Den siste uken har vi vært i to 80-årsdager hos gode venner. Vi har truffet mange både gamle og nyere venner, de fleste på vår alder pluss minus 10-15 år. Det har vært hyggelig å kunne feire sammen med mange andre. Mellom disse feiringene har vi vært i middag sammen med fem naboer, to av dem på alder med våre barn, to litt nærmere oss i alder (men ikke helt) og en midt i mellom? Dette får meg til å reflektere over hvor viktig det er å holde fast ved gamle venner og samtidig være sammen med noen fra en helt annen generasjon.

Den norske studien av livsløp, aldring og generasjon ? NorLAG ? (alder 40?84 år) ved Oslo Met, og den internasjonale Generations and Gender Survey (GGS) danner grunnlag for en undersøkelse av sosiale helseforskjeller i eldre år.https://blogg.hioa.no/norlag/2018/07/11/sosiale-helseforskjeller-i-eldre-ar/?utm_source=Nyhetsbrev+fra+NOVA&utm_campaign=2bbc106023-EMAIL_CAMPAIGN_2018_08_20_12_43&utm_medium=email&utm_term=0_7304abfefc-2bbc106023-78500515 Prosjektet påviser påfallende ulikheter i aldringsprosessen,også i Norge hvor ulike velferdsordninger skulle garantere nettopp for mindre ulikhet. Her kommer det imidlertid frem at sosiale helseforskjeller er størst midt i livet, blir noe mindre i de eldre aldersgruppene, men at utjevningen i eldre år i stor grad skyldes høyere dødelighet blant personer med lavere sosioøkonomisk status. Det er med andre ord ikke tilfeldig hvem som lever lenge nok til å bli gamle. Det ser ut til at sosiale nettverk til personer med høyere sosio-økonomisk status beskytter bedre mot ensomhet og depresjon i eldre år, noe som igjen fører til bedre helse. Dette er en viktig mekanisme for å si at sosioøkonomisk posisjon påvirker helsen i eldre år. Tross disse forskjellene som også påvises i Norge, viser internasjonale studier at velferdsordninger kan beskytte mot eller utsette risikoen for ensomhet og depresjon i alderdommen. Svakere velferdsstater har høyere forekomst av psykiske plager blant eldre, særlig i lavere sosiale sjikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etterhvert som vi blir eldre kan vi lett bli mindre initiativrike og synes vi har det best i sofakroken. Kanskje blir noen av de beste vennene fra gamle dager borte og lysten på å dyrke nye bekjentskaper blir redusert. Denne undersøkelsen og mange andre observasjoner viser hvor viktig det er å holde på sine sosiale nettverk, være sammen med andre enten vi lever i ensomhet eller tosomhet. Tilhørighet i et godt naboskap hvor mange forskjellige aldersgrupper er samlet kan være særlig viktig for oss eldre. For barn er det nærmest vanntette skott mellom aldersgruppene, for oss gamle er slike aldersgrupperinger nærmest opphevet. Det kan være like naturlig å være sammen med 90-åringer som 50-60-åringer, vi lærer av hverandre og kan virke berikende på hverandre. Som vertinnen i en av 80-årsdagene så treffende sa det: Vi må holde sammen, treffe hverandre uten at det er nødvendig å stille opp med tre-retters middag. Det viktigste er at vi sees enten det er over en kaffekopp, et glass vin eller en suppe. For det haster, vi vet ikke hva morgendagen bringer og hvor lenge vi har hverandre. 

Hilsen Ragnhild som fortsatt er nyskjerrig på nye bekjentskaper

Årets fjelltur med to venninner ble av ulike grunner forenklet og forkortet. Mens vi de 6-7 foregående årene har trålet Hardangervidda øst på forskjellig vis med turer fra hytte til hytte i uken etter skolestart, ble det i år en todagerstur med en overnatting på hytte ikke eid av Turistforeningen. Men det er ganske utrolig hva tre gode venninner kan få ut av to hele dager og en natt sammen. Skjønt natt, vi er kommet dit i livene våre at vi helst køyer før midnatt selv om ikke strømmen blir slått av som den blir på endel av DNT-hyttene ved 23-tiden.

Dag 1 – rundtur med bærplukking.                                                                                                                                                                                                      Det var bestemt at turene ikke skulle bli lange, men en liten tur etter ankomst skulle det være. Som ektefødte barn av krigsgenerasjonen er vi sankere. Det ble derfor helt nødvendig å tilbringe mye tid i blåbærtuene og heldigvis hadde vi medbrakt bærspann og annet plukkeutstyr. Stor var begeistringen da vi oppdaget at slutten på tørkesommeren hadde ført med seg store, saftige blåbær i mengder. Turen som ikke skulle overstige 45 minutter gange ble derfor på 2 timer, men med fem kvarter tilbrakt i blåbærtuene. Ved tilbakekomst til hytta var det rikelig tid til pils og prat i solveggen og det er ikke ende på antall temaer som i løpet av noen soltimer kan belyses fra ulike sider når tre (eldre) kvinner er sammen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange eldre bor alene, men det behøver ikke å bety at de er ensomme                                                                                                                                    Ensomhet er en vond opplevelse av å mangle sosial kontakt, å ha et lite eller dårlig sosialt nettverk. Studier har vist at ensomhet øker med høyere alder, ikke vanskelig å forstå ettersom høy alder ofte betyr fysisk skrøpelighet og problemer med å komme seg ut og delta i sosialt liv. Det kan være krevende å opprettholde kontakt med venner når helsen svikter eller hvis en livspartner faller fra. Det er en kjent sak at ensomhet kan bidra til at man spiser mindre, sover dårligere og ikke klarer å holde seg i fysisk og mental aktivitet. Så lenge man er i fysisk brukbar form og lever et aktivt liv behøver ikke det å være blitt alene bety at man er ensom.

Tilbake til venninnene                                                                                                                                                                                                                Venninner er en herlig medisin mot aldersdepresjon og ensomhet. Det å ha venninner å prate og diskutere med, venninner som godtar meg og deg som vi er, som hører på oss og gir tilbakemeldinger og motforestillinger er en lykke. Vår to-dagers fjelltur med morgenkaffe, utsikt mot fjellene og spennende temaer å diskutere på programmet, med tur i fjell og myr og flere diskusjonstemaer, ga gode impulser for livet vårt. Vi er alle tre på vei mot 80, men er enige om at vi i første omgang går for 80 og flere fjellturer. Neste års tur er allerede planlagt, da blir det Hardangervidda øst igjen med en ny vri. Dagsmarsjene må ikke bli for lange, 3-4 timer i følge DNT er passe for oss. Og en ting er vi hjertens enige om: Så lenge vi kan skal vi ikke slutte med å gjøre noe som har gitt oss glede, som f.eks. å gå i fjelletl. Takk til venninnene for at dere er til.

Hilsen Ragnhild som er strålende fornøyd med årets noe amputerte fjelltur

Det er mye jeg ikke forstår!

Vi er heldige og har mange barnebarn. De er fra  10 til vel 30 år. De har godt fotfeste i tilværelse og vi er selvsagt stolte av dem. Nå har jeg lyst til å snakke litt om dagens russefeiring og særlig om “russebuss-fenomenet”. Foreldre og besteforeldre har til alle tider vært bekymret for hva ungdommen finner på og nå er det min tur. Jeg var russ i 1955. Festingen ble i overkant noen dager på Tysklandstur og jeg var glad at en sindig lektor tok føring etter hvert. Vi lånte en gammel veteranbil noen dager rundt 17 mai og det var vårt bileventyr.

Russebuss-greia er særlig utbredt i noen større byer med omegn. En gjeng på 20-30 elever inngår en bindende kontrakt om kjøp, opp-pussing og drifting av en stor buss. Bussen overtas siste året. En grunnpris på en halv million sies å være lavt. Entreprenører utenfor russen står for salg og såkalte garantier. Elever som fra første klasse på videregående betaler kr 1500, etterhvert økende til 2500 per måned, er ikke uvanlig. Mange jobber og står på for å greie dette og noen få foreldre synes at dette bør barna få. Økonomien i det hele er så sin sak. Det er nok noen bakmenn som tjener godt på dette. Min hovedagenda er egentlig hva som skjer i kjølvannet av hele prosjektet.

Hvilken start er dette på voksenlivet?

Denne sommeren har ikke spart oss for noe når det gjelder russen. Elever som ikke vil eller kan bli med fra 1. klasse mobbes og fryses ut. Det er særlig ungdom som ser litt alvorlig på skolen for ikke snakke om innvandrer-ungdom, som ikke er tiltrukket av denne gjengdannelsen. Utagerende festing beskrives og når det hele toppes med 1000 ungdommer som reiser til Hellas året før selve russetiden starter, måtte mange av oss stoppe opp. Bilder på TV av alkohol- og narkopåvirket ungdom som sloss, var sterke saker. Barnebarna sier, ta det med ro bestefar, dette er ikke så galt og det skikkelig dumme som skjer, gjelder bare noen få. Men,,, sier jeg,når fest og haloj fører til så dårlig skolegang at noen må ta det “obligatoriske 4. året” for å være kvalifisert til studier, da må det være noe sikkelig galt.

Professor Willy Pedersen l sosiologi har gjennom noen år fulgt russens aktiviteter. Han gjør såkalte observasjonsstudier, men det skinner igjennom at også han er bekymret. Han beskriver blant annet “russebusskulturen” som en subkultur uten de vanlige samfunnsnormer og kontroll. På internasjonale konferanser hvor dette legges frem, ristes det på hodet av forundring over hvordan slikt kan skje.

Jeg håper at jeg fremdeles kan være istand til å overbevise de yngste barnebarna våre om at videregående skole er en spennende start på livet uten at de tar sjansen på aktiviteter som kan være ødeleggende både på kort og lengre sikt. 

Hilsen Thor-Øistein som ikke føler seg sur eller gammel eller på nynorsk “grumpy”.

Vi ordnet med ett handikap.

De fleste kjenner til at de beste hestene på travbanen starter med såkalt handikap. De starter x antall meter bak de “ikke fullt så gode” i travløpene. Børge Ousland har i mange år tatt meg med på tur både her og der. Idag var det til Fagervann i Maridalen. Fra skolen og opp omlag 300 høydemeter. Børge hadde en sekk på 15 kg og trakk i tillegg 2 bildekk over stokk og stein de bratte bakkene. Jeg greide meg med en vannflaske i hånden. I de bratteste kneikene holdt vi kjeft. Jeg fikk klar beskjed om at noe særlig svar på spørsmål måtte komme når vi tok pause. Børge er 26 år yngre enn meg. Selv om jeg var rimelig sprek som 56 åring, så var det ikke bortimot hvordan han fremdeles er. Det ble en god treningsøkt for han. Men hva for meg? Gleden av fremdeles å være ute i skog og mark er stor! Pusten var rimelig grei og blodpumpa slo regelmessig om enn litt for langsomt. Maks puls hos gamle gubber er nemlig ikke så høy lenger. I vannkanten til Fagervann hadde vi en oppdatering av livet de siste par månedene.

Trener vi til “noe”?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Helt klart. For meg er fysisk aktivitet de fleste dagene i uka den viktigste investering for videre brukbare år. For Børge er det nye eventyr. Turen til Arktis nå på sensommeren har vært planlagt i minste detalj i lengre tid. Et båthavari gjør dette dessverre noe usikkert pga maskinproblemer. Blir det en utsettelse av ekspedisjonen, er ikke det noen katastrofe. Han har tidligere gjennomført det meste som er mulig og umulig i Antarktis og Arktis, så hva så? Jeg skal her og nå ikke avsløre hva de store utfordringene skulle være denne gangen. Men spennende høres det ut.

Børges Nordland-prosjekt.

Jeg tror det hele startet for 6-7 år siden. Til Handelshuset Grøtøy i Steigen kommune hørte øya Manshausen. Denne øya kjøpte Børge og har i løpet av disse årene bygget ut et fantastisk aktivitets senter. Han har bygget om gamle hus, satt opp 7 flotte hytter (kabiner) og har en gammel fiskebåt bygget om med lugarer. Nå kommer folk fra hele Europa, både med og uten barneflokken. Profesjonelle folk bistår på alle måter med padling, fisking, fjellklatring, vanlige fjellturer og for de mer avanserte, dykking. Og dette kan nå skje året rundt. Mørketida er kanskje den mest spennende. Jeg har vært på Manshausen noen ganger og neste år håper jeg å overtale noen barnebarn til å bli med. Googling på ” Manshausen” vil fortelle mer om stedet og naturen omkring.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er i stadiet for små og gode opplevelser.

Barne, ungdom og familiedirektoratet (Bufdir) har bestilt en undersøkelse for å vurdere på hvordan foreldre ser på seg selv i forhold til foreldrerollen http://bufdir.no Familie og oppvekst Aktuelt Ny undersøkelse om foreldrerollen med fokus på fedre. Undersøkelsen viser nokså tydelig at når det kommer til synet på egen fortreffelighet som forelder, skårer mødrene høyt. Seks av ti mødre mener de er best skikket til å ivareta barnas behov på de aller fleste områder, under halvparten av mødrene mener foreldrene er like gode. Fedrene derimot sier (6 av 10) at begge foreldrene er like gode omsorgspersoner og bare noen få fedre mener de selv er best til å ivareta barnet. Fedrene opplever i større grad enn mødrene at den andre forelderen mener de vet bedre enn dem hva som er best for barnet. Når det gjelder å møte barnets behov for utfordringer og å føle mestring, mener de fleste av både mødre og fedre at begge foreldrene er like gode (hhv. 6 og 7 av 10). Men også her mener en høyere andel mødre enn fedre at de selv er best.

Et gammelt kjønnsrollemønster                                                                                                                                                                                                     Denne undersøkelsen viser at når det kommer til barneomsorg får gamle holdninger råde, spesielt blant kvinnene. Mens vi de siste tiårene har sett en stor endring i fedrenes deltagelse i barneomsorgen, kanskje mye takket være fedrepermisjonen som har fått mange flere fedre på banen allerede i barnets første leveår. De fleste fedre vil gjerne ta del i barnets hverdag og være med på å dekke barnets behov, men opplever i stor grad at de ikke slipper til. Mor vet best. Som gammel feminist syntes jeg det var vondt å se hvor mange kvinner som kom på banen og protesterte mot den lille ekstra uken fedrepermisjon som nå er vedtatt. Dette bunner selvfølgelig i mange kvinners syn på seg selv som primær omsorgsperson og at de ikke helt har tillit til at fedre er skikket til omsorg. Dagens kvinner har kanskje ikke helt tatt inn over seg at tiden da far var på jobb, kom hjem og la bena på bordet mens mor laget, serverte mat og passet på barna er forbi. I dag bidrar begge foreldrene til familiens underhold, begge foreldrene har ansvar for hjemmet og da er det helt naturlig at begge foreldrene har barneansvar. Nå er vi kanskje ikke helt der enda, men vi er på vei og det må vi kvinner innse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slipp fedrene til                                                                                                                                                                                                                                Kvinner og menn er forskjellige og takk for det. Vi gjør ting på litt forskjellig måte. Dermed er det ikke sagt at den ene måten er bedre enn den andre. Hvis far kler på barnet litt annet enn mor hadde tenkt så la ham få lov til det. Det er ikke bare en måte å lage i stand kveldsmaten på, kanskje fars måte er like bra for barnet som mors. Det er mange små snublesteiner i dagliglivet hvor menn og kvinner tenker og gjør litt ulikt uten at det har stor betydning for utfallet. Hvis mors standard hele tiden skal være normen er det ikke lett å være far.

Ulike forventninger                                                                                                                                                                                                                         Utviklingen har gått og går rivende fort, også på området likestilling. Omgivelsenes og egne forventninger henger fortsatt litt etter så det er ikke helt enkelt å kvitte seg med gamle holdninger og fordommer. Fedrepermisjonen har helt klart vært viktig for å få menn mer komfortable i fedrerollen – alenetid med barnet allerede fra spedbarnsalder øker selvtilliten og troen på seg selv som omsorgsperson. Forventninger fra omgivelsene og sementering av gamle holdninger bør ikke ødelegge for fedrenes stadig økende deltagelse i hjemmet også når det gjelder barneomsorgen.

Henger dette sammen?

Etterhvert vil dere kanskje se det. Sportssidene til Aftenposten ble en viktig del av livet i 1948. 12 år gammel var jeg på speiderleir i Mandal. Vi gutta lå langflate på magen utenfor teltet og leste om OL i London. Det var norske helter dengang også som hevdet seg på den store sirkusarenaen. Tenke seg det at en vanlig politimann (Martin Stokken) var blant verdens beste langdistanse-løpere og at en jurist (Bjørn Paulson) hoppet høyt nok til å få en medalje? Det var amatørskap det!  Men verden går videre!! Denne uken er vi 3 besteforeldre sammen med 6 barnebarn på Gumøy i Kragerø. Barna er fra 10 til 16 år. Alle sammen er spreke og er opptatt med fysisk aktivitet ellers i året. Jeg ramser opp: løping, langrenn, ishockey, fotball, volleyball, håndball og en spiller attpåtil i korps. De to bestemødrene har hovedansvar for catering og jeg for aktivitetene.  Morgenen starter 0915 med morgengym. Dette har vært tradisjon de siste årene og det forventes at vi fortsetter å gjøre det. Det blir en halvtime med styrke, bevegelse og hurtighet i gresset og på trampoline. De påstår at det er gøy og ikke bare for å glede bestefar. Jeg hadde med 2 par boksehansker og igår ble det instruksjon i selvforsvar. Ikke minst jentene ga full pinne da jeg fortalte at de ikke måtte være redde for “å dra til”. Jeg har ikke glemt badingen, tjo og hei på brygga mange ganger om dagen.

Mette Bugge og Aftenposten sporten.https://www.aftenposten.no/100Sport/sprek/Debutant-Mette-43-banket-alle-i-Norseman-Her-er-hennes-elleve-beste-treningsrad-259317b.html

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Barna på campen her titter litt på TV-sporten men ellers er de mest opptatt av egen mestring og moro. Jeg selv er fortsatt avhengig av gode sportreportasjer i avisene. Som nevnt Aftenpostens sportssider har fulgt meg hele livet og det suppleres nå med    ap.no/sport.   Store deler av året er det fotball fra ende til annen. Jeg har kjent sportsjournalist Mette i flere 10-år og takk for det. Hun skriver mye om historiene som ligger bakom det vi første omgang ser, og det er jo det som egentlig interesserer, Ihverfall oss litt mer enn voksne. Idag skriver hun om en virkelig topp-atlet. 42 år gammel kvinne som er blant de aller beste i verden i triatlon. Men vel å merke full såkalt Norse-man distanse. Etter svømming og sykling avsluttes en konkurranse med full maraton (42 km). Siste helg presterte hun dette på noe over 11 timer!! Hvordan greier et familiemenneske med barn og jobb få tid til nødvendig trening og restitusjon? Vel, mye fysisk aktivitet i alle år inntil hun sent startet med konkurranse-idrett, er nok et viktig grunnlag. Nå trener hun sent og tidlig, kjører ikke bil og er smart, sier hun selv. Den totale balansen i alle livets utfordringer er nok nøkkelen til at dette går så bra. Men les mer om Mette Pettersen Moe i Mette Bugges reportasje.

Men nå er det kveldsbad og kakao før alle stuper trøtte til-sengs, også besteforeldrene. Håper vi er med på å fremmer vaner og livsstil som kan gi mye glede og moro senere i livet, og  som nødvendigvis ikke ender opp med reportasje på sportssidene.

Hilsen bestefar Thor-Øistein

Sommer OL i Korea.

3 uker som lege for den norske OL- troppen i Seoul i 1988 var virkelig en øyenåpner for meg. Det ble starten på en vedvarende beundring av landet og folket. Mange er ikke klar over at det i Sør-Korea bor vel 50 millioner og i Nord Korea 20 millioner mennesker. Jeg leste meg opp på forhånd og ble raskt klar over at koreanerne hadde en ganske brutal og voldelig forhistorie. Gjennom århundrer var de i krig og delvis okkupert av Mongolia, Mandsjuria, Kina og ikke minst Japan. Fra 1910 ble de systematisk kolonisert fra Japan. Ikke minst Japanernes behandling av Koreanerne fra 1940-1945 er nok grunnlaget for temmelig kraftige motsetninger mellom disse 2 nasjonene. Koreanerne er hardt-arbeidene og Sør Korea med Samsung, Hyundai og Kia har blitt en suksess historie. Utvandringen til Canada er stor. Koreanerne er vel integrerte. De kommer selv med lav utdannelse, men satser enormt på å gi neste generasjon det de selv ikke fikk i denne sammenheng.

Kvinnegolf i Korea.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tro det eller ei, sammen med fotball er Kvinnegolf den mest populære idretten i Korea. Av en eller annen grunn er herre-golf lite stas. I flere år har koreanske jenter toppet den internasjonale rankingen og de vinner de store turneringene. Ikke så rart at vi i vesten er nysgjerrige. Hvordan legger de forholdene til rette når den ene toppspilleren etter den andre dukket opp på arenaen? Jeg har fått tittet litt i kortene til en slik undersøkelse og her er noen av observasjonene. Det er så enormt mye penger i koreansk  kvinnegolf  at det å satse her, blir som å starte en utdannelse i et fremtidig arbeidsliv med gode inntekter. Initiativet blir tatt av foreldrene og barna starter ofte i 9-10 års alderen. Dette er forøvrig gullalderen for å lære tekniske ferdigheter. Det er mye individuell trening og mye instruksjon i golf-simulatorer. Golfklubbene og baner er for dyre. Etter hvert kan det bli 2-3 timer teknisk trening etterfulgt av ett par timers fysisk trening. Jeg ser for meg jenter som står på langt utover det som er lek. De vil leve opp til foreldrenes ambisjoner om de skal bli så gode at de kan bidra til familiens økonomi. Forøvrig det samme vi ser i de afrikanske topp løpermiljøene. Mange av de satsende koreanske jentene kutter vanlig skole når de er 12 år. Vi i Norge tror sterkt på at utdannelse og idrett bør gå hånd i hånd. Vi tror at det legger grunnlag for bedre toppidrett for ikke snakke om hva som skal skje etter avsluttet karriere.

Har vi så noe å lære av koreansk toppidrett?

For de første at vi er forskjellige av mange grunner. Koreanerne arbeider mer enn hardt for å nå sine mål, og foreldre forsaker gjerne det meste for at barna skal lykkes. I Norge satser vi også hardt, men på en annen måte som føles riktig for oss. Observatørene bemerket forøvrig, at uansett hvor hardt jentene de sto på, det var mye godartet latter og fnising. Til slutt, litt eiendommelig kanskje, koreanerne spurte ikke om hvordan “vi” prøvde å tilrettelegge forholdene for trenende barn og ungdom.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt beundrer koreanerne.

I gårsdagens aftenpost har professor Steinar Westin noen interessante tanker om overbehandling og ansvar https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/wEj31L/Ma-pasienter-selv-ta-kloke-valg–Steinar-Westin. Skal vi møte problemet med overbehandling ved å kopiere den amerikanske kampanjen “Choosing Wisely” eller bør vi i Norge finne vår egen form ved å “oppdra” legene til å ha et aktivt forhold til overbehandling og overmedisinering? Legeforeningen har langt på vei tatt i bruk den amerikanske metoden med slagordet “Gjør kloke valg” rettet mot pasientene

Norsk og amerikansk helsevesen er grunnleggende forskjellige

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det amerikanske helsevesenet er helprivat. Legene er tilbydere i et marked hvor pasientene er forbrukere som kan påvirke legene ved å stille krav, blant annet ved ikke å akseptere for mye medisin. Derav kampanjen som er rettet mot forbrukerne/pasientene. Pasientene oppfordres til ikke å stole på at legen gjør kloke valg for dem, de kan for eksempel mistenke at legene er kjøpt og betalt av Legemiddelindustrien og derved pusher unødvendig medisin på dem. Eller de kan tro at legene foretar unødige undersøkelser for å tjene mer. Kampanjen sier “Don’t trust your doctor, ikke stol på legen din” han eller hun kan prøve å selge deg noe du egentlig ikke trenger. Jeg prøver ikke å si at amerikanske leger er korrupte, men i et marked hvor legene skal få et rimelig godt utkomme, er de avhengige av å skaffe seg betalingsvillige pasienter og selge dem undersøkelser og behandling.  Norsk helsevesen er i hovedsak offentlig, selv om vi også har private tilbydere som er avhengig av å selge produktene sine. Et grotesk eksempel på det er de to legene i Tromsø som tilbød russepiker redusert pris på leppeforstørrelse. Stort sett opererer norske leger ikke som selgere, men som rådgivere til pasientene. Vi gir råd om undersøkelser og behandling som pasientene selvfølgelig kan avslå, men ettersom vi har en kultur for at det er greit å stole på legen sin, vil de aller fleste godta rådene. Det ville være veldig synd om Legeforeningens kampanje skulle rokke ved tillitsforholdet mellom lege og pasient, at pasientene skulle begynne å mistenke legene for å selge dem noe de ikke trenger.

Pasientene er medbestemmende både i undersøkelser og behandling

Den gang for lenge siden da jeg var nyutdannet lege hadde legene en helt annen makt enn i dag. Legens ord var lov og pasientene var forventet å godta legens undersøkelser og behandling uten diskusjon. Slik er det heldigvis ikke i dag, pasientene er som regel godt oppdatert på egne symptomer og plager og stiller ofte spørsmål til legenes anbefalinger. Pasient og lege diskuterer og kommer sammen frem til beslutninger. Kampanjen “Gjør kloke valg” kan derfor være med på å bevisstgjøre pasienten på farene ved for mye av det gode, nemlig behandlinger og medisiner. Det er å håpe at legene fortsatt tar overmedisinering og overdiagnostisering alvorlig og i samarbeid med pasienten tar kloke valg. Unødige undersøkelser og unyttig behandling gagner hverken pasientene eller legestanden. Overbehandlingsproblematikken må i all hovedsak være legenes oppgave å gripe fatt i, det er vårt hovedansvar, ikke pasientens.

Hilsen Ragnhild fortsatt i sommermodus

Leser og hører.

Jeg vil ikke akkurat fremsnakke meg som et lesende menneske, men jeg prøver. Vi får finne frem til intensitet og mengde som lar seg realisere. Svigermor leste minst 2-3 bøker i uka og ifjor sommer leste dattersønn cirka 10 000 sider. Hvor langt han kommer Iår, er ikke godt å si. Ragnhild og jeg leser noe av de samme bøkene, og noe forskjellig. Litt bilkjøring Iår har gjort det naturlig med lydbøker. Gode skuespillere leser og km og mil går unna. De 3 siste bøkene i sommer har satt spor, og nå vil jeg vil fortelle litt om det.

Unni Lindell.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har lest flere av hennes krimbøker men denne gangen ble det “Måneorkestetet”. Den handler om en gutt som vokser opp i en familie hvor far bare er borte. Kanskje han i det heletatt knapt var der. Mor greier seg dårlig i livet, mens mormor er det faste holdepunktet. I løpet av 50-60 års livsløp skjer mye både på godt og vondt. Gutten bli voksen, han får familie og er en stolt far av barn som lykkes.Historien er fin, men det jeg egentlig sitter igjen med er hvor godt Lindell skriver. Stort ordforråd, utrolig flink med metaforer og bilder, uten at det tar overhånd

Erling Kagge.

Han har gått i isødet alene. Han gått polturer sammen med Børge Ousland og han har vært på toppen av Mount Everest. Han skrevet bok om “Stillhet ” og nå har jeg lest om det å “Gå”. Det er nå slik at når noen formulerer på en flott måte, det du selv er opptatt av, så kjennes det veldig bra. Jeg har sagt og skrevet at “å gå er en undervurdert aktivitet”,  For mange er det nok slik, men når vi går tilbake til kildene, ser vi at det er skrevet mang en “høysang” om gåingen På et spennende vis føres vi gjennom skriftene til filosofer, historikere og etter hvert helseprofeter. Å gå er å føre et ben foran det andre, helst ute i naturen synes vi begge. Så enkelt er det. En time på beine i skauen er nok den beste form for meditasjon vi kan få. At det har noe med den kroppslige helsa å gjøre, er det vel unødvendig å si noe mer om.

Terje Tvedt.

“Det internasjonale gjennombruddet” har i år gitt bakgrunn for program i radio og TV  og et utall av kronikker og avisinnlegg. Utover det at den handler mye om hvordan spesielt Europa vil se ut og fungere etter flyktnngbølger og migrasjon mer eller mindre kontrollert, skal jeg passe meg vel for å være mer enn en spørrende sjel. Han går gjennom historiske kilder og ny forskning på disse feltene. I første anmeldelse i Morgenbladet ble han beskyldt for å være rasistisk og for å selektere sine kilder. Etterhvert har feks. Grethe Brochmann sagt at det er en interessant og nyttig bok for diskusjon. Slik har vel de fleste leserne tolket den. Etter lesingen av Tvedt er jeg mer spørrende enn faktabastant, og jeg håper at jeg i høstens diskusjoner vil forbli der. Uansett sitter jeg igjen med at Tvedts hovedagenda er å diskutere hvordan Europa vil være i stand til å møte ett stadig mer innflytelses-sterkt Islam.

Neste bok blir Philip Roth, “Everyman” som handler om aldrende menn på tampen av livet. Det blir nok litt av et speil.

Hilsen Thor-Øistein

Hetebølge er ikke akkurat dagligdags i sommer-Norge. Vi får kanskje noen dager med temperaturer opp mot 30 grader og så¨er det tilbake til “normalen” igjen. Når vi nå har hatt hetebølge her sydpå i flere uker, ja så er det ganske spesielt. Når solhungrige nordmenn trekker inn i skyggen og kampen står om de mest skyggefyllte bordene på utekafeene, ja da er det hetebølge

Vi eldre snakker om 1947                                                                                                                                                                                                                   Jeg husker veldig godt sommeren 1947. Jeg skulle fylle 6 år i august og begynne på skolen. Men denne sommeren var jeg mer opptatt av tannfellingen min og en lekekamerat jeg lekte steinalder med. Vi laget demning i en bekk og malte mel mellom to steiner og jeg hadde lite tanker om skole og alvor til høsten som syntes langt unna. Sommeren 1947 er den tørkesommeren meterologene sammenlikner årets sommer med, jeg husker bare en ubrutt rekke av solfyllte, varme dager. Lillebror Sverre, 5 år, og jeg badet i lite badekar av sink, lillesøster Bente som var baby husker jeg overhodet ikke fra denne sommeren, men hun må jo ha vært der siden mor var der og hun var bare 5 måneder.

Hva gjør hetebølger med oss – kanskje særlig med oss eldre?                                                                                                                                                        Kroppen har mekanismer for å takle uvanlige temperaturer, men hos barn, eldre og kronisk syke fungerer det ikke alltid like bra og de kan lettere bli overopphetet. Symptomer på overoppheting er slapphet, svimmelhet, hodepine og tørste. Nedsatt urinproduksjon er et klart faresignal på uttørring (dehydrering). Rikelig inntak av væske er selvfølgelig viktig for å hindre dehydrering. Kaldt vann er bra, men det er viktig å få i seg litt kalorier også så spe gjerne på med tynn saft eller eplemost. Kaffe, te og alkohol kompenserer ikke for væsketap i varmen, snarere tvert i mot, så drikk alltid vann i tillegg. En god tommelfingerregel er at hvis du har behov for å tisse sånn cirka hver tredje time, da får du i deg nok væske. Minst like viktig som å drikke er det å få i seg nok salt. Det var ikke uten grunn at tidligere tiders gårdsarbeidere ble servert spekesild i sommervarmen. Det kan være grunn til å drikke farris med litt eplemost for å få i seg salt og litt næring, og gjerne spise spekepølse på brødskiven. Vi blir kanskje ikke fullt så sultene i varmen, men spise må vi, Da er det best å spise lett kost, salater, litt fisk og grønnsaker. Store kjøttmåltider er ikke bra for noe og slett ikke i varmen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilbake til tidligere tørkesommere                                                                                                                                                                                                       Det har vært flere tørkesommere siden 1947. 1955, 1976 og en sommer tidlig på 90-tallet. Men ingen av disse sommerene står så klart for meg enn 1947. Det var sommeren jeg mistet melketennene mine, sommeren før jeg skulle begynne på skolen og sommeren før vi flyttet fra Bygdøy til Blommenholm. Er det derfor denne sommeren står så klart for meg? Jeg tror ikke jeg husker den spesielt på grunn av tørken, jeg hadde jo bekken med demningen, en lekekamerat jeg ikke husker navnet på og en steinalderlandsby i tillegg til kveldsvask/bad i et sinkkar.

Hilsen Ragnhild som søker skygge i likhet med de fleste andre