Tran har blitt brukt i hundrevis av år i Norge. Tranlampene gav oss lys i stua og det var endel av kosten vår. Apotekeren Møller raffinerte den på 1800-tallet og etter det har det stadig blitt bedre kvalitet på tranen. Dvs den smaker bedre og den er renset for tungmetaller og miljøgifter. Professor Olav T. Notevarp skrev en kronikk i Aftenposten i 1950-åra hvor han omtalte omega 3 fettsyrer i tran som helsebringende for oss. Han var vel en av de første som mente at omga 3 fett virket gunstig på fettstoffskiftet og hjertet. Høyt kolesterol og triglycerider i blodet ble redusert og sjansene for skade av blodårene våre avtok (aterosclerose). I 1970 ble det publisert en undersøkelse som viste at inuittene på Grønland var lite hjemsøkt av hjerte-sykdommer. Senere har mye forskning vist at omega 3 fettsyrer ikke bare virket gunstig på fettstoffskiftet vårt men også har en antiintlamatorisk (betennelses-dempende) effekt. Noen arbeider har vist en god effekt på leddsmerter og stivhet hos reumatikere.
Vi ble tidlig klar over at anbefalte doser ikke skulle overskrides. Det kunne bli blødningstendens, tildels med alvorlige konsekvenser. Store doser kunne også virke uheldig på immunsystemet vårt. Stor slurk tran om morgenen av flaska er nok ikke å anbefale. Spiser vi i tillegg mye fet fisk, kan også totaldosen av umettet fett bli vel stor.
Ny kunnskap kan endre våre kosttilskudd-vaner.
Norske undersøkelser viser at vi bruker utrolig mye penger på unødvendige kost-tilskudd. De offisielle rådene er at “sålenge vi har et godt kosthold med rikelig frukt og grønnsaker, trenger vi ikke andre tilskudd enn tran (omega 3) og D-vitamin.” Det har vært solid internasjonal kunnskap som inntil ganske nylig har vist at omega 3 har vært gunstig for å forebygge hjerte-og kar-sykdommer. For ett år siden begynte det å komme kunnskap som sådde tvil om det. 18. april 2018 ble en stor undersøkelse publisert i USA (JAMA). 76 000 pasienter med tidligere gjennomgått hjerteinfarkt (66 prosent) eller hjerneslag (28 prosent) fikk tilskudd av omega 3. Når denne gruppen ble sammenliknet med en gruppe uten omega 3 tilskudd, ble det ikke funnet noen forskjell på sykdomstilbakefall og livslengde. I første omgang overraskende funn ? Forklaringen kan være at en temmelig omfattende behandling med statiner (kolesterol senkede), acetylsalisylsyre, betablokkere og annet har gjort at den mulige tilleggsgevinst ved å bruke omega 3, har blitt null. Det samme kan se ut til å gjelde medikament-behandlete risikopasienter også. Det gjenstår nok noe før vi kan si at den friske del av befolkningen heller ikke trenger tran. Hadde vi spist 3 fiskemåltider i uka istedenfor 1 1/2 måltid som er dagens virkelighet i Norge, så hadde behovet for tran kanskje ikke vært der. En annen skål er om den norske, “friske”, del av befolkningen får tilstrekkelig med vitamin-D uten tran tilskudd. Vi får se hva de offisielle anbefalinger blir.
Hilsen Thor-Øistein som fremdeles kjenner smaken av harsk tran fra 50-åra.
Det er en situasjon fra skoletiden jeg husker som den skulle skjedd i går. Vi var 11-12 år gamle (1947) og vi hadde fysikk time. Lærer Haugen gikk fra oss for å hente noe demonstrasjonsutstyr. Etter noen minutter alene hadde vi greid å komme igang med mye bråk. Noen kastet vått svamp og 2 lå foran kateteret i slåsskamp. Haugen stoppet i døra med armene fulle av det han skulle bruke og brølte: “Nå kan jeg ikke slå, men jeg kan sparke”!. Det ble dørgende stille, vi samlet oss sammen og det ble en brukbar time. Han hadde ikke tidligere sparket eller slått og gjorde det ikke denne gangen heller. Han var fortvilet over vår oppførsel og jeg mener å huske at vi ettertid oppførte oss bedre. Hadde denne episoden skjedd i 2018 hadde det nok endt med anmeldelse til barneombudet og permittert lærer. Denne lille historien bekrefter at skolebarn til alle tider har vært utfordrende for lærerne.
Så til en skoletime idag.
Lærer Simon Malkenes var forleden i Dagsnytt Atten og leste høyt et notat han hadde skrevet etter en urolig skole-time. “B banner og roper. M vandrer. R har ikke gjort noe hittil idag. M forstyrrer. B er mer opptatt av lepomade”. Malkenes brukte dette som beskrivelse av et vanskelig miljø for læring og undervisning. For noen dager siden skrev noen elever at de følte seg krenket. Dette har blitt fulgt opp av direktør Astrid Søgnen i Utdanningseteten, som skriver at lærere “har ytringsfrihet men ikke rett til å krenke elever”. For meg virker lærerens utsagn helt greit anonymisert. Om en elev kjenner seg selv igjen på beskrivelsen, greit nok. Kanskje en mulighet for litt innsikt? Før en fortvilet lærer klager sin nød i NRK, er sikkert mye prøvd for å få rimelig ro i klassen. Høy utestemme og kanskje et dunk i bordet? At noen blir snakket hardt til idag, tolkes kjapt som krenkelse. Skal det ikke mer til å krenke barn og ungdom? Barna skal tas på alvor og vi voksne må ta oss tid til å høre hva de har å si. Men noen regler om krav og adferd kan da ikke være så galt. Mobiltelefoner som forstyrrer undervisningen må være en prøvelse. Uansett hva man har av avtaler rundt bruken av disse, er ikke alle villig til å følg opp dette. Hva så? Den blide, kunnskapsrike, populære læreren med en naturlig autoritet fikser nok det meste, men ikke alltid. Noen ganger er nok nok. Ikke bare elevene men også lærerne må få bruke utestemmen sin.
Hilsen Thor-Øistein som noen ganger kan føle seg gammel og sur.
Jeg trodde det måtte være en spøk – det kan jo ikke være mulig at mine kolleger, norske leger, kunne reklamere for leppeforstørrelse. Jeg sikter naturligvis til annonsen som tilbyr russ leppeforstørrelse til redusert pris, kr. 2500,-. Og dessverre er det ingen spøk, men en skjønnhetssalong i Tromsø som tilbyr russ (og det er jo ment russejenter) dette. Skjønnhetsindustrien har ingen etiske retningslinjer – de vil tjene penger og tjene grovt på unges (flest jenter) usikkerhet og misnøye med eget utseende. Men vi leger skal ha etiske retningslinjer så jeg kan ikke forstå at to leger i Tromsø slipper unna med en slik annonse. Nå er ikke Tromsølegene de eneste som reklamerer for leppeforstørrelse. Volvat, Aleris og en rekke andre private klinikker gjør det samme. Men Tromsøklinikken er den eneste som retter annonsen direkte mot russ med et tilbud.
Slik er vi som leger opplært til å opptre. Når leger da tilbyr tjenester som helt klart er til skade, ja da må noen rope stopp. Og heldigvis har to kolleger, fastleger, ytret seg i skarpe ordelag mot den forkastelige annonsen rettet mot russ(jenter). Alle har selvfølgelig et ansvar for å motarbeide kroppspress og skjønnhetshysteri, men vi leger har et dobbelt ansvar. Derfor er det både trist og uforståelig at Tromsølegene som driver skjønnhetsklinikken ansikta.medica slipper unna uten påtale. Her må det være noe galt med retningslinjer og påbud. Leger har forbud mot å fallby sine tjenester ved å reklamere for det vi gjør. Alternative utøvere bruker mye spalteplass i mediene nettopp til å fortelle om sine fantastiske produkter. Så lenge de ikke er leger kan de fritt gjøre det, enda så uheldig det er, men leger må unngå den type virksomhet. At lege på klinikken ansikta.medica Mikhail Sovershaev forsvar sin praksis bare viser hvor lite han har forstått.
Kosmetisk kirurgi, fortrenger det helt nødvendig plastisk kirurgi?
Det er stor mangel på plastiske kirurger på sykehusene i Norge. Viktig behandling som reparasjoner etter store skader og ulykker eller etter radikale kreftoperasjoner har lange ventelister. Er det fordi endel plastisk kirurger ser muligheten til å tjene store penger i det private ved å forstørre helt normale bryster hos unge jenter, rette på normale neser og haker og løfte på ansiktene til oss som er opp i årene og ser ut som vi er opp i årene? Eller hva med det som er siste skrik i denne typen operasjoner: å forstørre rumpa med eget fett.
Er forbud mot reklame for kosmetisk kirurgi veien å gå?
Vi har forbud mot alkohol- og tobakkreklame, noe som er viktige og gode virkemidler. Kosmetisk kirurgi er selvfølgelig ikke fullt så helseskadelig som alkohol og tobakk, men etterhvert nærmer det seg både fysisk og psykisk skade. Det er selvfølgelig mange som vil skrike opp om at forbud er inngrep i ytringsfriheten og den personlige friheten. Jeg vil imidlertid mene at noen trenger å beskyttes mot seg selv og mot utilbørlig press fra omverdenen. Kudos til de to fastlegene som tok til motmæle mot ansikta.medica og ropte ut et varsko. Leger som er med på skjønnhetsgaloppen bør tenke seg om flere ganger og bruke utdannelsen sin til noe mer nyttig.
I løpet av vinteren har det blitt mye tanker under og etter skiturer. Temmelig annerledes nå. Jeg sitter på en solseng i Estepona, Sør Spania og hviler ut ett er en times morgen-aktivitet. Vi er 40 seniorer i alderen 63 til 83 år på en ukes tur med trenerne Yngvar og Marianne. Dette er 7. eller 8. gang vi gjør dette. Vi har variert litt og tidligere har vi besøkt Tyrkia og flere ganger Gran Canaria. Mange har blitt med flere ganger og vi ser på det som en bekreftelse på at vi har et brukbart konsept. Hvem er det så som blir med på en slik tur som inviterer til 2-3 treninger daglig i en uke? Mange har ikke vært fornøyd med egen motivasjon til å holde seg i form. Kanskje turen kan gi inspirasjon for å komme videre. Noen er i rimelig bra form og ønsker å få en dytt videre.
En liten historie om en av oss.
Anne er 73 år og har jobbet hele livet i helsevesenet. Etterhvert ble ryggen sliten og krokete. Det ble en ny hofte. Galleblæra ble fjernet og fordøyelsen er ikke særlig god. Hun er overbevist om at noe daglig fysisk aktivitet er grunnen til at hun greier seg bra. Hun er med på det aller meste uten forbehold. Vel halvparten av oss har helse-utfordringer. Vi prøver å gi veiledning og råd slik at alle kan være med. Som gammel idrettsdoktor håper jeg at jeg kan være nyttig med dette. I løpet av disse årene har det vært ganske så mange utfordringer.
Alle har utbytte av å trene litt.
Jeg kan knapt tenke meg noen plage eller sykdom som kan være grunn til å kutte ut fysisk aktivitet. Jo, noen forbehold vil jeg ta. Infeksjoner og akutte faser av sykdom tilsier ofte av vi bør holde oss i ro. Heldigvis vet de fleste idag at uavbrutt sitting er noe av det meste helse-nedbrytende vi kan foreta oss. En times trening oppveier knapt en dags ro i stolen.
Allsidig og variert aktivitet er nøkkelen.
Ingen trening er lik den forrige.Vi er på stranden, på fast underlag og inne når været tilsier det. Ved trening prøver vi å beholde balanse,koordinasjon, styrke og kondisjon. Særlig når vi blir eldre, er styrketrening basis for all aktivitet. Uten sterk muskulatur i armer, bein, bryst, rygg og mage, går det dårlig med det meste av all annen aktivitet. En ting er at vi vet at regelmessig styrketrening gjør at vi er stand til gjøre det vi tidligere har satt pris på å gjøre. Det være seg hage-arbeide, sykkel-, ski-tur, reise med tung koffert osv. En annen ting er at regelmessig skikkelig styrketrening gir samme helsegevinst som kondisjonstrening. Sannsynligheten for at vi også lever friskere og lenger øker!
Hilsen Thor-Øistein som synes at den sosiale biten også er topp.
Jeg husker historiene om Nusse. Dette var i 40-50-årene og Nusse (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk) var en datamaskin som opptok et digert rom på Blindern. En nabo av oss var aktuar og han kunne fortelle om hvilke utrolige regneoperasjoner Nusse kunne utføre mens vi brukte regnestav som hjelpemiddel i matematikken. For oss var det helt utenkelig at datamaskiner skulle bli alle manns eie og etterhvert bli så små at de kunne få plass i en bukselomme. Utviklingen har imidlertid gått kjempefort, det er ikke veldig mange årene mellom Nusse og dagens mobiltelefoner som jo er bittesmå datamaskiner. Vi som er i 60-70-årene i dag har vært med på hele denne utviklingen, men uten virkelig å ta del i den. De som er unge i dag har hoppet på karusellen sammen med mikromaskinene og tar dem som et selvfølgelig bidrag og hjelpemiddel i hverdagen.
De første hjemmedatamaskinene
Den første hjemmedatamaskinen jeg husker var Commodore 64 – en maskin som var billig nok til at den kunne kjøpes inn privat. Den ble lansert i 1982 og kostet i starten 6000 kroner, og allerede i 1984 var prisen sunket til 3300 kroner. Commodore ble brukt mye til spill, i alle fall blant unge, men kunne også programmeres av dem som hadde lært seg programmering. Den neste maskinen jeg kom i kontakt med var en Apple Mac. Sønnen min som gikk på BI trengte en datamaskin og hva var vel mer nærliggende enn å foreslå en deal med moderen – dvs vi spleiset og han brukte den. Jeg fikk låne den av og til og etterhvert måtte jeg kjøpe ham ut for å få sjansen til å bruke den litt mer. På instituttet hvor jeg arbeidet sto det en datamaskin på kontoret som mest ble brukt til tekstbehandling. Bare noen få år senere sto det en datamaskin på hvert kontor.
Fra en ganske rolige oppstart av dataalderen som ikke alle fikk delta i, går nå utviklingen fortere og fortere. Samfunnet er etterhvert blitt heldigitalisert – så godt som alle offentlige og private tjenester krever en viss digital kompetanse. Ikke rart at alle de som ikke henger med føler seg fremmedgjort. NAV har kunngjort at all informasjon kommer elektronisk, bankene tar skyhøye gebyrer som straffer alle dem som vegrer seg mot å bruke nettbank, det er nesten umulig å nå frem til offentlige kontorer på telefon, vi blir hele tiden bedt om å gå inn på hjemmesidene deres. Hva med dem som knapt vet hva en hjemme side er? Brevskrivning foregår som e-post, posten legger ned tjenester som har med vanlig brevpost å gjøre. Jeg husker da min mor som drev en utstrakt korrespondanse skjønte at hun måtte bruke e-post. Hun hentet inn et barnebarn (min sønn) til å lære henne bruken. Han startet tålmodig med å vise henne hvordan hun kom inn på nettet. Nei nei, sa mor, jeg skal ikke ha internett, jeg skal ha e-post. At de to tingene henger sammen er ikke åpenbart for alle oss som ikke har vokst opp i den digitale hverdagen.
Digitaliseringen er kommet for å bli
Vi kan mislike det, men det hjelper lite. Denne utviklingen kan ikke stoppe. Flere og flere eldre innser det og melder seg på kurs for å lære. Men fortsatt er det alt for mange eldre som lever i et digitalt limbo og derved går glipp av mange muligheter. Mange frivillige organisasjoner driver opplæring, noen på en til en basis. Vi eldre har ikke vanskeligere for å lære enn de unge, det tar bare litt lengre tid. Så det er ingen grunn til å gi opp – ta kontakt – gå på kurs og bruk den tiden som trengs. Og ikke glem at regelmessig fysisk aktivitet også hjelper på hjerneaktiviteten, det sier nå jeg som akkurat nå er på treningsleir for seniorer i Spania.
Etter den andre verdenskrig var det ihvertfall 3 ting vi barna ikke kjente til og da heller ikke savnet. Det var tyggegummi, Cola og bananer. Noen år etter 1945 var de på plass i hyllene. Omsetningen av bananer er enorm i Norge og per innbygger er vi på verdenstoppen. Bananer er på det daglige fruktfatet og det er sammen med Quick Lunsjen den selvsagte tur-proviant. Grunnen til mine skriverier idag er at kollega Leif Ose gjorde meg oppmerksom på en nylig publisert undersøkelse som viser svært interessante ting.
For 30 – 40 år siden jobbet jeg også med toppsyklister. Lange etappe-ritt som Tour de France er en utmattende afære. Under rittet drikkes og spises endel og det er nok nøkkelen til at de kommer helskinnet fra dette. De har bananbiter, hvitt brød, kyllingbiter og sports-gel på baklomma. I tillegg blir det stadig “langet” sportsdrikke underveis. Syklistene tåler betraktelig bedre matinntak enn feks maratonløpere og skiløpere, rett og slett fordi de sitter i ro (nesten). Etter hard og lengevarende fysisk aktivitet er restitusjon viktig. Vi vet at væske, karbohydrater og protein- inntak de første 5 minuttene etter aktivitet, er viktig for at utøveren skal komme seg raskt.
Så litt om bananforskningen.
I frukt finnes fruktsukker, fiber, en rekke mineraler og antioksydanter. Sukker i frukten er ca 50/50 fruktose og glukose. Forskerne hadde 20 kvinner og menn som syklet 75 km. De syklet 3 forsøk, 1 bare drakk vann, 2 drakk sportsdrikk og 3 drakk sportsdrikk sammen med bananer. Det ble tatt blodprøver for å registrere kroppens stress og inflammasjons-nivå. Man fant at vanninntak alene var minst gunstig. Sportsdrikk alene reduserte stressnivå og sportsdrikk sammen med bananer både reduserte stressnivå og noe vi kaller “genutrykk involvert i inflammasjon”. Hard fysisk aktivitet fører til generell inflammasjon (betennelse) som det er viktig å få dempet ned raskt. Dette var nye funn og understøtter på en fin måte hva man tidligere mente å ha erfart seg til.
Er det fruktose i fruktsukker som gir denne fordelen?
Det synes å være den totale bananen som har den Ibux liknende effekten på en mer fysiologisk måte. Ren fruktose alene i drikke kan gi oppblåst og løs mage og blodsukkeret stiger langsomt. Men særlig når det løpes blir det mye “humping og stunking” i magen og mange bør nok prøve ut om det går bra med frukt under selve løpingen. Som restitusjons ernæring bør det gå bra for de fleste.
Og for oss vanlige mosjonerende da?
Den gode norske vanen med banan og kvikklunsj når vi begynner å bli trøtte i beina, er nå langt på veg vist seg å være fornuftig. Forskerne antyder at de vil prøve ut andre frukter også. Jeg synes forøvrig at appelsin gir meg litt ekstra ork.
Første fredag i måneden står en trofast gjeng foran den Saudi-Arabiske ambassaden og roper Free Raif Badawi og Free all prisoners of concience. I dag, fredag 6. april sto den samme gjengen der, og i tillegg en tiendeklasse fra Ås ungdomsskole som i valgfag samarbeider med Amnesty om internasjonale saker. Løfterikt at ungdommen engasjerer seg.
I London og delvis i New York vaier det saudiske flagget fra en rekke bygninger. Et PR firma er bestilt og betalt for å fremsnakke det moderne Saudi-Arabia og prins Mohammad bin Salman som en moderne reformator. Tenk, nå får kvinner lov å kjøre bil og vise mer enn ansiktet enn øynene – et fremskritt? Ja, det er det, men samtidig en dekkoperasjon for alle menneskerettsbruddene som foregår i dette landet. Bloggeren Raif Badawi har sittet fengslet i 6 år, og den eneste grunnen til at han ikke er blitt pisket mer enn en gang er den store internasjonale oppmerksomheten. Mange forkjempere for ytringsfrihet sitter fengslet, unge gutter er dømt til døden for å ytre seg. Det foregår en systematisk undertrykking av folket og det frie ord – da er ikke noen symbolrettigheter som bilkjøring mye å glede seg over selv om jeg selvfølgelig er glad for alle fremskritt for saudiske kvinner. Jeg tror ikke på Mohammad bin Salmans moderniseringsprosjekt før han begynner å løslate samvittighetsfanger fra fengslene.
Saudi-Arabia og krigen i Jemen
Krigen i Jemen foregår for fullt med Saudi-Arabia som hovedaktør. En krig av verste sort med grufulle konsekvenser for landet og sivilbefolkningen. En av grunnene til den store sjarmoffensiven er å kjøpe våpen fra våre allierte i NATO og fra oss. Hvem er med på å finansiere PR- stuntene? Jo, våpenhandlerne. Vi har ikke mye å være stolte av – vi er med på grusomhetene i Jemen så lenge vi stilltiende godtar våpenhandelen og selv er med på å selge våpen. Vi kan gremme oss over Trumps omfavnelser av prins Mohammad, men vi er ikke stort bedre selv så lenge vi godtar våpenhandelen. Dessuten er våre politikere unnfallende og tause når det gjelder menneskerettigheter i Saudi-Arabia, de er jo våre allierte!
Er det greit å opprettholde et grusomt regime når andre også er grusomme?
Et argument jeg får servert når jeg sier og skriver slikt som i dette innlegget er at Iran er like ille. Et usannsynlig dårlig utsagn, det fritar ingen for ansvar at andre er (nesten) like ille. Og i disse like etter påsketider å gjøre som Pontius Pilatus å toe sine hender. Norge later som vi ikke selger våpen til krigførende makter, vi bare selger til andre som selger til krigførende makter. Forstå det og godta det den som kan.
Idag 6. april,er det fortsatt vinter med snø på Sagene. Regnet trommet mot takvinduene, så det det første jeg tenkte på var nok ikke en skitur. Denne vinteren med stabilt kaldt og fint vær har invitert til mange fine turer på langrennski. De første skiene fikk jeg for 79 år siden! Jeg har den samme gleden av skiturene som før. Jeg pleier å si at jeg har på følelsen av at jeg går omtrent like fort som tidligere, bare at det tar så MYE lengre tid å komme frem. Og så er jeg veldig forsiktig i nedoverbakkene. Vel, jeg puttet skiene i bilen og kjørte opp i Maridalen. Bare meg på parkeringsplassen og jeg møtte ingen i sporet. En time var nok til å bli våt. Men skogen var vakker, det var spor etter elg og hare og det gjorde godt i kropp og sjel. Da jeg kom hjem fant jeg frem et utklipp fra en artikkel fra The New Yorker fra nov 2017 og Innsikt 2018, skrevet av Nicola Twilley. Hun spør i denne om vi vil finne frem til “Treningspillen” som vil kunne gi oss de fysiske fordelene av trening uten å løfte en finger. Kunne det være et alternativ når det er dritt-vær?
Det ser ut til ikke å være noen grenser for hva man finner av genetiske detaljer. I denne sammenhengen kan jeg fortelle at noen er genetisk utstyrt slik at trening hjelper lite både på utholdenhet og styrke. Andre er utstyrt med gener som gir klare signaler om å bevege seg minst mulig. Men positiv helsegevinst ser det ut til å være ved trening for de alle, bare så det er sagt. Uansett alder, fra de yngste til de eldste, er ca 70 prosent for lite fysisk aktive. Det er idag ca 100 000 publiserte artikler som forteller at vi har godt av å bevege oss. Fysisk aktivitet forebygger 40 forskjellige sykdommer og plager. Uansett hva vi skriver og sier, blir de fleste av oss likevel sittende med de farer dette innebærer. Er det da noe rart at det forskes på en treningspille?
Treningspillen 516.
Biolgen Aron Evans i SAN Diego fant i 2007 fram til en interessant substans han kalte 516. Etterhvert mente han å kunne påvise at 516 hadde samme effekt som utholdenhetstrening på et spesielt gen, PPAR-delta. Dette sendte i sin tur ut signaler som rasket på forbrenning av fettstoffer samtidig som forbrenning av glukose ble bremset. Dette var i museforsøk. Musene ble mer utholdende og sprekere. Farmasigiganten Glaxo-Smith-Kline startet opp utvidete forsøk. De så for seg et lovende medikament for å behandle diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer og annet. Etter ett par år stoppet alt opp etter at mange av musene utviklet kreftsvulster. Så til det utrolige. Substansen som idag i beste fall er til for videre forskning, omsettes til “hvermannsen” på nettet. Det står på forbudslisten til det internasjonale dopingbyrået og proffsyklister er tatt og utelukket. Man lukker øynene for de mulige komplikasjoner. Det omtales en rekke andre “quick fix” medikamenter som folk nok også er villige til å ta sjansen på.
Hilsen Thor-Øistein som valgte en flott regnværstur.
I 1913 kom boken om Pollyanna ut. Den handlet om ei jente som uansett greide å se noe positivt i tilværelsen. Hun fikk etterhvert oppkalt et syndrom etter seg. Det dreide sg da om en nærmest blind optimisme som det var vanskelig å leve med, både for den det dreide seg om og for omgivelsene. Jeg har etter beste evne prøvd å ha et realistisk og optimistisk syn på livet. I noen situasjoner har det øyensynlig vært i overkant for menneskene rundt meg, men jeg har levd bra med det som en slags Pollyarthur. Noen ganger kommer virkeligheten som en ubehagelig vegg mot deg. Jeg tror det er lettere å møte den uten å ha tenkt dystre tanker ukesvis i forveien.
Det er gjort massevis av undersøkelser rundt dette. Stort sett har det vært såkalte observasjonsstudier. Man har feks sammenliknet mennesker med en optimistisk holdning til livet med en snittgruppe av befolkningen og/eller en gruppe med pessimister. Sammenfattet har man funnet at de med positivt syn på livet er friskere og lever lengre enn de andre to gruppene. Det er ganske nylig også publisert arbeider som viser at eldre med et optimistisk syn på alderdommen utsetter den mentale aldring og begynnende demens og lever lengre. Det får meg til å tenke på en jeg traff forleden. Han hadde problemet med beina og en kreftsykdom han måtte ta hensyn til. “Sålenge jeg har god helse, så går jo dette”, avsluttet han samtalen med. Han var i stand til å takle dagliglivets små og litt større utfordringer, og det var “god helse for han”. Så et bilde jeg kjenner godt fra idretten: Skihopperen på toppen av stillaset visualiserer det perfekte hopp og gleder seg å gjennomføre det, og det går som oftest bra. Så til hopperen som tenker på vinden, et dårlig prøvehopp osv, ja hvordan gikk det?
“Negativismens kraft”.
De siste årene har dette også dukket opp både fag- og populær-litteraturen. Slik jeg ser det har de som fremmer disse tankene lest litteraturen temmelig selektivt og de har tøyet funnene som er gjort ganske langt. Ett eksempel som bringes til torgs er “optimisten” som tar lite hensyn til en rekke helseanbefalinger som kan forebygge hjerte- kar sykdommer. Han/hun blir syk og dør tidligere enn pessimisten som tar en rekke hensyn. Å sammenlikne med den karikerte optimist virker ikke troverdig for meg. En rekke liknende eksempler brukes. Jeg sier ikke mer om dette.
Hilsen Thor-Øistein som foretrekker å tro at ” det går nok bra”!
Bilkøene til fjells er ganske voldsomme. Det starter før Palmesøndag og fortsetter onsdag i påskeuken Hjemturen 1. og 2. Påskedag er også temmelig krevende. Ca 15-20 prosent av Stor-Oslos befolkning drar til fjells samtidig som flere 10-tusen reiser på syden ferie. Etter en mørk og kald vinter fortjener vi noen ferie-dager. Det er greit, men tenker vi i det hele tatt på at Påsken er en kristen høytid? For de fleste av oss er nok svaret nei. Vi drar til fjells for å ha det hyggelig med venner og familie, vi går på ski og vi er i bakken. Vi spiser og drikker godt. Kanskje helt ubevisst prøver vi å få mest mulig sol i ansiktet og kanskje på armer og bryst i solveggen. En ting er at vi blir fine og brune, men kanskje enda viktigere er D-vitaminene som dannes i huden. D- vitamin er viktig for de fleste funksjoner i kroppen, kanskje mest styrt gjennom et velfungerende immunsystem. Gjennom en lang Nordisk vinter har de fleste av oss for lave verdier. Vi snakker ofte om vårslapphet og noe kan forklares nettopp ved D-vitamin-mangel.
Tror vi på noe som helst lenger?
Norge har vært et kristen land med en Statskirke inntil ifjor. Inntil 1980 årene skjedde ikke så mye. Vi var medlemmer av Statskirken og det var et rimelig aktivt menighetsliv. Vi kan undres over hva som skjedde, men de siste 30-40 årene har flere og flere meldt seg ut og benkene i kirkene er tomme ved gudstjenestene. Min kloke svigermor sa: “det vanskeligste ved å tro på Gud, er at vi har den norske kirken”. En undersøkelse viser at bare halvparten av medlemmene i Statskirken idag kaller seg selv kristne. I beste/verste fall bruker vi kirkerommet til barne-dåp, bryllup og bisettelser. Tradisjon og ritualer (riter), betyr det noe for oss utover det at “vi bør gjøre det”? Moderne prester snakker idag lite om helvete, snakker heller om Jesu liv enn om oppstandelsen og det evige liv. Er dette en “light” versjon som skal få oss tilbake på sporet?
Dette er ikke lett, men påske med barn og barnebarn gir mening, synes Thor-Øistein.
