget. Dette skriver Helge Simonnes om i Dagsavisenhttp://Abort en joker igjen? Abortsaken kan nok en gang bli en vinnersak for Kristelig Folkeparti.

Uansett hva som skjer, som vanlig er det abortsøkende kvinner som er de tapende. Det er deres liv og fremtid som ligger i potten når politikerne vurderer hva som gagner dem, politikerne, mest.

Hilsen en oppgitt Ragnhild

Svaret er ja og det skal jeg nå begrunne. Helsedirektoratet klassifiserer oss som gamle fra 75 års alder. Flere undersøkelser viser at underernæring er et vanlig problem særlig fra fylte 80 år. Tall fra innleggelser på sykehus og aldershjem viser tydelig at vi gamle spiser for lite og for dårlig. Det samme er tilfelle når vi bor hjemme. For lite og for dårlig betyr rett og slett for lite proteiner og totalt for lite kalorier. Tradisjonelt har de viktigste proteinkildene vært kjøtt, fisk, melk, melkeprodukter og egg.

De nordiske ernæringsrådene kom nå høsten 2023 og vil bli fulgt opp av norske råd til våren. Hva de vil gå ut på, er allerede presentert i mediene og det er ingen bombe. Vi bør spise mer fisk, grønt og mindre rødt kjøtt. Ernæringsekspertene har  faktisk tallgitt antall gram kjøtt pr uke til 350 gram eller 50 gram pr dag. Dette såkalt optimale kosthold er på bakgrunn av masse forskning internasjonalt. I store befolknings- undersøkelser viser dette lavere forekomst av livsstilssykdommer som diabetes, kreft, hjerte- karsykdommer osv., og levetiden øker.

Men tilbake til 80 år og eldre. Har vi først blitt så gamle og er rimelig friske, er det mye som tyder på at den livsstil og de matvaner vi har hatt sålangt er tilfredsstillende for resten av livet. Kostholdsrådene til gamle som etterhvert spiser for lite, bør være annerledes enn de gitt til resten av befolkningen. 80-85 åringene bør få anbefalinger om velsmakende, næringsrik kost som holder oss oppegående så lenge som mulig. Kjøtt har i varierende grad vært endel av livet vårt, så la det forbli slik.
Ernæringsrådet understreker at kjøtt inneholder endel næringsstoffer som er bra for oss. Det betyr noe for hvordan vi har det,og hva vi har krefter til i det daglige. Ultraprosessert mat som feks pølser med lang holdbarhet er nok den stygge ulven med inflammatoriske (betennelses) fremmende egenskaper. Men ett par wienerpølser i ny og ne er neppe noe problem for gamlingen. Lammekjøtt i gryte er nok dog det beste for både kropp og sjel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Velbekomme,  hilsen Thor-Øistein

Ps. Ernæringsrådene til oss gamle, eldre enn 80 år, må være annerledes enn til befolkningen ellers, som tildels spiser for mye og tildels usundt.