seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Ja, hvordan er egentlig det forholdet ?

Som guttunge leste jeg “Skøytesportens historie” og biografien til Oscar Mathisen (bilde viser hvor elegant han var!!). Fra 10 års alder kunne vi skøytetider på fingrene. Lørdager og søndager i januar og februar lå vi på alle fire på gulvet foran radioen når det var skøytemesterskap. Vi førte rundetider og det ble kommentert og diskutert i etterkant om videre muligheter. OL St. Moritz i 1948 var det første høydepunktet, dog bare hørt på NRK. Sammen med noen guttevenner reiste vi fra Ski til OL på Bislett i 1952, og fikk oppleve Hjallis vinne gull!, Større kunne det ikke bli! Vi måkte rundbane på lokalt tjern og trente og trente. Drømmen om å bli god på skøytet var levende. Vi ble brukbare og var med i et par løp på Frogner stadion og det ble med det. 

Denne vinteren snakker mange om skøytesporten igjen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I ca 20 år har norske skøyteløpere hevdet seg middelmådig. Denne vinteren går det skikkelig bra igjen. OL medaljer, verdensmesterskap gull i sprint og idag sølv VM-all round. Popularitet til skøytesporten i Norge er totalt avhengig av at vi har topp-utøvere selv. Idag falt Sverre Lunde Pedersen på 10 000 meter fra noe som skulle og ville bli gull. Stemningen var skrudd opp til topps og bildene på TV av Sverres far som gjemmer bort flagget Sverre skulle få, ble nesten for sterkt! Men Sverre kommer tilbake, “det vet vi”. Hvorfor? Lovende både gutter og jenter.  Bra kunstisbaner og dyktige trenere.

Jeg har vært heldig.

I tre perioder har jeg vært medisinsk ansvarlig i det norske skøyteforbundet. Å arbeide sammen med trenere og utøvere i en av de mest utfordrende idretter som finnes i Norge, var topp. Jeg avsluttet forøvrig med noe av det mest eksotiske vi har har hatt av trenere, amerikaneren Peter Muller. Aldri en kjedelig dag med han. Ellers har jeg ikke tenkt å ramse opp alle de  flotte utøverne vi hadde, med ett unntak, Ådne Sønderål. Han historie er nemlig temmelig relevant idag. Utøverne kalte han “snublefot”, idet  mange strålende løp endte på magen. Men til slutt, Gull og Sølv til han også, hørte du det Sverre? 

Hilsen Thor-Øistein med en flott TV søndag, dog litt lei seg pga Sverre!!’

Ukritisk romantisering?

Nå skal jeg skrive litt om ting ikke har mer greie på enn “folk flest. Jeg har prøvd å lese meg opp og etter beste evne kvalitets-sikre det som måtte komme som fakta-utsagn. Først noen observasjoner og iakttakelser. Vi var nylig på Det Nye Teater og så musikalen “Hair”, Fin forestilling som beskriver Hippie-ungdommen på slutten av 1960 åra. I en scene klumper ungdommen seg sammen, lykkelig røykende hver sin joint eller “rev”. I filmen Lucky, som jeg nettopp har omtalt, også en av de få lykkelige stundene med nettopp Lucky og en ung venninne. De strekker bena avslappet frem, smiler og har en god samtale. De røyker den samme jointen. I House of cards, det samme,  President og The first lady har den samme vanen etter harde dager. Slike stunder jeg her beskriver virker helt greit, og noen motforestillinger blir ikke presentert.

Cannabis er fellesnavnet på rusmidler fra hampeplanten, Cannabis Sativa. De vanligste stoffene fra cannabis er marihuana og hasj. Dette kan spises eller røykes og har vært i bruk som rusmidler ihvertfall 3000 år før vår tidsregning. Uansett verdensdel og kultur, vi har alltid vært tiltrukket av rus, tildels voldsom og rituelt. I Vesten har alkohol vært akseptert, selv om vii også har hatt forbudstider. En måteholden bruk har de fleste ingen motforestillinger til. Men vi skal være klar  over at i et alkohol-aksepterende samfunn, regner vi at 7-8 prosent ikke styrer sitt forbruk, med de konsekvenser det får. Helsedirektør (for meg med stor H) Karl Evang sa engang, “hadde vi visst hvilke ulykker alkoholen førte meg seg, hadde vi neppe akseptert det”. Canabis er et vanedannende rusmiddel som av mange betraktes som inngangsporten til tyngre stoffer. I Norge er det forbudt å dyrke planten, forbudt og importere, selge, besitte og bruke cannabis. Straffereaksjonene er situasjonsavhengige, besittelse og bruk kan føre til milde forelegg. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ønsker noen friere omsetning osv.

Thorvald Stoltenberg og andre vil at det skal opprettes en kommisjon som skal vurdere en friere omsetning av canabis. Før siste valg fremmet nå minister Elvestuen (venstre) liknende tanker. I Kina for flere tusen år siden var canabis ikke bare et rusmiddel, men også medisin. I de siste årene har det i Vesten vært forsket betraktelig på nettopp medisinsk bruk. Fra 2016 har sykehus-spesialister adgang til å forskrive medkamenter som har canabis som virkestoff. Det har først og fremst vært gitt til kreft-pasienter med store smerter og kvalme i forbindelse med annen behandling. Det kan også være til hjelp for Multipel Sklerose pasienter med spasmer og smerter. Forsøksvis gis det til andre pasientgrupper også.

Hilsen Thor-Øistein som avventer hva kommisjonen som fremsnakkes av Thorvald sier, men dette må ikke bli for lettvint!

“En katt blant hermelinerna”

1. mars arrangerte Nasjonal Biblioteket en presentasjon av viktige bøker skrevet av kvinner i årene 1974-1975. Feministbevegelsen hadde da tilbakelagt noen særs viktige år og hva var vel da mer enn riktig at dette fikk uttrykk i skjønn-litteraturen?  Fire forfattere kommenterte sine egne og tildels de andres bøker, tankevekkende når jeg ser på tidsperspektivet. Svigermor, som nå hadde vært 100 år, skrev “Bare et lite sammenbrudd” i 1975. En viktig bok som samtidig ble presentert på utstilling i forbindelse med møtet. Møtesalen var stappfull, 3-400 kvinner og 10-12 menn. Hvorfor, i all verden stilte jeg? Nettopp dette spurte en av husets litteraturvitere om. Min Ragnhild var opptatt med andre ting, så jeg var en naturlig reserve og referent. Ellers nevnte jeg at med 3 døtre g 2 bonus-jenter, så burde min interesse klart være der. Møtet ble avsluttet med “Amtmandens døtre” konsert. Veldig bra. Her var det ikke mye falming på 45 år! Var en kvinneforsamling annerledes enn “ei blanda gruppe”.  Mye spontane reaksjoner og applaus til de på senen,— og latter. Det var moro for en eldre gubbe på over 80, og her det nok at “Katt blant hermelinerna” dukket opp i tankene. Forøvrig en gammel Karl Gerhardt vise fra 1955.

Hilsen en oppløftet Thor-Øistein

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

8. mars har vært feiret som en kvinnenes kampdag siden slutten av 1800-tallet, men ble i mange år ikke firet. Kvinnefronten tok initiativ til å gjenopplive feiringen i 1972, og alle kvinneorganisasjonene ble invitert til å delta. Siden har vi feiret 8. mars hvert år enten vi står på høyre eller venstre side i politikken. Alle kan bli med å bestemme parolevalgene og ingen er nektet å gå med egne paroler i toget.

70-tallsfeministene

For oss 70-tallsfeminister er det oppløftende å konstatere at mange av de sakene vi sloss for og ble hånet for å slåss for på 70-tallet nå er så selvsagte at de færreste stiller spørsmål ved dem. Vi er kommet langt, men er ikke i mål.

Kampen for selvbestemt abort sto sentralt fra midten av 70-tallet til vi endelig fikk loven som ble vedtatt med en- 1 stemme i 1978 etter at den var forkastet med 1 – en stemme (Otto Hauglin fra SF) i 1974. Det er verd å merke seg at hele den borgerlige fløyen var offisielt i mot selvbestemt abort også i 1978 selv om vi vet at mange høyrekvinner var for. Partipisken virket da som nå. Vi Nyfeminister og Kvinnefrontere deltok i utallige debatter der vi ble beskyldt for å være for abort. Det var vi naturligvis ikke – ingen er for abort. Men vi var for at det var kvinnen som skulle bestemme – det var hennes liv det gjaldt. Vi var veldig nøye med å snakke om selvbestemt abort – ikke fri abort.

Abortnemndene var stort sett kvinnediskriminerende

Jeg satt selv i abortnemnd fra tidlig 70-tall og fikk føle på kroppen hvor nedverdigende den prosessen var for kvinnene. Den nemnda jeg satt i var liberal og alle fikk innvilget abort, men etter en eksaminasjon av overlegen som jeg bare måtte forholde meg taus til, som var dypt krenkende.

Hva mer ville vi?

Det overordnede målet for kvinnekampen var likeverd, likelønn og økonomisk selvstendighet. Vi ønsket ikke at kvinnene skulle forbli ved kjøkkenbenken, men at det arbeidet som gjøres i hjemmet skulle ansees for så viktig at mennene måtte delta i det. Kvinnenes inntog i arbeidslivet etter 1970-årene er en av de store årsakene til vår felles økonomiske velferd. Vi ønsket å vise at det var mulig å kombinere morsrollen med yrkesaktivitet – ingen selvsagt ting i 1970. Jeg ble stadig som ung medisinstudent i 1960-årene møtt med spørsmål om jeg virkelig hadde tenkt å praktisere yrket mitt etter eksamen. Jeg glemmer heller ikke vår utmerkede gymlærer på videregående som varmt fremsnakket korte utdannelser, helst under tre år, til å “falle tilbake på” o gru, hvis vi ikke skulle “bli gift” eller bli skilt, utdannelser som vi kunne praktisere hjemme på kjøkkenbenken. 

Forskjellsfeminister og Likhetsfeminister.

Feminister er like forskjellige som andre kvinner og menn er forskjellige. Vi må og kan ikke være enige i alt. Forskjellsfeminister, av den svenske journalisten og forfatteren Nina Bjørk kaldt Livmorfeminister, tar til orde for at kvinner er så biologisk forskjellige at de må ha spesiell omsorg og pleie. Dette gir seg bl.a. utslag i en utrettelig kamp mot tredeling, eller enda verre, likedeling av foreldrepermisjonen. Likhetsfeministene mener på den annen side at for å oppnå den likestillingen vi ønsker må vi slippe mennene til på deres egne premisser, også når det gjelder omsorgen for spedbarn. Med den generøse foreldrepermisjonen vi har er dette fullt mulig uten at det er til skade for mor eller barn, tvert i mot. Mye forskning tyder på at fedre er viktige for spedbarnet. (Jeg vil her åpent stå frem som en likhetsfeminist – mange av mine/våre lesere har sikkert forstått det for lenge siden.) Men det er viktig å være klar over at i bunn og grunn ønsker vi oss det samme og står sammen om de store spørsmålene. Så får vi være enige om å være uenige.

GOD 8 MARS ALLE KVINNER OG MENN SOM ØNSKER ET GODT SAMFUNN Å LEVE I.

Hilsen Likhetsfeminist Ragnhild

Det er en utfordring å leve i opplysningssamfunnet hvor det finnes mer og mindre gode råd for ethvert helserelatert spørsmål. Usikre foreldre henvender seg til nettet og dr. Google for svar på spørsmålene sine, og svar får de om enn for det meste udokumentert. Jeg har brukt mange år av livet mitt til å prøve å få foreldre (mest mødre) til å være mer opptatt av hva barn skal spise enn hva de ikke skal spise. For når nettet forteller at melk er farlig, at gluten er det verst tenkelige du kan gi ungen din og at havremelk er minst like bra, for ikke å si bedre ernæringsmessig enn kumelk, da er vitenskapelig dokumenterte råd relativt uinteressante. Nettet er fullt av selvoppnevnte eksperter som kan fortelle oss at vitenskapen er på ville veier og egentlig bare vil lure oss. At norske barn og ungdommer står i fare for å få jodmangel fordi bruken av meieriprodukter og fisk går drastisk ned er en sannhet som burde få norske foreldre til i stedet for å høre på skremselspropagandaen til ernæringssynserne, øke inntaket av melkeprodukter og få barna til å spise fisk. Selvfølgelig må vi ikke glemme at noen barn har kumelkallergi og ca 2% av befolkningen har glutenintoleranse. Det er imidlertid mange mange flere som tror de ikke tåler melk eller gluten,

Vaksinemotstand – opprettholdes via nettbruk

Det verserer fortsatt helsefarlig informasjon om bivirkninger av vaksiner på nettet. Selv om vaksinedekningen i Norge er høy finnes det fortsatt samfunn hvor dekningen ligger langt under de anbefalte 90% for å oppnå flokkimmunitet. Og her ligger et viktig poeng. Selv om mor A ikke synes hun bør la barna sine vaksinere for det er så mye bedre for immuniteten om de gjennomgår sykdommen og hennes barn er så sunn og frisk at det vil tåle en infeksjonssykdom som f.eks. meslinger. Da glemmer hun helt hensynet til mor B i nabolaget som har et barn med leukemi og nedsatt immunitet og derfor ikke kan vaksineres og står i fare for å dø hvis barnet skulle få en alvorlig virusinfeksjon som meslinger. Mor A forteller stolt på nettet at hun behøver ikke la barna sine vaksineres, mor B er ikke like opptatt av å publisere på nett.

Polio er nesten utryddet, men….

I siste nummer av Tidsskrift for den norske legeforening skriver lege Øyvind Stople Sivertsen om vaksiner som på verdensbasis har hatt enorm betydning for folkehelsen. Nesten 86% av verdens barn vaksineres mot 20% i 1980. Men nå ser det ut til å flate ut av mange ulike årsaker. Krig og politiske konflikter er en årsak, at bistandsmidler ikke lenger støtter gratis vaksine til barn i land som ikke lenger er definert som lavinntektsland, men som har et fordelingsproblem er en annen. Vi må holde trykket oppe for vaksinasjon, både her hjemme og globalt.

Ære være Ingeborg Senneset 

Ingeborg Senneset, sykepleier og journalist blant mye annet er en ivrig forkjemper for vaksinasjon og mot vaksineskepsis. Hun skriver regelmessig om dette i Aftenposten, senest i dag om HPV-vaksine som endelig også skal gis gratis til gutter. Det at hun bruker sin helsebakgrunn og gode penn til å fremsnakke betydningen av stor vaksinedeltagelse er enormt viktig. Jeg heier på deg Ingeborg, stå på.

Hilsen Ragnhild som både er for melk og brød og vaksiner

Er det en egen norsk modell?

Redaktør Bjørn G. Sælid fra R.A skriver i Dagsavisen idag, 6. februar om toppidretten vår. Han tar utgangspunkt i suksessen i vinter-OL og ser litt på hva som er sagt og skrevet. Det er bestandig fint å lese at noen formulerer på en bra måte, hva man selv tror er rett. Toppidrettssjefen vår, Tore Øvrebø som jeg kjenner helt fra 1988, da han var roer i OL, er en rimelig rolig kar som “ikke tar av”. Han siteres med vektlegging på “Fellesskapsmodellen” med vennskap, kameratskap, respekt og empati for hverandre. Tore nevner også at nedtoning av konkurranse aspektet inntil 13 års alder og allsidighet, er en god base for de som vil satse på idretten. Utøverne våre fremsto i mediene på en fin måte. Det er ingen tilfeldighet at jentene på stafett-laget er avbildet her. 2 gikk strålende bra, en gikk greit og en hadde det tungt. Og hva var jentene opptatt av etterpå ? Selvsagt voldsomt lettet og glade for at det gikk bra til slutt. Mest snakket de om hva gruppa hadde prestert sammen, samtidig som de klemte og holdt om den uheldige. Vi har tro på at det er lettere å lykkes individuelt når man er i en trygg og stø gruppe.

Det starter nok i barne- og ungdomsidretten.

Jeg har nok nevnt det flere ganger tidligere, jeg har vært heldig som har kunnet følge barn i treninger og konkurranser gjennom mange år. Jeg har nå smurt 9 åringens ski  til dagens langrenn med like stor glede som tidligere. Etterpå vil jeg nok om høre om dette var bra ski, eller ikke, og ellers om dette hadde vært moro. Ungene er mest opptatt av “at de får det til”, det vi på godt norsk kaller mestring. De som tror at langrenn bare er å gå på ski, må tro om igjen. I skøyting og i klassisk er det flere forskjellige teknikker som det må instrueres i. Ungene er stolte når de greier det. Siste gang det var renn overhørte jeg at en av 9 åringene syntes det var litt dumt å ta igjen de andre. Da hun til slutt nådde igjen bestevenninnen, tok hun følge med henne til mål. Vi har lett for å glemme at den fine masse-barne-idretten har en egenverdi som ikke skal undervurderes. At det blant 1000 lekende barn på idrettsarenaen kan vokse frem en som blir en ener, er flott, men det må ikke styre hva vi gjør for de 999 andre. 

Fotballen har store utfordringer.

I Aftenposten idag tas opp utfordringen ved at norsk toppfotball er for dårlig. “det må gjøres noe med barnefotballen” er det gjennomgående mantra. 10 000-vis av små-gutter og små jenter har det moro på fotballbanen. La de fortsette med det oppover i aldersklassene. Ikke tenk utelukkende på 13 åringene som har lyst til å trene og spille 7 dager i uka. Jeg vet om flere klubber som grovt forsømmer store barn som først og fremst vil ha det moro. Kanskje det dukker opp en “late bloomer”—– som en tilleggs-gevinst for klubben?

Hilsen en Thor-Øistein som helst ikke gir seg.

O

Langtidsplanlegging må til!

Å fortelle oss seniorer at tiden “går fort”, er unødvendig. Nå har vi i 5 år arrangert trenings campus på Hotel Cordial i Puerto Mogan, Gran Canaria, og vi fortsetter! Vi som driver dette synes det er kjempe-artig og det mener øyensynlig våre “gjengangere også”. Det er mange deltakere som kommer hvert år. Iår blir turen med de personlige trenerne (PT-er) Marit og Anne fra Mykje Meir i Asker og meg selv. Aller Travel la det ut for noen uker siden på nettet og det er allerede nærmere 30 påmeldte. Hvem er så målgruppen vår, bortsett fra de som har vært med tidligere? Egentlig absolutt alle fra 60-85 år. Noen er temmelig utrente og uspreke og andre har trent hele livet og gjør det fremdeles. Noen har ledd-proteser, ellers diabetes, operert hjerte,reumatisme og andre sykdommer. Vi prøver å tilrettelegg all trening slik at alle har utbytte. Individuelle råd og veiledning blir en del av dette.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

3 treningsøkter PR dag.

Det høres mye ut, men det går veldig bra. Vi begynner om morgenen kl 0730, fortsetter kl 1200 og avslutter kl 1700, Ingen treninger er like. Vi er på strand, på grus, på gress, på fast underlag, i vannet, i bratte bakker og i fjellet og det blir litt salsa-dans. Vi tenker styrke, bevegelighet, koordinasjon, kondisjon og litt hurtighet. Variasjon er nok nøkkelen til at vi unngår overbelastninger og at det er moro! Vi er selvsagt tilgjengelige for råd og hjelp hele tiden. Tilsammen har vi endel erfaring med ” helse og aktivitet”!  Før middagen har vi samling og prøver da å formidle litt relevante kunnskaper til det vi foretar oss om dagen. Det er litt opptil hva folket ønsker seg også.

www.allertravel.no er nettadressen, gå så videre på “aktive reiser”, vi reiser 9 november.

Jeg reiser på seniortrening allerede 9. april med Yngvar til Spania og det er fulltegnet.

Hilsen Thor-Øistein som harker og hoster. Skipper skiturene noen dager nå.

Hvordan er livet de siste årene.

Dette bildet viser skuespilleren Harry Dean Stanton i filmen Lucky som nå går på norske kinoer. Stanton spilte inn filmen da han var 90 år. Han døde sist høst 91 år gammel før filmen var ferdig. De som kjente Stanton de siste årene, er inne på om han egentlig spiller seg selv, og for meg virker det svært troverdig. Han er en ensom gammel gubbe som bor alene i et lite hus i ørkenkamten mot grensen til Mexico. Dagene går langsomt, nærmest rituelt, med morgenrøyken, morgengymnastikk, vandring til den lokale diner for en kopp kaffe, utpå dagen besøk i den lokale bar. Folk kjenner han og prøver få igang en prat. Tildels svarer han knapt, tildels surt. Han snubler og faller en dag. Legen sier etter blodprøver og undersøkelse, ” det er nok bare at du er blitt gammel”. Alt går langsomt og det sies ikke mye.Han finner liten glede og mening med livet. Mot slutten av filmen, etter en av de få hyggelige pratene han hadde, sier han kort, ” I am scared “. Nå er det 2 døgn siden vi så filmen. Stadig dukker det opp tanker som er helt naturlig å ha når vi begynner å bli gamle. En ting er i hvertfall sikkert. Alderdommen kan være svært så forskjellig. Noen sliter og noen er heldige.

Hvor blir vi gamle, er det noen fellesnevner?

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Time Magazine har nylig i et nummer masse stoff om helse og livslengde. Dette både er og har vært populært stoff. Jeg husker at mor og far helt fra slutten av 1930 åra abonnerte på Sundhets-bladet. Jeg husker fremdeles at jeg leste om folk i Kaukasus som ble svært gamle fordi de drakk kefirmelk daglig. Kefir er fortsatt sunt og er bra for bakteriefloraen i tarmen vår. Men det er nok en rekke andre faktorer også. Så til Times eksempler. På Sardinia med mange hundreåringen. Folk der har tette familiebånd, de spiser sunt, de går mye og døtrene i familien tar hånd om gubbene når de blir svært gamle. På Okinawa legger forskerne vekt på at det sosiale livet er stress-dempende. I Costa Rica og og øya Ikaria fester man seg ved alt det grønne i kostholdet og livets ro “med mening”. Syvende-dags adventistene i Loma Linda i Calfornia er også friske og blir gamle. En skikkelig hviledag i uka med refleksjon og opplading vektlegges. De spiser også masse grønt— og lite kjøtt. Men så, er det fellesnevner utover sosiale tette bånd og masse grønn mat for et sunt og langt liv? De siste årene har man sett nærmere på arv og genetikk. I disse befolkningsgruppene har man funnet genetiske markører som disponerer for lange liv. Dette rimer bra med hva vi kan erfare her hjemme også. I noen familier blir man gammel uansett hva man finner på. I andre familier ser det ut til at en bra livsstil ikke garanterer for noe som helst Jeg pleiet å si: velg dine foreldre med omhu!

Hilsen Thor-Øistein

Vi abonnerer på Vi over 60. Sammen med siste utgave kom det igjen en gave til meg (den var neppe ment for Thor-Øistein), første bind i det som skal bli en serie fra Bladkompaniet. Serien handler om det serier handler om: Herregårder, vakre unge kvinner som slites mellom vakre unge menn og andre ønsker for livene sine. Den flotte unge Legen figurerer også. Språket er enkelt og fullt av klisjeer – ikke akkurat det jeg tror skal være litteraturen for dagens kvinner

Jeg er selvfølgelig klar over at uten sponsorer og reklame vil ukepressen og tildels også dagspressen avgå ved døden. Slik er det og slik vil det fortsatt bli. Vi må finne oss i mer eller mindre gode reklamesnutter enten vi ser på TV utenom NRK, på kino eller i ukepressen. Sammen med dette blogginnlegget finnes reklame/ annonser som jeg/vi ikke har noen styring over.  Er det bare greit? Det er litt ugreit om mine innlegg følges av annonser for produkter jeg tar avstand fra. Det skjer, og jeg vet ikke om jeg klarer å unngå det. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hvem har ansvaret for annonser i mediene, redaktørene eller sjefene i de store bladforlagshusene?

Det er tydelig at sjefene bestemmer, sjefer som ikke har noe med innholdet i magasinene/bladene å gjøre, bare de selger bra og trekker mange annonsører. De bestemmer også at sammen med bladene som distribueres til abonnenter og i løssalg skal inneholde en teaser med en gave til meg som abonnent/kjøper. At siste utsendelse fra Allerkonsernet inneholdt en “gave” i form av første bind i en serie som likner alle andre serier som selges i kiosker – det vi litt nedlatende kaller kiosklitteratur, tilfeldig? Neppe. Allerkonsernet har helt sikkert blitt godt betalt for å legge ved denne teaseren. Dermed gir de til sine kvinnelige lesere (for dette dreier seg om kvinner) dårlig “litteratur” og håper de skal gå på limpinnen og bli så glade i denne serien at de fortsetter å kjøpe når det ikke lenger er snakk om en gave. Men hvilket ansvar har redaktørene for disse bladene? Skal de bare godta det sjefene (sikkert menn) bestemmer eller kan de stille krav om at denslags gaver vil de ikke gi til sine lesere. Så langt tror jeg ikke det har skjedd, men det kunne kanskje skje?

En historie fra gamle dager – dvs 50 – 60-årene

Min mor ble ansatt som redaktør for en nyopprettet familieside i Aftenposten. En storfjær i hatten for en kvinne å bli redaktør i en så stor avis som Aftenposten og mor gikk til oppgaven med stor entusiasme. Hun så for seg kvinnestoff annet enn mote og matlaging, kulturstoff og stoff med betydning for samfunnet. Stor var hennes forbitrelse da familiesiden ble markedsført som “alt kvinner interesserer seg for, mote, mat og familiens ve og vel”. Sammen med dette et bilde av en kvinnehånd ned i en dypfryser hvor hun holdt i noe som med store bokstaver sto var HØNS. Mor troppet opp på sjefsredaktør Kandahls kontor, fortalte ham akkurat hva hun syntes om hvordan han markedsførte siden “hennes” og sa opp jobben på flekken. Det kaller jeg å ta ansvar, Nå er det klart at mor var ikke avhengig av denne jobben og derfor lettere kunne ta ansvar – hun hadde gode inntekter fra andre deler av virksomheten sin og ville ikke sulte. Men jeg skulle ønske at flere av redaktørene i “kvinnebladene” tok mer ansvar og avsto for mye av det søppelet de blir tvunget til å distribuere.

Hilsen en Ragnhild som vil heller vil slå et slag for Amtmandens døtre enn Tårnhuset.

Det er bare en uke til 8. mars og sosiale medier bugner av spennende arrangementer, både i uken før og på selve dagen. Litteraturhuset, Nasjonalbiblioteket og forlag som er så heldige å ha feministiske forfattere står nærmest i kø for å annonsere for sine arrangementer. Med andre ord, 8. mars er blitt stuerent og det sier endel om tiden vi lever i. Faren er naturligvis at all viraken kanskje tar brodden av selve budskapet – at vi ønsker et samfunn hvor kvinner og menn er likestilte og har samme verdi. Vi må ikke ufarliggjøre kvinnekampen. Når det er sagt – kjempefint at dagen markeres og alle de flotte arrangementene som kommer i uken frem til Dagen og på selve dagen.

Litt historie

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

8. mars har vært kvinnenes kampdag og var i starten en dag hvor venstresiden kjempet for kvinners rettigheter med tydelige sosialistiske og kommunistiske sympatier. I Norge ble dagen første gang feiret i 1915 med Alexandra Kollontai som invitert taler. Første verdenskrig raste på kontinentet, unge og middelaldrene menn dro i krigen og kvinnene måtte ta seg av industrien og en rekke arbeidsoppgaver som tidligere var forbeholdt menn. Kvinnene fikk vise at de kunne, at mannsarbeid var overvurdert som kun mulig for menn og kampen for mer likestilling blusset opp. Den største kampsaken var naturligvis stemmerett for alle, også for kvinner. I Norge var vi tidlig ute med stemmerett for kvinner allerede i 1913, Danmark kom etter i 1915, Storbritannia i 1918 (men fulle rettigheter for kvinner først i 1928., Tyskland 1918 og USA 1920. Av vestlige land var Frankrike sent ute – først etter annen verdenskrig, i 1945 fikk kvinner stemmerett. At Lichtenstein og Sveits først innførte kvinnelige stemmerett i 1980 og -90 årene er kuriøst, men sant. Stemmerettskampen ble stort sett kjempet på fredelig vis med demonstrasjoner og avisinnlegg. De mest voldelige var suffragettene i England som kjempet en heroisk kamp med fare for liv og helse. Historiene om suffragettenes kamp er mange og vi har alle fulgt dem i TV-serier og filmer. Råskapen til the establishment var forferdelig og komplett uforståelig.

Den nye kvinnebevegelsen og 8.mars

Kvinnebevegelsen startet i Norge og en rekke andre land på slutten av 1800-tallet. Etter første verdenskrig var det først og fremst venstresiden som feiret 8. mars og feiringen døde sakte men sikkert hen. På slutten av 1960 og begynnelsen av 1970 årene kom en ny bølge med kvinneaktivisme til Europa fra USA. I Norge fra 1970 og i 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en feiring av Kvinnedagen med demonstrasjonstog sammen med de andre kvinneorganisasjonene: Kvinnesaksforeningen, Nyfeministene, Brød og Roser og Kvinneforbundet m.fl. Siden har vi feiret 8.mars hvert år, litt mindre entusiasme på slutten av 1980 og 1990 tallet, men fra 2010 har det tatt seg opp igjen. I 2014 samlet 10-15000 kvinner og menn seg i demonstrasjonstog mot Reservasjonsretten på 8.mars i Oslo. Togene i Trondheim og Bergen samlet også svært mange. Endelig skjønte helseministeren at dette var ingen vinnersak for regjeringen selv om statsministeren på Dagsnytt uttalte at hun ikke helt skjønte hva de (vi) bråkte for.

Ufarliggjøres kvinnekampen?

Den vanligste hersketeknikken når det gjelder å ufarliggjøre 8.mars er når noen menn (og kvinner) uttaler at vi velfødde kvinner i Norge må slutte å bråke , men heller tenke på medsøstre i fattige land. Til dere vil jeg si at kvinnekampen er nasjonal og internasjonal. Det å kjempe for like rettigheter hjemme utelukker ikke kampen for kvinner i andre deler av verden. Vi må verne om de rettigheter vi har oppnådd, det er mange nok som helst vil fjerne dem. Et godt eksempel er abortloven, det er fortsatt sterke krefter som ønsker å reversere den. Mobiliseringen rundt reservasjonsretten viser bare at vi må jobbe for våre egne rettigheter selv – det er ingen andre som tar kampen for oss.

Hilsen en fortsatt kamplysten Ragnhild