Aftenpostens sportssider og barne leir ved sjøen.

Henger dette sammen?

Etterhvert vil dere kanskje se det. Sportssidene til Aftenposten ble en viktig del av livet i 1948. 12 år gammel var jeg på speiderleir i Mandal. Vi gutta lå langflate på magen utenfor teltet og leste om OL i London. Det var norske helter dengang også som hevdet seg på den store sirkusarenaen. Tenke seg det at en vanlig politimann (Martin Stokken) var blant verdens beste langdistanse-løpere og at en jurist (Bjørn Paulson) hoppet høyt nok til å få en medalje? Det var amatørskap det!  Men verden går videre!! Denne uken er vi 3 besteforeldre sammen med 6 barnebarn på Gumøy i Kragerø. Barna er fra 10 til 16 år. Alle sammen er spreke og er opptatt med fysisk aktivitet ellers i året. Jeg ramser opp: løping, langrenn, ishockey, fotball, volleyball, håndball og en spiller attpåtil i korps. De to bestemødrene har hovedansvar for catering og jeg for aktivitetene.  Morgenen starter 0915 med morgengym. Dette har vært tradisjon de siste årene og det forventes at vi fortsetter å gjøre det. Det blir en halvtime med styrke, bevegelse og hurtighet i gresset og på trampoline. De påstår at det er gøy og ikke bare for å glede bestefar. Jeg hadde med 2 par boksehansker og igår ble det instruksjon i selvforsvar. Ikke minst jentene ga full pinne da jeg fortalte at de ikke måtte være redde for “å dra til”. Jeg har ikke glemt badingen, tjo og hei på brygga mange ganger om dagen.

Mette Bugge og Aftenposten sporten.https://www.aftenposten.no/100Sport/sprek/Debutant-Mette-43-banket-alle-i-Norseman-Her-er-hennes-elleve-beste-treningsrad-259317b.html

Barna på campen her titter litt på TV-sporten men ellers er de mest opptatt av egen mestring og moro. Jeg selv er fortsatt avhengig av gode sportreportasjer i avisene. Som nevnt Aftenpostens sportssider har fulgt meg hele livet og det suppleres nå med    ap.no/sport.   Store deler av året er det fotball fra ende til annen. Jeg har kjent sportsjournalist Mette i flere 10-år og takk for det. Hun skriver mye om historiene som ligger bakom det vi første omgang ser, og det er jo det som egentlig interesserer, Ihverfall oss litt mer enn voksne. Idag skriver hun om en virkelig topp-atlet. 42 år gammel kvinne som er blant de aller beste i verden i triatlon. Men vel å merke full såkalt Norse-man distanse. Etter svømming og sykling avsluttes en konkurranse med full maraton (42 km). Siste helg presterte hun dette på noe over 11 timer!! Hvordan greier et familiemenneske med barn og jobb få tid til nødvendig trening og restitusjon? Vel, mye fysisk aktivitet i alle år inntil hun sent startet med konkurranse-idrett, er nok et viktig grunnlag. Nå trener hun sent og tidlig, kjører ikke bil og er smart, sier hun selv. Den totale balansen i alle livets utfordringer er nok nøkkelen til at dette går så bra. Men les mer om Mette Pettersen Moe i Mette Bugges reportasje.

Men nå er det kveldsbad og kakao før alle stuper trøtte til-sengs, også besteforeldrene. Håper vi er med på å fremmer vaner og livsstil som kan gi mye glede og moro senere i livet, og  som nødvendigvis ikke ender opp med reportasje på sportssidene.

Hilsen bestefar Thor-Øistein

Hvordan Korea lager toppidrettsutøvere.

Sommer OL i Korea.

3 uker som lege for den norske OL- troppen i Seoul i 1988 var virkelig en øyenåpner for meg. Det ble starten på en vedvarende beundring av landet og folket. Mange er ikke klar over at det i Sør-Korea bor vel 50 millioner og i Nord Korea 20 millioner mennesker. Jeg leste meg opp på forhånd og ble raskt klar over at koreanerne hadde en ganske brutal og voldelig forhistorie. Gjennom århundrer var de i krig og delvis okkupert av Mongolia, Mandsjuria, Kina og ikke minst Japan. Fra 1910 ble de systematisk kolonisert fra Japan. Ikke minst Japanernes behandling av Koreanerne fra 1940-1945 er nok grunnlaget for temmelig kraftige motsetninger mellom disse 2 nasjonene. Koreanerne er hardt-arbeidene og Sør Korea med Samsung, Hyundai og Kia har blitt en suksess historie. Utvandringen til Canada er stor. Koreanerne er vel integrerte. De kommer selv med lav utdannelse, men satser enormt på å gi neste generasjon det de selv ikke fikk i denne sammenheng.

Kvinnegolf i Korea.

Tro det eller ei, sammen med fotball er Kvinnegolf den mest populære idretten i Korea. Av en eller annen grunn er herre-golf lite stas. I flere år har koreanske jenter toppet den internasjonale rankingen og de vinner de store turneringene. Ikke så rart at vi i vesten er nysgjerrige. Hvordan legger de forholdene til rette når den ene toppspilleren etter den andre dukket opp på arenaen? Jeg har fått tittet litt i kortene til en slik undersøkelse og her er noen av observasjonene. Det er så enormt mye penger i koreansk  kvinnegolf  at det å satse her, blir som å starte en utdannelse i et fremtidig arbeidsliv med gode inntekter. Initiativet blir tatt av foreldrene og barna starter ofte i 9-10 års alderen. Dette er forøvrig gullalderen for å lære tekniske ferdigheter. Det er mye individuell trening og mye instruksjon i golf-simulatorer. Golfklubbene og baner er for dyre. Etter hvert kan det bli 2-3 timer teknisk trening etterfulgt av ett par timers fysisk trening. Jeg ser for meg jenter som står på langt utover det som er lek. De vil leve opp til foreldrenes ambisjoner om de skal bli så gode at de kan bidra til familiens økonomi. Forøvrig det samme vi ser i de afrikanske topp løpermiljøene. Mange av de satsende koreanske jentene kutter vanlig skole når de er 12 år. Vi i Norge tror sterkt på at utdannelse og idrett bør gå hånd i hånd. Vi tror at det legger grunnlag for bedre toppidrett for ikke snakke om hva som skal skje etter avsluttet karriere.

Har vi så noe å lære av koreansk toppidrett?

For de første at vi er forskjellige av mange grunner. Koreanerne arbeider mer enn hardt for å nå sine mål, og foreldre forsaker gjerne det meste for at barna skal lykkes. I Norge satser vi også hardt, men på en annen måte som føles riktig for oss. Observatørene bemerket forøvrig, at uansett hvor hardt jentene de sto på, det var mye godartet latter og fnising. Til slutt, litt eiendommelig kanskje, koreanerne spurte ikke om hvordan “vi” prøvde å tilrettelegge forholdene for trenende barn og ungdom.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt beundrer koreanerne.

Overbehandling og pasientens ansvar

I gårsdagens aftenpost har professor Steinar Westin noen interessante tanker om overbehandling og ansvar https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wEj31L/Ma-pasienter-selv-ta-kloke-valg–Steinar-Westin. Skal vi møte problemet med overbehandling ved å kopiere den amerikanske kampanjen “Choosing Wisely” eller bør vi i Norge finne vår egen form ved å “oppdra” legene til å ha et aktivt forhold til overbehandling og overmedisinering? Legeforeningen har langt på vei tatt i bruk den amerikanske metoden med slagordet “Gjør kloke valg” rettet mot pasientene

Norsk og amerikansk helsevesen er grunnleggende forskjellige

Det amerikanske helsevesenet er helprivat. Legene er tilbydere i et marked hvor pasientene er forbrukere som kan påvirke legene ved å stille krav, blant annet ved ikke å akseptere for mye medisin. Derav kampanjen som er rettet mot forbrukerne/pasientene. Pasientene oppfordres til ikke å stole på at legen gjør kloke valg for dem, de kan for eksempel mistenke at legene er kjøpt og betalt av Legemiddelindustrien og derved pusher unødvendig medisin på dem. Eller de kan tro at legene foretar unødige undersøkelser for å tjene mer. Kampanjen sier “Don’t trust your doctor, ikke stol på legen din” han eller hun kan prøve å selge deg noe du egentlig ikke trenger. Jeg prøver ikke å si at amerikanske leger er korrupte, men i et marked hvor legene skal få et rimelig godt utkomme, er de avhengige av å skaffe seg betalingsvillige pasienter og selge dem undersøkelser og behandling.  Norsk helsevesen er i hovedsak offentlig, selv om vi også har private tilbydere som er avhengig av å selge produktene sine. Et grotesk eksempel på det er de to legene i Tromsø som tilbød russepiker redusert pris på leppeforstørrelse. Stort sett opererer norske leger ikke som selgere, men som rådgivere til pasientene. Vi gir råd om undersøkelser og behandling som pasientene selvfølgelig kan avslå, men ettersom vi har en kultur for at det er greit å stole på legen sin, vil de aller fleste godta rådene. Det ville være veldig synd om Legeforeningens kampanje skulle rokke ved tillitsforholdet mellom lege og pasient, at pasientene skulle begynne å mistenke legene for å selge dem noe de ikke trenger.

Pasientene er medbestemmende både i undersøkelser og behandling

Den gang for lenge siden da jeg var nyutdannet lege hadde legene en helt annen makt enn i dag. Legens ord var lov og pasientene var forventet å godta legens undersøkelser og behandling uten diskusjon. Slik er det heldigvis ikke i dag, pasientene er som regel godt oppdatert på egne symptomer og plager og stiller ofte spørsmål til legenes anbefalinger. Pasient og lege diskuterer og kommer sammen frem til beslutninger. Kampanjen “Gjør kloke valg” kan derfor være med på å bevisstgjøre pasienten på farene ved for mye av det gode, nemlig behandlinger og medisiner. Det er å håpe at legene fortsatt tar overmedisinering og overdiagnostisering alvorlig og i samarbeid med pasienten tar kloke valg. Unødige undersøkelser og unyttig behandling gagner hverken pasientene eller legestanden. Overbehandlingsproblematikken må i all hovedsak være legenes oppgave å gripe fatt i, det er vårt hovedansvar, ikke pasientens.

Hilsen Ragnhild fortsatt i sommermodus

 

Bøker i varmen.

Leser og hører.

Jeg vil ikke akkurat fremsnakke meg som et lesende menneske, men jeg prøver. Vi får finne frem til intensitet og mengde som lar seg realisere. Svigermor leste minst 2-3 bøker i uka og ifjor sommer leste dattersønn cirka 10 000 sider. Hvor langt han kommer Iår, er ikke godt å si. Ragnhild og jeg leser noe av de samme bøkene, og noe forskjellig. Litt bilkjøring Iår har gjort det naturlig med lydbøker. Gode skuespillere leser og km og mil går unna. De 3 siste bøkene i sommer har satt spor, og nå vil jeg vil fortelle litt om det.

Unni Lindell.

Jeg har lest flere av hennes krimbøker men denne gangen ble det “Måneorkestetet”. Den handler om en gutt som vokser opp i en familie hvor far bare er borte. Kanskje han i det heletatt knapt var der. Mor greier seg dårlig i livet, mens mormor er det faste holdepunktet. I løpet av 50-60 års livsløp skjer mye både på godt og vondt. Gutten bli voksen, han får familie og er en stolt far av barn som lykkes.Historien er fin, men det jeg egentlig sitter igjen med er hvor godt Lindell skriver. Stort ordforråd, utrolig flink med metaforer og bilder, uten at det tar overhånd

Erling Kagge.

Han har gått i isødet alene. Han gått polturer sammen med Børge Ousland og han har vært på toppen av Mount Everest. Han skrevet bok om “Stillhet ” og nå har jeg lest om det å “Gå”. Det er nå slik at når noen formulerer på en flott måte, det du selv er opptatt av, så kjennes det veldig bra. Jeg har sagt og skrevet at “å gå er en undervurdert aktivitet”,  For mange er det nok slik, men når vi går tilbake til kildene, ser vi at det er skrevet mang en “høysang” om gåingen På et spennende vis føres vi gjennom skriftene til filosofer, historikere og etter hvert helseprofeter. Å gå er å føre et ben foran det andre, helst ute i naturen synes vi begge. Så enkelt er det. En time på beine i skauen er nok den beste form for meditasjon vi kan få. At det har noe med den kroppslige helsa å gjøre, er det vel unødvendig å si noe mer om.

Terje Tvedt.

“Det internasjonale gjennombruddet” har i år gitt bakgrunn for program i radio og TV  og et utall av kronikker og avisinnlegg. Utover det at den handler mye om hvordan spesielt Europa vil se ut og fungere etter flyktnngbølger og migrasjon mer eller mindre kontrollert, skal jeg passe meg vel for å være mer enn en spørrende sjel. Han går gjennom historiske kilder og ny forskning på disse feltene. I første anmeldelse i Morgenbladet ble han beskyldt for å være rasistisk og for å selektere sine kilder. Etterhvert har feks. Grethe Brochmann sagt at det er en interessant og nyttig bok for diskusjon. Slik har vel de fleste leserne tolket den. Etter lesingen av Tvedt er jeg mer spørrende enn faktabastant, og jeg håper at jeg i høstens diskusjoner vil forbli der. Uansett sitter jeg igjen med at Tvedts hovedagenda er å diskutere hvordan Europa vil være i stand til å møte ett stadig mer innflytelses-sterkt Islam.

Neste bok blir Philip Roth, “Everyman” som handler om aldrende menn på tampen av livet. Det blir nok litt av et speil.

Hilsen Thor-Øistein

Sommer og hetebølge

Hetebølge er ikke akkurat dagligdags i sommer-Norge. Vi får kanskje noen dager med temperaturer opp mot 30 grader og så¨er det tilbake til “normalen” igjen. Når vi nå har hatt hetebølge her sydpå i flere uker, ja så er det ganske spesielt. Når solhungrige nordmenn trekker inn i skyggen og kampen står om de mest skyggefyllte bordene på utekafeene, ja da er det hetebølge

Vi eldre snakker om 1947                                                                                                                                                                                                                   Jeg husker veldig godt sommeren 1947. Jeg skulle fylle 6 år i august og begynne på skolen. Men denne sommeren var jeg mer opptatt av tannfellingen min og en lekekamerat jeg lekte steinalder med. Vi laget demning i en bekk og malte mel mellom to steiner og jeg hadde lite tanker om skole og alvor til høsten som syntes langt unna. Sommeren 1947 er den tørkesommeren meterologene sammenlikner årets sommer med, jeg husker bare en ubrutt rekke av solfyllte, varme dager. Lillebror Sverre, 5 år, og jeg badet i lite badekar av sink, lillesøster Bente som var baby husker jeg overhodet ikke fra denne sommeren, men hun må jo ha vært der siden mor var der og hun var bare 5 måneder.

Hva gjør hetebølger med oss – kanskje særlig med oss eldre?                                                                                                                                                        Kroppen har mekanismer for å takle uvanlige temperaturer, men hos barn, eldre og kronisk syke fungerer det ikke alltid like bra og de kan lettere bli overopphetet. Symptomer på overoppheting er slapphet, svimmelhet, hodepine og tørste. Nedsatt urinproduksjon er et klart faresignal på uttørring (dehydrering). Rikelig inntak av væske er selvfølgelig viktig for å hindre dehydrering. Kaldt vann er bra, men det er viktig å få i seg litt kalorier også så spe gjerne på med tynn saft eller eplemost. Kaffe, te og alkohol kompenserer ikke for væsketap i varmen, snarere tvert i mot, så drikk alltid vann i tillegg. En god tommelfingerregel er at hvis du har behov for å tisse sånn cirka hver tredje time, da får du i deg nok væske. Minst like viktig som å drikke er det å få i seg nok salt. Det var ikke uten grunn at tidligere tiders gårdsarbeidere ble servert spekesild i sommervarmen. Det kan være grunn til å drikke farris med litt eplemost for å få i seg salt og litt næring, og gjerne spise spekepølse på brødskiven. Vi blir kanskje ikke fullt så sultene i varmen, men spise må vi, Da er det best å spise lett kost, salater, litt fisk og grønnsaker. Store kjøttmåltider er ikke bra for noe og slett ikke i varmen.

Tilbake til tidligere tørkesommere                                                                                                                                                                                                       Det har vært flere tørkesommere siden 1947. 1955, 1976 og en sommer tidlig på 90-tallet. Men ingen av disse sommerene står så klart for meg enn 1947. Det var sommeren jeg mistet melketennene mine, sommeren før jeg skulle begynne på skolen og sommeren før vi flyttet fra Bygdøy til Blommenholm. Er det derfor denne sommeren står så klart for meg? Jeg tror ikke jeg husker den spesielt på grunn av tørken, jeg hadde jo bekken med demningen, en lekekamerat jeg ikke husker navnet på og en steinalderlandsby i tillegg til kveldsvask/bad i et sinkkar.

Hilsen Ragnhild som søker skygge i likhet med de fleste andre

“Bare blåbær”

Hvor i all verden kom dette uttrykket fra?

Det er det flere som har lurt på. Det er i hvertfall fra forrige århundre-skifte, sier kildene, men sansynligvis enda eldre. Bærene er små og lett tilgjengelige og er nok en metafor på at “dette er enkle greier”. Engelskmennene sier i slike situasjoner “peanuts” og svenskene “småpotatis”. Men selv om blåbærene er små og preget av en tørr sommer Iår, så var det ikke ordenes opprinnelse, jeg hadde tenkt å skrive om.

Det hele startet høsten 1940.

Far var en skogens mann. Der hadde han sitt arbeide og der trivdes han best i det som måtte være igjen av fritid. 4-5 år gammel var jeg på min første blåbærtur i skogen. I første omgang ganske kjedelig. Det ble få bær i spannet og en klok far sa etterhvert, “sett deg på den tua og spis”. Turens høydepunkt for en liten gutt ble etter noen timer, bål og nistemat. Bærtur ble endel av matauken under krigen. Så, etter hvert som årene går, finner jeg igjen mer glede av sensommerturen med bærplukker, og gamlefar født i 1900 var på mange måter med denne gangen også. Slik ble det forleden på Norefjell. Ikke mye bær Iår, men på enkelte tuer var det rikelig nok. Etter ett par liter og litt stølhet i rygg og knær, nok for den dagen. Fosslibekken med lunkent vann inviterte til en dukkert og slik ble det. Helt naken.

“Helt på bærtur”.

Dette er ett uttrykk vi ofte føler passer greit på politikere i gitte situasjoner. Jeg synes jo at bærtur  som kommer i miskreditt på denne måten, er litt trist. Som oftest finner vi bærsankere veien hjem uten problemer.

Blåbær er godt og blir stadig sunnere.

Uansett hva vi gjør, om vi sitter stille eller stresser omkring, “slitasje-stoffer” dannes. Såkalte frie radikaler er noe av dette. Antioksydanter demper skadene. Vi danner antioksydanter i kroppen selv, men er avhengig av et bra kosthold med rikelig av dette i tillegg. Her kommer blåbæra inn i bildet. Den intense blåfargen vi finner i skogsbær tvers gjennom, såkalte antocyaner, er en sterk antioksydant. Bortsett fra nyper er det ingen frukt, bær eller grønnsak som inneholder mer. I tillegg er det rikelig med C-vitamin og andre sporstoffer i blåbær som er bra for helsa. Mange undersøkelser viser at antioksydanter tatt ut av sin naturlige sammenheng i bær, ikke er så effektive. Enkelte undersøkelser tyder tvert imot på at det kan være helseskadelig. Konklusjonen blir at frukt og bær er bra for oss og dessuten smaker det godt. De gode næringsstoffene blir ikke ødelagt ved frysing og i saft og syltetøy er det bare en ubetydelig reduksjon. Så hvorfor i all verden betale masse penger for litt blåbær i tablett form ??

Hilsen Thor-Øistein som anbefaler skogstur med bærplukker og bekke-bad.

Foreldrepermisjonen enda en gang

Fra 1.juli er foreldrepermisjonen endret til 15 uker for mor (i tillegg til de tre ukene før fødselen), 15 uker til far og 16 uker til fri fordeling. Dette har utløst et ras av sinte facebookinnlegg i tillegg til kronikk i Aftenposten og innlegg i flere medier. Jeg kan bare forundre meg over hvor mye følelser det kan vekke at fedre nå får 1 uke mer enn det de hadde før nåværende regjering kuttet i fedrekvoten til 10 uker.

Innføring av fedrekvote har vært en suksess                                                                                                                    Intensjonen bak fedrekvoten var og er at fedre skal få et selvstendig forhold til barnet sitt og måtte ta et selvstendig ansvar også i spedbarnsperioden. Undersøkelser publisert på Forskning.no viser at fedrene stort sett er veldig fornøyd med å ha en egen kvote, at de ikke ønsker for mye fleksibilitet og at fedrene tar ut så mye permisjon som de har lovpålagt rett til, altså kvoten. Tanken var også at i fedrenes permisjonstid skulle mor gå tilbake i jobb eller til studier. Slik har det ikke alltid fungert etter intensjonen, mange par velger å la mor ta ulønnet permisjon eller ferie mens far har permisjon. Det er selvfølgelig det enkelte pars soleklare rett, men litt synd at ikke far får helt egen- og alenetid med spedbarnet. All erfaring tilsier at så lenge mor er tilstede tar hun hovedansvaret.

Foreldrepermisjonen er generøs                                                                                                                                                       Med den nye loven kommer også tiltak for flerlingforeldre som får en betydelig utvidet rett til foreldrepermisjon hvor også begge foreldrene gis anledning til å være hjemme. For alle andre er permisjonstiden 49 uker,  dvs nesten et år med 100% dekning og 56 uker med 80% dekning. 15 uker til mor og 16 uker til fri fordeling gir de mødrene som fullammer lenge mulighet til å være hjemme i permisjon i 31 uker, dvs vel 8 måneder. Det burde være rikelig tid til å komme seg etter fødselen og fullamme i 6 måneder hvis det er ønskelig. Det er forøvrig vist at det er en fordel å begynne å venne spedbarnet til annen mat enn morsmelk fra 4 måneder.

Fedrekvoten er helt nødvendig for å få fedrene til å ta selvstendig ansvar i spedbarnsperioden.                                              Det har vist seg i intervjuundersøkelser fra Institutt for samfunnsforskning, Universitetet i Oslo at fedre stort sett er glade for fedrekvoten, men at de tar ut sine egne tildelte uker (inntil 1.juli 10 uker) og sjelden mer. Dvs at i de aller fleste tilfellene tar mor sine egne uker og hele felleskvoten som var på 26 uker frem til 1. juli. De samme undersøkelsene viser også at 23,2% av fedre som fikk barn i 2011 og hadde rett til kvote ikke tok ut hele fedrekvoten. Sannsynligheten for at fedre ikke skal ta ut fedre kvote er størst hvis mor eller far er innvandrer, har lav utdanning eller at far jobber i privat sektor. Den gode nyheten er at over 3/4 av fedrene tok ut hele fedrekvoten og de aller fleste opplever samvær og tilstedeværelse med spedbarn som et viktig gode. Tidligere undersøkelser har også vist at de fedrene som har alenetid med barnet i spedbarnsperioden får et nærere forhold til barnet sener i livet.

Det er nødvendig med lovpålagte pålegg.                                                                                                                                    Da H/FrP regjeringen reduserte fedrekvoten fra 14 uker til 10 uker skjedde akkurat det mange hadde advart om, nemlig at de færreste fedre tok ut mer enn 10 uker mens de i året det var 14 uker (fra 1.juli 2013 til 1.juli 2014) tok ut 14 uker. Fedrene er helt klare på når de blir spurt at de trenger et pålegg både i forhold til barnets mor og til arbeidsgiver for å ta ut permisjon. De ønsker rett og slett et dytt i form av en lov og da tar de ut så mye permisjon som de “må”.

Likestillings- og forskjellsfeminister.                                                                                                                                      Fedrekvotedebattene viser med all tydelighet forskjellen på likestillingsfeminister som ønsker likestilling både når det gjelder rettigheter og plikter og forskjellsfeminister som mener at kvinner i kraft av sin biologi har behov for et ekstra vern og at det derfor bør og må gjøres forskjell for eksempel når det gjelder lengden på permisjonstiden. Jeg har forståelse for begges argumenter, men i denne saken heller jeg nok mest til likestillingsfeminismen. Jeg synes det er av så avgjørende betydning at mor og far tar et felles ansvar for felles barn og at dette bare kan oppnåes ved at fedrene får et mer selvstendig ansvar også i spedbarnsperioden. Jeg klarer ikke å se noen gode argumenter for at ikke fedrene skal ha like lang permisjonstid som mødrene (15 uker) og at de resterende 16 ukene kan deles mellom dem alt etter hvordan de ønsker å innrette livene sine. 

Hilsen Ragnhild som prøver å forstå, men ikke klarer å se at det er noe galt i å slippe fedrene til tidlig i spedbarnslivet

 

Red Bull og kjøring på Autobahn.

Alt kommer til en ende.

For 10 år siden var jeg med for siste gang på høydetrening med skøyteløperne våre. Vi bodde i 12-1300 meters høyde og var på treningsturer i 2000 meters høyde. Slik ble det også nå i Val Gsrdena med barn og barnebarn. Det er ikke gondolturen opp i høyden, som forøvrig var en fin opplevelse, jeg nå skal fortelle om, men mange timer på motorveier. Det ble et nødvendig antiklimaks etter flotte turer med sekk i høyfjellet.

Øyelokkene blir tunge.

Jeg skal være ærlig. Etter som årene går/kommer, må jeg bare tilstå at bilkjøringen krever mer disiplin og konsentrasjon enn tidligere. Jeg blir fort distrahert i trafikken og jeg blir ofte etter ett par timers kjøring trett. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er alene som 80 åring, når jeg plutselig merker et sekund eller så at bevisstheten ikke er bra. 120 og kanskje 130 km i timen er i seg selv temmelig risky, men jeg prøver å ta mine forholdsregler. Jeg stopper hver annen time, går litt rundt omkring, spiser litt brødskive og drikker vann. For virkelig våkne tar jeg kanskje noen raske armbøyninger mot en benk.

Toppidrettsutøvere med påvirkningskraft.

Northug og kompani reklamerer uhemmet for energidrikken Red Bull. De bruker den selv under trening og konkurranser. Tildels for rask energi-tilførsel og tildels for å skjerpe konsentrasjonen. Når jeg så leser at Red Bull brukes av skuespillere, langtransport-sjåfører og andre grupper som må være skjerpet, hvorfor ikke et forsøk? Det er ikke såkalt “blindforsøk med kontrollgruppe”, men rett og slett at jeg har drukket en boks på 250 ml når jeg har merket at det er fare på ferde. Samtidig har jeg tatt de forholdsreglene jeg pleiet å ta. Det korte og lange er: Jeg blir mer våken, jeg blir mer pratsom og de andre i bilen synes at kjøringen er grei. Dr.med. Ragnhild et naturlig skeptisk til det meste og snakker om placebo/narreeffekt osv, men det tror jeg ikke på når det gjelder meg selv i denne situasjonen.

Hva er egentlig Red Bull.

En boks på 250 ml inneholder litt mindre koffein enn en vanlig kopp kaffe, såkalt raske karbohydrater (glukose), litt mer enn i vanlig brus eller Coca, flere typer B- vitaminer og en aminosyre som heter taurin i relativ beskjeden mengde. Inntil 2009 tillot Mattilsynet ikke salg av Red Bull pga koffein-innholdet og usikkerhet rundt kombinasjonen taurin og koffein. EU godkjente imidlertid drikken og nå selges den overalt. Forklaringen på hvorfor drikken virker skjerpende kan ikke ligge i de enkelte ingredienser men heller kombinasjonen. Hva med taurin? Denne aminosyren finnes naturlig l kroppen ( omlag 70 gram) og noe danner vi selv i kroppen. Vi får den ellers i kjøtt, fisk og meieriprodukter. Det er vist at den har en gunstig effekt på all muskulatur og nervevev. Den er også en anti-oksydant. Jeg har nå gått gjennom noe litteratur for å se på mulige “nedsider” ved denne og liknende energidrikker. Det advares mot at barn og helt unge som ikke er vant til koffein, inntar den. Det er beskrevet alvorlig akutt sykdom når unge har drukket flere bokser og særlig i kombinasjon med alkohol. Det er også beskrevet komplikasjoner hos voksne som har hjertesykdom.

Hva er konklusjonen? 

At vi sporadisk drikker en energi-drikk når vi føler behov for det, og særlig når vi har erfaring for at det fungerer, må være helt greit. Enten man er ung eller eldre, så er det klart at slike kjappe løsninger som erstatning for mat til stadighet, bør unngås.

Hilsen Thor-Øistein som nå kjører liten langsom hagetraktor.

 

 

På tur i de italienske alper

Mormor og morfar er heldige. Datter, svigersønn og barnebarn på 12 og 10 år ville ha oss med på tur i Dolomittene. Vi var der sammen for tre år siden, på samme lille familiehotellet øverst oppe i Val Gardena, i landsbyen kalt Selva eller Wolkenstein som ligger på 1600 meter. 

Aktiv ferie

Poenget med reisen var turer i fjellet, fjell så annerledes enn de norske som det går an å bli. Med blomstrende alpeflora i 2000 meters høyde og utsikt til høye, spisse fjelltopper som vi heldigvis bare behøvde å beundre på avstand. Mormor er vant med å gå i norske fjell hvor det er dagsmarsjer mellom hyttene som tilbyr mat og overnatting. I Val Gardena var høyfjellet en gondolreise unna, fra 1600 til 2200 meter, og høyfjellet bød på mange muligheter for å leske tørste struper eller fylle sultne mager med alt fra lette snacks til solide middagsmåltider.

Første mulighet var som regel der gondolen landet slik at det var fullt mulig å ta heisen opp, sitte på en solterrasse og spise lunsj hvis ikke formen tilsa fottur i fjellet. Vi så ikke det som et alternativ, men med barn på tur er det greit at vi kunne ta en rast med litt drikke etter å ha gått en time eller halvannen. Dessuten var det mye spennende å se på hyttene, kuer, sauer, alpakka og esel for å nevne noen.

Gammel kultur holdes i hevd

Folk i Syd Tyrol er med rette stolte av fjellet og kulturen sin. Aktiv gårdsdrift med store bølinger som passerte oss hver dag før frokost. Kuflokkene ble samlet av Oma og Opa, (om vinteren lærere på den lokale skolen, om sommeren gjetere), fra 8 forskjellige små bruk og fulgt oppover i fjellet på et frodig beite. Hedda 10 år deltok med å følge kuene på beite hver morgen, og var med på å hente dem om kvelden.

På tur i fjellet med Bruno, vår vert, var vi innom en hytte hvor eieren ved siden av å servere kaffe, te og mineralvann, blåste på vanlig horn og alpehorn. Samtidig hadde vi gleden av å beundre 83-åringen som slo gress med selvsmidd ljå.

Når uhellet er ute

Det er dessverre kort vei mellom gode dager på tur i fjellet og et fall som får store konsekvenser. Far og sønn på sykkeltur, uflaks, skrensing på en stein og fall. Sønn 12 år tilkaller ambulanse, han husket godt hva nødnummeret var, og gode hjelpere strømmet til. Syklene ble fraktet tilbake til utleiestedet av hjelpsomme nederlendere og far og sønn ble fraktet i helikopter til det lokale sykehus. Det hele endte godt med dyktige kirurger og velutstyrt sykehus i dalen, men det blir et sykehusopphold på 4-5 dager. Da skal vi være glade for gode ordninger vi har med forsikringer og europeisk helsehjelp. Alt i alt en strålende og minnerik tur med en svært uheldig avslutning som tross alt endte godt.

Hilsen Ragnhild som er hjemme i Norge

Øl og vin på middagsbordet. Hva synes barna?

Lunsj og middag i det grønne.

Jeg har allerede skrevet det noen ganger. “For en sommer vi har sørpå i år!”. Nå er det 20-25 grader hver dag og badevannet er strålende. De flest måltidene spises ute. Noen ganger blir det bare ett par brødskiver i full fart og andre ganger setter vi oss rundt det store bordet med god mat og drikke. Og det er nettopp dette jeg har lyst til å skrive litt om. Det er litt usikre tall, men det er omlag 10 av befolkninger som er totalt avholdende fra alkohol. Resten bruker alkohol, noen mer eller mindre daglig, noen bruker det bare i festlig lag. Etter en lang dag med uteaktiviteter kan det hele avrundes med grillmiddag med besteforeldre, barn og barnebarn. Øl eller vin til de voksne og saft til barna. Veldig sjelden at det blir noe mer enn ett par glass vin eller øl, men likevel nok til det blir litt livlig. Er det så galt da?

Hva vet vi om barns reaksjoner når de voksne drikker alkohol?

Det ble tidligere iår gjort en undersøkelse blandt barn for å få klarhet i hva barna synes om at mor og far drikker alkohol i ferien. De ville helst at de voksne drakk lite i ferien, maks ett til to glass når de var sammen med barn. Tidligere undersøkelser har vist at barna blir utrygge når vi voksne oppfører oss annerledes enn vi pleier. Vi kan selv tro vi blir festligere og morsommere, men det er usikkert om barna ser det slik. Barna vil ha den tryggheten den vanlige mor,far,bestemor og bestefar gir. Det er sansynligvis greit at barna kan oppleve festlige måltider uten at det står vin eller øl til de voksne på bordet hver dag? Huff, dette høres litt moralistisk ut, men det kan i gitte situasjoner være triste situasjoner. Se en gang til på bildet jeg har lagt ut. Det minner litt om “Hipp, hurra” fra Skagen for 120 år siden. Stemningen ser ut til å være fin, så får vi håpe at barna også synes det er greit.

Moderasjon er greit for alle!

Nylig ble en stor studie publisert. Over 600 000 fra 19 såkalte høyinntektsland ble fulgt gjennom flere år. Undersøkelsen presenterer mye tall som for de fleste av oss er uinteressante. Derfor blir det her litt fra sammendraget med konklusjoner. Denne viser det vi egentlig har visst bestandig. Moderate alkoholinntak er greit for helsa vår. Og hva er så det? Omregner vi så dette fra gram og enheter alkohol  til  glass vin i uken, så sier tallene:  Drikker vi fra 6 til 12 glass per uke, blir livet hos en 40 åring  redusert med ca 6 måneder. Drikkes det mer enn 20 glass i uken, er det en levetidsforkortning på ca 4-5 år. En slik undersøkelse forteller om sannsynligheter i en stor gruppe og ikke om enkeltmennesket! Greit å forstå.

Mange av oss synes at et glass øl eller vin er godt. Skuldrene senkes og pratene går greit. Men vi bør ha i tankene at det stadig er noen, også i besteforeldre-generasjonen som ikke greier å holde det der. Men la oss prøve!

Hilsen Thor-Øistein