For en frustrasjon! Beina har stort sett vært fine hele livet (81 År), men nå er den ene foten kranglete. Begynnende slitasje gikt/artrose ? Det har vart så mange uker at jeg har vært på røntgen. Så får vi se.
Men bevares, jeg kan bruke resten av kroppen. Morgen gym med armbøyninher på forskjellig måte, planke, andre rygg- og mage- øvelser, knebøyninger osv. En svømmetur selv om jeg ikke er noen storveis svømmer. Og hva med å ta frem sykkelen igjen. Kfr det jeg skrev om el-sykkel.
Jeg kan selvsagt sette meg i ro med beinet på en stol å håpe at det hele roer seg. Men jeg vet at det nok er det dårligste rådet jeg kan gi meg selv. Såkalt alternativ trening fremskynder reparasjonen av skader. Ved å aktivere resten av kroppen bedres blodsirkulasjonen, det dannes betennelses dempende stoffer osv. Da gjenstår nå bare å tenke positivt..
Etter som årene går er det mange som gir seg med sykling. Jeg husker at det for noen år siden ble det publisert en undersøkelse som fortalte oss at bare 20 % av 70 åringene som tidligere hatt likt å sykle fortsatt gjorde det. Det samme gjaldt også skigåing.Det er synd. Sykling er moro, vi utvider aksjonsradiusen vår og det er fin mosjon. Selv om beina er dårligere, kan sykling være greit. Mange av oss merker at balansen ikke er så god som tidligere, men sykkel med lav ramme gjør syklingen tryggere. Rett og slette “dame ramme” også for mannfolka.
For mange av oss var el sykkelen et flott tilbud da den kom for noen år siden. Aftenposten forteller i dag om en undersøkelse som viser at eldre utsettes for de fleste ulykkene og noen av disse kan ha dødelig utgang.
Hva så?. Vi skal være klar over at disse syklene kan være opptil 20 kg tunge og med motorkraften i gang kan det gå ganske fort unna. Kanskje vi trenger litt opplæring? Hvertfall øvelse i det små før vi begir oss ut i trafikken. Mange tenker på motorkraft og hvor lenge batteriene varer men jeg tror det viktigste er kvaliteten på bremsene. Kjøp ikke den billigste og prøvekjør!
Dårlig samvittighet er en øvelse som vi fortsetter med til siste slutt, øyensynlig. De fleste partiene har det nå på sitt program at vi må stå i arbeide lengre enn det vi gjør i dag. 2 grunner, vi lever “for lenge” og samfunnet trenger vår arbeidsinnsats. 20-30 år med pensjon har ikke samfunnet råd til. Det vi betalte inn som pensjonsspenger var beregnet for en kortere levetid enn det vi har i dag.
Den offisielle pensjonsalder er i dag 67 år mens gjennomsnitts nordmannen tar ut sin pensjon fra ca. 63. Jeg har vært heldig, fullt arbeide til vel 67 og deltidsarbeid til 79. Jeg har vært frisk (mye flaks) og ikke spesielt sliten. Jeg har hatt på følelsen av at jeg har vært nyttig.
Det er umulig å ramse opp alle yrkesgrupper som er preget av tidlig slitasje, men for all del, det er store individuelle forskjeller også. Hva med lærere som slites helt ut med ungdonsutfordringene i dag og hva med sykepleiere med mange års døgnet rundt vakter. Slik kunne jeg fortsette. I gamle dager hadde vi industri- og kropps-arbedere som slet seg ut.
Det jeg egentlig vil frem til, er at har vi stått på i arbeidslivet så lenge helse og ork har tillatt det, la oss for all del ha god samvittighet når vi “setter spaden” fra oss.. Utfordringene kan da være store nok likevel for de neste årene. Og det kan det sies mye om, og det kommer jeg tilbake til.
Å våkne på Bråtane til sol, kaffe og avis på tunet er en god start på dagen. Mye å glede seg over, men dessverre også mye til bekymring. Jeg. gleder meg stort over at det ser ut til at McCain med flere klarer å forpurre Trumps forsøk på å fjerne helsereformen til Obama. Vanskelig for oss nordmenn å forstå mange amerikaneres motstand mot en helseforsikring for alle. Gledelig var det også å lese intervju med Helga Flatland, 33 år gammel forfatter med bestselgende trilogi om ungdom fra en bygd i Norge hvor noen verver seg til Afghanistan og noen velger å bli hjemme. Nå har hun skrevet bok om to 70-åringer (!) og familiens reaksjon på at de velger å gå fra hverandre.
Men nye rapporter fra umenneskelighetene som skjer i Saudi Arabia gjør meg både sint og fortvilet. Saudi Arabia som vi, Norge, velger å være “venner” med, være våre allierte, alt pga penger og olje. Jeg skammer meg over politikerne våre når de slikker SaudiArabiske herskere opp etter ryggen, akkurat som jeg skammet meg over regjeringens unnfallenhet overfor kinesiske dissidenter. Men her på vårt lille sted har vi det fredelig og godt. Veldig hyggelig å være sammen med voksne barn, barnebarn og deres venner med barn. Og resultatet av samtalen før middag ble at det å være sammen flere generasjoner er i seg selv en lykke. Vi er heldige.
Ja, hva er egentlig en god natts søvn ? Det er nok svært så individuelt, men nå skal jeg fortelle litt om min natt,,, og litt til.
Jeg har tilbrakt natten med kona mi i et gammelt ombygget bryggerhus på landet. Det har tett tak og er ellers glissent og trekkfullt. Regner det er det tørt og greit og luften er frisk og god. I går regnet det så det sprutet. Det trengte vi og i dag våknet vi til sol og velstand. Vi sov 7-8 timer og som eldre folk flest mange ganger. De fleste av oss har det slik, vi sover ett par timer, snur oss i senga, drikker litt vann og kanskje vi står opp for å tisse en skvett. De fleste av oss gubbene må jo det.
Forskning har vist at 7-8 timer søvn er tilstrekkelig for å lade opp batteriene. Vi vet også at for mye søvn ikke er bra for oss. På sikt kan det være uheldig for helsa vår generelt og vi kan føle oss lite opplagt for å komme i gang med dagen. Skal jeg beskrive den gode morgen, blir det å komme seg helskinnet ut av senga uten å snuble, strekke seg littegrann, sette på kaffen og vandre litt rundt omkring i stua, inntil kaffen er klar. Selv om det høres litt “eplekjekt” ut gjør jeg litt morgengym også. Men i dag, nå er klokka 0845, vi går ned til vannet for et morgen bad. Vi er heldige, og det skal vi være oss bevisste.
Vi er kommet til Bråtane – mitt gamle feriested på Gumøy i Kragerøfjorden hvor jeg kom første gang som syvåring. Her er vi nå sammen med Karoline datter og Christian svigersønn, barnebarn Kaspar og Hedda, og deres svenske venner med barn – i alt 5 voksne og 6 barn foruten oss. Det regner – og det er bra for det har vært fryktelig tørt. Tidligere i sommer var Kjersti med familie her og Jon med familie. Gry var her sammen med oss i påsken. Bråtane er et gammeldags sted, før uten strøm og vann, nå har vi begge deler. Men fortsatt utedusj og utedo og ingen oppvaskmaskin. Jeg elsker å være her sammen med mann, barn og barnebarn.
Her er hovedhus og vårt sovehus. Gjestesovehus er ikke med her.
Jeg har vært pensjonert i snart 8 år, men er fortsatt opptatt av de problemstillingene jeg arbeidet med tidligere. Dette gjelder særlig mat og det anstrengte forhold til mat som er blitt en slags mote. Jeg mener ikke de som har en sikker matoverfølsomhet, men all selvdiagnostiseringen og fjerning av viktige matvarer fra særlig barns kosthold bekymrer meg.
Jeg er stolt av å være 70-tallsfeminist og er fortsatt feminist. Kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av oss “gammelfeminister” som usjarmerende, mannehatende vesener. Det er mange oppslag i mediene som kan få det til å koke i meg – godt at jeg har bloggen til å avreagere.
Ellers er miljø og menneskelig behandling av flyktninger og migranter viktige saker for meg.
Jeg har jobbet med barnemedisin og idrettsmedisin hele doktorlivet mitt. De siste 12-13 årene har jeg utvidet interessefeltet til hva som skjer med oss når vi blir eldre. Det har blitt en del foredrag om senior-livsstil og i januar 2017 ble boka “Kom i form 60+” gitt ut på Aschehoug. Det var et morsomt samarbeidsprosjekt som treneren Yngvar Andersen og jeg hadde holdt på med ett års tid. Men hvorfor lager vi denne bloggen nå ? Ikke minst på bakgrunn av boka, får vi mange spørsmål som har med helsa vår å gjøre og hvordan livsstilen kan påvirke denne. Jeg synes det er hyggelig og utfordrende om følgere av bloggen kan spørre og utfordre oss. Ellers er det mye som tas opp i mediene som det det kan være artig å kommentere. Alt fra merkverdige helseråd til seriøs forskning hvor det kan være naturlig å spørre: “Hva betyr dette for meg?”
Til slutt et utsagn som jeg skal utdype etter hvert: I gruppesammenheng lever folk med en sunn livsstil lengre en de som ikke har dette. For den enkelte kommer flaks og hell ganske vesentlig inn. Lever vi et aktivt liv og spiser rimelig sundt, legger vi i hvert fall grunnlaget for å ha det bra lengst mulig.
Vi, pensjonerte leger godt oppe i årene, vil skrive om livet vårt, sammen og hver for oss. Vi har litt forskjellige interessefelt og innfallsvinkler slik at vi vil skrive litt hver. Ragnhild har som medisinsk hovedinteresse allergier og overfølsomhet, Thor-Øistein er mest opptatt av idrett, både unge idrettsutøvere og fremfor alt, trening av eldre. Alt dette kommer vi tilbake til. Vi er begge opptatt av å holde oss i form, gå turer i skog og mark og langs Akerselven der vi bor.
