Vi frykter Alzheimer og demens.

De fleste bruker nå Alzheimer som et samlebegrep for all demens, men det er noen nyanser i dette. Demens betyr at korttidshukommelse blir dårlig, det er vanskelig å orientere seg og å kjenne igjen folk.Depresjon er også etterhvert endel av sykdomsbildet. Alzheimers sykdom utgjør omlag 80-85 prosent av de demens-rammete. Det finnes da avleiringer av et spesielt protein i hjernen. Hos de resterende 15-20 prosent kan en dårlig blodsirkulasjon i hjernen være årsak til demens-sykdommen. Det finnes ingen medisiner som kan påvirke sykdomsforløpet.

De fleste av oss kjenner en eller flere demente.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi regner dag at det er omlag 80 000 demente i Norge. Vel 90 prosent er eldre enn 65 år.  Fra 80-85 års alder er omlag 20 prosent rammet. Ca 30 000 er på sykehjem. Men samtidig som antall syke øker, avtar  hyppigheten.  Dvs, per 1000 innbyggere er det færre demente enn for 10-15 år side. Det økende antall skylles rett og slett at det er flere av oss som blir gamle. At hyppigheten avtar, skylles at vi gradvis er noe flinkere til å tenke på de faktorer som gir oss dårlig hjerte-helse. En sunn aldring for både hjerte og hjerne er: regelmessig fysisk aktivitet,  ingen røyking,  måtehold med alkohol,  spise mye fisk og grønnsaker og at høyt blodtrykk må behandles. I tillegg vektlegges nok søvn og sosialt aktivt liv. Men for all del, uansett hvor flinke vi prøver å være med de såkalte livsstilfaktorer, noen av oss rammes likevel. Arvelige faktorer er også av mer eller mindre betydning for den enkelte.

Så et par eiendommelighter.

Overvekt og høyt blodtrykk kan virke demens-disponerende. I høy alder (75-90 år) kan det se annerledes ut. Enkelte undersøkelser ser ut til å vise at et moderat høyt blodtrykk da kan ha en beskyttende effekt. Enda en grunn til å vurdere bruken av medisiner hos gamle ! Sent i livet kan overvekt ha en liknende positiv virkning.

Hodeskader kan være en risikofaktor.

En dansk undersøkelse fra 2018 har vist at en kraftig hjernerystelse i yngre år kan øke risikoen for senere demensutviklling med omlag 20 prosent. Er det flere liknende hendelser, øker risikoen videre. At boksing og amerikansk fotball kan gi hjerneskader med sen-konsekvenser er kjent. I barne- og ungdoms-årene er hjernen spesielt  sårbar. I USA og noen andre land er headinger i fotballen ikke tillatt under 10 års-alder. I Storbritannia overveies dette opp til 13 års alder. I 2017 ble det publisert en undersøkelse av 6 fotballspillere som døde i 60 års alderen. De var demente.  De hadde spilt fotball på et rimelig høyt nivå i snitt 26 år. Hos 4 ble det funnet tegn til store hjerneskader. Dette og andre erfaringer har ført til at det nå er igangsatt en stor undersøkelse av 15 000 fotballspillere i Storbritannia som vil bli sluttført i 2019. Vi vet at varige, tildels alvorlige skader rammer fotballspillere på høyt nivå. Ved 40 års alder var det få i England som ikke slet med det. Idrett har mange gode sider, men la oss være våkne for de negative også.

Hilsen Thor-Øistein som ikke husket antall knakker i hue.

For noen dager siden publiserte Nettavisen et innlegg av Katrine Haaland, kjent tegneserieskaper, som problematiserte at NRK hadde blant andre valgt journalister med mørk hudfarge til å dekke 17 mai for statskanalen. Jeg leste innlegget hennes med litt forferdelse og endel skuffelse og kan på ingen måte si meg enig med hennes syn på at ikke hvite nordmenn skal kunne dekke nasjonaldagen vår. Hun har som ventet blitt heiet frem av endel miljøer jeg nødig vil assosieres med, men samtidig fått mye pes fra mine meningsfeller. Og her kommer det litt problematiske inn for meg. For uansett hvor uenig jeg er med Katrine Haaland og hennes likesinnede så ser jeg det helt uproblematisk at hun får ytre seg og spre sine innvandringsfiendtlig meninger i et vanlig medium (Nettavisen). Slik er det mulig å diskutere med henne, å rope av full hals hvor uenige vi er uten å nekte henne hennes soleklare rett til ytringsfrihet. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nettavisen har også fått på pukkelen

Det har i denne sammenhengen både vært sagt og skrevet at slike innlegg bør ikke Nettavisen slippe til. Redaktør Gunnar Stavrum har i et innlegg forklart hvorfor han syntes denne artikkelen burde bli publisert uten å selv nødvendigvis gå god for den. Også han påberoper seg med god grunn ytringsfriheten og redaksjonell frihet. Det er som et gufs fra en ikke helt fjern fortid når noen roper på sensur i våre lovlige medier, selv om en avis har rett til å nekte å ta inn et et innlegg uten at det betyr sensur. Når noen nektes spalteplass bør det være med svært god grunn og ikke fordi man misliker innholdet.

Så til den andre Cathrine

Jeg  må bare innrømme det, jeg har stor sans for Cathrine Sandnes. I helgekommentaren i Dagbladet lørdag tar hun opp nettopp Katrine Haalands blogginnlegg publisert i nettavisen. Det gjør hun på en forbilledlig måte selv om hun innrømmer at det holdt hardt å ikke falle i fellen å ta mannen i stedet for ballen for å bruke et kjent fotballuttrykk. For det er nettopp det hun ikke gjør – hun tar ballen så det riktig svir uten å idiotforklare avsender Haaland. Det Haaland gjør er å fremme konspirasjonsteorier om NRKs tanker rundt valg av programledere og det Cathrine Sandnes gjør er å filleriste disse konspirasjonsteoriene til det er lite igjen av dem. Det er vel ikke uventet at Cathrine Sandnes litt retorisk spør om Haaland har sett sportsendingene på NRK, spesielt vinteridrett. For mer nasjonalistisk enn NRK som kommenterer nordmenn på ski går det vel ikke an å være. Haaland går ikke klar som den som fremmer teoriene, men det er meningene og uttrykkene hennes som blir angrepet, ikke personen Kathrine Haaland. Og her er vi vel ved kjernen – alle har rett til å ytre seg uansett hvor grumsete vi føler ytringene er – hvis ikke vil disse meningene leve sitt skjulte liv og blomstre i helt spesielle fora. Jeg lærte mye av å høre Anine Kierulf snakke om ytringsfrihet i Polyteknisk forening senior.

Undervurderer vi den sosiale betydning i barne-idretten?

Mohamed Fariss ble årets Oslo-borger og det var virkelig fortjent. Avstemning i mediene fører noen ganger til at en eller annen ubetydelig kjendis velges til en slik æres-tittel, men ikke denne gangen. Fra 2001 har Fariss jobbet med å få liv i fotballklubben Sterling på Tøyen. Fariss jobbet med barn og ungdom i Oslo Kommune. Han så behovet for aktivisering  av ungdommen på Tøyen. Over halvparten vokser opp i det vi kan definere som fattigdom. Det er stort skole-frafall, det er mye vold og kriminalitet. Mange barn kommer fra innvandrer-familier og har dårlige norsk-kunnskaper. Hva prøvet så Fariss å gjøre? Han har fått i gang 12 fotballag. Alle får tilbud om å bli med, uansett hva slags rulleblad de har. Hans mål er at stikk-kniven i treningsbagen blir liggende der. Det er 25 frivillige hjelpere i klubben, men å få kontinuitet i dette er ikke lett. Prispengene han fikk har gått til klubbarbeidet sammen med noe kommunale tilskudd.  Endelig har det blitt penger til klubbdrakter!

“Den klassedelte Osloidretten”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

19. mai, 2018, skrev Aftenposten om den klassedelte Oslo idretten. Litt retorisk ble det fastslått at de beste fotball-barna ble kjørt til fotballtrening i Tesla. Avisen kunne fortelle om de store forskjellene det er i hvordan tilbudene til barna er i feks Grorud-dalen,  sentralt i Oslo og på den annen side i Oslo vest.  Ready er en stor og veldrevet klubb på Vestkanten. I barne- og ungdoms-fotballen er det 6 heltids- og 22-deltidsansatte. Mange av de ansatte jobber med spiller utvikling. Idrettslaget Høybråten og Stovner i Grorud-dalen har omlag like mange medlemmer som Ready og baserer seg stort sett på frivillighet. Inntil for 10 år siden kom likevel de beste i ungdomsfotballen fra Oslo Øst. Nå har dette snudd, mest pga de profesjonelle tilbud vest i byen. Trenngsavgiftene er her også blitt så høye at dette er utopi for mange familier på østkanten.

Hva er Fotballforbundet opptatt av?

Den offisielle visjon er, “Flest mulig, lengst mulig, best mulig”.  Dette høres flott ut, Men dette er nok ikke realitetene. Får vi Forbundets folk i tale, kommer det raskt frem i dagen at hovedproblemet er at de mister talenter. I klubbene er det temmelig klart at den gode 12 åringen dyrkes på bekostningen av den glade gutten eller jenta som kommer på trening fordi det er gøy. Og noe ganger hopper disse barna over treningen fordi andre ting er mer fristende.  Barne- og ungdoms- fotballen er den store “folkeidretten”. Uansett, det er fotballen som appellerer til de fleste barna. Er de først på trening, er alle like, uansett bakgrunn. Dette gjelder også integrering på alle måter. Jeg kan ikke tenke meg noen arena hvor politiske vedtak om økonomisk støtte kan  være viktigere. At politikerne ikke ser dette er uforståelig. I Oslo burde bystyret ta en tur til Fariss i Sterling på Tøyen. Så til slutt, hvorfor har ungdomsklubbene blitt nedlagt i Oslo ? Noen synes tross alt at fotball osv ikke er livets høydepunkt.

Hilsen Thor-Øistein, bestefar som observer og håpet

Feminister er vant til å bli latterliggjort og tillagt meninger og levevis de på ingen måte kjenner seg igjen i. Da jeg leste kronikken til Azra Gilani for en tid tilbake ble jeg både imponert og veldig glad. /www.aftenposten.no/…/i/…/Muslimske-modre_-na-ma-dere-vakne–Azra-Gilani 28. sep. 2016. Imponert fordi det skal mot til å ytre seg offentlig på den måten og glad fordi det viser at verden heldigvis går fremover. Nå har Azra Gilani skrevet bok sammen med datteren Maria og i den anledning fått et stort oppslag med intervju i Aftenpostenhttps://www.aftenposten.no/…/Azra-Gilani–Jeg-har-ingen-nare-pakistanske-venninner… 30. apr. 2018 – Slikt gjør ikke muslimske kvinner ustraffet. 

Et mannsdomineret miljø

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det tok ikke lang tid før lege og skribent Attiq Souhail gikk ut i Aftenposten med en drepende kritikk av Gilani, en kritikk som artet seg som utskjelling og var full av arroganse. Han har senere prøvet å gå i rette med den motstanden han fikk ved å utrope seg selv til feminist og forkjemper for kvinners frihet. Kronikken hans tyder så absolutt på det motsatte. Vi har mange skrive- og taleføre samfunnsdebattanter med pakistansk og muslimsk bakgrunn – også menn som Abid Raja, Mohammed Usman Rana – men tale og skriveføre kvinner i slutten av 60årene med pakistansk bakgrunn er en absolutt mangelvare. Dette er kvinner som når de står frem og ytrer seg vi må hegne om og støtte. Det er vel liten tvil om at hoveddelen av det pakistanske miljø i Norge er mannsdominert og lite villig til å la kvinner komme til orde med kritikk. Kvinner som Gilani og hennes døtre gir meg troen på at dette er i ferd med å snu.

Unge og yngre kvinner med pakistansk bakgrunn ytrer seg.

Jeg kan nevne mange navn på yngre kvinner med pakistansk familiebakgrunn som både ytrer seg og opptrer i det offentlige rom, sogar som medlemmer i regjering og Storting. De fleste av dem har fått smake kritikken og nedlatenheten til bl.a. Attiq Souhail. Slik jeg leser ham vil han gjerne kalle seg feminist, men på sine helt egne premisser.

Hvor blir det av all den støtten Gilani fortjener

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/P3zvP5/Hvor-er-de-tradisjonelle-venstresidestemmene-nar-Azra-Gilani-fortjener-var-stotte. Andreas Halse etterlyser venstresidens stemme og støtte til Gilani. Bortsett fra noen hederlige unntak har det vært musestille. Her må alle vi som forstår hvor viktig stemmen til Gilani er, gå ut og støtte henne, på sosiale medier, i aviskommentarer og i vanlig omgang med andre. Dette er mitt svært lille bidrag. Stå på Azra, det er mange som er stolte av deg og heier på deg.

Hilsen Ragnhild som har tro på fremtiden og kvinnene i innvandrermiljøene

Hva i all verden er dette slags budskap?

I Norge spiser vi i snitt halvannet fiskemåltid i uka. Helsemyndighetene vil at dette skal økes til 2-3 måltider i uka. Fisk er bra for oss ernæringsmessig. All fisk, men særlig fet fisk gir oss ett bra tilskudd av umettet fett (omega-3), rikelig med en rekke sporstoffer og fullverdig proteiner. Det er flere helsemessige grunner til at vi bør spise mindre kjøtt, og særlig det som kommer fra fjøset. Så kommer den miljø-messige tilleggs-gevinsten. Kjøttproduksjon er miljø-krevende og særlig for dyr som fores med kraftfôr. Så til overskriftens budskap. Morgenbladet forteller oss dette i utgaven 11-17 mai 2018. De vet rett og slett ikke hvilke råd som skal gis!

Noe er likevel ganske sikkert.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Seniorforsker Merete Eggesbø ved Folkehelse-instituttet er fagmennesket i den lange artikkelen. På bakgrunn av en stor internasjonal undersøkelse hvor 26000 barn i11 land ble fulgt fra fødsel til 8 års alder, kan hun fortelle at mødre som spiste 3 eller flere fiskemåltider per dag, fikk spebarn som hadde unormal rask vekst. De samme barna ble overvektige skolebarn. Den store norske mor- barn studien som stadig pågår, understøtter slike funn. Denne studien viste at grensen her var ett eller flere fiskemåltider i uken.

Hva er det helsefarlige ved fisken?

Vi har nå ganske lenge visst at fisk i varierende grad tar opp miljøgifter og tungmetaller. Tungmetallene er bly, kadmium, og kvikksølv. Miljøgiftene er mange, blandt annet dioksin DDT og PCB. Alle disse stoffene tas opp og lagres i fettvev. Alt vi puster inn og spiser i løpet av dagen, tilfører  oss spormengder av dette. Men det er fiske-inntak som kan bringe oss over en viss terskel av hva vi kan tolerere. Vitenskapskommiteen for Mattrygghet sa senest i 2017 at det vi får i oss av miljøgifter er godt under det som regnes som ugunstig for helsen.  I en risikovurdering fra 2014 skrev de at “det ikke var grunn til spesifikke kostråd for gravide om begrensninger på konsum av fet fisk”. Med den kunnskapen som nå foreligger, er det tid for revurdering. Barn i livmoren og spebarnet er spesielt sårbart. Det kan være en direkte toksisk effekt og det kan være at miljøgiftene har en såkalt hormon-hermende virkning.

Hva med resten av befolkningen?

Jeg synes at konkrete råd er underkommunisert. Jeg skal ta noen eksempler. Stor og litt aldrende fisk, feks kveite og torsk har mer miljøgifter enn fisk som bare veier noen kg. Lever innholdet mye miljøgifter og de av oss som særlig liker dette, bør nok begrense oss. Det er sagt at det ikke er noen forskjell på villaks og oppdrettslaks når det gjelder miljøgifter. Hva med såkalt økologisk oppdrettsfisk som har fått renset for? Tidligere undersøkelser har vist at selv fet fisk som sild, makrell og sardiner, inneholder lite miljøgifter. Det er også hevdet at kysttorsken kommer bedre fra det enn skreien fra Barentshavet.  Med andre ord, noen har en jobb å gjøre, rådene bør være mer klare. Jeg selv fortsetter å spise forskjellig type fisk mange dager i uka. Jeg føler meg bra på det og det smaker godt.

Hilsen Thor-Øistein

“Leve hele livet”.

Ja, dette er navnet på den såkalte kvalitetsreformen som regjeringen nå har presentert. Det er en melding som sier noe om hvordan kommunene skal bli i stand til å legge forholdene bedre til rette for ett bra liv i alderdommen. Alderdommen blir så forskjellig for oss. Når vi ser oss rundt, er det åpenbart for alle. Vi har 80 åringen som er sprek både i hode og bein. Hun lever et aktivt liv med en ektefelle og makter det meste hun har satt pris på tidligere i livet. Så har vi 65 åringen som livet har vist liten nåde. Han har en rekke plager, orker lite og er ensom. Det er så populært idag å snakke om “verktøykasser” i mange sammenhenger, og det gjør regjeringen her også. Meldingen handler nettopp om hvordan vi kan bistå  de som har det mest vanskelig med å få ett bedre liv.. De som greier seg bra, vil nok gjøre det også i fremtiden.

I hvertfall 4 hovedsatsninger.

Meldingen ble tilgjengelig på nettet for noen måneder siden. Jeg skummet gjennom vel 150 sider  og ble etter hvert glad for et sammendrag. Den lanseres nå i 2018, igangsettes i 2019 og skal være gjennomført i løpet av 5 år. Tiltakene kommer til å gjelde de som er på sykehjem, omlag 40 000 og de som er hjemme og som har behov for bistand.

Om måltider og mat.

Mange undersøkelser viser at eldre får i seg for lite og dårlig mat. Mange eldre er skremmende underernærte. På det fleste sykehjem blir maten produsert på storkjøkken utenfor huset. Vi anbefaler nå at det igjen etableres småkjøkken. De av beboerne som fremdeles er spreke nok, kan være med på matlagingen. Det skal legges vekt  på at matens kvalitet og at den skal smake godt. Det har vært en tendens til maten har blitt satt frem uten tanke på en hyggelig ramme rundt måltidene. Dette skal endres på, men kan bli temmelig krevende for de ansatte. Vi bør ha i tankene at omlag 30 000 av beboerne er demente. Det gis også råd om hvordan de som  har problemer med å greie seg hjemme,skal få bedre mat og skal slippe å spise alene. 

Økt aktivitet og fellesskap.

Målet er at de som greier det, skal være fysisk aktive minst en time daglig. Det blir en stor overgang for de som nå sitter alene hjemme og får besøk 15-20 minutter av en fra hjemmehjelpen. Vi ser for oss en en utbygget hjemme-hjelp tjeneste og en organisert bistand fra frivillige. En liten tur ut og prat med andre vil for fleste oppleves som en fint avbrekk i en ellers utfordrende hverdag. Meldingen beskriver også hvordan sykehjemsbeboere bør aktiviseres på svært så mange måter.

Helsetjenester og samhandling mellom de forskjellige institusjoner (punkt 3 og 4 i meldingen)

I lang tid har mediene fortalt oss redsels-historier om gamle som sendes frem og tilbake mellom sykehjem og sykehus med ellendig innbyrdes kommunikasjon. Det fortelles om den elendige 80-90 åringen som står på 8 forskellige medisiner og samtidig fortsetter fortellingen med at en vettug sykehjemslege reduserte antallet til 2-3, og kvinnen ble mye bedre!  Å bryte denne dårlige samhandling vil bli krevende.

Guleroten for å kommune skal komme igang, er rett og slett at de fremlegger konkrete planer. Dette vi bli premiert med tildels øremerkede til skudd fra staten. For penger vil dette koste, ikke bare motiverte mennesker.

Hilsen Thor-Øistein som vil minne oss at vi i Norge er vel 850 000 som er eldre enn 65 år!

og takk til Elisabeth Swensen

Det virker både rimelig og fornuftig når Høyres nye parole er “Ingen skal gå ut på dato”. Men hvem er det de mener ikke skal gå ut på dato? Dette utspillet er neppe beregnet på dem som Arbeidsmiljøloven i utgangspunktet var ment å beskytte, nemlig de med slitsomme manuelle yrker, hjelpepleiere, tungarbeiderne på “gølvet”, og andre som har hatt slitsomme jobber fra slutten av tenårene. Arbeidstakerorganisasjonen Akademikerne som organiserer de langtidsutdannede går inn for å oppheve aldersgrensene i arbeidsmiljøloven og støttes av Høyre.

Klassekampen og Elisabeth Swensen

Jeg leser alltid med stor glede kollega Elisabeth Swensens signertartikler i Klassekampen på lørdag. Denne gangen har hun med stort mot og mye klokskap grepet fatt i det klasseblinde spranget det er å gå inn for å oppheve aldersgrensene. Selv om noen av oss er så heldige å ha god helse langt opp i alderdommen så behøver ikke det nødvendigvis å bety at vi skal være yrkesaktive i konkurranse med 30-50 åringene. Selv om vi føler oss friske er det klart at alderen krever sitt. Vi kan være nyttige med vår erfaring, men alt går langsommere og det er ganske klart at vi ikke kan være produktive på nivå med 40 åringen. Det brukes mange eufemismer om alder, nettopp fordi vi vet men helst ikke vil tenke på at med alder følger funksjonsnedsettelse og i siste instans død. Uttrykk som “alder er bare et tall” prøver å få oss til å glemme dette og tro på evig ungdom, noe som naturligvis er sludder.

Alle vil gjerne være nyttige

Jeg husker da mor var rundt nitti år sa hun ofte ja til forespørsler om kåserier o.l. for hun syntes det var så deilig at noen hadde bruk for henne. Og det er faktisk mange som har bruk for oss når vi blir gamle. Barn og barnebarn hvis vi har det, naboen som ikke er fullt så frisk som oss, Røde Kors frivillighet for å nevne noen. Det er ikke nødvendig å være i lønnet arbeid for å være nyttig.

Aldersdiskriminering – hva er nå det?

Hvis vi ikke blir hørt i det offentlige rom er det en form for diskriminering, hvis avisene ikke vil ta inn leserinnlegg fra oss over 70 er det diskriminering. Men jeg oppfatter det ikke som diskriminerende å miste oppsigelsesvernet mitt da jeg ble 72, ei heller syntes jeg det var tvingende nødvendig å beholde legelisensen min til jeg blir 80 selv om jeg er glad for å kunne skrive en resept i ny og ne. Det er ikke diskriminerende å si høyt at alderdommen bringer med seg et visst forfall som ikke er forenlig med yrkesaktivitet for de aller fleste. De som går i bresjen for å oppheve alder som kriterium for å arbeide er en liten gruppe spesielt heldige høyt utdannende. Hvis denne gruppen skal sette standard for hvordan det skal være å bli gammel, vil det ganske sikkert skape enda større problemer for den store gruppen som er utslitt av hardt arbeid i begynnelsen av 60årene og bare gleder seg til å kunne bli pensjonist.

Et skremmende aldersideal

Skal målet for vellykkethet være å dø ved kontorpulten etter en lang arbeidsdag som 80 åring? Eller skal vi stikke fingeren i jorden og innrømme at vi orker og klarer ikke så mye og så raskt som tidligere og derfor bør si nei takk til oppsigelsesvern etter 72? Skal vi bruke vår kompetanse og vår arbeidsglede på andre områder i samfunnet, områder hvor vi kan gjøre mye nytte uten å bli betalt for det. Samtidig kan det være godt å vite at vi rydder plass for de mange unge som står i kø og venter på en plass i yrkeslivet.

Hilsen Ragnhild snart 77 år og aktiv men ikke yrkesaktiv.

Enda en gang med motorsaga.

Forrige dagen ble det et par timer med motorsaga. Min snart 10 år gamle Jonsred virker tyngre for hvert år, men det er bare “blåbær” i forhold til Jobu saga på 20 kg for 40-50 år siden. Jeg ordnet med et par vindfall og noen stokker som hadde overvintret. Kubbene ble 25-30 cm lange og var klare for kløving med øks. Det slo meg etterhvert at pausene har blitt litt lengre for hvert år og selv om jeg er rimelig sterk, ble jeg også noe mer sliten enn ifjor, tror jeg. Jeg koste meg og tankene fløy. Bevare meg vel, så heldig jeg er. Fremdeles istand til å rusle rundt i ulendt terreng, litt mer ustø, men fremdeles i stand til å stå på bena. Håpet er selvsagt at det blir slik de neste årene også.

Ingen ting er en selvfølge.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En venn av meg fortalte forleden om en felles bekjent hvor livet hadde blitt temmelig annerledes. Han er i slutten av 70-årene og fikk for vel ett år siden diagnostisert lungekreft. Vi vet at lungekreft og mange år med røyking henger sammen. Naturlig nok syntes han det svært urimelig at han skulle rammes. Han hadde aldri røkt, han hadde vært fysisk aktiv hele livet og hadde idet hele tatt levd det vi kaller ett sunt liv. Men det er faktisk ca 15 prosent av lungekreft-rammete som aldri har røkt. Vi vet idag at flaks og hell er den viktigste enkelt-faktor når det dreier som helse og livslengde. Denne karen ligger nå på det siste med alt vonde det innebærer.

En eventyrlig historie om Dagny fra Skåne.

Idag tidlig kl 0700 ble jeg på NRK- TV kjent med Dagny 103 år gammel fra Kristianstad i Skåne. Hun hadde de siste årene hatt siden egen blogg. Hun var selvlært på PC-en og syntes hun greide det bra. Hun hadde opptil 20 000 følgere  og brukte ett par timer hver ettermiddag og kveld på dette. I forbindelse med kåringen av ukens navn på TV (vant selvsagt) ble hun spurt om hvorfor hun holdt på med bloggen sin. Svaret var kort og greit, “det er moro og gøy”. Hele samtalen med henne, bare preg av dette. Hun var fortsatt fysisk og mentalt sprek og kunne ta de flest utfordringer. Jeg har aldri i mitt liv truffet en så sprek 100-åring pluss!!

Så en historie som også forteller oss alle litt om livet.

Jeg snakket forleden med 75 åring som for noen år siden hadde fått sykdommen Parkinson. Den fører med seg forskjellige utfordringer for den som er rammet. Det kan bl.a  være muskelstivhet og skjelvetendens. Min venn hadde spilt golf i mange år. Etter hvert ble baksvingen kortere og han slo kortere og ofte også skjevere. Etterhvert ble han klar over at lista måtte legges lavere. Han prøvde å løse det tekniske på en enklere måte og han hadde fine og gode dager på banen. La det bli der, vi gleder oss vi det vi fikser og ergrer oss ikke over det som ble borte.

Til slutt, disse korte historiene  viser hvor forskjellige utfordringene kan bli for oss.

Hilsen Thor-Øistein som har en god dag. Men obs. Verneutstyret på bildet er ikke komplett, men jeg har det !!

Selvfølgelig er vi opptatt av miljøvern. Vi resirkulerer avfall, unngår bruk av plast (som nå er blitt den største miljøsynderen), reiser kollektivt og kjører minst mulig, helst med el-bil. Daglig blir våre oppfatninger om miljøvern utfordret i pressen. El-biler er slett ikke miljøvennlige, papirposer er verre enn plastposer og resirkulering av avfall er i beste fall et spill for galleriet. Hva skal vi tro på i dette mylderet av informasjon, mer og mindre kvalitetssikret?

Forbruk er nødvendig for vekst, men er vekst helt nødvendig?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ingen tvil om at vi lever i et forbrukssamfunn. Det er ikke lenger nødvendig å reparere – bare kast og kjøp nytt, det lønner seg. Klesskapene våre er stappfulle av klær, mye av det ante vi ikke en gang at vi hadde. Bruktbutikker selger såkaldte brukte klær hvor ikke engang prislappen fra innkjøpet er tatt av. Shopping er den viktigste fritidssysselen for mange unge og også litt eldre, dessverre flest kvinner. Og shopping kan vi tillate oss, klær koster så lite og trenger vi ikke det vi shoppet i går, ja så sender vi det på gjenbruksstasjonen i morgen. Er det godt miljøvern? Jeg leste for en god stund siden intervju på gaten med to unge kvinner i helt vanlige kvinneyrker som kom ut fra en eksklusiv veskebutikk med hver sin nye håndveske til 16.000 kr, for såpass syntes de de burde kunne unne seg. Hva slags signaler sender vi med slike holdninger? Og skal vår økonomiske vekst og levestandard bygge på at vi kjøper og kjøper stadig nye luksusartikler og ting vi egentlig ikke behøver?

Kjøp dyre klær og bruk dem lenge – det er godt miljøvern

Bruk og kastmentaliteten av stadig flere og billigere klær er med på å forsøple havene med mikroplast og øke avfallsbergene. Det vi burde gjøre er å kjøpe litt dyrere klær av naturlige stoffer som ull og bomull, bruke dem lengre og ikke vaske dem for ofte. Ull og bomull lukter ikke vondt og kan ofte luftes i stedet for å vaskes. Produkter som baserer seg på plast som for eksempel alle fleeseproduktene, er en stor kilde til mikroplast i havene. All klesvaskingen  med sentrifugeringav fibre som inneholder mikroplast er et av de store miljøproblemene. Det er rett og slett ikke nødvendig å vaske et plagg som er brukt en gang. Når vi vasker, hvorfor ikke bruke mindre vaskemiddel, vaske på skånsomme program og ikke hardsentrifugere.

Det som virkelig monner hvis vi vil være miljøvennlige er å spise mindre kjøtt

Gjennomsnittsfamilien i Norge spiser 11/2 fiskemåltid i uken. Det å øke fiskeinntaket og trappe ned på kjøttspisingen er kanskje det aller viktigste vi kan gjøre for miljøet. Samtidig slår vi et viktig slag for folkehelsen, kjøtt (og særlig rødt kjøtt og bearbeidede kjøttprodukter) er ikke heldig for helsen. Samtidig kan vi jo la være å importere kjøtt fra den andre siden av jordkloden, men spise kjøtt av norsk sau og lam som har beitet ute. Forsvarlig fiskeoppdrett blir  mer og mer viktig for å dekke en økende befolknings behov for animalsk protein, noe som ble utdypet i en nylig publisert FN-rapport.http://www.fn.no/Tema/Fattigdom/Baerekraftig-utvikling

Så ikke glem, men legg mindre vekt på bilbruk og avfallshåndtering selv om det er viktig. Kjøp heller mindre klær, bruk dem lenge og vask dem sjeldnere, og fremfor alt: Spis mer fisk og mindre kjøtt. Det kjøttet vi spiser bør være fra sau og ville dyr som selv velger det de skal spise og ikke fra overforet storfe på kraftfor.

Hilsen Ragnhild som prøver, men slett ikke alltid lykkes

Øl-mage het det i gamledager.

Etterhvert som vi blir eldre, er det en klar tendens til at midjemålet øker. Det gjelder både kvinner og menn. Det mannlige kjønnshormonet testosteron synker med årene og det er en klar sammenheng mellom lavt testosteron nivå og fett samlet rundt magen. Fettet samler seg tildels i bukhulen og tildels utenpå magemuskulaturen. Når kvinnene passerer overgangsalderen i 40-50 års alder, synker nivået av hormonet østrogen. Dette er en av grunnene til at kvinnene også blir rundere rundt livet. Ikke alle trener og står på for å opprettholde bra muskulatur. Når det blir mindre med muskler i overkropp, lår og legger og magen blir større, da er ikke alle fornøyde med hva de ser i speilet. De fleste av oss fortsetter nemlig å være litt forfengelige.

Er det noe spesielt med bukfettettet?

Noen forskere mener å ha påvist at fettcellene både i og utenpå buken er noe annerledes enn fett ellers på kroppen. Disse fettcellene  produsere bioaktive stoffer som fremmer inflammasjon  i kroppen. Dette kan få konsekvenser for en rekke ting og kanskje først og fremst lavgradig betennelse på innsiden av blodårene våre. Mye bukfett ser ut til å fremme tidlig debut av aldersbestemte sykdommer som hjerte-kar sykdommer, hjerneslag, diabetes 2 og enkelte kreftformer.

Hvor mye bukfett er greit?

Vekten vurderes ofte med KMI (kroppsmasse indeks).  Dvs vekten dividert på kvadratet av høyden. Vi sier at lett overvekt er fra KMI 25 og oppover og begynnende fedme fra 30-35. Mye tyder på at KMI sier mindre om fremtidige helseplager enn måling av bukfettet. Et midjemål på mer enn 80 cm hos kvinner og 94 cm hos menn bør være et lite varsko. Vi kan også måle midje/hofte indeks som vel er et mer eksakt mål å forholde seg til. Dvs midjen i cm dividert på hvor mange cm vi måler over hoftekammen. Grensen for denne indeksen er for kvinner 0,8 og menn 0,9,

Kan vi trene bort bukfettet?

Ja og nei. Noen foreslår spesifik trening av kjernemuskulaturen, men flere undersøkelser tyder på at at dette ikke fører fram alene. Kort fortalt må generell trening kombineres med et sunt kosthold. Vi må ikke glemme at alkohol og brus/sjokolade er temmelig kaloritette.  Antall kalorier inntatt må være mindre enn antall kalorier forbrent. Men vi vet noe mer om trening som duger likevel. Styrketrening som øker muskelmassen, øker forbrenningen når vi kondisjonstrener. Vi vet også at høy intensitet på noe av treningen er gunstig. Når vi er i aktivitet bør vi noen minutter bli skikkelig anpustne med høy puls. Ikke minst gode undersøkelser fra Universitetet i Trondheim understreker hvor viktig høy intensitet er for helsa. Samtidig er det riktig å understreke at “intensitet” må være innenfor rammen av hva vi til enhver tid orker og tåler. Konklusjonen er: “punktslanking” av magen går dårlig. Det er generelle tiltak som fungerer. Men for all del. Får du mer muskulatur i mage og brystkasse, er det letter å holde magen inne.

Hilsen Thor-Øistein som også strever litt.