Gammel og sentimental.

Sammen med besteforeldre-venner var vi i går i Domkirken og hørte på Sølvguttene. Strålende kor og noen fantastiske guttetenorer. Pie Jesu (Lloyd Wbber) var vel det musikalske høydepunktet. Men for de aller fleste,,,, når vi stående synger “Deilig er jorden”, til slutt, er det helt greit å vedgå at mange av oss er litt fuktige i øyekroken.

La meg så gå noen dager tilbake i tid. Barnebarnet Iben er musikalsk og hun har lært å spille tverrfløyte. 2 år i skolekorpset og etter hvert Bærum Musikkskole pluss stor egeninnsats har ført til at 10 åringen spiller skikkelig bra. Skolekorpsavslutningen med kaker, lotteri og spilling var slik det skulle være for stolte foreldre og besteforeldre.

Neste skoleavslutning var med Hedda 9 år og Kaspar 12 år. Hedda turnet og sang i kor med høy stemme Ikke noe å si på innsatsen som ble applaudert behørig. Kaspar og hans årstrinn hadde laget modell-hus med elektrisk lys og vindmølle. Som et ledd i forståelsen av energi og miljø?? Ellers er det på ishockey-banen vi mest ser disse 2 barna.
Sentimental morfar?? Jeg hadde en klok svigermor som var klar på, “sentimentalitet er ingen ekte følelse”. Når jeg selv opplever at mange følelser overtar “den klare tanke”, så er jeg likevel i tvil. Når jeg ser barnebarn er blide og glade og prøver å prestere, så rører det meg på mange måter. Mange av våre aldrende venner snakker om hvor lett vi nå blir rørt. Det kan være en vakker utsikt, vakker musikk, et kjærlighetsdikt av Tor Johnson, for ikke snakke om vakre barnebarn vi kommer til å se pyntet i julestasen om noen dager.

Hilsen Thor-Øistein som nettopp har vært på skitur i Tromsø,, med datter og barnebarn 15 år.

Juleforberedelser

Julen kommer oftere og oftere. Allikevel gir vi oss hvert år hen til de gode gamle juleforberedelsene. Nå skal jeg ikke late som desember er full av kakebaking  og storrengjøring som i gamle dager, men noen tradisjoner holder vi på. For eksempel Schønberg Erkens oppskrift på Berlinerkranser. Dagens unge ville nok dåne av en deig som inneholder 1/2 kg smør, og her nytter det ikke med flytende margarin eller annet juks. Har vi da godt av å spise kaker som inneholder så mye smør (mettet fett i mengder) og ovenikjøpet er drysset med perlesukker? Tja, hvis vi spiste en 3-5 berlinerkranser hver dag hele året ville vi sannsynligvis ikke ha godt av det. Men noen kaker til kaffen i juledagene så lenge vi lever måtelig sunt ellers har vi ikke vondt av. Poenget er at det vi foretar oss mellom 24.12 og 1.1 har liten betydning for helsen. Det vi gjør/spiser mellom 1.1 og 24.12 derimot – det er det som betyr noe. Mine døtre finner seg i mine deiger proppfulle av fløte og smør og sammen baker vi før jul slik mor og jeg gjorde fra 1968 og frem til hun døde i 2009.

Flere juletradisjoner

De siste 8 årene har Kjersti og jeg laget julepølser. Da rigger vi oss til på Kjerstis kjøkken med kjøtt, spekk og svinetarm og heldigvis har Kjersti en kjøkkenmaskin som egner seg til formålet. For hvert år blir pølsene bare bedre og bedre og vi har en følelse av at vi er blitt flinkere og flinkere til å finne gode oppskrifter og gjøre det riktig. 

Men kakebaksten må også skje på den gamle måten. Berlinerkransene etter Schønberg Erken må også oppbevares slik det alltid er gjort, nemlig i en bestemt kakeboks/tine.

Sukkeravgiften

Vi er vel alle enige om at sukkerforbruket skal ned selv om litt ekstra sukker i julen ikke har så stor betydning. Det forundrer meg imidlertid det støynivået sukkeravgiften har skapt. Litt vanskelig å akseptere at den skal føre til utflagging i godteribransjen og massivt tap av arbeidsplasser. Ingen grunn til å gråte over litt mindre godteri og brus til den oppvoksende slekt og om noen foreldre velger å reise over grensen for å få nok sukker i ungene så får det være deres sak. Oppstyret minner meg om da røykeloven ble innført – og vi vet alle hvordan det gikk, slett ikke som dommedagsprofetiene spådde.

Hilsen Ragnhild som tenner to lys og fortsetter med juleforberedelser

 

 

Fattig og rik i toppidretten.

Ja, hvordan er det egentlig?

I Norge setter vi pris på idretts-stjernene våre. Alle kommer fra klubber og idrettslag som ble driftet på entusiasme og vaffelsteking. De ganske få som blir skikkelige gode vandrer så videre gjennom idrettskretser, forbund og til slutt olympisk nasjonal satsning. Jo høyere vi kommer på denne stigen, jo mer penger bruker idretten. Og det blir ikke småtteri når vi snakker om landslags nivå. La oss se på landslag feks alpint og langrenn. Nå har ikke jeg vært med de siste årene, men jeg følger rimelig bra med. I alpint har tekniske- og farts-disiplinene delvis forskjellige støttemannskap. Det kan være en håndfull eller to. Fysioterapeut, noen ganger lege, trenere, løypesettere, smørere, praktiske tilretteleggere, og kanskje flere. Dette er avhengig av hvor mange utøvere det til enhver tid som er med, feks i mellomeuropa. Idag kommer det frem at alpin-kassa et slunken og de ansatte sier seg villig til å gå betraktelig ned i lønn for å kunne fortsette. Prisverdig, men hva med topp-utøverne våre som tjener seg rike? Vi skal være klar over at de litt nede på resultatlistene ikke har det økonomisk storveis.                                              Jeg håper virkelig at de flotte topputøverne våre nå står frem og sier seg villig til å dele litt på premie- og privat-sponsor-pott. De er sikkert klar over av et dyktig støtte-apparat er en del av suksessen. Egentlig burde det vel stå noen ord om dette i kontrakten med forbundet.                   I langrenn er om mulig støtteapparatet enda større. Jeg unner våre stjerner alt vel, men når jeg ser inntekter og formue, undres jeg over hvor mye de dekker av forbundets utgifter til deres egen inntekts ervervelse.

Store kjønnsforskjeller!

Den siste uken har det blitt avdekket at kvinner og menn  som profesjonelt lever av idretten, tjener svært forskjellig. Selvsagt er det noen unntak, men stort sett er jentenes startpenger, prispenger og sponsorinntekter lavere enn for gutta. Jeg kan se noen rasjonelle grunner for dette, men for å komme videre, er det tid for endring.                                                                       Når herre-landslaget i fotball tar initiativ og viser lojalitet med damelandslaget, er det en flott begynnelse!

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt undres endel.

Kua i vår familie.

Budei med 7 åringen vår.

Dette bilde er fra sommerferien 2015 i Val Gardena. Vi var 3 generasjoner på et lite familie-hotell. Hver morgen kl 0730 våknet vi av en rautende kubøling som passerte. Det ville 7-åringen være med på og slik ble det. Hedda og morfar gikk sammen med budeia hver morgen for å få kyrne ut på beite og ofte hentet vi dyra om ettermiddagen. Hedda med kjepp i hånden pratet med tysk-snakkende budeie uten å forstå et ord, men de forsto hverandre likevel. Til sommeren er vi spente på om verden er slik den var for snart 3 år siden. Store, prustende dyr som går langsomt gjennom skogen får alle til å senke skuldrene og snakke langsomt. Litt rart å tenke på at slik var jeg med på for ca 70 år siden hos onkel og tante i Nordby.

Fjøsene er ikke slik de en gang var.

Da jeg var liten gutt var jeg stadig i fjøs hos besteforeldre eller onkler og tanter. Fjøsene hadde lav takhøyde, det var tykke vegger og varmen om vinteren produserte dyra selv. Møkka-renna ble regelmessig skrapt, men likevel luktet det skikkelig kumøkk og det var ikke fritt for fluer. Til å begynne med var det håndmelking. Etter hvert ble det maskinmelking.                                           Endsjø gård på Ski som har vært i familien i 7 generasjoner, har blitt rasert av NSB og Follobanen. Gården er flyttet til nabogården Roås. Nytt fjøs er bygget og det har blitt noe av det fineste og mest moderne. Vel 100 dyr, smått og stort, blir foret, stelt og melket mer eller mindre elektronisk. Det lukter ikke mye tradisjonelt fjøs der!

Gamle fjøs og spebarn.

Ja, hva med det? For ca 25 år siden så tyske forskere på barnehelse i forhold til oppvekst. I ett arbeide så de på 3 grupper. Barn som hadde de første leveårene i by, barn som vokste opp på store gårder og barn som vokste opp på små gårdsbruk.                                                                  Det viste seg at barna som vokste opp på små gårdsbruk hadde best helse i oppveksten videre. De hadde mindre allergier og hadde generelt bedre helse. Hva kunne forklaringen være? Allerede som spebarn ble de tatt med til fjøset. Dette påvirket spesielt bakteriefloraen i tarmene og det ble dannet såkalte endotoksiner. Dette påvirket i sin tur immunsystemet på et tidlig tidspunkt i positiv retning. Barna fikk mindre allergier og ble sterkere!

Hilsen Thor-Øistein som synes kyr er all right dyr!

Fredsprisen og vår samvittighet

Søndag skal fredsprisen deles ut i en storslagen seremoni som hvert år den 10. desember. Det var mye jubel da det ble kjent at ICAN skulle få prisen, men vår regjering var slett ikke begeistret. Det er andre av våre samarbeidende land i NATO som heller ikke er fornøyd og som demonstrerer sin misnøye ved ikke å sende sine øverste representanter (ambassadører) til utdelingen. Erna Solberg har forklart hvorfor utenriksministeren ikke kommer, men har vært tydelig på at hun selv stiller opp (skulle også bare mangle).

Er Norge en fredselskende nasjon?                                                                                                                                                                                                     Ja vi liker å fremstå som sterke tilhengere av fred. Vi deltar i fredsprosesser og vil gjerne være i fremste rekke når det forhandles mellom stridende parter. Det gikk dessverre ikke så bra med Oslo-avtalene (Israel – PLO) i 1993, det var stor optimisme etter avtalene ble inngått, men dessverre tilspisset situasjonen seg utover 1990 og 2000 tallet og avtalene ble satt til side. Norge er imidlertid blitt berømmet for arbeidet som førte frem til avtalene og kan ikke lastes for at utviklingen gikk feil vei.

Hvordan kan en fredselskende nasjon bidra til krig?                                                                                                                                                                           Det er og blir et tankekors at vi på den ene siden propaganderer for fred mens vi på den andre siden selger våpen og annet krigsmateriell til partene i en væpnet konflikt. For tiden dreier det seg om salg av krigsmateriell til Saudi-Arabia og andre land som kriger i Jemen. Situasjonen for sivilbefolkningen i Jemen er katastrofal og særlig barna lider av akutt matmangel og dødelige sykdommer som kolera og diarre. For meg er det ufattelig at vi pleier så vennskapelige forbindelser med Saudi-Arabia at vi sender kronprinsen på høflighetsvisitt til den despotiske kongen og forsyner landet med våpen. UNICEFs midtøstensjef ber oss og  andre land som selger våpen til landene som kriger i Jemen se oss selv i speilet. Og nå nytter det ikke å unnskylde seg med at vi visste ikke, og vi selger ikke direkte til de som kriger. Sannheten er at norske våpen bidrar til å opprettholde en forferdelig krig hvor sivilbefolkningen er den store taperen.

Fredsprisen deles ut om to dager                                                                                                                                                                                                   For å sitere alle medier: Verdens øyne er rettet mot Norge. Det er flott at ICAN får prisen, det er ikke flott at Norge ikke vil signere FNs forbud mot atomvåpen. Det er også utrolig smålig av Høyre og FrP å ikke ville gi 1,5 millioner kroner til ICAN for at ICAN aktivister som kommer til Oslo kunne feire tildelingen i sidearrangementer til de offisielle arrangementene slik AP og SV har foreslått.

Hilsen Ragnhild som håper også det offisielle Norge vil ta til vettet og bli virkelige fredselskere.

 

 

Hva er galt med å spise kjøtt?

Ja, hva er galt.

I disse dager får vi opplyst at nordmenn spiser mer kjøtt enn tidligere, og alt for lite fisk. I snitt spiser vi halvannet fiskemåltid i uken og det burde være minst ett til. Fisken inneholder sunt umettet fett og andre næringsstoffer vi trenger.                                                                                  Kjøtt er så mangt. Det er for mye fett som ikke er sunt. Riktig avl av feks kveg og gris har ført til at selve kjøttet er magrere. På delere av dyret er det mye fett rundt kjøttet og for mye av dette er vist uheldig for hjertet og blodårene våre.                                                                                         La meg tilstå en ting med en gang. Feit svineribbe og svinekoteletter et noe av det beste jeg vet,,,,ett par ganger i året. Og det er nettopp dette som er poenget. Sundt eller ikke sunt er avhengig av hvor mye,,, og hvor ofte.

Er kyrne en miljø-trussel.?

I snitt så er foret til kyrne ca 30-40 prosent kraftfôr, resten gress. Vi importerer ca 2 millioner tonn kraftfor, hovedsakelig soya fra Brasil. Resten av kraftfôret er såkalt “ikke matkorn” fra Norge. Det totale miljøregnskap med denne voldsomme importen, burde være en hode-pine for oss alle. Kyr som hovedsakelig får gras som vi produserer selv, gir mindre melk og de er lettere. I klartekst,: avkastningen blir dårligere.

Så til mitt hovedpoeng:

Vi spiser for lite reinsdyrkjøtt og lammekjøtt!!  Reinsdyra lever sunt. Om vinteren spiser de lav og om sommeren gras. Kjøttet er magert- ca 2 prosent fett, og det er ingen grenser for bruksmåter,, og det er nydelig. I fjor ble det slaktet vi ca 70 000 dyr, men i mai var det fremdeles 200 tonn kjøtt igjen på fryselager. Dette er kortreist og miljø-vennlig mat. Prøv en pose Reinskav i panna, for ikke snakke om en stek!!                                                                                                                  

Lammekjøtt er de fleste glade i, men vi produserer mer enn vi bruker. Likevel presterer vi å importere lammekjøtt fra New Zealand !,, Men vi bør kunne sjekke når lammene er slaktet. Tidlig slakting om høsten med en gang dyra kommer ned fra fjellet er tingen. Da er det best,,, før produsenten/bonden legger til kraftfôr for å få opp vekten. Jeg vet at lammekjøtt merket feks. Lofotlam, Lyngenlam, Raulandlam skal kunne garantere for naturlig kost til det siste!

Men la oss kose oss med det som er tradisjonell julemat for oss, så får tenke oss om ellers.

Hilsen Thor-Øistein 

 

 

 

Trening med geiter.

Geiter er “all right” dyr.

Det er ingen grenser når det gjelder trening og folks fantasi. Så la oss se på trening med geiter med en gang. Dagbladets magasin forteller om dette sist helg. Nigerianske dverg-geiter er med  på yoga trening eller heller det vi kan kalle yoga lignende trening.  Geitene vandrer rundt de trenende og dette påvirket treningsmiljøet i en glad og avslappende måte. Den personlige trener leder geita feks på ryggen (som bildet viser) til en og en av de som trener. 15-20 kg geit med småtrippende klover stimulerer her ryggmuskulaturen og beveger de små fascett-leddene på siden av ryggvirvlene. Dette skal også gi en total tilstedeværelse i egen kropp, takket være geitas nærværenhet. Om det er hold i dette, må evt bekreftes av deltakerne. Mange gir angivelig utrykk for at det fungerer, og ikke minst at skulderene “blir litt lavere”.

Massasje i Korea.

Vi var 3-4 leger i den norske olympia-leieren Korea i 1988. En av oss hadde fått anbefalt en treningsinstitutt hvor vi også kunne få massasje. Dette ville selvsagt jeg også erfare. Etter litt styrketrening ble jeg lagt ned på en benk og massasjen startet. Den  startet behagelig med lette strekninger og doktern sovnet etter hvert. Så våknet jeg brått av ett eiendommelig press over ryggen. Raskt ble jeg klar over at massasje damen med små skritt med krøllete tær vandret over ryggen min.. 40 kg dame på denne måten ble litt av en opplevelse og litt mørbanket ble jeg. Neste spesielle massasje opplevelse hadde jeg i de japanske alper. Denne gangen var det en gubbe som skulle løsne på vond nakke. Ikke hånden, men med albuen gøv han løs på meg. Muskelknutene løsnet, men endel blå merker ble det.

Mosjon med hund.

Vi bor ved Akerselva og når vi er på tur her, har vi inntrykk av at alle har hund !  Store og små, noen går langsomt og tenksomt og andre løper. Mange av oss kommer i prat med hverandre og det er nok noe av greia. Det er aldri noe ork å komme seg ut selv om det pøs-regner..Hvis det er noen som stritter imot , så blir det hunden Pia. Ellers må jeg fortelle at når morgenens push ups og planke utføres, da er Pia med.

Hilsen Thor-Øistein og Pia. 

 

Jul på Lilleborg

Juleforberedelsene fortsetter – i kveld med tenning av juletreet på boligområdet vårt. Vi er så heldige å bo på et område med barn og voksne, unge og eldre. Når juletreet tennes strømmer vi til – det serveres gløgg, kakao og kanelboller og vi treffes til en liten førjulsprat. Mange går rundt juletreet og synger “På låven sitter nissen” og “Så går vi rundt om en enerbærbusk”. Julenissen dukker opp med sekken full av godteposer til barna og fungerer som forsanger til gang rundt treet.

Vi gamle er heldige.

Forrige kvelden var i selskap med 8 jevnaldrende. Flere av oss hadde ikke sett hverandre på en stund, og veldig hyggelig ble det. Naturlig nok ble det endel prat om hverdagene og hvordan vi bor. Vi var alle enige om hvor heldige vi var som bodde sammen med familier i alle aldre. Flere fortalte om skrekk-scenarier med mange gamle samlet på ett brett. Sure kjerringer og gretne gubber blir ikke greiere med årene når vi bare vandrer rundt hverandre i det daglige. Vi ( fra 70 til 85 år) var enige om at et liv med barnefamilier, familier midt i livet, var både inspirerende og hyggelig. Vi bor  selv i et hus med 22 familier i alle aldre. Når vi møtes blir det en prat om det meste, alt fra vær refleksjoner, til hvordan barna har det på skole og i hverdagen ellers. Jeg føler intet behov for daglige samtaler om utfordringer som er spesielle for 80-åringen. Selvsagt dukker det opp ting som er greit å ta opp med jevnaldrende venner når vi føler for det.

Desember er en fin måned.

Det blir mørkt og det kan bli glatt. Det fikser vi med refleks på jakka og piggsk/støvler fra “Enklere Liv”. Det er tid for å besøke venner og familie og være med barnabarna på diverse arrangementer. En niårig nabo-jente ved juletreet vårt, fortalte gledesstrålende at hun i år i forestillingen, “Reisen til julestjernen” ga Stjernen til Sonja. Det er mer enn 70 år siden jeg opplevde dette første gang. Jeg hadde ikke problem med å forstå hvilket opplevelse dette var for den unge skuespiller.

Hilsen Ragnhild og Thor-Øistein som ser ut på det flotte treet.