seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Ja, forskere fra Universitetet i Trondheim mener det.

Forskere med Jan Helgerud og Jan Hoff i spissen, har fra begynnelsen av 2000-tallet gjort viktig forskning om fysisk aktivitet og helse. Mye av forskningen har dreiet seg om fysisk trening generelt, også på toppnivå. Mye har vært rettet mot fotballsspillere og treningsmetodene som er utviklet har blitt benyttet av stjernelagene i Europa.  I korthet går det utpå: I tillegg til den fotballspesifikke treningen, har spillerne løpt intervaller 4×4 etterfulgt av 4×4 knebøyninger med maksvekter. Løpingen er 4 minutter gradvis til pulsen når opp til 90-95 % av maks puls de siste 2-3 minuttene. Så 3 minutter pause før ny 4 mintters innsats osv.  Hjertet blir større med kraftigere muskulatur pga den maksimale blodfylningen som skjer ved disse intervallene. Styrketreningen har i løpet av så kort tid som 2-3 mndr, ført til betraktelig styrkeøkning. Det er klart at responsen på slik tøff trening, kan variere fra utøver til utøver. Feks Marit Bjørgen smakte på denne medisinen i sesongen med OL i Torino, og det gikk riktig galt før hun igjen ble langrennsdronningen på “norsk tradisjonell” trening. I rehabiltrening av pasienter etter hjerteinfarkt, blir det benyttet et  noe modifisert 4×4 med godt resultat. Men til rehabiliteringshverdagen.  Kolleger med brei erfaring benytter seg av en mer allsidig trening tilpasset den enkelte. Treningsintensitet opp imot hva som kan gjennomføres uten risiko, er viktige elementer.

Men hva er gjennomførbart når vi er ganske vanlige aldrende mennesker?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen har selvsagt kropp og bein som tåler ganske harde belastninger. Folk flest må sette igang med aktivitet som er individuelt tilpasset. Vi vet at cirka 70% av oss er i for lite fysisk aktivitet. De offisielle  rådene er 150 minutter pr uke. Det kan enten være 20 minutter daglig, eller fordelt over noen dager i uken som er det som skal til.  Men nå vil jeg se litt på hva vi i alle tilrådninger kaller “helsegevinst”. De alle fleste tenker på hva som kan forebygge hjerte-kar sykdommer, diabetes-2 og enkelte kreftsykdommer. men for de fleste av oss er det nok andre ting vi har i tankene. Vi ønsker å være i aktivitet her og nå som kjennes godt og som vi kjenner er en god aktivitet for å holde muskler og ledd i form. Vi vil gjøre ting som legger grunnlaget for et videre aktivt liv. For de fleste er det også sosiale elementer. Enten vi går raskt eller langsomt, føles prate-turen verdifull.

Hvor lite skal til for at vi har en gevinst ved å være fysiske aktive?

For en tid siden skrev jeg om morgengymnastikken. 5 minutter med litt styrke-, balanse- og bevegelighets- trening som tenner på kroppen og er en god start på dagen. Blir det så litt vanlig aktivitet utover dagen, uten for mye sammenhengende sitting, så er dette greit. Hvis målet er å føle seg vel og kjenne at kroppen greier de daglige utfordringer, så holder dette langt på vei. Dette er ikke bare min påstand. Forskning viser at “noe er bedre enn ingenting”. Når vi leser om ambisiøse treningprogrammer som i beste mening er tenkt for oss eldre, blir det lett slik at vi legger det til side med dårlig samvittighet.

Hva gjør så gammel-doktern selv?

Når jeg er rundt-omkring og snakker aktivitet i eldreårene, ender det ofte opp med dette spørsmålet. Jeg var nok rimelig sprek i yngre år og noen synes vel at 82 åringen ikke er så aller værst nå heller. 10 minutter morgengym vedlikeholder styrken. Ellers blir det mye traving/gåing rundt omkring, med eller uten hund og kone. Det blir også gjerne tur i skogen 2-3 ganger i uken, med eller uten ski på bena. Jeg kan egentlig aldri slutte å fremsnakke skogens utfordringer, for ikke snakke om skogens ro. For å leve litt opp tilTrondheims-forskerne uten å gå for 4X4, er jeg også anpusten noen ganger i uka.

Før-jul hilsen fra Thor-Øistein som gjerne vil at vi skal ha god samvittig med vanlig fysisk aktivitet i hverdagen uten at det skal kalles trening.

Utdelingen av Nobels fredspris er et årviss evenement 10. desember. Som oftest har jeg fulgt seremonien på TV-skjermen, men aldri aldri har jeg sittet med tårer i øynene og fulgt med på talene til Nobelkomiteens leder Berit Reiss Andersen, Nadia Murad og Denis Mukwege uten å ta en eneste pause. Alle tre holdt taler som må ha gjort et uutslettelig på alle som hørte dem, i alle fall på meg. Og aldri har vel Nobelseremonien igjen og  igjen blitt avbrudt av heiarop og stående applaus.

Krig mot likegyldigheten

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Verdenssamfunnet vet hva som skjer, verdenssamfunnet tørker tårer og viser medfølelse. Og der stopper det. Nadia Murad sa meget treffende at hun trenger ikke mer medfølelse – nå må det bli mer enn ord, det må bli til handling. Denis Mukwege var klinkende klar i sin irettesettelse av oss og alle andre som vet og hører, men ikke gjør noe. Han ønsker en krig mot likegyldigheten som preger verdenssamfunnet. I New York ligger en FN-rapport og støver ned, en grundig rapport som dokumenterer overgrep mot kvinner som våpen i krig, en rapport som navngir og beskriver ofrene, men som ikke  nevner overgriperne. Denis Mukwege gikk langt i å beskrive grufulle overgrep begått av myndighetspersoner og menn med parlamentarisk immunitet. Rapporten må opp av skuffen og brukes til å straffeførfølge forbryterene som bruker voldtekt og kvinnemishandlig som våpen i krig.

Hva betyr en Nobels Fredspris til Nadia Murad og Denis Mukwege?

Det er å håpe at fredsprisen som tross alt følges internasjonalt kan føre til oppmerksomhet og handling. For Nadia Murad var den eneste prisen hun virkelig ønsket seg at overgriperne som har prøvd og fortsatt prøver å utslette Yesidiene blir stilt til ansvar og straffeforfulgt. Denis Mukwege ba om at den røde løperen ikke skulle rulles ut for statsledere som beviselig  gir straffefrihet til menn som voldtar og skjender kvinner i en pågående konflikt og i endel tilfeller selv er overgripere. Vår statsminister var ikke helt klar du hun ble spurt om hvordan vi forholder oss til statsledere i konfliktområder. Mukwege var også klar på hvordan vi med våre smarttelefoner og el-biler er med på å opprettholde umenneskelige forhold for kongolesere som arbeider i bl.a. koboltindustrien. Her må noen som er mye klokere enn meg fortelle hvordan vi skal kunne påvirke gjennom våre forbruk.

Likegyldighet med ofre for genocid som Yesidiene

Nadia Murad stilte et klart spørsmål rettet til våre og andre politikere: Dere lukker øynene for interne konflikter som fører til folkemord, hva hvis det hadde dreid seg om olje eller en handelsavtale? Et meget betimelig spørsmål som også kan utvides til at vi må be regjeringen slutte med all våpenleveranse til krigførende land eller land i indre konflikt. Det vi tjener på våpenindustrien må og kan ikke oppveie menneskelige lidelser. Og da kan jeg ikke unngå å nevne vår regjering som ikke vil undertegne antiatomvåpenavtalen og hvordan tildelingen til ICAN i fjor ble meget dårlig mottatt av regjeringen. 

Da er det bare å avslutte med å gratulere fredsprisvinnerne 2018 og håpe at deres sterke appeller til verdenssamfunnet blir tatt godt i mot og fører til handling, ikke bare ord.

Hilsen Ragnhild som også håper på Nadia Murad og Denis Mukweges personlige sikkerhet, det er mange der ute som hater dem for arbeidet deres, dessverre.  

Uten julehefter, ingen jul.

Jeg må tilstå det med en gang. Det er ingen tid på året jeg er mer nostalgisk enn i desember. En ting er alle forberedelsene men også det vi tar oss til her og nå. Som ellers i året leser vi endel, selv om det ikke blir så mye som vi har planlagt. Men nå leser jeg julehefter. Jeg kjøper det som førjuls-presang til familiens trettenåring og leser det selvsagt  først selv. Idag ble det “Vangsgutane”.  Det første juleheftet kom i 1941. Jeg vil ikke påstå at jeg som 5 åring fikk førsteutgaven, men det var ikke langt unna. Det handler om Steinar og Kåre på gården Vangen i nærheten av Trollheimen. Sterk-Ola er den store helt og rampegutten Larris er urokråka. Som guttunge på landsbygda var det lett med identifisering. Idag er det humrende lesning av nynorsk-teksten. Nostalgi er “vemodig lengsel tilbake til tidligere tider”. Kanskje det er der jeg er? Ifjor da Kaspar fikk juleheftet, fikk jeg mest inntrykk av at dette guttelivet som ble beskrevet, mest ble oppfattet som temmelig eksotisk, men artig. Nynorsken var ikke noe problem. Selv om vi fremdeles leser “91 Stomperud”, blir det en annen greie.

“Dag og Tid” for vaksne.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For en tid siden traff jeg journalisten Andreas Hompland. Han hadde skrevet i Dagbladet noen 10 -år. Men som 70- åring hadde han ingen plass i denne tabloiden lenger. Han hadde nå begynt å skrive i “Dag og Tid”, ukeavisen på nynorsk. Jeg måtte tilstå at dette var ukjent mark for meg. Likevel endte det ut med at jeg nå har lest det  ett par måneder. At jeg har blitt positivt overrasket, skyldes nå selvsagt min uvitenhet. Som i mange andre familier blir det mindre papiraviser i det daglige. Fredag og lørdag har det heller blitt Morgenbladet og Klassekampen som har stått for kulturell oppdatering. Det har blitt mye lesing, men jeg er stadig litt frustrert over litt sære og “spissede” emner som ikke har gjort meg nysgjerrig engang. Hva så med “Dag og tid” på dørmatta? Ikke bare Andreas Hompland, men jeg nevner i fleng, Jon Hustad, Per Egil Hegge, Karsten Alnæs,  Arvid Bryne, Bernt Hagtvet, Andreas Skartveit, som er faste bidragsytere. Dette er godt voksne folk, og det er kan hende det som treffer meg. Som enkel gutt fra Ski er jeg i utgangspunkt ett stykke unna Nynorsken, men vårt andre målføre er flott !! Selvsagt skrives det om Globalisering og Marthe Michelett, men om masse annet spennende også. Jeg sier bare, dette er penga verdt.

Hilsen Thor-Øistein som har en fin lesehelg. 

I år som tidligere år er bøker og lesing av bokanmeldelser viktige gjøremål frem mot jul. Jeg gir ikke opp håpet om å få barnebarna til å lese, fortrinnsvis på papir, ikke bare korte epistler på telefonene. Jeg vet det kan synes bakstreversk, men som sagt, jeg gir ikke opp. Derfor får alle 15 barnebarna en bok til jul – dvs bøkene deles ut under familiesamling lille julaften til alle de som er her da, de andre får dem på julaften. Jeg har en usvikelig tro på viktigheten av å lese og håper at  de som får en bok av papir mellom hendene vil  i alle fall prøve ut hva det vil si å lese. Mor pleide å si at det viktigste var ikke hva man leste, men at man leste. Nå var hun ikke helt enig med seg selv bestandig – da jeg var barn mislikte hun sterkt at jeg leste Frøken Detektiv, så den leste jeg i smug.

Bokanmeldelser nedprioriteres av de store avisene

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det blir alt for mange bøker som kommer hver høst og avisene klarer bare å anmelde en liten del av dem. Enkelte forfattere er storfrustrerte over aldri å bli anmeldt. Desto underligere finner jeg det at forlag faktisk pusher den aller dårligste “litteraturen” på anmelderne. Gerd Elin Stava Sandve skriver i Dagsavisen 4.12 om hvordan hun ble spurt om hun ville ha en PDF av en forfatter hun aldri hadde hørt om til anmeldelse med sperrefrist. Det viste seg å være en av de nokså utallige tåredryppende selvfortellinger av en såkaldt “influencer”, en ung kvinne med store sponsoravtaler og et, skal vi tro henne selv, nitrist liv. Boken ble anmeldt i flere aviser og fikk stort sett tommelen ned som eksepsjonelt dårlig litteratur, Gerd Elin Stava Sandve takket nei. Men hvorfor kan ikke forlagene heller pushe litteratur på anmelderne og ikke disse bloggerbøkene som det dessverre blir fler og fler av, den ene dårligere enn den andre skal vi tro anmelderne. Men bøkene selger, bloggerne har tusenvis av følgere som tydeligvis ikke får nok snørr og tårer av blogginnleggene, men også vil ha dem i bokform. Forlagene tjener penger og unnskylder seg med at de dårligste, men leste bøkene, gjør at de har råd til å utgi mer lødig litteratur.

Men er det ikke viktig at unge jenter leser ( for det dreier seg om unge jenter)?

Selvfølgelig er det viktig at unge jenter leser, de leser jo rosa blogger i massevis skal man tro antallet følgere bloggerne har. Men er det virkelig nødvendig for dem å lese om igjen på papir det de allerede har lest i bloggen? Det hadde vært mer ønskelig om lesing av blogger ble fulgt opp av lesing av virkelige romaner, novellesamlinger og sakprosa. At voksne kvinner leser er udiskutabelt, men nå vi er i ferd med å få en generasjon som helt har sluttet å lese bøker og aviser, hverken på papir eller lesebrett? Lesegleden hos voksne kvinner vises blant annet ved bruk av bibliotekene, og ved salgstallene til f.eks seriene fra Frid Ingulstad fra Akerselva – det er neppe menn som er hovedtyngden av hennes lesere. Kvinner leser allsidig – de leser bøker av kvinner og av menn; menn, hvis de i det hele tatt leser, leser så godt som aldri en bok skrevet av en kvinne. Det er å håpe at de unge jentene som nå stort sett leser bloggere og deres bøker etter hvert vil ta sjansen på å prøve seg på noe mer lødig litteratur.

Men er det så viktig da?

Det er mye forskning som viser at litteraturen gir viktige impulser til leserne, og at det å lese skjønnlitteratur beriker oss og har en klar sammenheng med å klare seg bra her i livet. Den som ikke leser går glipp av store verdier. Jeg gir i alle fall ikke opp med å prøve å få barnebarna våre, gutter og jenter til å lese bøker.

Jeg har et helt spesielt forhold til advent og førjulstiden.  Helt siden jeg som barn opplevet mor som oppførte seg helt annerledes enn vanlig, hun hadde ikke skrivetid fra 9.00 til 15.00, men forberedte julen med allverdens førjulssysler, alt nydelig dokumentert i hennes julebok, til jeg selv ble julete husmoderlig. Desember skal være julemåned med førjulssysler i høysetet. Derfor føles det litt rart at jeg sitter her på Gran Canaria og skriver om julen mens solen flommer, temperatur godt over 20 grader og i morgen er det 1.desember. Helst vill jeg nå vært hjemme og laget adventskrans med fiolette bånd og lys, men slik ble det altså ikke i år. Heldigvis rekker jeg (forhåpentligvis) hjem til første søndag i advent selv om det er med et skrik – flyet skal landet klokken 00.50 2. desember.

Adventstiden er fiolett

For meg er adventstiden fiolett både når det gjelder stearinlysene, adventsstaken med fiolette bånd og eventuelle små bordbrikker – alt skal være fiolett. Jeg har litt dårlig samvittighet over at jeg er så opptatt av adventstiden og den liturgiske fargen som er fiolett (ikke lilla). Dårlig samvittighet fordi jeg ellers er lite kirkelig og utmeldt av Den norske kirken. På den annen side er advent og jul kirkelige og kristne høytider som har dype røtter i vårt fellesskap. Selv om julen har fjernet seg mer og mer fra det kristne og blitt sekulær, ser de kristne tradisjonene ved julen ut til å være dypt forankret i befolkningen. På julaften fylles kirkene av nordmenn som ellers aldri setter sine ben i en kirke og det kan man selvfølgelig mene en del om. I førjulstiden fylles også kirkene ved de mange og populære julekonsertene. Vakker musikk og vakre tradisjoner som de fleste av oss, kristne og ikke kristne, setter pris på. 

Førjulstradisjonene er det viktig å ta vare på

Når 1.desember nærmer seg tenker jeg alltid på mors julebok, en litt slitt kladdebok hvor hun skrev ned alt hun foretok seg av juleforberedelser fra 1. desember og frem til julaften, hvert eneste år. Slik minnet hun seg selv på hva som skulle ordnes og gjøres før jul. Selv er jeg ikke så velorganisert som mor var, men visse milepæler har jeg i desember, som at juleskinken må i lake før 7. desember, at kakebaking må avtales med de av døtrene som er tilgjengelige (ja det er døtrene som baker) og at julepølseproduksjonen hos Kjersti er avklart. Mor skrev en hærskare julekort hvorav de til utlandet skulle være avsendt innen en viss dato, jeg skriver alt for lite julekort, dessverre, en av de sysler som er droppet til fordel for annen type kommunikasjon. Men hvert år kjøper jeg inn UNICEF-kort, og noen julekort blir det.

Julestri eller førjulshygge?

Før i tiden var førjulstiden ganske strevsom, alt skulle ordnes og alle skulle ha gaver og på jobben var det nok å gjøre. Som pensjonist kan jeg på ingen måte klage over en strevsom førjulstid, nå står hyggen i førersetet. Selv om ting tar litt mer tid nå enn da jeg var yngre så er presset langt mindre. Og selv om det av og til synes usannsynlig så er det et liv også etter nyttår. Alle venner og familie må ikke treffes i desember, det er faktisk endel ting som kan utsettes til januar. Og selv om jeg helt ubegrunnet fortsatt bekymrer meg over at jeg ikke kommer hjem før 2. desember, så vet jeg innerst inne at det nok skal bli både førjulshygge og jul i år også.

Hilsen Ragnhild som er og blir eksepsjonelt julete.

ikke bare for de sprekeste!

Norsk eldre-politikk er i skikkelig endring. Det er ikke mange årene siden at veien for oss gamle som ikke greide hverdagen, var ganske kort til gamlehjemmet. Vel å merke hvis vi bodde i en kommune med tilstrekkelig plasser på hjemmet. Det var gamlehjem, sykehjem og pleiehjem, med glidende funksjonsoverganger. Idag er det helt klart et mål at forholdene skal legges tilrette for at vi lengst mulig skal ha det bra hjemme. De kommunene som er best, har en tilstrekkelig hjemmesykepleie, det bringes mat og det er bistand til aktiteter. Sykehjemmet er for de dårligste og det har resultert i at 80 prosent av plassene er belagt med dårlig fungerende demente. Mange foretrekker å være hjemme til siste slutt. En annen ting er at mye tyder på at dette er den beste samfunns-økonomiske løsningen også. Nå har vi vært ett par uker på Kanariøyene og her ser og møter vi mange imponerende jevnaldrende som ikke er fullt så heldige som oss. Folk går tur langs havet med 1 stokk, 2 stokker, staver, rullator, rullestol, en støttende arm og tilslutt, oygenmaske.

En investering i hva?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gamle med helseutfordringer kommer ikke hit ned gratis. Enten det blir ett par uker eller lengre tid, senhøst eller vinter, så blir det en investering. Noen greier dette uten problemer mens andre må helt klart spare. Ett par eksempler.—. Igår møtte vi en dame 85 år gammel. Hun gikk tvekroket (gammelt uttrykk) med stokker, små skritt og med en noe sprekere mann som støtte og sikkerhet. To vonde artroseknær, mye smerter, men likevel stor-fornøyd med å ha gått 2-3 km langs havet. Hun var klar på at 4 uker med aktivitet i varmen kunne være et godt grunnlag for å møte kald vinter og glatta hjemme. Apropos staver. Her nede er det ikke bar-mark-trening med skistaver som gjelder. Vi bruker stavene til å støtte og sikre oss når vi har sviktende knær, hofter eller rygg.

Historie nummer to er om en 75 åring med KOLS. Lungefunksjonen var nå halvert i forhold til hva den var i yngre år. Vinter med kold luft, fare for influensa  og lungebetennelse hadde siste årene vært en trussel hjemme i Norge, tross vaksiner og forsiktighet. Nå var planen langtidsopphold her nede med daglige turer og trening. Ble bakkene litt bratte, hadde hun med seg oxygen maske med oxygen flaske i sekken. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at 75 åringen bedrer livskvaliten og vil få noen ekstra år. Det er neppe sol og varme i seg selv som står for de helsebringende effektene. Men heller hvordan det gode klimaet fører til aktivt uteliv og mer sosial aktivitet.

Jeg tror på ingen måte at noen uker med aktivitet i sola om vinteren alene løser helseproblemer hos oss gamle. Men en medvirkende faktor for at vi greier oss bedre i etterkant er ikke urimelig.

Hilsen Thor-Øisteiin som stadig blir imponert over hva folk med dårlig helse og vonde bein greier.

Godt å være gammel.

For noen dager siden skrev bestefar om barneidretten på godt og vondt. Jeg finner det like naturlig idag å skrive litt om å være en fornøyd gammel gubbe. Men først om et møte med mannen her avbildet. Vi er på La Gomera, går turer, bader og spiller litt golf. Etter dagens program, gikk vi en tur langs havet, stille og rolig. Etter hvert hørte vi fint trompetspill. Vi stoppet opp og det var klart at hornspilleren hadde lyst på en liten prat. Han var sveitser og hadde livnært seg som musikklærer på blåseinstrumenter. Det falt seg slik at vi snakket litt om alderen. Han var noen og sytti år, sa han, “men alderen spiller ingen rolle for meg”. Jeg tror han var nærmere meg i alder, 82 år. Han hadde et lite galleri, lagde pan-fløyter og spilte om kvelden på sitt 120 år gamle messinghorn og syntes at livet var bra. Da han vinket farvel, avrundet han vårt møte med “en morgenstemning” av Grieg.

Denne intro passer veldig bra på min sinnstilstand nå om dagen. “Jeg vil ikke snakke om at jeg er gammel, jeg vil ikke se meg selv i speilet”, er en gjennomgangsmelodi. Når vi møtes, hører vi det og for ikke snakke om i avisinnlegg osv. Hvorfor kan og vil vi  ikke leve med at det er like naturlig å være skrukkete og orke mindre, som det å være en rastløs, usikker fjortis med kviser?  Jeg er mer enn klar over at vår livsaften kan være svært så forskjellig.  Noen er heldige og kan gjøre det meste. Likevel kan de prestere å klage over at de ikke orker og mestrer det “jeg gjorde igår”. Jeg kan også møte min gamle venn med sykdom og galloperende aldersforandringer som synes livet er bra. Vi kan prate om de ting han/hun greier idag og om hyggelige ting som skal skje i morgen. Uansett alder har vi nok en liten flik av en ungdommelig utgave av oss selv bak i hodet. For noen er dette gode tanker, mens for andre kan det være redsel og gru. Vi har en tendens til å si at vi laget forskjellige og slik er det. Jeg har likevel tro og håp om uansett alder bør det være muligheter for å gjøre litt med tankene våre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ikveld går vi en tur igjen. Kanskje vi igjen møter vår nye venn som synes at egen eller det gamle bulkete hornets alder, ikke spiller noen rolle,

Hilsen Thor-Øistein som ikke har noe budskap utover dette

Aftenposten 20.11 publiserer en kronikk fra Arbeids og velferdsdirektoratet som har forsket på mulige årsaker til at fedre tar ut så mye permisjon som de er tildelt og svært sjelden mer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/4dkxPE/Hvorfor-tar-far-kun-fedrekvoten–Ivar-Lima-og-Loyd-Rudlende. Problemstillingen er interessant, ikke minst i lys av debatten rundt tredeling av foreldrepermisjonen. Lima og Rudlende konkluderer med at fordelingen av foreldrepermisjonen ikke er som den er fordi far er mann og begrunner dette med at også hos likekjønnede par tar medmor bare ut sin tildelte kvote. Forskerne mener å kunne vise at fordelingen bunner først og fremst i biologi, altså at den som bærer frem barnet ønsker å være lengsdt hjemme. I tillegg kan regelverket for foreldrepenger til far eller medmor ha betydning.

At far skal ha rett til permisjonstid er relativt nytt

Det er nå 25 år siden det ble innført en egen kvote for fedre i forbindelse med fødsel. Fedrekvoten ble innført av Gro Harlem Brundtlands regjering og var på 4 uker. Først etter 2005 er fedrekvoten blitt utvidet flere ganger (for å bli redusert av Høyre/FrP-regjeringen i 2014) inntil den pr i dag er på 15 uker. Det at far har hatt en selvstendig rett til en del av foreldrepermisjonen er noe vi ikke har lang erfaring for og derfor vanskelig kan trekke bastante slutninger om årsaker og virkninger. Det er lang tradisjon for at mor føler hun har rett til hele svangerskaps/fødselpermisjonen fra den var på 12 uker i 1970 til den i dag er på 49 uker. Da far fikk selvstendig rett til 4 uker i 1993 var det slett ikke stille rundt det faktum at de 4 ukene ikke kunne overtas av mor. Hver gang fedrekvoten er blitt utvidet har det vært høyrøstede protester over at far tar noe fra mor, noe mor synes hun skal ha soleklar rett til. 

Det er ikke permisjonstidens lengde som er hovedgrunnen for langvarig amming

Norske kvinner var i verdenstoppen når det gjalt amming før permisjonstiden ble utvidet til over 4 måneder (16 uker). Det var altså ikke lengden på permisjonen som avgjorde, men ildsjeler og pådrivere som Ammegrunder Elisabet Helsing og senere Gro Nylander. Uten disse og deres organisasjon Ammehjelpen ville vi sannsynligvis ikke vært der vi er i dag. Men det er en tilsnikelse å påstå at fars etterhvert mer likestilte rett til permisjon og omsorg for spedbarnet skulle ødelegge for ammeviljen hos mødrene. Og de mødrene som synes de trenger ekstra lang permisjonstid for å klare ammingen kan altså få 15 + 16 uker permisjon, dvs ca 7 måneder, et hav av tid i forhold til det vi hadde da Elisabet Helsing startet Ammehjelpen i 1968. Så når til og med Dagsavisen på lederplass (19.11) bekymrer seg om tredeling av permisjonstiden skulle ødelegge for ammingen, så tror jeg de bekymrer seg unødig. At fart tar et selvstendig ansvar for barnet i spedbarnsperioden burde være en vinn vinn situasjon hvor mor får avlastning og far et nærmere forhold til barnet sitt.

At fedrekvoten ikke allerede har ført til større likestilling i arbeidslivet er neppe merkverdig

Ting tar tid og med bare 25 år med fedrekvote og 8 år med fedrekvote over 4 uker ville det være bemerkelsesverdig om dette allerede hadde ført til merkbare endringer for kvinner og menn i arbeidslivet. Men dette er selvfølgelig spørsmål som er interessante å følge opp med forskning fremover. Forhåpentligvis vil ikke Lima og Rudlende gi seg nå, men følge opp disse svært så viktige spørsmålene fremover.

Hilsen Ragnhild som har stor tro på fremtidens mødre og fedre.

I allverden hva foregår?

For noen uker siden ble det klart at bevilgede penger til Idrettsforbundet som var øremerket barne- og ungdoms-idretten, endte opp til dekning av administrasjon. At mediene  fremstiller dette som dårlig håndverk er godt forståelig. I løpet av det siste året har det dukket opp både det ene og andre som tyder på manglende vurderingsevne og kvalitetssikring i forbundet.

Så til selve barneidretten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Skiforbundet er bekymret for frafallet blant barna som går på langrennstrening fra 12-13 års alderen. Noe skyldes selvsagt noen dårlige snø-vintere, men det er noen andre viktige faktorer også. Inntil 9-10 års alder er treningen preget av lek og moro på ski. Trenerne er flinke med teknikk-trening. Barna er ivrige på å lære ting og gleden ved å mestre feks skøyting på ski er storveis. Skirenn med tidtaking begynner tidlig og selv om resultatlister ikke dukker  opp før i 12 års-klassen, begynner barna å ta dét alvorlig. For ikke å snakke om endel av foreldrene. For meg er det åpenbart at de beste barna har de beste skiene, de fineste støvlene, de letteste stavene og den beste skismøringen. Avstanden  fra de beste i aldersklassen til “de andre” blir gradvis stor. I første omgang vil noen av barna ikke konkurrere og i det neste blir at de ikke gidder å stille på trening. Hva kan vi så gjøre med dette? Tidtaking og og konkurransemomentet bør tones ned. At alle har brukbart skiutstyr bør ikke bestemmes av foreldrenes økonomi. Bytting og salg av brukt utstyr  må klubbene bruke tid på. Det neste er at vi må akseptere at noen barn har lyst til å trene mye og andre noe mindre. Alt for ofte har jeg hørt at trenerne har sagt, ” kommer du bare av og til, får du heller kutte ut”. Underforstått, “vi driver med trening for at dere skal bli gode”..

“All-idrett for alle”?

I småbarnsalderen har vi den lekende all-idretten. Jeg har i alle år undret meg over hvorfor klubbene ikke tilbyr noe slikt helt opp i 12-13 års alderen for barn som ikke driver med ball-lagidretter. Jeg ser for meg skitrening om vinteren, orientering og friidrett om sommeren. En slik allsidighet kan være så morsomt og utfordrende at noen fortsetter utover barneårene. Bra for folkehelsa og kanskje noen blir veldig gode med slik allsidig trening også.

Trening i akademier for barna.

Barnefotballen er en integrerende aktivitet. Uansett hva familien har av midler, spiller barna som har lyst til det, fotball. Til å begynne med hvor som helst og etter hvert i en eller annen klubb. I noen klubber er barnefotballen nærmest gratis, mens mange har treningsavgift som etter hvert kan bli betydelig. Jeg ser at i noen klubber kan barna få tilbud om ekstra trening i såkalt Akademi helt ned til 9-10 års alderen. Det burde være unødvendig å si at dette er ugreit av mange grunner. At det etter hvert  i akademiene føres journal på de mest lovende som senere kan få tilbud som også kan få økonomiske implikasjoner, bør ikke være overraskende.

Sjakkforbundet er ikke i Idrettsforbundet.

—og det er naturlig. 9-10 årige sjakkspillere blir rangert etter innsats og får pengepremier. Dette rimer ikke med reglene våre i Barneidretten.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er opptatt av breddeidretten og som fortsatt kan fryde seg over at noen er så gode at det underholder oss.

Nå har vi vært på en ukes treningstur til Mogan på Gran Canaria med 39 andre seniorer – fra 65 til 84 år. Det har vært dager fulle av fysisk aktivtet, lek og moro. Thor-Øistein har vært “stevnets lege” og har ikke vært arbeidsledig. Blant så mange 65+ ville det vært rart om det ikke var noen “vondter” her og der. Men alle var med, hele tiden. Hvis knærne kranglet sørget våre dyktige trenere for alternativ trening til øvelser som belaster knærne mindre, det samme med andre utfordringer.

Hvorfor dra på tur for å trene?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er selvfølgelig godt mulig å gjøre de samme øvelsene på¨et treningssenter eller med en personlig trener hjemme. Det er også helt greit å holde på for seg selv hjemme på stuegulvet. Men det er noe helt spesielt med et fellesskap rundt fysisk aktivitet med gode trenere og sammen med jevnaldrende. Dette er femte året denne typen tur arrangeres og det er en hard kjerne av deltagere som har vært med hver gang. Det i seg selv viser både behovet for en slik tur og hvor vellykket det kan bli. Hver gang vi reiser kommer noen nye til og mange av dem fortsetter å komme. Det blir en helt spesiell gruppefølelse og alle, absolutt alle er inkludert i gruppen. Når vi forteller til venner og bekjente at vi drar på tur for å trene tre – 3 ganger om dagen, tror de nesten ikke det er sant. Vi starter klokken 07.30 på stranden med forskjellige typer øvelser for å vekke kroppen til liv, deretter morgenbad i havet og frokost. Neste treningsøkt klokken 12 og så noen timer fri til siste økt klokken 17.00. Hemmeligheten er variasjon. Trenerne våre, Anne og Marit, legger opp et program hvor det er stor variasjon i øvelser, tempo, kondisjon og styrke.  

Fellesskapfølelse både under treningsøkter og i “fritiden”

Hver ettermiddag før felles middag samles vi for å snakke om dagens utfordringer, stille spørsmål til trenerne og “gammeldoktoren” og å få tips og råd rundt livsstil, ernæring og fysisk aktivitet. Dette bare ca 30 – 40 minutter med mye latter og fleip, men også litt seriøsitet. Etter felles middag med husets vin frem til ca kl 22, er de fleste av oss såpass gåene at det blir sengen neste, vi er tross alt litt opp i årene. Men noen må bare nyte behagelig nattetemperatur utenfor hotellet. For som Berit sier, det er sjelden slike kvelder/netter i Bodø i november! 

Ut på tur er også trening

En dag går vi på fjelltur – ganske bratt opp for så å gå like bratt ned til en liten landsby hvor vi blir servert lunsj, øl, vin etc under Platantrærne på torget. De som orker går tur retur, andre klarer seg med en vei og bussen tilbake. For mange av oss som har vært med flere ganger er fjellturen et høydepunkt og særlig når vi ankommer torget til bestilt langbord og lunsj. Turdagen er det bare morgentrening – klokken 17 uttgår (noen av oss er ikke tilbake før i 17.30-tiden).

Vi regner med å møtes igjen

Etter 6 intense treningsdager er det nok mange av oss som er litt slitne, men på en god måte. Da er tiden kommet for avskjed med klemmer og forsikringer om at det nok blir tur til neste år også. Thor-Øistein og jeg er så heldige at vi har planlagt en restitusjonsferie på La Gomera hvor vi tar det med ro, skal gå litt tur, men ikke stille opp til morgenøkt klokken 07.30.

Hilsen en fornøyd, men litt kroppslig sliten Ragnhild