Vi er heldige og har mange barnebarn. De er fra 10 til vel 30 år. De har godt fotfeste i tilværelse og vi er selvsagt stolte av dem. Nå har jeg lyst til å snakke litt om dagens russefeiring og særlig om “russebuss-fenomenet”. Foreldre og besteforeldre har til alle tider vært bekymret for hva ungdommen finner på og nå er det min tur. Jeg var russ i 1955. Festingen ble i overkant noen dager på Tysklandstur og jeg var glad at en sindig lektor tok føring etter hvert. Vi lånte en gammel veteranbil noen dager rundt 17 mai og det var vårt bileventyr.
Russebuss-greia er særlig utbredt i noen større byer med omegn. En gjeng på 20-30 elever inngår en bindende kontrakt om kjøp, opp-pussing og drifting av en stor buss. Bussen overtas siste året. En grunnpris på en halv million sies å være lavt. Entreprenører utenfor russen står for salg og såkalte garantier. Elever som fra første klasse på videregående betaler kr 1500, etterhvert økende til 2500 per måned, er ikke uvanlig. Mange jobber og står på for å greie dette og noen få foreldre synes at dette bør barna få. Økonomien i det hele er så sin sak. Det er nok noen bakmenn som tjener godt på dette. Min hovedagenda er egentlig hva som skjer i kjølvannet av hele prosjektet.
Denne sommeren har ikke spart oss for noe når det gjelder russen. Elever som ikke vil eller kan bli med fra 1. klasse mobbes og fryses ut. Det er særlig ungdom som ser litt alvorlig på skolen for ikke snakke om innvandrer-ungdom, som ikke er tiltrukket av denne gjengdannelsen. Utagerende festing beskrives og når det hele toppes med 1000 ungdommer som reiser til Hellas året før selve russetiden starter, måtte mange av oss stoppe opp. Bilder på TV av alkohol- og narkopåvirket ungdom som sloss, var sterke saker. Barnebarna sier, ta det med ro bestefar, dette er ikke så galt og det skikkelig dumme som skjer, gjelder bare noen få. Men,,, sier jeg,når fest og haloj fører til så dårlig skolegang at noen må ta det “obligatoriske 4. året” for å være kvalifisert til studier, da må det være noe sikkelig galt.
Professor Willy Pedersen l sosiologi har gjennom noen år fulgt russens aktiviteter. Han gjør såkalte observasjonsstudier, men det skinner igjennom at også han er bekymret. Han beskriver blant annet “russebusskulturen” som en subkultur uten de vanlige samfunnsnormer og kontroll. På internasjonale konferanser hvor dette legges frem, ristes det på hodet av forundring over hvordan slikt kan skje.
Jeg håper at jeg fremdeles kan være istand til å overbevise de yngste barnebarna våre om at videregående skole er en spennende start på livet uten at de tar sjansen på aktiviteter som kan være ødeleggende både på kort og lengre sikt.
Hilsen Thor-Øistein som ikke føler seg sur eller gammel eller på nynorsk “grumpy”.
De fleste kjenner til at de beste hestene på travbanen starter med såkalt handikap. De starter x antall meter bak de “ikke fullt så gode” i travløpene. Børge Ousland har i mange år tatt meg med på tur både her og der. Idag var det til Fagervann i Maridalen. Fra skolen og opp omlag 300 høydemeter. Børge hadde en sekk på 15 kg og trakk i tillegg 2 bildekk over stokk og stein de bratte bakkene. Jeg greide meg med en vannflaske i hånden. I de bratteste kneikene holdt vi kjeft. Jeg fikk klar beskjed om at noe særlig svar på spørsmål måtte komme når vi tok pause. Børge er 26 år yngre enn meg. Selv om jeg var rimelig sprek som 56 åring, så var det ikke bortimot hvordan han fremdeles er. Det ble en god treningsøkt for han. Men hva for meg? Gleden av fremdeles å være ute i skog og mark er stor! Pusten var rimelig grei og blodpumpa slo regelmessig om enn litt for langsomt. Maks puls hos gamle gubber er nemlig ikke så høy lenger. I vannkanten til Fagervann hadde vi en oppdatering av livet de siste par månedene.
Helt klart. For meg er fysisk aktivitet de fleste dagene i uka den viktigste investering for videre brukbare år. For Børge er det nye eventyr. Turen til Arktis nå på sensommeren har vært planlagt i minste detalj i lengre tid. Et båthavari gjør dette dessverre noe usikkert pga maskinproblemer. Blir det en utsettelse av ekspedisjonen, er ikke det noen katastrofe. Han har tidligere gjennomført det meste som er mulig og umulig i Antarktis og Arktis, så hva så? Jeg skal her og nå ikke avsløre hva de store utfordringene skulle være denne gangen. Men spennende høres det ut.
Børges Nordland-prosjekt.
Jeg tror det hele startet for 6-7 år siden. Til Handelshuset Grøtøy i Steigen kommune hørte øya Manshausen. Denne øya kjøpte Børge og har i løpet av disse årene bygget ut et fantastisk aktivitets senter. Han har bygget om gamle hus, satt opp 7 flotte hytter (kabiner) og har en gammel fiskebåt bygget om med lugarer. Nå kommer folk fra hele Europa, både med og uten barneflokken. Profesjonelle folk bistår på alle måter med padling, fisking, fjellklatring, vanlige fjellturer og for de mer avanserte, dykking. Og dette kan nå skje året rundt. Mørketida er kanskje den mest spennende. Jeg har vært på Manshausen noen ganger og neste år håper jeg å overtale noen barnebarn til å bli med. Googling på ” Manshausen” vil fortelle mer om stedet og naturen omkring.
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er i stadiet for små og gode opplevelser.
Barne, ungdom og familiedirektoratet (Bufdir) har bestilt en undersøkelse for å vurdere på hvordan foreldre ser på seg selv i forhold til foreldrerollen http://bufdir.no Familie og oppvekst Aktuelt Ny undersøkelse om foreldrerollen med fokus på fedre. Undersøkelsen viser nokså tydelig at når det kommer til synet på egen fortreffelighet som forelder, skårer mødrene høyt. Seks av ti mødre mener de er best skikket til å ivareta barnas behov på de aller fleste områder, under halvparten av mødrene mener foreldrene er like gode. Fedrene derimot sier (6 av 10) at begge foreldrene er like gode omsorgspersoner og bare noen få fedre mener de selv er best til å ivareta barnet. Fedrene opplever i større grad enn mødrene at den andre forelderen mener de vet bedre enn dem hva som er best for barnet. Når det gjelder å møte barnets behov for utfordringer og å føle mestring, mener de fleste av både mødre og fedre at begge foreldrene er like gode (hhv. 6 og 7 av 10). Men også her mener en høyere andel mødre enn fedre at de selv er best.
Et gammelt kjønnsrollemønster Denne undersøkelsen viser at når det kommer til barneomsorg får gamle holdninger råde, spesielt blant kvinnene. Mens vi de siste tiårene har sett en stor endring i fedrenes deltagelse i barneomsorgen, kanskje mye takket være fedrepermisjonen som har fått mange flere fedre på banen allerede i barnets første leveår. De fleste fedre vil gjerne ta del i barnets hverdag og være med på å dekke barnets behov, men opplever i stor grad at de ikke slipper til. Mor vet best. Som gammel feminist syntes jeg det var vondt å se hvor mange kvinner som kom på banen og protesterte mot den lille ekstra uken fedrepermisjon som nå er vedtatt. Dette bunner selvfølgelig i mange kvinners syn på seg selv som primær omsorgsperson og at de ikke helt har tillit til at fedre er skikket til omsorg. Dagens kvinner har kanskje ikke helt tatt inn over seg at tiden da far var på jobb, kom hjem og la bena på bordet mens mor laget, serverte mat og passet på barna er forbi. I dag bidrar begge foreldrene til familiens underhold, begge foreldrene har ansvar for hjemmet og da er det helt naturlig at begge foreldrene har barneansvar. Nå er vi kanskje ikke helt der enda, men vi er på vei og det må vi kvinner innse.
Slipp fedrene til Kvinner og menn er forskjellige og takk for det. Vi gjør ting på litt forskjellig måte. Dermed er det ikke sagt at den ene måten er bedre enn den andre. Hvis far kler på barnet litt annet enn mor hadde tenkt så la ham få lov til det. Det er ikke bare en måte å lage i stand kveldsmaten på, kanskje fars måte er like bra for barnet som mors. Det er mange små snublesteiner i dagliglivet hvor menn og kvinner tenker og gjør litt ulikt uten at det har stor betydning for utfallet. Hvis mors standard hele tiden skal være normen er det ikke lett å være far.
Ulike forventninger Utviklingen har gått og går rivende fort, også på området likestilling. Omgivelsenes og egne forventninger henger fortsatt litt etter så det er ikke helt enkelt å kvitte seg med gamle holdninger og fordommer. Fedrepermisjonen har helt klart vært viktig for å få menn mer komfortable i fedrerollen – alenetid med barnet allerede fra spedbarnsalder øker selvtilliten og troen på seg selv som omsorgsperson. Forventninger fra omgivelsene og sementering av gamle holdninger bør ikke ødelegge for fedrenes stadig økende deltagelse i hjemmet også når det gjelder barneomsorgen.
Etterhvert vil dere kanskje se det. Sportssidene til Aftenposten ble en viktig del av livet i 1948. 12 år gammel var jeg på speiderleir i Mandal. Vi gutta lå langflate på magen utenfor teltet og leste om OL i London. Det var norske helter dengang også som hevdet seg på den store sirkusarenaen. Tenke seg det at en vanlig politimann (Martin Stokken) var blant verdens beste langdistanse-løpere og at en jurist (Bjørn Paulson) hoppet høyt nok til å få en medalje? Det var amatørskap det! Men verden går videre!! Denne uken er vi 3 besteforeldre sammen med 6 barnebarn på Gumøy i Kragerø. Barna er fra 10 til 16 år. Alle sammen er spreke og er opptatt med fysisk aktivitet ellers i året. Jeg ramser opp: løping, langrenn, ishockey, fotball, volleyball, håndball og en spiller attpåtil i korps. De to bestemødrene har hovedansvar for catering og jeg for aktivitetene. Morgenen starter 0915 med morgengym. Dette har vært tradisjon de siste årene og det forventes at vi fortsetter å gjøre det. Det blir en halvtime med styrke, bevegelse og hurtighet i gresset og på trampoline. De påstår at det er gøy og ikke bare for å glede bestefar. Jeg hadde med 2 par boksehansker og igår ble det instruksjon i selvforsvar. Ikke minst jentene ga full pinne da jeg fortalte at de ikke måtte være redde for “å dra til”. Jeg har ikke glemt badingen, tjo og hei på brygga mange ganger om dagen.
Barna på campen her titter litt på TV-sporten men ellers er de mest opptatt av egen mestring og moro. Jeg selv er fortsatt avhengig av gode sportreportasjer i avisene. Som nevnt Aftenpostens sportssider har fulgt meg hele livet og det suppleres nå med ap.no/sport. Store deler av året er det fotball fra ende til annen. Jeg har kjent sportsjournalist Mette i flere 10-år og takk for det. Hun skriver mye om historiene som ligger bakom det vi første omgang ser, og det er jo det som egentlig interesserer, Ihverfall oss litt mer enn voksne. Idag skriver hun om en virkelig topp-atlet. 42 år gammel kvinne som er blant de aller beste i verden i triatlon. Men vel å merke full såkalt Norse-man distanse. Etter svømming og sykling avsluttes en konkurranse med full maraton (42 km). Siste helg presterte hun dette på noe over 11 timer!! Hvordan greier et familiemenneske med barn og jobb få tid til nødvendig trening og restitusjon? Vel, mye fysisk aktivitet i alle år inntil hun sent startet med konkurranse-idrett, er nok et viktig grunnlag. Nå trener hun sent og tidlig, kjører ikke bil og er smart, sier hun selv. Den totale balansen i alle livets utfordringer er nok nøkkelen til at dette går så bra. Men les mer om Mette Pettersen Moe i Mette Bugges reportasje.
Men nå er det kveldsbad og kakao før alle stuper trøtte til-sengs, også besteforeldrene. Håper vi er med på å fremmer vaner og livsstil som kan gi mye glede og moro senere i livet, og som nødvendigvis ikke ender opp med reportasje på sportssidene.
3 uker som lege for den norske OL- troppen i Seoul i 1988 var virkelig en øyenåpner for meg. Det ble starten på en vedvarende beundring av landet og folket. Mange er ikke klar over at det i Sør-Korea bor vel 50 millioner og i Nord Korea 20 millioner mennesker. Jeg leste meg opp på forhånd og ble raskt klar over at koreanerne hadde en ganske brutal og voldelig forhistorie. Gjennom århundrer var de i krig og delvis okkupert av Mongolia, Mandsjuria, Kina og ikke minst Japan. Fra 1910 ble de systematisk kolonisert fra Japan. Ikke minst Japanernes behandling av Koreanerne fra 1940-1945 er nok grunnlaget for temmelig kraftige motsetninger mellom disse 2 nasjonene. Koreanerne er hardt-arbeidene og Sør Korea med Samsung, Hyundai og Kia har blitt en suksess historie. Utvandringen til Canada er stor. Koreanerne er vel integrerte. De kommer selv med lav utdannelse, men satser enormt på å gi neste generasjon det de selv ikke fikk i denne sammenheng.
Tro det eller ei, sammen med fotball er Kvinnegolf den mest populære idretten i Korea. Av en eller annen grunn er herre-golf lite stas. I flere år har koreanske jenter toppet den internasjonale rankingen og de vinner de store turneringene. Ikke så rart at vi i vesten er nysgjerrige. Hvordan legger de forholdene til rette når den ene toppspilleren etter den andre dukket opp på arenaen? Jeg har fått tittet litt i kortene til en slik undersøkelse og her er noen av observasjonene. Det er så enormt mye penger i koreansk kvinnegolf at det å satse her, blir som å starte en utdannelse i et fremtidig arbeidsliv med gode inntekter. Initiativet blir tatt av foreldrene og barna starter ofte i 9-10 års alderen. Dette er forøvrig gullalderen for å lære tekniske ferdigheter. Det er mye individuell trening og mye instruksjon i golf-simulatorer. Golfklubbene og baner er for dyre. Etter hvert kan det bli 2-3 timer teknisk trening etterfulgt av ett par timers fysisk trening. Jeg ser for meg jenter som står på langt utover det som er lek. De vil leve opp til foreldrenes ambisjoner om de skal bli så gode at de kan bidra til familiens økonomi. Forøvrig det samme vi ser i de afrikanske topp løpermiljøene. Mange av de satsende koreanske jentene kutter vanlig skole når de er 12 år. Vi i Norge tror sterkt på at utdannelse og idrett bør gå hånd i hånd. Vi tror at det legger grunnlag for bedre toppidrett for ikke snakke om hva som skal skje etter avsluttet karriere.
Har vi så noe å lære av koreansk toppidrett?
For de første at vi er forskjellige av mange grunner. Koreanerne arbeider mer enn hardt for å nå sine mål, og foreldre forsaker gjerne det meste for at barna skal lykkes. I Norge satser vi også hardt, men på en annen måte som føles riktig for oss. Observatørene bemerket forøvrig, at uansett hvor hardt jentene de sto på, det var mye godartet latter og fnising. Til slutt, litt eiendommelig kanskje, koreanerne spurte ikke om hvordan “vi” prøvde å tilrettelegge forholdene for trenende barn og ungdom.
Hilsen Thor-Øistein som fortsatt beundrer koreanerne.
I gårsdagens aftenpost har professor Steinar Westin noen interessante tanker om overbehandling og ansvar https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wEj31L/Ma-pasienter-selv-ta-kloke-valg–Steinar-Westin. Skal vi møte problemet med overbehandling ved å kopiere den amerikanske kampanjen “Choosing Wisely” eller bør vi i Norge finne vår egen form ved å “oppdra” legene til å ha et aktivt forhold til overbehandling og overmedisinering? Legeforeningen har langt på vei tatt i bruk den amerikanske metoden med slagordet “Gjør kloke valg” rettet mot pasientene
Norsk og amerikansk helsevesen er grunnleggende forskjellige
Det amerikanske helsevesenet er helprivat. Legene er tilbydere i et marked hvor pasientene er forbrukere som kan påvirke legene ved å stille krav, blant annet ved ikke å akseptere for mye medisin. Derav kampanjen som er rettet mot forbrukerne/pasientene. Pasientene oppfordres til ikke å stole på at legen gjør kloke valg for dem, de kan for eksempel mistenke at legene er kjøpt og betalt av Legemiddelindustrien og derved pusher unødvendig medisin på dem. Eller de kan tro at legene foretar unødige undersøkelser for å tjene mer. Kampanjen sier “Don’t trust your doctor, ikke stol på legen din” han eller hun kan prøve å selge deg noe du egentlig ikke trenger. Jeg prøver ikke å si at amerikanske leger er korrupte, men i et marked hvor legene skal få et rimelig godt utkomme, er de avhengige av å skaffe seg betalingsvillige pasienter og selge dem undersøkelser og behandling. Norsk helsevesen er i hovedsak offentlig, selv om vi også har private tilbydere som er avhengig av å selge produktene sine. Et grotesk eksempel på det er de to legene i Tromsø som tilbød russepiker redusert pris på leppeforstørrelse. Stort sett opererer norske leger ikke som selgere, men som rådgivere til pasientene. Vi gir råd om undersøkelser og behandling som pasientene selvfølgelig kan avslå, men ettersom vi har en kultur for at det er greit å stole på legen sin, vil de aller fleste godta rådene. Det ville være veldig synd om Legeforeningens kampanje skulle rokke ved tillitsforholdet mellom lege og pasient, at pasientene skulle begynne å mistenke legene for å selge dem noe de ikke trenger.
Pasientene er medbestemmende både i undersøkelser og behandling
Den gang for lenge siden da jeg var nyutdannet lege hadde legene en helt annen makt enn i dag. Legens ord var lov og pasientene var forventet å godta legens undersøkelser og behandling uten diskusjon. Slik er det heldigvis ikke i dag, pasientene er som regel godt oppdatert på egne symptomer og plager og stiller ofte spørsmål til legenes anbefalinger. Pasient og lege diskuterer og kommer sammen frem til beslutninger. Kampanjen “Gjør kloke valg” kan derfor være med på å bevisstgjøre pasienten på farene ved for mye av det gode, nemlig behandlinger og medisiner. Det er å håpe at legene fortsatt tar overmedisinering og overdiagnostisering alvorlig og i samarbeid med pasienten tar kloke valg. Unødige undersøkelser og unyttig behandling gagner hverken pasientene eller legestanden. Overbehandlingsproblematikken må i all hovedsak være legenes oppgave å gripe fatt i, det er vårt hovedansvar, ikke pasientens.
Jeg vil ikke akkurat fremsnakke meg som et lesende menneske, men jeg prøver. Vi får finne frem til intensitet og mengde som lar seg realisere. Svigermor leste minst 2-3 bøker i uka og ifjor sommer leste dattersønn cirka 10 000 sider. Hvor langt han kommer Iår, er ikke godt å si. Ragnhild og jeg leser noe av de samme bøkene, og noe forskjellig. Litt bilkjøring Iår har gjort det naturlig med lydbøker. Gode skuespillere leser og km og mil går unna. De 3 siste bøkene i sommer har satt spor, og nå vil jeg vil fortelle litt om det.
Jeg har lest flere av hennes krimbøker men denne gangen ble det “Måneorkestetet”. Den handler om en gutt som vokser opp i en familie hvor far bare er borte. Kanskje han i det heletatt knapt var der. Mor greier seg dårlig i livet, mens mormor er det faste holdepunktet. I løpet av 50-60 års livsløp skjer mye både på godt og vondt. Gutten bli voksen, han får familie og er en stolt far av barn som lykkes.Historien er fin, men det jeg egentlig sitter igjen med er hvor godt Lindell skriver. Stort ordforråd, utrolig flink med metaforer og bilder, uten at det tar overhånd
Erling Kagge.
Han har gått i isødet alene. Han gått polturer sammen med Børge Ousland og han har vært på toppen av Mount Everest. Han skrevet bok om “Stillhet ” og nå har jeg lest om det å “Gå”. Det er nå slik at når noen formulerer på en flott måte, det du selv er opptatt av, så kjennes det veldig bra. Jeg har sagt og skrevet at “å gå er en undervurdert aktivitet”, For mange er det nok slik, men når vi går tilbake til kildene, ser vi at det er skrevet mang en “høysang” om gåingen På et spennende vis føres vi gjennom skriftene til filosofer, historikere og etter hvert helseprofeter. Å gå er å føre et ben foran det andre, helst ute i naturen synes vi begge. Så enkelt er det. En time på beine i skauen er nok den beste form for meditasjon vi kan få. At det har noe med den kroppslige helsa å gjøre, er det vel unødvendig å si noe mer om.
Terje Tvedt.
“Det internasjonale gjennombruddet” har i år gitt bakgrunn for program i radio og TV og et utall av kronikker og avisinnlegg. Utover det at den handler mye om hvordan spesielt Europa vil se ut og fungere etter flyktnngbølger og migrasjon mer eller mindre kontrollert, skal jeg passe meg vel for å være mer enn en spørrende sjel. Han går gjennom historiske kilder og ny forskning på disse feltene. I første anmeldelse i Morgenbladet ble han beskyldt for å være rasistisk og for å selektere sine kilder. Etterhvert har feks. Grethe Brochmann sagt at det er en interessant og nyttig bok for diskusjon. Slik har vel de fleste leserne tolket den. Etter lesingen av Tvedt er jeg mer spørrende enn faktabastant, og jeg håper at jeg i høstens diskusjoner vil forbli der. Uansett sitter jeg igjen med at Tvedts hovedagenda er å diskutere hvordan Europa vil være i stand til å møte ett stadig mer innflytelses-sterkt Islam.
Neste bok blir Philip Roth, “Everyman” som handler om aldrende menn på tampen av livet. Det blir nok litt av et speil.
Hetebølge er ikke akkurat dagligdags i sommer-Norge. Vi får kanskje noen dager med temperaturer opp mot 30 grader og så¨er det tilbake til “normalen” igjen. Når vi nå har hatt hetebølge her sydpå i flere uker, ja så er det ganske spesielt. Når solhungrige nordmenn trekker inn i skyggen og kampen står om de mest skyggefyllte bordene på utekafeene, ja da er det hetebølge
Vi eldre snakker om 1947 Jeg husker veldig godt sommeren 1947. Jeg skulle fylle 6 år i august og begynne på skolen. Men denne sommeren var jeg mer opptatt av tannfellingen min og en lekekamerat jeg lekte steinalder med. Vi laget demning i en bekk og malte mel mellom to steiner og jeg hadde lite tanker om skole og alvor til høsten som syntes langt unna. Sommeren 1947 er den tørkesommeren meterologene sammenlikner årets sommer med, jeg husker bare en ubrutt rekke av solfyllte, varme dager. Lillebror Sverre, 5 år, og jeg badet i lite badekar av sink, lillesøster Bente som var baby husker jeg overhodet ikke fra denne sommeren, men hun må jo ha vært der siden mor var der og hun var bare 5 måneder.
Hva gjør hetebølger med oss – kanskje særlig med oss eldre? Kroppen har mekanismer for å takle uvanlige temperaturer, men hos barn, eldre og kronisk syke fungerer det ikke alltid like bra og de kan lettere bli overopphetet. Symptomer på overoppheting er slapphet, svimmelhet, hodepine og tørste. Nedsatt urinproduksjon er et klart faresignal på uttørring (dehydrering). Rikelig inntak av væske er selvfølgelig viktig for å hindre dehydrering. Kaldt vann er bra, men det er viktig å få i seg litt kalorier også så spe gjerne på med tynn saft eller eplemost. Kaffe, te og alkohol kompenserer ikke for væsketap i varmen, snarere tvert i mot, så drikk alltid vann i tillegg. En god tommelfingerregel er at hvis du har behov for å tisse sånn cirka hver tredje time, da får du i deg nok væske. Minst like viktig som å drikke er det å få i seg nok salt. Det var ikke uten grunn at tidligere tiders gårdsarbeidere ble servert spekesild i sommervarmen. Det kan være grunn til å drikke farris med litt eplemost for å få i seg salt og litt næring, og gjerne spise spekepølse på brødskiven. Vi blir kanskje ikke fullt så sultene i varmen, men spise må vi, Da er det best å spise lett kost, salater, litt fisk og grønnsaker. Store kjøttmåltider er ikke bra for noe og slett ikke i varmen.
Tilbake til tidligere tørkesommere Det har vært flere tørkesommere siden 1947. 1955, 1976 og en sommer tidlig på 90-tallet. Men ingen av disse sommerene står så klart for meg enn 1947. Det var sommeren jeg mistet melketennene mine, sommeren før jeg skulle begynne på skolen og sommeren før vi flyttet fra Bygdøy til Blommenholm. Er det derfor denne sommeren står så klart for meg? Jeg tror ikke jeg husker den spesielt på grunn av tørken, jeg hadde jo bekken med demningen, en lekekamerat jeg ikke husker navnet på og en steinalderlandsby i tillegg til kveldsvask/bad i et sinkkar.
Hilsen Ragnhild som søker skygge i likhet med de fleste andre
Det er det flere som har lurt på. Det er i hvertfall fra forrige århundre-skifte, sier kildene, men sansynligvis enda eldre. Bærene er små og lett tilgjengelige og er nok en metafor på at “dette er enkle greier”. Engelskmennene sier i slike situasjoner “peanuts” og svenskene “småpotatis”. Men selv om blåbærene er små og preget av en tørr sommer Iår, så var det ikke ordenes opprinnelse, jeg hadde tenkt å skrive om.
Far var en skogens mann. Der hadde han sitt arbeide og der trivdes han best i det som måtte være igjen av fritid. 4-5 år gammel var jeg på min første blåbærtur i skogen. I første omgang ganske kjedelig. Det ble få bær i spannet og en klok far sa etterhvert, “sett deg på den tua og spis”. Turens høydepunkt for en liten gutt ble etter noen timer, bål og nistemat. Bærtur ble endel av matauken under krigen. Så, etter hvert som årene går, finner jeg igjen mer glede av sensommerturen med bærplukker, og gamlefar født i 1900 var på mange måter med denne gangen også. Slik ble det forleden på Norefjell. Ikke mye bær Iår, men på enkelte tuer var det rikelig nok. Etter ett par liter og litt stølhet i rygg og knær, nok for den dagen. Fosslibekken med lunkent vann inviterte til en dukkert og slik ble det. Helt naken.
“Helt på bærtur”.
Dette er ett uttrykk vi ofte føler passer greit på politikere i gitte situasjoner. Jeg synes jo at bærtur som kommer i miskreditt på denne måten, er litt trist. Som oftest finner vi bærsankere veien hjem uten problemer.
Blåbær er godt og blir stadig sunnere.
Uansett hva vi gjør, om vi sitter stille eller stresser omkring, “slitasje-stoffer” dannes. Såkalte frie radikaler er noe av dette. Antioksydanter demper skadene. Vi danner antioksydanter i kroppen selv, men er avhengig av et bra kosthold med rikelig av dette i tillegg. Her kommer blåbæra inn i bildet. Den intense blåfargen vi finner i skogsbær tvers gjennom, såkalte antocyaner, er en sterk antioksydant. Bortsett fra nyper er det ingen frukt, bær eller grønnsak som inneholder mer. I tillegg er det rikelig med C-vitamin og andre sporstoffer i blåbær som er bra for helsa. Mange undersøkelser viser at antioksydanter tatt ut av sin naturlige sammenheng i bær, ikke er så effektive. Enkelte undersøkelser tyder tvert imot på at det kan være helseskadelig. Konklusjonen blir at frukt og bær er bra for oss og dessuten smaker det godt. De gode næringsstoffene blir ikke ødelagt ved frysing og i saft og syltetøy er det bare en ubetydelig reduksjon. Så hvorfor i all verden betale masse penger for litt blåbær i tablett form ??
Hilsen Thor-Øistein som anbefaler skogstur med bærplukker og bekke-bad.
Fra 1.juli er foreldrepermisjonen endret til 15 uker for mor (i tillegg til de tre ukene før fødselen), 15 uker til far og 16 uker til fri fordeling. Dette har utløst et ras av sinte facebookinnlegg i tillegg til kronikk i Aftenposten og innlegg i flere medier. Jeg kan bare forundre meg over hvor mye følelser det kan vekke at fedre nå får 1 uke mer enn det de hadde før nåværende regjering kuttet i fedrekvoten til 10 uker.
Innføring av fedrekvote har vært en suksess Intensjonen bak fedrekvoten var og er at fedre skal få et selvstendig forhold til barnet sitt og måtte ta et selvstendig ansvar også i spedbarnsperioden. Undersøkelser publisert på Forskning.no viser at fedrene stort sett er veldig fornøyd med å ha en egen kvote, at de ikke ønsker for mye fleksibilitet og at fedrene tar ut så mye permisjon som de har lovpålagt rett til, altså kvoten. Tanken var også at i fedrenes permisjonstid skulle mor gå tilbake i jobb eller til studier. Slik har det ikke alltid fungert etter intensjonen, mange par velger å la mor ta ulønnet permisjon eller ferie mens far har permisjon. Det er selvfølgelig det enkelte pars soleklare rett, men litt synd at ikke far får helt egen- og alenetid med spedbarnet. All erfaring tilsier at så lenge mor er tilstede tar hun hovedansvaret.
Foreldrepermisjonen er generøs Med den nye loven kommer også tiltak for flerlingforeldre som får en betydelig utvidet rett til foreldrepermisjon hvor også begge foreldrene gis anledning til å være hjemme. For alle andre er permisjonstiden 49 uker, dvs nesten et år med 100% dekning og 56 uker med 80% dekning. 15 uker til mor og 16 uker til fri fordeling gir de mødrene som fullammer lenge mulighet til å være hjemme i permisjon i 31 uker, dvs vel 8 måneder. Det burde være rikelig tid til å komme seg etter fødselen og fullamme i 6 måneder hvis det er ønskelig. Det er forøvrig vist at det er en fordel å begynne å venne spedbarnet til annen mat enn morsmelk fra 4 måneder.
Fedrekvoten er helt nødvendig for å få fedrene til å ta selvstendig ansvar i spedbarnsperioden. Det har vist seg i intervjuundersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning, Universitetet i Oslo at fedre stort sett er glade for fedrekvoten, men at de tar ut sine egne tildelte uker (inntil 1.juli 10 uker) og sjelden mer. Dvs at i de aller fleste tilfellene tar mor sine egne uker og hele felleskvoten som var på 26 uker frem til 1. juli. De samme undersøkelsene viser også at 23,2% av fedre som fikk barn i 2011 og hadde rett til kvote ikke tok ut hele fedrekvoten. Sannsynligheten for at fedre ikke skal ta ut fedre kvote er størst hvis mor eller far er innvandrer, har lav utdanning eller at far jobber i privat sektor. Den gode nyheten er at over 3/4 av fedrene tok ut hele fedrekvoten og de aller fleste opplever samvær og tilstedeværelse med spedbarn som et viktig gode. Tidligere undersøkelser har også vist at de fedrene som har alenetid med barnet i spedbarnsperioden får et nærere forhold til barnet sener i livet.
Det er nødvendig med lovpålagte pålegg. Da H/FrP regjeringen reduserte fedrekvoten fra 14 uker til 10 uker skjedde akkurat det mange hadde advart om, nemlig at de færreste fedre tok ut mer enn 10 uker mens de i året det var 14 uker (fra 1.juli 2013 til 1.juli 2014) tok ut 14 uker. Fedrene er helt klare på når de blir spurt at de trenger et pålegg både i forhold til barnets mor og til arbeidsgiver for å ta ut permisjon. De ønsker rett og slett et dytt i form av en lov og da tar de ut så mye permisjon som de “må”.
Likestillings- og forskjellsfeminister. Fedrekvotedebattene viser med all tydelighet forskjellen på likestillingsfeminister som ønsker likestilling både når det gjelder rettigheter og plikter og forskjellsfeminister som mener at kvinner i kraft av sin biologi har behov for et ekstra vern og at det derfor bør og må gjøres forskjell for eksempel når det gjelder lengden på permisjonstiden. Jeg har forståelse for begges argumenter, men i denne saken heller jeg nok mest til likestillingsfeminismen. Jeg synes det er av så avgjørende betydning at mor og far tar et felles ansvar for felles barn og at dette bare kan oppnåes ved at fedrene får et mer selvstendig ansvar også i spedbarnsperioden. Jeg klarer ikke å se noen gode argumenter for at ikke fedrene skal ha like lang permisjonstid som mødrene (15 uker) og at de resterende 16 ukene kan deles mellom dem alt etter hvordan de ønsker å innrette livene sine.
Hilsen Ragnhild som prøver å forstå, men ikke klarer å se at det er noe galt i å slippe fedrene til tidlig i spedbarnslivet
