seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Hva har naturen å gi oss?

Jeg har i forrige “lille epos” fortalt om seminaret denne uken på Bjørkelangen. Etter å ha snakket om “Friluftsterapi for spesielt utsatt ungdom”, blir det om “Eldre med risiko for utvikling av somatiske og psykiske lidelser”. Jeg tenker stadig på filosofen og forfatteren Thoreau (f 1817) som mente at han ikke på noen måte kunne fungere uten 4 timer tur på stiene i skogen. Han bruker en hel bok på å beskrive hva skjedde i hans hode i løpet av en slik tur. Kort fortalt, han vasket ut alt unødvendig tankegods og bygget opp det han opplevde som konstruktivt. 

Hva med fysisk aktivitet?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vi vet at vi sitter alt for mye, i ro, minst 10-11 timer pr dag, mye av denne tiden uavbrutt. Dette er så helsenedbrytende at selv en times skikkelig trening ikke kan oppveie for skadevirkningene Observasjonsstudier forteller oss at en usunn livsstil med lite fysisk aktivitet gjør oss sykere og forkorter livet. Det er mye litteratur og erfaring som forteller at aktivitet ute i skog og mark gir oss bedre kondisjon, styrke, balanse og bevegelighet.

Hvorfor gjør ikke alle noe med det?

Ca 30 prosent av de eldre er for lite i aktivitet. Er vi pensjonister, er vi pr definisjon i risikogruppen for en redusert helse. Det er lettere å motivere oss for aktivitet ved å fortelle at “du vil føle deg bedre på kort og lang sikt”, enn å snakke om sykdomsforebygging og livslengde.

Om Frisklivsentraler.

Ca 270 kommuner har Frisklivssentraler. De skal bidra til at folk endrer livsstil til det bedre.  Etter at den første ble etablert i Modum i 1996, har vi erfart at disse fungerer bra. De aktiviser oss på tur og i trening, men er i utgangspunkt ment å gjelde til vi er 67 år. De samarbeider med seniorsentre og seniorkonsulenter i kommunen. Dette samarbeidet bør være starten for de som er eldre  enn 67 år Frivillige ressursmennesker bidrar. Det skal ikke mye fantasi til før vi ser at denne flotte naturen nærmest roper på oss. Det er ikke rare forberedelsene som skal til. Stier er det mye av, kanskje etter hvert rydde litt slik at det blir lettere å gå med stokk evt gåstol. Hva med noen stokker å sitte på, hva med en bålplass? Mange har erfart at innerom for prat og mer kaffe, er greit, særlig når været tilsier det. Hva er det ved dette som er bra for oss? Naturen i seg selv, gjøre ting sammen, praten og selvsagt at vi beveger oss.?

Hilsen Thor-Øistein som satser på sopp-og bærtur på Bjørkelangen til høsten

Nsturbasert helse seminar på Bjørkelangen!

At det er godt for helsa vår å være ute i naturen, har vel vi Nordmenn aldri vært i tvil om. På Eidsverket, på Bjørkelanget i Aurskog-Høland kommune, skal vel 30 stk av oss sitte sammen for å se nærmere på dette. Mer konkret skal vi snakke om “fysisk aktivitet og aktiv bruk av naturen som behandlingsmetode”. Dette gjelder både psykisk og kroppslig helse. Så hvorfor akkurat denne kommunen i Akershus? Jo, dette er en gammel landbruks- og skogbruks-kommune, det er flott natur med skog, bekker, elver og vann. Det er fine stier i skogen og om høsten er det rikelig med sopp og bær. 

Litt om barn ute naturen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nylig ble det fra Universitetet i Oslo publisert et arbeide hvor 565 barn i alderen 1-6 år ble fulgt til de ble 10 år. Dette var førskolebarn som ble delt i 2 grupper. De var delt i 2 grupper. Det var utelek 3 timer, den andre 7 timer pr dag. Sammenhengen utelek og sosial adferd ble studert. Konklusjonen ble: Barna som hadde vært aktive ute 7 timer daglig var mer konsentrerte, mindre hyperaktive og flinkere sosialt enn andre barn generelt. Og det var en positiv gevinst å være ute 7 timer i forhold til 3 timer.

Så- Friluftsterapi i ungdomsårene.

“Nasjonalt kompetanse-senter for psykisk helsearbeide” satte for noen år siden igang prosjektet “Friluftsterapi” Dette var etter mønster av liknende prosjekter fra Australia og USA. Det hele går ut på at “utsatt ungdom” blir med i ett opplegg på 10 uker, og alt foregår ute i naturen. Det er 8 heldagsturer, 2 overnattingsturer med henholdsvis 2 og 5 overnattinger. Det er leirliv med bållaging, matlaging, fysisk aktivitet, orientering og indiduelle og gruppesamtaler. Til slutt var det enmannsturer. Hva endte det opp med?  Bedring av en rekke helsevariable, bedre mestring, mindre symptomtrykk og bedre sosial fungering.  Det ble også understreket at dette vedvarte!

Hva er det med naturen? 

Godt spørsmål og ingen lettvinte svar. Det er frisk luft, det er vakkert og det kan være utfordrende. Det er vel dette livet vi er skapt til. Vi blir lite distrahert av utenforliggende ting og vi lærer mestring. Grupper ute fungerer uforstyrret, men det forutsetter faglig kompetanse.

Alt ligger til rette for at Bjørkelangen kan la seg inspirere. Erfaringer med naturen som forbyggende tiltak i seniorårene, kommer senere.

Hilsen Thor-Øistein

Hvor går vi?

I går postet jeg et innlegg om sykehjemsmedisin, i dag leser jeg i Aftenpostenhttps://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Qyvm/Alderen-jobber-sa-stille_-sa-stille—Gerd-Ostmoe et leserinnlegg av Gerd Østmoe, 83 år gammel hvor nettopp behovene for en forutsigbar fremtid er hovedpoenget. Debattanten fremhever hvor usynliggjort vi kan bli som gamle og hvor vanskelig det er å bli puttet inn i båsen “gammel, ubrukelig og kostbar”. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hvor er det blitt av aldershjemmene?                                                                                                                                             Etter at (de unge) politikerne bestemte at vi gamle skal bo hjemme og få den hjelpen vi trenger i hjemmet, er det bare de aller sykeste som får plass på sykehjem. Resultatet er at rundt 80 % av sykehjemsbeboerne er demente og de resterende har så alvorlige fysiske og psykiske plager at de er avhengig av døgnkontinuerlig pleie. Hva da med enslige eldre som er rimelig oppegående, men trenger en god del hjelp og tilsyn? De skal altså klare seg med hjemmehjelp/hjemmesykepleier som er innom noen minutter 1 – flere ganger om dagen når de egentlig ønsker seg en trygg tilværelse med god hjelp og pleie og kanskje noen likesinnede å prate meg i stedet for å bli plassert foran TVen. 83-årige Gerd Østmoe så tidligere for seg en alderdom i et hyggelig hjem med blondegardiner og geranier i vinduet, hvor hun fremfor alt kunne føle trygghet, men slike hjem finnes ikke lenger og det er en villet politikk. 

Hvem har svarene?                                                                                                                                                                           Mange eldre føler en usikkerhet ved ikke å vite hvordan de skal klare seg hvis de blir hjelpetrengende. Gerd Østmoe skriver at hun har prøvd å få svar på hva som vil skje hvis hun blir syk og sengeliggende, men ingen i hennes kommune kan gi noe godt svar. I Oslo vet vi at eldre med behov for sykehjemsplass kan bli flyttet rundt fra midlertidige plasser til fast plass, men ikke nødvendigvis i nærheten av de kjente omgivelsene.

Er vi eldre bare en byrde?                                                                                                                                                           Det var leit å lese Aftenposteninnlegget som viser hvordan noen eldre føler at de egentlig bare er til bry. Og ikke bare er vi til bry, vi koster også samfunnet en god del i form av pensjoner og helsetjenester. Jeg er nok heldig som ikke føler det slik, jeg kjenner det som jeg med mine 76 år fortsatt har noe å bidra med på forskjellig vis. Men hvordan vil jeg føle det når/hvis jeg blir 83 år? Selv jeg med min gode helse kan bli syk og pleietrengende, hva da? Heldigvis har jeg god grunn til å se litt lysere på det med venner og bekjente som har rundet 80 i meget god stil. Men at noen føler som Gerd Østmoe er det all mulig grunn til å ta på alvor. Både politikere og helsevesenet må begynne å tenke nytt – det hjelper ikke bare å klage over den fryktete eldrebølgen. Vi må gjøre noe aktivt, kanskje gjeninnføre eldrehjem eller oppgradere sykehjemmene til å være virkelige hjem for eldre som trenger hjelp og pleie. Pernille Bruusgaard https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/har startet et viktig arbeid, hvem tar stafettpinnen?

Hilsen Ragnhild som er litt optimist, men er redd at makta rår

Vi blir eldre og de eldre blir friskere. Allikevel kommer det ofte til et punkt hvor vi ikke klarer oss selv og blir avhengige av hjelp. Det er nå et uttalt politisk mål at vi eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig og få den hjelpen vi trenger fra det offentlige. Umiddelbart høres dette fint ut – jeg vil selvfølgelig helst bli boende hjemme til jeg blir båret ut. Men er det så sikkert at det når den tid kommer er det beste for meg? Ønsker jeg, hvis jeg skulle bli alene og hjelpetrengende å bo hjemme med besøk av forskjellige hjelpere opp til 4 ganger i døgnet? Hjelpere som er så presset på tid at de så vidt har tid til å si hallo.

Sykehjemsoverlegen https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/ Pernille Bruusgaard.                                                       I går var jeg på styremøte i Eldre Legers Forening hvor Pernille Bruusgaard holdt foredrag. Det ble en øyeåpner for mange av oss. For i en ideell verden hvor vi er friske og rørlige til siste dag og aller helst fortsatt bor sammen med en partner er det selvfølgelig best å bo i eget hjem. I virkelighetens verden blir mange av oss sykere med årene, vi blir helt eller delvis demente og vi blir alene. Hva er det da som er aller viktigst for oss? Sannsynligvis å føle trygghet, at noen er der hvis vi snubler og faller, at noen passer på medisineringen vår og at noen hjelper oss å få i oss næring. Dette er ikke oppgaver som hjemmehjelpere og hjemmesykepleierne kan ta seg av bortsett fra de få minuttene de er til stede. Dessuten er det så mange forskjellige hjelpere at selv om de både er snille og empatiske så blir det umulig for dem å skape den nødvendige tryggheten.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Overmedisinering og polyfarmasi.                                                                                                                                                     Gamle mennesker bruker veldig ofte mange og mye medisiner, Spesialiseringen i helsevesenet gjør at man forholder seg til et utall forskjellige spesialister som alle utstyrer oss med medisiner som passer deres kroppsdel (øyne, ører, hals, hjerte, tarm, psyke). Dette skulle fastlegen holde styr på, men fastlegen ser ikke pasientene for de kommer ikke til ham/henne. Dette problemet skulle samhandlingsreformen ha løst, men det er ikke skjedd, dessverre.  http://tidsskriftet.no/2015/09/leder/samhandlingsreformen-hva-na.

På de fleste sykehjem i Oslo brukes det over 7 forskjellige medisiner pr pasient i gjennomsnitt mens på Bekkelagshjemmet hvor Pernille Bruusgaard er fast ansatt som overlege har man klart å redusere til i gjennomsnitt i overkant av 2 uten at pasientene ble noe dårligere, snarere tvert i mot. Suksessfaktoren? En fast ansatt lege som kjenner pasientene og kan ta det overordnete ansvaret for HELE pasienten, ikke bare et organ. 

Om å bo på sykehjem                                                                                                                                                                  Det er klart at vi ikke ønsker å komme på sykehjem. Men når valget står mellom hjelp fra kommunen av et utall forskjellige hjelpere som er innom noen korte turer i løpet av dagen og å bo på et hjem med fast personale som kjenner hver enkelt og deres behov, ja da bør valget være enkelt for mange. Forutsetningen er naturligvis at det satses på sykehjemmene, at det å være lege og pleier på sykehjem oppvurderes både i status og lønnsmessig slik at sykehjemmene kan fungere som på Bekkelaget. Dessuten må sykehjemsmedisin bli et kompetanseområde med leger som har sykehjemsbeboere som spesialfelt (ikke spesialitet) og kan fungere som hele pasientens lege. Det Pernille Bruusgaard har fått til på Bekkelagshjemmet kunne være en mal for politikerne hvis de vil satse på sykehjem.

Hilsen Ragnhild som helst vil bo hjemme sammen med Thor-Øistein heldig som jeg er. Jeg vil komme tilbake til aldring, mange sykdommer og samhandlingsreformen

Så gikk det slik vi fryktet (men ikke håpet) – staten vant saken som var reist av Greenpeace og Natur og Ungdom med bistand fra Besteforeldrenes Klimaaksjon. Dvs – de vant i den forstand at staten ikke kan lastes for klimautslipp som følge av eksport av olje til andre land. Litt av en Pilatushandling – vi selger i dyre dommer og tjener fett på at andre land forurenser med vår olje. Slik ser jussen på det. Men saksøkerne vant på prinsippet om at paragraf 112 i Grunnloven kan prøves rettslig – noe staten ved Regjeringsadvokaten prøvde å latterliggjøre saksøkerne på, men altså ikke vant frem med. Vi som er med i Besteforeldrene er selvfølgelig uenige i at Staten Norge selger olje som vi vet forurenser, men ikke må stå til ansvar for det. Vi er også uenige i at oljen som ligger i Barentshavet skal pumpes opp når vi vet hvilken miljøkatastrofe det kan bety.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Juss og moral                                                                                                                                                                                   Jeg er ikke juridisk skolert og forundrer meg stadig over juridiske spissfindigheter. Etter min oppfatning kan jussen i enkelte saker  ha svært lite med moral å gjøre – her er det lovboken og den til enhver tid rådende tolkning som gjelder. Jeg har imidlertid svært vanskelig for å forstå at Tingretten kan idømme en frivillig organisasjon som lever av donasjoner å betale statens utgifter til en rettsak som vel de aller fleste mener og forstår har stor prinsipiell betydning. Ville det ikke vært nokså rimelig at staten som tjener milliarder nettopp på oljen som forurenser og etter hvert gjør livene våre svært så utrivelig, selv betalte utgiftene til rettsaken? Selv om staten mislikte sterkt å bli saksøkt så må de vel innse at saken har vært viktig ikke minst for å belyse Grunnloven og tolkningen av paragraf 112? Jeg har på ingen måte noe tro på at det kan skje, men det moralsk riktige ville være om Staten (som egentlig er deg og meg) frafalt at Natur og Ungdom og Greenpeace betaler deres saksomkostninger.

Et håp for fremtiden                                                                                                                                                                   Det er lov å drømme og å håpe. Mitt håp er nå at hvis nå Venstre går inn i regjering så er det et ufravikelig krav at regjeringen blir mer miljøvennlig, at det ikke vil startes oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja og at vi får en ny oljeminister.

Hvem er han ?

Hvem er han egentlig?  Han ble i sommer første nordmann som ble verdensmester i en løps-øvelse, 400 m hekk. Selv om vi i Norge elsker våre verdensmestre i langrenn, så er det litt sekteriske. løpskokurransene  i et verdensmesterskap er noe annet. Karsten er 21 år, 187 cm høy og passelig muskuløs til å være en 400 m løper. Han kommer fra Ullsteinvik på Hareidlandet og er en ekte sunnmøring.  Han fester blikket uten nøling og snakker med høy og klar stemme som bærer godt også i motvind. Jeg var sammen med Hedda ( 9 år),på trening i Rud hallen i Bærum og der møtte vi nettopp Karsten og treneren hans Leif Olaf Alnes. Ny i teamet var Amalie Iuel, norsk mester på 400 m. De hadde også med en studie kompis av Amalie fra USA som hadde lavt 45 på 400 m.

Hva er spesielt med denne gruppen?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Leif Olaf har jeg kjent i noen 10-år. Han er sprint trener i Friidrettsforbundet og har som alle hatt sine opp og nedturer. For ca 20 år siden skikkelig opp med norske sprintere. De siste 2 årene har det vært Karsten og nå etter hvert Amalie. Leif Olafs budskap er klart: uten gøy og moro og litt galskap, så blir det ingen fremgang. Karsten var klar på at det var litt av en utfordring å motivere seg for å gjenta en suksess.,og er nå på god ved til neste sesong. Det er mye fliring, spøk,latter og fleiping. Men tro ikke at det demper innsatsen i treningen med styrke, bevegelighet, hurtighet, løpeteknikk osv. Men for å gjenta hva Leif Olaf sier: moro motiverer!

Selvhøytidlig? 

Da treningen var ferdig kom 8-10 småtasser joggende bort til Karsten. Noen hadde nok fortalt “noe” om han.  Med store øyne ville de gjerne løpe litt med han. Han la baggen tilside og tok en runde med barneflokken og det var ingen ende på alt de spurte om. Jeg vil ikke utelukke at disse glade minuttene ble bokført som en hyggelig avveksling en hard trenings-hverdag. Her var det rom til spontan moro -også for ungene.

Hilsen en glad Thor-Øistein

I en kronikk i Dagsavisen kommer Erik Nord ved Folkehelseinstituttet med et forsvar for subjektiv livskvalitet. Et etter min mening et viktig innlegg i debatten som går og har gått både i Verdibørsen og i Morgenbladet om hva som er god livskvalitet og et liv som er verd å leves. Selv grøsser jeg litt når spørsmålet stilles – for hvem skal kunne bestemme hva som er et verdig liv for andre mennesker? I verdibørsen nylig var det en god samtale mellom Henrik Syse og Kristin Clemet nettopp om definisjonen på et verdig liv med utgangspunkt blant annet i blodprøven som er godkjent fra i år og som kan påvise trisomi 21 (Downs syndrom) hos fosteret uten at debattantene gjorde forsøk på å sette opp objektive kriterier for det gode liv.

Hvem har rett til å definere andres livskvalitet?                                                                                                                             Det som er skremmende for meg er når noen prøver å bestemme hva som er og hva som ikke er et verdig liv. Det var derfor en lettelse å lese kronikken til Nord hvor han definerer livskvalitet ut fra hvordan den enkelte selv opplever livet sitt og ikke ut fra objektive kriterier som for eksempel fysisk funksjonsnivå slik Helsedirektoratet gjør i sitt utredningsarbeid fra 2016 “Gode liv i Norge”. Her settes det opp en rekke kvaliteter som regnes med som god objektiv livskvalitet. Ut fra disse kriteriene ville en funksjonshemmet ikke ha god livskvalitet fordi blant annet autonomi, mestring og helse er begrenset. I et intervju i romjulen med Thorvald Steen leser jeg at han med sine fysiske begrensninger opplever en god subjektiv livskvalitet. I boken “Det hvite badehuset” som kom ut i høst beskriver han hvordan ikke de fysiske begrensningene i seg selv var de viktigste hindrene for livskvaliteten, men heller at skammen og fortielsen spesielt fra moren var begrensende. Det å kunne være aktivt deltagende i samfunnet og ikke bare en passivt observerende er en viktig del av det å ha god livskvalitet. Når jeg hører Thorvald Steen holde innlegg eller leser bøkene hans opplever jeg at han har noe viktig å si meg helt uavhengig av de fysiske begrensningene han har.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Er vi på vei inn i sorteringssamfunnet?                                                                                                                                       Motstanderne av å godkjenne blodprøven som kan påvise Down`s syndrom hos fosteret og derved kunne føre til at disse fostrene blir abortert mener det. Det har også vist seg at i Danmark hvor fosterdiagnostikken er tatt i bruk fødes det så godt som ikke barn med Down`s syndrom lenger. Vi er bare i starten av muligheter som vi kanskje ikke ønsker oss, men som kommer når det gjelder fosterdiagnostikk og genetisk manipulering. Om og i tilfelle hvordan vi som samfunn skal kunne stoppe denne utviklingen vet jeg ikke og tror heller ikke det ville være riktig. For dem det gjelder skaper fosterdiagnostiske muligheter ofte nærmest uløselige dilemmaer. Da må det aller viktigste være å ta debattene, at kloke debattanter som Syse og Clemet hjelper oss se begrensninger og muligheter og kanskje får oss med på å skape et varmere og menneskevennligere samfunn og at diktere som Steen viser oss andre sider ved livene våre.

Hilsen Ragnhild som undres uten på noen måte å vite

Dette burde vi egentlig vite!.

Da Johan Kaggestad og jeg, i regi av Friidrettsforbundet i flere år, fra begynnelsen av 1980 årene, hadde en gruppe på 10-12 langdistanse løpere på høydetrening i Sveits, samlet vi oss endel erfaring. Hvordan vi styrte dette, var mye basert på engelske vitenskapelig undersøkelser. Vi var i 15-1600 meters høyde i snitt ca 14 dager. Vi erfarte etterhvert følgende: treningen de første 4 dagene  måtte være rolig. Etter hvert som intensitetsnivå og mengde kunne økes, måtte restitusjonstid forlenges. Behovet for væske økte. Dette var det rent praktiske. Hvordan utøverne reagerte i høyden var forskjellig. Noen greide dette greit, andre ble mer slitne. Vi sjekket blodprøver før og etter. Høydetrening skulle i prinsippet stimulere dannelse av hormonet erytropoetin (Epo) som igjen skulle øke dannelsen av røde blodlegemer. Økt mengde røde blodlegemer bedrer i sin tur oksygen opptaket. Økning av Hgb (“blodprosent”) hadde vi vanskelig for å vise, mens kolleger i andre idretter nettopp mente de kunne dokumentere det! Noen av utøverne presterte klart bedre i lavlandet 4-5 dager etter å ha kommet ned fra høyden. En slik forbedring kunne vare inntil 30-40 dager.

Hva er så forklaringen på dette?

Det er sansynligvis flere ting. Forskning har vist at gamle røde blodlegemer skiftes ut med nydannede. Dette bedrer oksygenopptaket selv om Hgb ikke er høyere. Det er også vist at utnyttelsen av oksygenet i muskulaturen bedres. Treningen for de fleste blir mindre intensiv i høyden. Sola skinner, D- vitamin dannes,  lufta er ren og trivselsfaktoren  er for de fleste bra. Dette tilsammen kan medvirke til bedre prestasjoner.

Men  høydetilvenning er nødvendig.

Jeg husker fra 50 og  60 årene hvordan norske utøvere kollapset de første dagene de konkurrerte i alpene. Fattig norsk idrett førte til tog- og buss-reiser til Davos med ankomst dagen før det hele startet. Etterhvert erfarte vi at en ukes tid med tilpassing i høyden førte til normale prestasjoner for de norske utøverne. Etter hvert vet vi at hormonelle forandringer, nyrenes omstilling for å spare på salter og økning av totalt væskenivået i kroppen, tar tid. Det resulterer i en større mengde væske i blodårene og mer væske i og rundt hjernen. Alt dette for at kroppen skale tåle belastninger med mindre oksygen i luften

konklusjon: utøvernes utbytte av høydetrening kan variere, men alle trenger en tilpasning før konkurranser  høyden. For ett par år siden var jeg i Val Gardena ( ca 1500 o.h.). med barnebarn. Det var ikke mye jeg orket de første dagene.

Hilsen Thor-Øistein

Mange utfordringer i “Tour de Ski”.

Dette skirennet går i Tyskland, Italia og Sveits Det er 7 konkurranse-dager og 2 hviledager. Flere topputøvere melder forfall med den begrunnelse at de har erfaring med form-fall og sykdom etter dette tøffe rennet. OL i Sør- Korea senere i vinter prioriteres. Ja, hva er nå utfordringene? For det første så skjer rennene i 1400 til 1600 m høyde. De som har forberedt seg med flere perioder med høydetrening i høst og vinter, burde takle dette greit. Uten høyde-tilpassing i forkant kan mye skje. Da jeg så Falla som egentlig er i glimrende sprint-rom,  prestere middelmådig samtidig som hun klagde over svimmelhet og kvalme, så rimer dette bra med bare noen få dager forberedelse i høyden. En slik trøkk som hun fikk, kan noen ganger være uheldig for videre prestasjoner.

Hva med restitusjon?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Hva utøverne foretar seg etter harde belastninger, er nøkkelen for å komme helskinnet fra dette rennet. At de i forkant har fått i seg tilstrekkelig med riktig ernæring og drikke er en selvfølge. Selv en lett luftveisinfeksjon eller noe magetrøbbel, bør være nok til ikke å stille opp. Umiddelbart ( 5-7 minutter) etter målgang, “skriker” kroppen etter væske og næring. Det ideelle er drikke med karbohydrater og proteiner. Dette har vært kunnskap lenge, men enkelte sluntrer unna. At utøvern gjør dette riktig kan være avgjørende for en restitusjon som gir god forberedelse til neste renn. Den første timen etter hard fysisk aktivitet vet vi at kroppens immunsystem er i hvile modus. Dette viste “min” Ragnhild i et arbeide allerede for 29 år siden!! Det er noe av bakgrunnen for at det mases om rask skifting til tørr ulltrøye. Avkjøling og litt redusert immunsystem inviterer til luftveisinfeksjon-smitte.

En ting kanskje folk flest ikke er klar over, er at utøverne disponerer kreftene taktisk. Å ta seg voldsomt ut i et renn som resulterer i tidlig start i morgendagens fellesstart, er ikke så lurt. Opp-sparte krefter og ork for de 2 siste dagene blir ofte avgjørende. Sammenlagt-resultatet med romslige pengepremier er det gjeveste.

Ingen skam å snu!

Det er vel egentlig ikke helt bokstavelig at jeg bruker Fjellvett-regel nr 1?, som et lite råd. Vanligvis liker ingen å bryte eller gå ut av konkurranser. Men Tour de Ski er noe spesielt. Er man tom for krefter etter noen dager, da er det best å avslutte som turist, spesielt når OL er målet.

Hilsen Thor-Øistein som egentlig er glad for at han ikke  lenger er endel av ski-sirkuset. Men moro var det, så lenge det varte.

Jeg tror overgangen til et nytt år alltid gjør noe med oss. Det gir en mulighet til å starte på ny, med blanke ark og fargestifter tel som Prøysen så treffende sa det. Selv om vi kanskje ikke har så mange nyttårsforsetter lenger, muligens fordi vi vet de fort blir brutt, så er nyttår en unik mulighet til selvransakelse uten nødvendigvis å love bot og bedring. Selv lover jeg meg hvert nyttår å bli litt roligere, mindre hissig og oppfarende uten at det har hjulpet nevneverdig. På den annen side, selvransakelsen gjør meg godt.

En annen nyttårsmulighet er å grunne over de evige spørsmål, hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra og hva blir jeg til? Thor-Øisteins post om udødeligheten var en viktig tankevekker for meg. Selv regner jeg meg for ikke troende selv om jeg godt kan akseptere en kraft utenom oss selv uten at jeg vil kalle det Gud. Jeg tror ikke på et liv etter dette, men jeg kan føle et sterkt nærvær av mennesker som har stått meg nær som mor og far i visse situasjoner. Jeg vet at genmaterialet mitt går mange mange generasjoner tilbake og at mine gener vil leve videre i mine barn, barnebarn og barnebarnsbarn osv osv. Er ikke dette en form for udødelighet?

Vi feirer nyttår sammen med de samme vennene hvert år og det har vi gjort på mer eller mindre samme måte i årevis. Tidligere var barna våre med, nå feirer de naturligvis på sin måte. At det gamle året ebber ut og det nye kommer på samme måte hvert år gir en trygghet som er viktig for meg og for oss. Det å føle trygghet og samhørighet på en slik kveld som nyttårskvelden gir en god start på det nye året.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

med disse betraktningene vil jeg ønske alle som følger oss på bloggen vår et riktig godt nytt år

Ragnhild