Om å kaste mat

Alle er vi skjønt enige om at vi kaster for mye mat. Den største delen av matkastingen står husholdningene selv for (ca 60%) mens næringslivet ved næringsmiddelindustrien, hotell/restaurant- og dagligvarebransjen står for resten. Det er drevet mye opplysningsarbeid som ser ut til å ha hatt effekt ved at matsvinnet sakte men sikkert går nedover. Vi som er født under og rett etter krigen har et helt annet forhold til å kaste mat enn våre barn. Selv oppbevarer jeg kanskje mat litt vel lenge noen ganger, men for det meste er det jeg sparer på fullt brukbart. Inntil for noen få år siden hadde døtrene våre regelmessige raid i kjøleskapet vårt hvor alle matvarer som nærmet seg utløpsdato ble kastet. Nå ser de samme døtrene strengt på oss når vi ser på melkens utløpsdato og sier: husk “best før, men ikke dårlig etter”. Så også i vår familie går det fremover.

Trenger vi en matkastelov? 

I fjor fremmet KrF et forslag om matkastelov som ble fulgt opp av et Stortingsvedtak som ga regjeringen beskjed om å utrede en slik lov. Forslaget ble imidlertid skrinlagt av regjeringen noe opposisjonen ikke var fornøyd med. Nå vil et flertall på Stortingen sørge for at en matkastelov blir innført.                                                                                                                                           En leder i Aftenposten i dag https://www.aftenposten.no/meninger/leder/i/0ELxvE/Aftenposten… mener en lov er unødvendig – trenden går i riktig retning og en lov vil føre til mer byråkrati. Dessuten vil den ikke ramme der størsteparten av kastingen foregår – hjemme hos deg og meg. Fremtiden i våre hender er uenige – matkasting er og blir et problem og selv om trenden går i riktig retning går det for sakte. Matsvinnet ble redusert med 12 % i perioden 2010-2015 mens målet var 25%. Dette viser at frivillige tiltak ikke er nok, både vi og matbransjene trenger en “nudge” – et dytt – for at vi skal komme videre. 

Gledelig at matsvinnet går nedover, men takten må økes

Et påbud i lovs form vil tvinge hoteller og restauranter til å gi overskuddsmat til veldedige forhold. Det står mennesker i kø hos Matsentralen og hjelpeorganisasjonene for å få mat til seg og familien. Behovet er større enn det som næringsmiddelbransjene og hotell/restaurant gir bort. Det som ikke kan brukes til menneskeføde skal gå til dyrefor – dette viser en respekt for mat som vi kanskje ikke er nok bevisste på. Offentliggjøring av tall som viser størrelsen på matsvinnet og reduksjonen vil også være med på å øke bevisstheten og redusere svinnet. Jeg og mange med meg benytter oss av kjedenes 50% avslag på mat som er i ferd med å gå ut på dato. Dette er miljøvern og ikke flaut. Jeg tror en matlov er nødvendig selv om utviklingen går i riktig retning. Akkurat som det med lengden på fedrekvoten var nødvendig med “a nudge” er det nødvendig med det dyttet en lov gir for å redusere matsvinnet raskere.

 

Morfar og barneskirenn

Nå mener jeg ikke Petter Northugs barneskirenn.

For noen år siden vant Petter Northug ett internasjonalt skirenn med noen meter. Han brølte “barneskirenn” og mente vel at dette var en lett seier, men mange tok nok dette opp som hån. Jeg skal nå si litt om skikkelig barneskirenn og der er det en helt annen tone. Forleden dag arrangerte Heggedal idrettslag i Asker ett renn for barn. De yngste var 4 år og de eldste 16. Alt foregikk på et stort, kupert jorde med en løypeavstikker inn i en skogteig. Dette er på Eid gård. Bonden selv, Lars Vethe var selv en god skiløper. En ting er at han stillet eiendommen til disposisjon for barneidretten, men med egen moderne løypemaskin prepper han hele området. Kjell Inge Røkke med familie bistår økonomisk med driftingen av området. Ifjor hadde man midler endog til snøproduksjon. Selv om folk har anledning og midler, er en slik innsats for nærmiljøet, ganske enestående! Heggedal idrettslag arrangerte rennet ikke bare for egne medlemmer, men hadde invitert endel naboklubber også. Det var vel 250 som startet og barna flest hadde med støtteapparat, må vite. Masse foreldre og endel besteforeldre mente jeg å se. De yngste barna gikk en kort løype uten tidtaking. Det var flott speaker-tjeneste og småbarna hadde det moro. 7-9 års klassene hadde tidtaking, men ingen resultatlister. Disse barna var opptatt av hva som hadde skjedd i løypa, men jeg hørte ikke en eneste en som var opptatt ev mulig plassering. Men fra 10 års klassen blir det resultatlister.

Hva med skiskøyting og små barn?

Jeg husker godt all diskusjonen som dukket opp da man begynte å skøyte i skiløypa. Det første store mesterskapet hvor dette ble foretatt var VM i Seefeldt i 1985. Jeg ble interpellert som barnelege og lege i Skiforbundet om dette kunne være bra for barna. Noen mente at rygg og hofter fikk en alt for belastning i forhold til ved diagonalgang. Jeg og andre så ikke disse spøkelsene og ettertiden har vel vist at det gikk bra. Rennet i Heggedal var bare skøyting og nesten ikke til å tro, jeg så ikke ett eneste barn med festesmøring. Selvsagt varierte teknikken, men fra 8 år og oppover var det imponerende ferdigheter. Uten tvil, ungene skøyter mye raskere enn de går diagonalgang, selv i de bratteste bakkene. Men ett hjertesukk, bestemor og bestefar blir fullstendig fragått på tur! Barnebarna løper frem å tilbake for å oppmuntre oss. 250 barn og 150 voksne en sen ettermiddag på skirenn som bare er moro, hva kan være en bedre opplevelse for en aldrende skiløper? Takk til Hedda og venninnen Anja, begge 9 år.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt går diagonalgang

“Sølv er nederlag og fjerde-plass er noe dritt”!! ?

Er ikke en god prestasjon nok?

Det sies og skrives mye rart når det er Olympiske leker. “Det er bare medaljer som teller” er et mer eller mindre offisielt utsagn. Ved uttak til OL vurderes det om utøverne har muligheter til å hevde seg blant de 8-10 beste. Vi har noen objektive kriterier, som tidligere resultater samme året, men uansett kommer noe skjønn inn i bildet. Dvs at noen som har hevdet seg i toppen internasjonalt tilsier at de kan være medaljekandidater. Det er etterhvert mye erfaring som sier oss at det ikke er mulig å forskudtere medalje selv om du er blant verdens beste. Vi regner at hvis vi regner at Norge feks har 30 mulige medalje-vinnere, så ender det opp med ca 10 medaljer. Slik har regnestykket sett ut gjennom mange 10-år. Jeg har vært lege i mange OL og kan med hånden på hjertet si at alle topper din innsats maksimalt og Ikke bare optimalt. Det satses noen ganger i overkant av hva yteevnen tilsier er mulig. “Det går på tryne”, og det må vi godta noen ganger. For noen år siden hadde vi alpinist som også ble verdensmester. Årene etter denne bragden hektet han nærmest hver eneste gang. Farten var for han hasardiøs hvis han ønsket å komme i mål.>
Så var det Kuppern.

>Kuppern var en strålende skøyteløper og han er fortsatt en flott kar på mange og åtti år. Han syntes selv at sølv var nederlag. Kanskje greit nok for han i en liten idrett hvor han var stjernen. Dette blir annerledes feks i de største idrettene vi idag fryder oss over på TV. Konkurrentenes form og prestasjoner kan vi vanligvis ikke gjøre noe med. Marit Bjørgens sølv og bronsemedaljer og hennes glede over de andres prestasjoner er slik det skal være. La oss også se på Marthe Olsbu som for noen dager siden ble nr 4 i skiskyting sprint. Glimrende prestasjon, overraskende både for henne selv og for oss andre. Hva maste så journalister og andre om. “Er du skuffet over at det ikke ble bronsemedalje?” Hun var glad for at hun hadde prestert veldig bra, så hvorfor ikke la det være der? Jeg har en ung spennende venn som heter Jarl Magnus Riiber. Han ble i går nr 4 i kombinert. Ut fra som skjedde i hoppbakken og ellers, flott prestert. Igjen de dumme spørsmålene. Han er bare 20 år og mye fint kommer til å skje de neste dagene og i fremtiden!
>Så litt egenopplevelse.

Jeg var heldig og ble deltaker i pistolskyting i OL 1972, halvveis i konkurransen lå jeg på 6-8 plass. Til slutt var jeg på delt 15-17 plass av 64 skyttere fra hele verden. Jeg var bra,men ikke bedre enn dette. Det var en enorm opplevelse, jeg gjorde så godt jeg kunne denne dagen. Bra nok for meg, men neppe for Norge??
Hilsen Thor-Øistein som ikke “bare” gleder seg over gull,,, men over mange andre også.

Eggdonasjon vs sæddonasjon

Teknologien går fremover med stormskritt også innen helse. I dag finnes muligheter som vi bare kunne drømme om for 30 – 40 år siden. Kvinners fruktbarhet kan reguleres både ved prevensjon, selvbestemt abort og hjelp til å bli gravide ved infertilitet. Ved dårlig sædkvalitet hos partneren kan kvinner bli gravid ved hjelp av sæd fra en mannlig giver som etter norsk lov ikke lenger kan være anonym. Men ved manglende eller “dårlige” egg hos en kvinne er det i dag ikke mulig å få befruktet egg fra en annen kvinne med partnerens sæd. Hvorfor skal det være slik forskjell på menn og kvinner?

Bioteknologirådet har anbefalt ja til eggdonasjon.                                                                                                                                                                                Det har ganske sikkert vært lange og etisk viktige diskusjoner i Bioteknologirådet før man bestemte seg for å anbefale et ja til at kvinner kan gi egg til andre kvinner som av ulike grunner ikke kan bli gravide. Bioteknologimeldingen som regjeringen la frem for et år siden diskuterer spørsmålet om eggdonasjon, men konkluderer ikke om det bør bli tillatt i Norge. Nå har imidlertid et knapt flertall i Høyres programkomite tvilt seg frem til å si nei. Saken skal diskuteres og konkluderes på Høyres landsmøre i april.

Et etisk vanskelig spørsmål akkurat som en rekke andre spørsmål som dukker opp med teknologiske fremskritt.                                                                            Det er selvfølgelig stor forskjell på å “høste” sæd og egg. Det å ta ut et egg som er modent for befruktning er en mye mer komplisert affære. Men også i den prosedyren er det gjort fremskritt og hvis en kvinne er villig til å gi egg skal vel ikke lover og regler stoppe henne? Det ville være i strid med Høyres sterke tro på individets rett til å bestemme. Hovedargumentet til motstanderne i Høyre er imidlertid at forholdet mor-barn er så sterkt at det vil skape identitetsproblemer for barnet om den genetiske moren (eggdonoren) ikke er den samme som den biologiske moren (hun som bærer frem barnet i sin livmor) og den sosiale moren (hun som lever sammen med og gir barnet nærhet og kjærlighet i oppveksten. Dette virker på meg som et nokså foreldet syn. I dag finnes mange ulike samlivsformer og måter å få og leve sammen med barn på uten at dette problematiseres videre. Dessuten, er det så stor forskjell på om den genetiske moren er forskjellig fra den biologiske og sosiale moren eller om den genetiske faren (en sæddonor) er forskjellig fra den sosiale faren? Her synes det som om den konservative fløyen i Høyres programkomite har gått seg vill i litt foreldete morsmyter.

Ny teknologi utfordrer oss på etikken.                                                                                                                                                                                             Det er riktig og viktig at vi diskuterer ulike aspekter av det å leve sammen, hvordan vi reproduserer oss og barns oppvekst i forhold til ny teknologi. Det skal ikke være enkelt å bare si ja til nye teknologiske muligheter uten å ha gått grundig igjennom de etiske aspektene. Ulike verdi- og menneskesyn vil ofte komme til ulike konklusjoner og det finnes ikke fasitsvar. Slik jeg ser det burde eggdonasjon likestilles med sæddonasjon, begge metoder utfordrer den “naturlige” måten å få barn på, men kan være til stor hjelp for ufrivillig barnløse. Når nå eggdonasjon er tillatt i over 20 land i Europa, også i Danmark, Sverige, Finland og Island, virker det bakstreversk at vi skulle ha et forbud. Resultatet blir en sosial skjevdeling hvor ressurssterke kvinner kan reise til et naboland å få det hun nektes her hjemme. 

Hilsen Ragnhild som har tro på at Stortinget kommer til å si ja

OL-gull uten doping-juks

Noe juks har det vært bestandig.

Heder og ære har bestandig fristet noen i overkant. Regelverk i idretten som forbyr midler og metoder  som gir en utøver fortrinn i trening og konkurranser ble innført først l 1970 årenene. Før dette sto topputøvere frem og snakket om problemene som feks hva inntak av anabole steroider kunne føre med seg. Jeg husker at  diskoskjempen Ricky Bruch sto frem i 1969 og fortalte om den ustyrlige lysten han hadde på damer samtidig som han ble stor og sterk på anaboler. Jeg var så heldig at jeg var i OL i München i 1972 og jeg møtte han der. Utrolig mann på 140 kg og 198 cm! Vi hadde også en norsk gullmedalje-vinner i vektløfting der. Det var på det tidspunkt ikke ulovlig å bruke anabole steroider. Vi snakket ikke om det da, men etter vært kom det frem at det hadde vært noe av hans kosthold også. I samme OL var det ingen hemmelighet at feks finnene brukte bloddoping som endel av forberedelsene til de lange løp på friidrettsbanen. Blodoverføring for å bedre oksygen transporten  ble snart forbudt. Men overføring av eget blod har ikke vært så lett å knipe og dette har nok foregått nær opp til vår tid.

Sterk, utholdende og ikke sliten.

Anabole steroider for å bli sterk, blodmanipulasjon for å bedre oksygen transporten og sentral-stimulerende medikamenter for å redusere trettbarhet, er de 3 hovedgruppene for fusk og fanteri.  Blod- og urin-prøver tas 10- 20 ganger i året, i treningsperioder, før og etter konkurranser. Dette gjelder vel og merke toppidrettsutøverne. Likevel er det noen som tar sjansen og tar ulovlige midler. Vi fryser ned urin- og blod-prøver for 10 år. Dette for å sikre at nye metoder osv. etter som årene går, kan avsløre ting vi ikke greier idag. At noen prøver seg likel iden tro at de ligger i forkant av kontroll systemet finnes nok likevel.

Så litt om astma og langrennsløpere.

Langrennsløpere på topp-plan med store treningsmengder året rund får etter hvert skade på luftveiene. 40-50 prosent av utøverne får etter hvert astma eller astmaliknende pustebesvær kortere eller lengre tid av året. Når såkalte lungefunksjonsprøver viser slik skade, gis det tillatelse til å bruke astmamedisiner til inhalasjon. Kortison spray som ikke gir system effekt er grunnbehandling. I tillegg gis det vi kaller beta-2-agonister, mest kjent som salbutamol (Ventolin eller Airomir). En slik behandling bringer utøveren i beste fall tilbake til normaltilstanden!, Dette har enkelte medier stilt ? ved. I vanlig kliniske doser har dette ingen system effekt. Noen henviser til at kroppsbyggere som har brukt dette i doser 50-100 ganger det en astmatiker bruker og mener det er anabol effekt.. Vi vet også at vanlig astma-medisin doser på en frisk utøver ikke bedrer yteevnen.

Så til “gull uten doping ??

Ja, idag tror jeg det bestemt. For noen 10-år siden var jeg nok i tvil fra tid til annen. Jeg var lege i VM på ski i 1985. En til da, ukjent finne vant 15 km overlegent og uventet. Etter noen noen år fortalte han hvordan en blodpose før rennet endret hans liv.

Hilsen en observerende Thor-Øistein

Ingen skam å snu

Innføring av gode permisjonsordninger og små og større “dytt” for at også fedrene skal få anledning til å delta aktivt i barneomsorgen har vært og er viktige likestillingssaker. Forskning har vist at jo mer fedrene tar del i barneomsorgen fra et tidlig tidspunkt jo bedre forhold får han til barna senere i livet og tar mer aktivt del i barnas liv. Jeg var med god grunn bekymret da Høyre før valget i 2013 gikk aktivt inn for å skrote hele fedrepermisjonsordningen. Vår nåværende likestillingsminister var i 2010 som leder av Høyres kvinneforum ivrig forkjemper for synet at familiene var best tjent med å organisere permisjonstiden selv. Vi så hvordan det gikk da Høyre i regjering ganske raskt fikk redusert fedrekvoten til 10 uker etter et kompromiss med Venstre og KrF som ikke ville fjerne ordningen slik Høyre ønsket. Fedre har tatt ut så mange uker de hadde fått tildelt, fra fedrekvoten var 60 dager, da den var 70 dager og tilbake til 50 dager etter Høyres nokså mislykkete forsøk på å la familiene bestemme selv.

Tredeling er et langt skritt i riktig retning og et kvantesprang fra tanken om at dette fikser familiene selv.                                                                                                                             En tredeling av permisjonstiden gir familiene rikelig anledning til individuelle løsninger. De 46 ukene som er til fordeling gir 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker til fri fordeling. Dette er et forsiktig skritt i retning av likedeling av permisjonstiden som Kristin Skogen Lund (NHO) og likestillingsombudet Hanne Bjurstrøm gjør seg til talskvinner for. 

Arbeidsgiverne gnir seg ikke akkurat i hendene                                                                                                                              Av en eller annen underlig grunn bekymrer mange arbeidgivere seg mer for at fedre skal få lengre fedrekvote enn for at mødrene tar ut mye permisjon. Statistikk fra NAV viser at fedre stort sett forholder seg til de lovpålagte antall uker  slik at når det blir flere uker til far ved en tredeling vil de også ta ut flere uker. Det er ingen hemmelighet at det ofte er arbeidsgivernes motstand som hindrer fedre i å ta mer permisjon enn det de “må”. Derfor må nå neste skritt være å få flere arbeidsgivere til å heie frem fedre (og mødre) som tar permisjon med spedbarnet sitt. 

Det er ingen skam å snu, Linda Hofstad Helleland, det har du vist                                                                                                Det er flott at Statsråden ikke bare aksepterer at Venstre har fått igjennom en tredeling av foreldrepermisjonen, men også lover å jobbe for at dette allerede skal gjelde for barn født etter 1. juli i år. Med støtte fra AP og SV vil dette sikkert bli vedtatt i Stortinget og en realitet allerede fra neste år. Og jeg er ganske sikker på at vi etterhvert vil kunne godta en likedeling av permisjonen – når kvinner, menn og arbeidsgivere er klare for det.

Hilsen Ragnhild som har stor tro på at begge foreldrene er viktige for spedbarnet

 

Aftenposten: Vet vi at fysisk aktivitet er bra for helsa?

Hva vet vi egentlig ?

Jeg har gang på gang tatt opp tabloide utsagn som kan så tvil om våre helseråd. Selv om Aftenposten denne gangen setter et spørsmål ved det hele, har jeg lyst til å se litt nærmere på hva som er bakgrunnen. 2 forskere ved NTNU (Trondheim) skal nå sette igang et større forskningsprosjekt med mange deltakere som skal følges i mange år. I forbindelse med dette har de gått gjennom det som er gjort av forskning så langt. En rekke observasjonsstudier som har fulgt friske viser at en sunn livsstil med et bra kosthold, moderat alkoholinntak, ingen røyking og fysisk aktivitet, er bra for oss. Vi reduserer farene for en rekke sykdommer og vi lever lengre. De har også sett på de samme faktorene samlet etter at vi har hatt ett hjerteinfarkt. Samme type observasjonsstudier har også vist at denne såkalte sekundærprofylaksen gjør at vi greier oss bedre, men om vi lever lengre skal være usikkert. Alt dette er vel og bra. Det er viktig å få klargjort hva de enkelte faktorer ved “den sunne livsstil” egentlig betyr.

Skal vi vente på resultatet?

12 000 pasienter skal følges nøye i 6 år. Det blir med stadige legekontroller. Det blir elektronisk registrering av hvor mye deltakerne beveger seg. Dette er viktig. Angivelser av hvor mye aktivitet vi er i, har vi erfaring for feilvurderes betydelig. Før den store pretensiøse undersøkelsen er ferdig, er det greit å ha det klart for oss at fysisk aktivitet har en rekke dokumenterte effekter som er bra. Ved å opprettholde noe styrke og kondisjon, har vi det bedre i hverdagen. Vi greier oss bedre, vi orker mer, vi blir mindre tungsindige, vi snubler og faller mindre. Det er gunstig for blodtrykket, for hjertet vårt og diabetes-2 opptrer mer sjeldent. Moderat fysisk aktivitet er bra for immunsystemet vårt. Noen av mekanismene som er årsak til dette er avdekket. Når vi beveger oss skikkelig blir fett-profilen l blodet gunstigere, antiinflammatoriske genutrykk blir gunstigere og vi utvikler ikke insulin-toleranse. Høres vel “medisinsk” ut, men dette er mye av den gunstige hovedbasen for en god helse etter hvert som årene går.

Hva er så min hovedagenda?

Fint at det legges opp til store undersøkelser for å øke vår kunnskap. Men vi vet nok idag til at ingen skal ta fra oss troen og gleden ved å leve et fysisk aktiv liv.

Hilsen Thor-Øistein som ikke har tid til å vente i 6 år.

Er ikke 10 000 skritt bra nok ?

Skal vi gå langt eller fort?

Jeg pleier å si at “det å gå” er en undervurdert aktivitet. Det er etterhvert masse kunnskap som understøtter dette. Men etterhvert har vi blitt klar over at det bør være et minimum av skritt pr dag for at det skal være helsegevinst. Da vi for noen år siden fikk skritt-tellere, ble vi enige om at ca 10 000 skritt daglig var bra. Gikk vi så mye om dagen, forebygget det de fleste aldersbestemte sykdommer og vi levde lenger. Særlig når vi kombinerte de daglige turene med ar vi ikke satt for lenge sammenhengende.At vi går turer er ofte en sosial aktivitet, vi går ofte sammen med noen og vi får en hyggelig, oppbyggelig prat. Vi føler oss umiddelbart bra og kanskje det er det viktigste.

Småturer likevel best for helsa?

Det ble nylig publisert i BBC at raske turer, 10 minutter 3 ganger daglig var bedre for helsa vår enn at vi gikk 10 000 skritt daglig. Undersøkelsen ble gjort for BBC ved Universitetet i Sheffield. 2 grupper ble observert. Den ene skulle gå 10 000 skritt og den andre skulle gå de de 3 raske turene daglig. 1/3 av de som skulle gå 10 000 skritt greide ikke det, mens de korte turene gikk greit. Senior-nordmenn er nok litt annerledes enn briter. De fleste av oss vil gjerne gå en tur. For de fleste av oss er tur, gjerne i naturen, ikke 10 minutter som vi gjentar 3 ganger l løpet av dagen. Vi har etter-hvert også erfart at en litt lengre tur med litt fart i en bakke eller to, både er bra for oss og umiddelbart kjennes godt. Hva kan vi så lære av den engelske undersøkelsen? Jo, uansett hvor langt du går, er det bra å sette opp farten slik at pusten går raskere og at pulsen øker noen ganger. Når vi gir råd, må vi hele tiden ha i tankene at vi er laget forskjellig. Gi folk god samvittighet ved at de i det hele tatt kommer seg ut. Noe er bedre enn i ingen ting. Tabloide utsagn som sår tvil om de rådene vi gir, er bare til irritasjon. Toppen ble nok nådd før jul med påstanden om at vi seniorer bør drive med 4×4 minutter som intervalltrening. En skikkelig tur skulle ikke duge.

Hilsen Thor-Øistein som idag med god samvittighet har gått en times tur langs sjøen, uten ski på beina

Abortkampen i retrospekt og her og nå

Kampen for selvbestemt abort i 70-årene kan synes fjernt i dag, også for oss som sto midt oppe i det. Vi var ikke for abort, vi kjempet for var at det var kvinnene selv som visste best hva som var riktig i en vanskelig situasjon med uønsket graviditet, ikke en nemnd.  Spørsmålet var hvem som var best egnet til å bestemme, kvinnen eller en nemnd. Det var en kamp som det ikke var selvklart at vi skulle vinne – da spørsmålet om selvbestemt abort var oppe i Stortinget første gang, i 1974, falt det med en-1- stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som sa at vilkårene for abort skulle omfatte sosiale hensyn, men nemndene besto. I 1978 ble loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12 svangerskapsuke vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt.              

Hvorfor skriver jeg om dette i dag?                                                                                                                                                     I dag leser jeg om Irland som har Europas strengeste abortlov og hvor det skal være en folkeavstemning over et grunnlovstillegg fra 1983 hvor det fastslås at det skal tas like mye hensyn til fosteret som til kvinnen når det er spørsmål om abort.  https://www.dagsavisen.no/verden/et-signal-til-resten-av-verden-1.1092778.  I Irland som er et strengt katolsk land er abort kun tillatt når det står om kvinnens liv og før 2013 var abort totalforbudt, også hvis kvinnens liv sto i fare. Men det er ikke slik at abort ikke forekommer i Irland. Velsituerte kvinner reiser til England og får utført abort på private klinikker mens mindre bemidlete foretar illegale aborter med fare for liv og helse. Hva som blir utfallet av folkeavstemningen er uvisst. Med den holdningen den katolske kirke og paven har til abort og prevensjon er det ikke godt å vite. Man må håpe på ungdommen – 74 % av personer under 25 år er for en forandring mens bare 36 % over 65 år er det. 

Hva vil det bety om Irland sier ja til å fjerne Grunnlovstillegget?                                                                                                  Et ja fra Irland vil gi et sterkt signal til andre land som beveger seg i mer konservativ retning som Polen og Ungarn og også USA. At USA ved president Trump allerede på sin fjerde dag som president gjeninnførte et forbud fra Reagan-tiden mot å bruke offentlige midler på frivillige organisasjoner som rundt om i verden underviste om prevensjon eller refererte til abort, er dypt bekymringsfullt når det gjelder global helse. En av vår tids store bekymringer er nettopp kvinners manglende mulighet for å ta ansvar for sin fruktbarhet og reproduksjon mange steder i verden. Der kvinner får tilgang på god prevensjon og mulighet for abort øker velstanden.

Kan vi nå regne diskusjonen om selvbestemt abort for avsluttet i Norge?                                                                                  På ingen måte, vi må hegne om de rettigheter som er oppnådd. Regjeringens forsøk på å innføre reservasjonsrett for alt helsepersonell som også skulle gjelde innsetting av spiral er et dystert eksempel på at vi må være på vakt. Det ble en massiv protest mot reservasjonsretten med tidenes store 8. marstog i 2014 som gjorde at regjeringen snudde, selv om statsministeren den gang ikke helt forsto hva oppstyret dreide seg om (på Dagsrevyen 8.mars 2014). Vi kommer til å oppleve flere forsøk på tilbakeslag hvis vi ikke er på vakt.

Hilsen Ragnhild som er på vakt

 

Superveteranene gir seg ikke!

Først om ishockey spilleren som blir 73 år til sommeren.

Jeg traff Thor Marthinsen første gang for vel 20 år side. De siste 2-3 årene til stadighet i ishockey-hallen i Asker som trener for en stor flokk 9 åringer. Først litt om karrieren hans. Han spilte på landslaget en årrekke. Han har 113 landskamper og har deltatt i 4 olympiske leker, første gang i 1968. Og han er selvsagt æresmedlem i Frisk Asker. Men så til hva jeg ser idag. Jeg har fortsatt skøyter på bena fra tid til annen og har følgelig stor respekt for faremomentene. Når jeg ser Thor på skøyter med kølle og puck, synes risikoen for han å være null. Skøyteferdighetene sitter der. Barn elsker å lære og best av alt er det ved å “herme” måten treneren gjør ting på. Thor tar seg ikke bare av de gode 9-åringene! Jeg har også sett Thor prøve å lære den totale nybegynner å gå på skøyter ved å skyve på en bruskasse med smil, oppmuntring og tålmodighet. Vi snakket litt om det sist, det vi har likt å gjøre tidligerei livet, og som vi fremdeles greier, må vi ikke slutte med, uansett alder. Vi får stå på, på hver vår måte videre!

Aktiv bildende kunstner på 89 år !

Fra vindu og veranda har vi i 8 år hatt utsikt mot et gammelt restaurert mursteinshus. Det var en gang et av produksjonsbyggene til Lilleborg såpefabrikk. Etter hvert erfarte vi at bygget er arbeidsplass for kunstnere og arkitekter. Men stor var forbauselsen da vi forsto at eieren av hus med stort atelie var en 89 år gammel kvinne. Norsk-finske Irma Salo Jæge virket vital og sprek og vi ser henne stadig i full  fart over plassen på vei til atelieet. Ifjor hadde hun separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter til stor fagning i de fleste mediene. Store, fargesprakende bilder som ikke tyder på noe tungsinn. Leksikalt blir hun beskrevet som en av våre mest fremtredende kunstnere de siste 50 årene. Jeg kjenner henne ikke, har bare vekslet noen ord om vinterens farlige hålke osv. Men hennes vitalitet må være inspirerende. Lykke til videre med videre maling og utstillinger.

Hilsen Thor-Øistein som stadig inspireres.