Heder og ære har bestandig fristet noen i overkant. Regelverk i idretten som forbyr midler og metoder som gir en utøver fortrinn i trening og konkurranser ble innført først l 1970 årenene. Før dette sto topputøvere frem og snakket om problemene som feks hva inntak av anabole steroider kunne føre med seg. Jeg husker at diskoskjempen Ricky Bruch sto frem i 1969 og fortalte om den ustyrlige lysten han hadde på damer samtidig som han ble stor og sterk på anaboler. Jeg var så heldig at jeg var i OL i München i 1972 og jeg møtte han der. Utrolig mann på 140 kg og 198 cm! Vi hadde også en norsk gullmedalje-vinner i vektløfting der. Det var på det tidspunkt ikke ulovlig å bruke anabole steroider. Vi snakket ikke om det da, men etter vært kom det frem at det hadde vært noe av hans kosthold også. I samme OL var det ingen hemmelighet at feks finnene brukte bloddoping som endel av forberedelsene til de lange løp på friidrettsbanen. Blodoverføring for å bedre oksygen transporten ble snart forbudt. Men overføring av eget blod har ikke vært så lett å knipe og dette har nok foregått nær opp til vår tid.
Anabole steroider for å bli sterk, blodmanipulasjon for å bedre oksygen transporten og sentral-stimulerende medikamenter for å redusere trettbarhet, er de 3 hovedgruppene for fusk og fanteri. Blod- og urin-prøver tas 10- 20 ganger i året, i treningsperioder, før og etter konkurranser. Dette gjelder vel og merke toppidrettsutøverne. Likevel er det noen som tar sjansen og tar ulovlige midler. Vi fryser ned urin- og blod-prøver for 10 år. Dette for å sikre at nye metoder osv. etter som årene går, kan avsløre ting vi ikke greier idag. At noen prøver seg likel iden tro at de ligger i forkant av kontroll systemet finnes nok likevel.
Så litt om astma og langrennsløpere.
Langrennsløpere på topp-plan med store treningsmengder året rund får etter hvert skade på luftveiene. 40-50 prosent av utøverne får etter hvert astma eller astmaliknende pustebesvær kortere eller lengre tid av året. Når såkalte lungefunksjonsprøver viser slik skade, gis det tillatelse til å bruke astmamedisiner til inhalasjon. Kortison spray som ikke gir system effekt er grunnbehandling. I tillegg gis det vi kaller beta-2-agonister, mest kjent som salbutamol (Ventolin eller Airomir). En slik behandling bringer utøveren i beste fall tilbake til normaltilstanden!, Dette har enkelte medier stilt ? ved. I vanlig kliniske doser har dette ingen system effekt. Noen henviser til at kroppsbyggere som har brukt dette i doser 50-100 ganger det en astmatiker bruker og mener det er anabol effekt.. Vi vet også at vanlig astma-medisin doser på en frisk utøver ikke bedrer yteevnen.
Så til “gull uten doping ??
Ja, idag tror jeg det bestemt. For noen 10-år siden var jeg nok i tvil fra tid til annen. Jeg var lege i VM på ski i 1985. En til da, ukjent finne vant 15 km overlegent og uventet. Etter noen noen år fortalte han hvordan en blodpose før rennet endret hans liv.
Innføring av gode permisjonsordninger og små og større “dytt” for at også fedrene skal få anledning til å delta aktivt i barneomsorgen har vært og er viktige likestillingssaker. Forskning har vist at jo mer fedrene tar del i barneomsorgen fra et tidlig tidspunkt jo bedre forhold får han til barna senere i livet og tar mer aktivt del i barnas liv. Jeg var med god grunn bekymret da Høyre før valget i 2013 gikk aktivt inn for å skrote hele fedrepermisjonsordningen. Vår nåværende likestillingsminister var i 2010 som leder av Høyres kvinneforum ivrig forkjemper for synet at familiene var best tjent med å organisere permisjonstiden selv. Vi så hvordan det gikk da Høyre i regjering ganske raskt fikk redusert fedrekvoten til 10 uker etter et kompromiss med Venstre og KrF som ikke ville fjerne ordningen slik Høyre ønsket. Fedre har tatt ut så mange uker de hadde fått tildelt, fra fedrekvoten var 60 dager, da den var 70 dager og tilbake til 50 dager etter Høyres nokså mislykkete forsøk på å la familiene bestemme selv.
Tredeling er et langt skritt i riktig retning og et kvantesprang fra tanken om at dette fikser familiene selv. En tredeling av permisjonstiden gir familiene rikelig anledning til individuelle løsninger. De 46 ukene som er til fordeling gir 15 uker til mor, 15 uker til far og 16 uker til fri fordeling. Dette er et forsiktig skritt i retning av likedeling av permisjonstiden som Kristin Skogen Lund (NHO) og likestillingsombudet Hanne Bjurstrøm gjør seg til talskvinner for.
Arbeidsgiverne gnir seg ikke akkurat i hendene Av en eller annen underlig grunn bekymrer mange arbeidgivere seg mer for at fedre skal få lengre fedrekvote enn for at mødrene tar ut mye permisjon. Statistikk fra NAV viser at fedre stort sett forholder seg til de lovpålagte antall uker slik at når det blir flere uker til far ved en tredeling vil de også ta ut flere uker. Det er ingen hemmelighet at det ofte er arbeidsgivernes motstand som hindrer fedre i å ta mer permisjon enn det de “må”. Derfor må nå neste skritt være å få flere arbeidsgivere til å heie frem fedre (og mødre) som tar permisjon med spedbarnet sitt.
Det er ingen skam å snu, Linda Hofstad Helleland, det har du vist Det er flott at Statsråden ikke bare aksepterer at Venstre har fått igjennom en tredeling av foreldrepermisjonen, men også lover å jobbe for at dette allerede skal gjelde for barn født etter 1. juli i år. Med støtte fra AP og SV vil dette sikkert bli vedtatt i Stortinget og en realitet allerede fra neste år. Og jeg er ganske sikker på at vi etterhvert vil kunne godta en likedeling av permisjonen – når kvinner, menn og arbeidsgivere er klare for det.
Hilsen Ragnhild som har stor tro på at begge foreldrene er viktige for spedbarnet
Jeg har gang på gang tatt opp tabloide utsagn som kan så tvil om våre helseråd. Selv om Aftenposten denne gangen setter et spørsmål ved det hele, har jeg lyst til å se litt nærmere på hva som er bakgrunnen. 2 forskere ved NTNU (Trondheim) skal nå sette igang et større forskningsprosjekt med mange deltakere som skal følges i mange år. I forbindelse med dette har de gått gjennom det som er gjort av forskning så langt. En rekke observasjonsstudier som har fulgt friske viser at en sunn livsstil med et bra kosthold, moderat alkoholinntak, ingen røyking og fysisk aktivitet, er bra for oss. Vi reduserer farene for en rekke sykdommer og vi lever lengre. De har også sett på de samme faktorene samlet etter at vi har hatt ett hjerteinfarkt. Samme type observasjonsstudier har også vist at denne såkalte sekundærprofylaksen gjør at vi greier oss bedre, men om vi lever lengre skal være usikkert. Alt dette er vel og bra. Det er viktig å få klargjort hva de enkelte faktorer ved “den sunne livsstil” egentlig betyr.
12 000 pasienter skal følges nøye i 6 år. Det blir med stadige legekontroller. Det blir elektronisk registrering av hvor mye deltakerne beveger seg. Dette er viktig. Angivelser av hvor mye aktivitet vi er i, har vi erfaring for feilvurderes betydelig. Før den store pretensiøse undersøkelsen er ferdig, er det greit å ha det klart for oss at fysisk aktivitet har en rekke dokumenterte effekter som er bra. Ved å opprettholde noe styrke og kondisjon, har vi det bedre i hverdagen. Vi greier oss bedre, vi orker mer, vi blir mindre tungsindige, vi snubler og faller mindre. Det er gunstig for blodtrykket, for hjertet vårt og diabetes-2 opptrer mer sjeldent. Moderat fysisk aktivitet er bra for immunsystemet vårt. Noen av mekanismene som er årsak til dette er avdekket. Når vi beveger oss skikkelig blir fett-profilen l blodet gunstigere, antiinflammatoriske genutrykk blir gunstigere og vi utvikler ikke insulin-toleranse. Høres vel “medisinsk” ut, men dette er mye av den gunstige hovedbasen for en god helse etter hvert som årene går.
Hva er så min hovedagenda?
Fint at det legges opp til store undersøkelser for å øke vår kunnskap. Men vi vet nok idag til at ingen skal ta fra oss troen og gleden ved å leve et fysisk aktiv liv.
Hilsen Thor-Øistein som ikke har tid til å vente i 6 år.
Jeg pleier å si at “det å gå” er en undervurdert aktivitet. Det er etterhvert masse kunnskap som understøtter dette. Men etterhvert har vi blitt klar over at det bør være et minimum av skritt pr dag for at det skal være helsegevinst. Da vi for noen år siden fikk skritt-tellere, ble vi enige om at ca 10 000 skritt daglig var bra. Gikk vi så mye om dagen, forebygget det de fleste aldersbestemte sykdommer og vi levde lenger. Særlig når vi kombinerte de daglige turene med ar vi ikke satt for lenge sammenhengende.At vi går turer er ofte en sosial aktivitet, vi går ofte sammen med noen og vi får en hyggelig, oppbyggelig prat. Vi føler oss umiddelbart bra og kanskje det er det viktigste.
Det ble nylig publisert i BBC at raske turer, 10 minutter 3 ganger daglig var bedre for helsa vår enn at vi gikk 10 000 skritt daglig. Undersøkelsen ble gjort for BBC ved Universitetet i Sheffield. 2 grupper ble observert. Den ene skulle gå 10 000 skritt og den andre skulle gå de de 3 raske turene daglig. 1/3 av de som skulle gå 10 000 skritt greide ikke det, mens de korte turene gikk greit. Senior-nordmenn er nok litt annerledes enn briter. De fleste av oss vil gjerne gå en tur. For de fleste av oss er tur, gjerne i naturen, ikke 10 minutter som vi gjentar 3 ganger l løpet av dagen. Vi har etter-hvert også erfart at en litt lengre tur med litt fart i en bakke eller to, både er bra for oss og umiddelbart kjennes godt. Hva kan vi så lære av den engelske undersøkelsen? Jo, uansett hvor langt du går, er det bra å sette opp farten slik at pusten går raskere og at pulsen øker noen ganger. Når vi gir råd, må vi hele tiden ha i tankene at vi er laget forskjellig. Gi folk god samvittighet ved at de i det hele tatt kommer seg ut. Noe er bedre enn i ingen ting. Tabloide utsagn som sår tvil om de rådene vi gir, er bare til irritasjon. Toppen ble nok nådd før jul med påstanden om at vi seniorer bør drive med 4×4 minutter som intervalltrening. En skikkelig tur skulle ikke duge.
Hilsen Thor-Øistein som idag med god samvittighet har gått en times tur langs sjøen, uten ski på beina
Kampen for selvbestemt abort i 70-årene kan synes fjernt i dag, også for oss som sto midt oppe i det. Vi var ikke for abort, vi kjempet for var at det var kvinnene selv som visste best hva som var riktig i en vanskelig situasjon med uønsket graviditet, ikke en nemnd. Spørsmålet var hvem som var best egnet til å bestemme, kvinnen eller en nemnd. Det var en kamp som det ikke var selvklart at vi skulle vinne – da spørsmålet om selvbestemt abort var oppe i Stortinget første gang, i 1974, falt det med en-1- stemme. I 1975 ble det vedtatt en lov som sa at vilkårene for abort skulle omfatte sosiale hensyn, men nemndene besto. I 1978 ble loven om selvbestemt abort innen utgangen av 12 svangerskapsuke vedtatt i Stortinget med en stemmes overvekt.
Hvorfor skriver jeg om dette i dag? I dag leser jeg om Irland som har Europas strengeste abortlov og hvor det skal være en folkeavstemning over et grunnlovstillegg fra 1983 hvor det fastslås at det skal tas like mye hensyn til fosteret som til kvinnen når det er spørsmål om abort. https://www.dagsavisen.no/verden/et-signal-til-resten-av-verden-1.1092778. I Irland som er et strengt katolsk land er abort kun tillatt når det står om kvinnens liv og før 2013 var abort totalforbudt, også hvis kvinnens liv sto i fare. Men det er ikke slik at abort ikke forekommer i Irland. Velsituerte kvinner reiser til England og får utført abort på private klinikker mens mindre bemidlete foretar illegale aborter med fare for liv og helse. Hva som blir utfallet av folkeavstemningen er uvisst. Med den holdningen den katolske kirke og paven har til abort og prevensjon er det ikke godt å vite. Man må håpe på ungdommen – 74 % av personer under 25 år er for en forandring mens bare 36 % over 65 år er det.
Hva vil det bety om Irland sier ja til å fjerne Grunnlovstillegget? Et ja fra Irland vil gi et sterkt signal til andre land som beveger seg i mer konservativ retning som Polen og Ungarn og også USA. At USA ved president Trump allerede på sin fjerde dag som president gjeninnførte et forbud fra Reagan-tiden mot å bruke offentlige midler på frivillige organisasjoner som rundt om i verden underviste om prevensjon eller refererte til abort, er dypt bekymringsfullt når det gjelder global helse. En av vår tids store bekymringer er nettopp kvinners manglende mulighet for å ta ansvar for sin fruktbarhet og reproduksjon mange steder i verden. Der kvinner får tilgang på god prevensjon og mulighet for abort øker velstanden.
Kan vi nå regne diskusjonen om selvbestemt abort for avsluttet i Norge? På ingen måte, vi må hegne om de rettigheter som er oppnådd. Regjeringens forsøk på å innføre reservasjonsrett for alt helsepersonell som også skulle gjelde innsetting av spiral er et dystert eksempel på at vi må være på vakt. Det ble en massiv protest mot reservasjonsretten med tidenes store 8. marstog i 2014 som gjorde at regjeringen snudde, selv om statsministeren den gang ikke helt forsto hva oppstyret dreide seg om (på Dagsrevyen 8.mars 2014). Vi kommer til å oppleve flere forsøk på tilbakeslag hvis vi ikke er på vakt.
Først om ishockey spilleren som blir 73 år til sommeren.
Jeg traff Thor Marthinsen første gang for vel 20 år side. De siste 2-3 årene til stadighet i ishockey-hallen i Asker som trener for en stor flokk 9 åringer. Først litt om karrieren hans. Han spilte på landslaget en årrekke. Han har 113 landskamper og har deltatt i 4 olympiske leker, første gang i 1968. Og han er selvsagt æresmedlem i Frisk Asker. Men så til hva jeg ser idag. Jeg har fortsatt skøyter på bena fra tid til annen og har følgelig stor respekt for faremomentene. Når jeg ser Thor på skøyter med kølle og puck, synes risikoen for han å være null. Skøyteferdighetene sitter der. Barn elsker å lære og best av alt er det ved å “herme” måten treneren gjør ting på. Thor tar seg ikke bare av de gode 9-åringene! Jeg har også sett Thor prøve å lære den totale nybegynner å gå på skøyter ved å skyve på en bruskasse med smil, oppmuntring og tålmodighet. Vi snakket litt om det sist, det vi har likt å gjøre tidligerei livet, og som vi fremdeles greier, må vi ikke slutte med, uansett alder. Vi får stå på, på hver vår måte videre!
Fra vindu og veranda har vi i 8 år hatt utsikt mot et gammelt restaurert mursteinshus. Det var en gang et av produksjonsbyggene til Lilleborg såpefabrikk. Etter hvert erfarte vi at bygget er arbeidsplass for kunstnere og arkitekter. Men stor var forbauselsen da vi forsto at eieren av hus med stort atelie var en 89 år gammel kvinne. Norsk-finske Irma Salo Jæge virket vital og sprek og vi ser henne stadig i full fart over plassen på vei til atelieet. Ifjor hadde hun separatutstilling på Henie-Onstad kunstsenter til stor fagning i de fleste mediene. Store, fargesprakende bilder som ikke tyder på noe tungsinn. Leksikalt blir hun beskrevet som en av våre mest fremtredende kunstnere de siste 50 årene. Jeg kjenner henne ikke, har bare vekslet noen ord om vinterens farlige hålke osv. Men hennes vitalitet må være inspirerende. Lykke til videre med videre maling og utstillinger.
Jeg lufter hunden vår hver morgen. For noen år siden observerte jeg en liten, tynn mann som sto på fortauet alene. Han ventet øyensynlig på noe. Etter hvert observerte jeg at han ble hentet av en minibuss. Der satt andre gamle allerede. Jeg kom i snakk med han og forsto smått om senn at praten var ikke så lett. Han lette etter ordene og var ikke helt klar på hvor han skulle, men på en gård skulle han ihvertfall. Jeg vekslet noen ord med han ganske ofte Det ble mest om vær- og føre-forhold. Det var nok hyggelig at jeg tok kontakt, men spørsmål han ikke maktet å svare på, var nok greiest å la være.
Hvem var han egentlig?
Denne lille tungsindige mannen var akademiker på høyt nivå. Han hadde vært en framtredende forsker og hadde har krevende samfunsverv. Rundt pensjonsalder ble hukommelsen sviktende, han greide ikke orientere seg og han fant ikke ordene. Han levde sammen med kona i en leilighet. Han kunne ikke gå ut alene, fant ikke veien hjem.
Gleden med hest og kjerre.
Oslo kommune hadde en prøveordning for noen år siden for demente. Det var 5 eller 7 som ble hentet ved heimen 2-3 dager i uken. Disse dagene tilbrakte de på et gårdsbruk i Maridalen. De var sammen med store og små dyr. Det ble litt raking og rydding og for det jeg vet kanskje stell av hestene også. De kjørte tur med hest, de gikk tur i skogkanten og var sammen om det meste. Tilfeldighetene førte til at jeg på P2 idag hørte hans kone og andre snakket om dette prosjektet. I en ellers traurig tilværelse ble disse dagene høydepunkt for vår venn og sikkert for de andre gamle også. Dette rimer godt med den kunnskap vi idag har. Aktivisering og ikke minst kontakt med dyr gir masse glede.
Hva nå videre?
I Oslo er det idag ca 8 000 demente, de fleste med Alzheimer. Mange greier seg hjemme med krevende omsorg og de dårligste er på sykehjem. Ca 80 prosent av sykehjemsplassene er belagt med demente. Et arbeide nylig publisert fra Høyskolen i Oslo viser at vi ikke er gode nok til å aktivisere de gamle og slitne. Det må ansettes egne yrkesgrupper, f.eks fysioterapeuter for dette.. Det ideelle prosjektet med dager på gårdsbruk var fantastisk, men bare for noen få og duger neppe i den store sammenheng.
Verden er urettferdig,
Hilsen Thor-Øistein, jevnaldrende med mannen som ventet på bilen
Det er neimen ikke greit å orientere seg når vi kommer til de konkrete miljøråd. At det er fare for en truende miljø-katastrofe, er det få som tviler på. Det er også få som tviler på at den er menneskeskapt. Hele verden er klar over at vi må redusere våre utslipp av CO2 og metan som ødelegger jordens atmosfære. I Aftenposten 15. Januar, presenterer Geir Martinussen det såkalte total-regnskap for produksjon og drift av El-biler. Batterier til El-biler krever i snitt 60 kg litiumkarbonat. Det utvinnes hovedsakelig i Sør-Amerika, med store negative påvirkninger på miljøet. Det gjelder grunnvann og generell forurensning. Batteriproduksjonen fører også til en større CO2 produksjon enn ved vanlige biler. Martinussen spør: Er det riktig at vi lesser miljøproblemer over på andre for å ha noe renere luft selv ? Han mener også at det i den store sammenheng monner lite om vi kjører El-biler eller ikke. Dette er vanskelig og ingen av oss har fasitsvaret. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e1P5Kg/Skrot-for-all-del-ikke-en-fossilbil-i-bra-stand–Geir-Martinussen
Hva med kildesortering som miljøtiltak?
I mange kommuner og byer kildesorterer vi. Matavfall, plast og diverse i 3 forskjellige poser. Også her stilles spørsmål hvorvidt dette betyr noe. Jeg har sett regnestykker som også her sår tvil om miljø-effekten. Vi sorterer og det fortsetter vi med. Selv om symboleffekten kanskje er den største, så vil jeg ikke kimse av den. Jeg føler at den er bevisstgjørende på flere måter.
Men det vi spiser, det ville monne i mljøregnskapet vårt !!
Gå tilbake noen måneder, så vil dere få se litt om vårt “kraftfôr-regnskap” her på bloggen vår. Kort fortalt, vi importerer 10-tusenvis av tonn kraftfôr hovedsakelig fra Sør-Ameriks. Soya og mais fraktes over store avstander for at vi skal spise kjøtt og oppdrettsfisk. Dyrene som står på bås og i grisehus produserer heller ikke uvesentlig CO2 og metan-gass. Vi har mer en 1000 tonn lammekjøtt og reinsdyrkjøtt på fryselager, vi destruerer hønse- og geite-kjøtt. Hvorfor iall- verden endrer vi ikke på disse vanene? Store deler av året får vi rimelig villfisk. Også her er vi på gal veg. Ifjor spiste vi 17 prosent mindre fisk enn i 2016. Andre som kan mer om dette enn meg, er klare på at mat/miljø-regnskapet er mer enn viktig å gjøre noe med. Bra for helsa vår er det også!
Kan vi gjøre noe for å bedre hukommelse, orienteringssans og læreevne?
Kollega og hjerneforsker Kaja Nordengen https://www.aftenposten.no/kultur/i/Xw6EWr/Hjerneforsker-Bryter-du-rutinene-i-hverdagen_-trener-du-hjernen–har nå skrevet en ny bok, “Hjernetrening. Slik holder du hjernen i form”. Vi som er litt eldre blir selvsagt nysgjerrig på hva dette innebærer. Vi vet at det er ca 80 000 som er demente idag og de fleste av disse har Alzheimers sykdom. 5 prosent av de som får Alzheimer, blir rammet før 65 års alder. I sykdomsutviklingen kan arvemessige komponenter bety noe, men det varierer fra person til person. Ytre faktorer som disponerer for utvikling av hjerte/kar sykdommer, ser også ut til å disponere for demens. Dette er faktorer som usunn livsstil med lite mosjon, dårlig kosthold, sterk overvekt, forhøyet blodtrykk, diabetes 2 osv. Med et slikt bakteppe med frykt for dårlig hukommelse, vi kjenner ikke folk igjen, og vi greier ikke orientere oss, er det naturlig at vi er på leting etter ting som tar vare på våre kognitive ferdigheter.
Hun er nå intervjuet i Aftenposten og hennes råd og tips blir kanskje presentert noe tabloid. “Slik trener du opp hjernen din på 30 dager”. 1. Gå av bussen en holdeplass for tidlig. Orienteringsevnen blir bedre ved å gå nye veier. 2. Puss tenner eller/og barber deg med feil hånd. 3. Gå av sykkelen på feil side ( 2 og 3 har med oppøving av nye bevegelser å gjøre). 4. Spill sjakk! 5. Handle varer i butikk hvor du ikke vet hvor varene er. 6. Regn uten kalkulator. 7. Gå 10 000 skritt daglig. 8. Lær deg å danse. 9. Lær deg daglig nye ord på et fremmed språk. 10. Ta initiativ og snakk med ukjente mennesker. For meg synes det klart at fellesnevneren, “bryte ut av komfortsonen”, ta utfordringer som krever konsentrasjon, er bra for hjernen vår. Hun mener å kunne dokumentere at det dannes nye nervecellenettverk i hjernen. Spennende og lovende. Vel, vi får prøve. Da har vi i hvertfall gjort noe for bremse det vi uvegerlig merker av aldersforandringer. Om det kan bremse eller stoppe demensutvikllingen er nok en helt annen skål.
Intervall trening og bedre hukommelse.
Professor Linda Bergersen og medarbeidere har gjort spennende funn som tyder på kraftig fysisk aktivitet med produksjon av laktat (melkesyre) stimulerer dannelse av stamceller som ender opp i hjernesenteret for hukommelse (hippocampus). Hva slags praktisk råd ender dette opp i? Uansett hva slags fysisk aktivitet vi bedriver, la oss prøve noen minutter å sette opp farten så beina blir stive og vi hiver etter pusten.
Hilsen Thor-Øistein som lik alle andre, gjør så godt han kan
At vi fra tid til annen kan vi bli irritert og forbauset over hva som bringes til torgs i de offentlig rom, et ikke uvanlig for oss. Men denne ganger er vi oppbrakt. Trine Skei Grande var i 2008 på en privat fest i Trøndelag et sted. Hun var ikke der som nestleder i Venstre. Det ble drukket alkohol og i løpet av festen ble en 17 år gammel gutt og Trine, 38 år, enige om å ta en tur ut i naturen. De endte opp i kanten av en kornåker bak huset. Der “hadde de seg” og det var frivillig sier de begge. Hva så? Her var det frivillighet og ingen skjevhet i maktposisjon. Det var ca 20 års aldersforskjell og han var over såkalt lavalder. At hans foreldre eller andre synes dette dumt, men det er annen sak. Liknende ting skjer, har skjedd og vil skje også i fremtiden og heldigvis forblir dette i det private rom.
Har noen tenkt å ta knekken på et skikkelig menneske?
“Me too” kampanjen som vel startet med at Mr. Weinsteins overgrep ble publisert i USA, har kastet lys på en ukultur som finnes de aller fleste steder, når vi åpner øynene. Menns misbruk av sin maktposisjon har blitt avdekket nærmest overalt. I Norge kanskje først og fremst personifisert ved Giske-saken. Etter hvert er det falt mange “lik ut av skapene” både her og der. At medier idag går løs på Trine Skei Grande i kjølvannet av dette er for oss absurd. VG s redaktør satte dette fint på plass i NRK i går, heldigvis. Resett, ytre høyre nettsted, hadde angivelig tilbudt mannen i denne saken kr 400 000.- for å stå fram. Hva slags agenda hadde redaktør Lurås ved å gjøre dette.?
Det er stor forskjell på frivillig sex og overgrep
Det viktige med “me too” er at den fokuserer på overgrep og misbruk av makt. I dette tilfellet var det på ingen måte et asymmetrisk maktforhold selv om det dreiet seg om aldersforskjell. At unge gutter debuterer seksuelt med en eldre kvinne er ikke noe nytt og er behandlet i litteraturen en rekke ganger. Vi i min generasjon husker ganske sikkert Lillelord.
Vi heier på deg Trine Skei Grande
Kjære Trine – vi vil for all del beholde deg som Kulturminister. Vi et mange som støtter deg. Stå på.
hilsen to oppbrukte seniorer, Thor-Øistein og Ragnhild
