Det er ikke bare på aldershjemmet vi er opptatt av tarmens funksjoner

At “Sjarmen med tarmen” for noen år siden ble en bestselger viser bare med all tydelighet hvor opptatt vi er av tarmen og dens funksjoner. Mat og helse er førstesidestoff i tabloidpressen og allehånde råd om hvordan spise mest mulig sunt og hvordan gå ned i vekt på en enklest mulig måte er viktige bestanddeler både i dags- og ukepressen. Bortsett fra noen litt underlige råd om tilskudd som garantert får deg til å gå ned i vekt eller spesielle dietter, handler det stort sett om det samme, et variert kosthold med mye frukt og grønt, grove kornsorter og lite rødt kjøtt.

Hvordan styrer tarmen helsen vår?

Tarmen inneholder milliarder av bakterier, ca 1 1/2 kg bakterier, mye mer bakterier enn celler i kroppen forøvrig. Det er i tykktarmen det finnes flest bakterier, hvorfor vi har en tykktarm har en kjent gastroenterolog forklart med at det er fordi vi skal kunne spise gress. Bakteriene sørger for at næringsstoffene blir spaltet og tilgjengelige for opptak. Det antas også at bakteriene “snakker” med immunsystemet, med hormoner og med nervesystemet. Det vi mener med sikkerhet å vite i dag er at en sunn og balansert tarm er av stor betydning for en god helse uten at mekanismene er fullt ut forstått.

Sammensetningen av bakteriene i tarmen,

Tarmfloraen er forskjellig og avhengig av genene våre, av det ytre miljøet vi lever i og kosten vår. Et spedbarn født på vanlig måte får en annen flora enn et født ved keisersnitt, vi med en typisk vestlig livsstil har en annerledes flora enn de som lever under helt andre forhold. Det kan se ut som om tarmfloraen tilpasser seg det miljøet vi lever i og den maten vi spiser slik at vi kan nyttiggjøre oss kosten vår best mulig. Samtidig er det noen matvarer som helt klart er en fordel for en variert og god tarmflora samtidig med at annen mat er uheldig. 

Snille og slemme bakterier

Det er svært mye vi ikke vet om funksjonen til tarmbakteriene? Det vi imidlertid vet er at det er viktig at det er en rimelig balanse mellom de flere tusen bakterieartene og stammene og at ikke enkelte stammer overtar. Langvarig bruk av antibiotika kan for eksempel skade denne balansen og føre til fremvekst av enkelte ikke så snille bakteriestammer. Tilstanden hvor “snille” bakterier kommer i ubalanse med “slemme” bakterier kalles dysbiose som betyr ubalanse i tarmen. Ved den aller vanligste tarmlidelsen hos mennesker, irritabel tarm, kan slik ubalanse være en medvirkende årsak.

Hvordan sørger vi for tarmen vår på best mulig måte? 

Som jeg skrev innledningsvis er den beste måten å sørge for en frisk tarm å ha et variert kosthold. De fleste forskere er enige i at kostrådene som Helsedirektoratet har kommet med fortsatt holder mål. Det vil si grove kornprodukter, mye frukt og grønt, proteiner fra fisk heller enn kjøtt og minst mulig rødt kjøtt, dessuten minst mulig prosessert mat. Disse rådene står seg og har stått seg lenge, men allikevel er det enkelte miljøer som fremsnakker spesielle dietter for bedre helse. Mange av disse diettene er døgnfluer mens andre er forbausende varie tross lite vitenskapelig støtte. Selvfølgelig er det noen som trenger spesialdiett pga sykdom, for eksempel cøliaki eller matallergi. Men det er en stor diskrepans mellom alle som tror de trenger en en spesiell kost uten enkelte matvarer og de som virkelig trenger det.

Tarmhygiene – hva med tarmskylling?

i vår overrenslige tid virker det naturlig å vaske tarmen som vi vasker kroppen. Det har dukket opp flere “klinikker” som tilbyr tarmrens ved tarmskylling. Dette annonseres heftig for og mange går nok på limpinnen og tror en sunn tarm er lik en ren tarm, altså en skylt tarm. Dette er imidlertid ikke å anbefale, i beste fall har det ingen hensikt, i verste fall er det skadelig.

Hilsen Ragnhild som tror det enkle er det beste, variert mat i passende mengder.

Fotball hele livet – for alle.

Alle snakker fotball nå om dagen.

Nå har fotball VM i Russland vart en ukes tid. Etter flere uker med forhånds-omtale er det endelig igang. Selv nå i gruppespillet går det nærmest på livet løst. Kollega Ole Didrik Saugstad skrev forleden at det på mange måter er vår tids gladiator kamper. Jeg har bedrevet mange former for fysisk aktivitet selv, men har aldri spilt aktiv fotball. Saugstad skrev også om sin egen “manne-gruppe” som hadde spilt fotball regelmessig i 30 år, og nå er han pensjonert professor i barnemedisin. At han i samme omgang ga uttrykk for glede og entusiasme, var knapt overraskende. Og nå skal jeg spille litt videre på “fotball hele livet”.

Dansk fotball-kultur også utover VM fotballen.

Det er all grunn til å beundre dansk fotball. At landslaget har vår Åge Hareide er greit. For flere år siden traff jeg en gjeng gubber på min egen alder som hadde samlingsstund på en pub. De virket nydusjet, stemningen var høy og høylydt. Jeg kom i snakk med noen av dem og de fortalte at de møttes til fotballtrening/fotballspill et par ganger i uken og det hadde de gjort “bestandig”. Seniorfotballen er en kultur i Danmark, ikke bare for menn men etterhvert også for kvinner. Jeg har også forstått at dette er ganske omfattende. Professor Peter Krustrup har forsket mye på helsekonsekvenser og fysisk aktivitet og ikke minst ved fotball. Jeg skal se litt nærmere på hva han har skrevet.

Men hva er det spesielt med fotballen?

Jeg har mange ganger her skrevet at 2/3 deler av oss er for lite i bevegelse. Skal vi få folk i gang må det helt være sosialt, hyggelig og moro. At en gjeng har spilt aktiv fotball til de er 40 år, så ser det ut til at ganske mange fortsetter videre i livet med dette i Danmark. Det spilles da gjerne på mindre baner og kanskje på det som likner fotballbingene i Norge. Folk som har holdt seg i ro i mange år, er også lett å få med på dette. At det er moro, de føler seg ganske raskt litt sprekere, synes å være en god grunn til at de fortsetter. Peter Krustrup har publisert mye eget arbeide og har også gått gjennom en rekke publikasjoner (ialt 31) i en såkalt metaanalyse.

Hvilke helse-konsekvenser har han funnet?

I ett arbeide ganske nylig publisert, ble en gruppe menn i alderen 65-80 år undersøkt. De hadde spilt fotball 2 ganger i uken i ca 40 år. De ble sammenliknet med såkalte kontrollgrupper. De hadde bedre balanse, de hadde generelt bedre muskelstyrke, de hadde bedre kondisjon, blodtrykk var i snitt mer normalt, fettverdier i blodet var gunstig og insulin ømfintligheten var tilfredsstillende. Forskerne fant at de fleste ting var bedre enn hos de som joget. Det er ellers mye som tyder på at lagsspill som håndball, volleyball, innebandy osv, gir de samme resultater. De danske forskerne ser nå nærmere på seniorfotballens konsekvenser på aldring og kognitive egenskaper. All annen forskning rundt fysisk aktivitet i seniorårene viser at dette er gunstig for oss, så slik blir det vel for de aldrende fotball-entusiaster også.

Men uansett, i sommer vil jeg fortsette å sende noen pasninger til fotballspillende barnebarn. Samtidig fryder jeg meg over fremgangene til Danmark, Sverige og Island.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

 

Wiener-pølser er noe av det beste jeg vet, men usunt?

Er hurtigmat på bensinstasjonen bare elendighet?

For noen dager siden kunne avisene fortelle oss at 820 000 nordmenn kjøper hurtigmat 1 eller flere ganger i måneden i kiosker eller på bensinstasjon. Ser vi nøyere på tallene er det 216 000 som spiser pølse på bensinstasjonen hver annen uke, mens 130 000 kjøper baguetter, sandwich eller matpakke ukentlig. Etter som brødskiver med vanlig pålegg stort sett er greit, skal jeg nå se litt nærmere på hva som kan være galt med pølser.

Klassifisering av bearbeidet mat.

Det foreligger en såkalt Nova klassifisering av mat. På en skala fra 1 til 5 har vi feks fisk og kjøtt i naturell form i klasse 1. Såkalt “ultraprosessert” mat som pølser og lignende, finner vi i klasse 5.  I pølser kan kjøttmengden og kjøttkvaliteten variere. Det er tilsatt smaksforsterkere, kunstig farge kryddere, ting som bedrer holdbarheten, ekstra fett, for ikke snakke om salt i overkant av hva som er bra for oss. Hva vet vi om det å usunne ved å spise slik mat? En stor observasjonsstudie fra Frankerike er nylig publisert. De fant at gruppen som spiste denne ultraprosesserte maten fikk noe hyppigere kreft enn de som stort sett holdt seg til ikke sterkt bearbeidede råvarer. En rekke forskere har prøvd seg på å forklare dette. Det har endt opp med en rekke spørsmålstegn. Ingen enkelt faktor feks i pølsene, finnes direkte helseskadelig. Da ender vi opp med å se nærmere på den såkalte cocktail-effekten. Mao, er det summen av det som er i pølsa, som ikke bra for oss? Så vidt jeg har greid å lese meg til, ingen har noe godt svar.

Skille mellom sunt og usunt er egentlig kunstig!?

Jeg spiser ett par wiener pølser kanskje en gang i måneden. Det er kjempegodt og jeg har god samvittighet. Jeg tror neppe at dette ødelgger helsa slik at jeg blir en byrde for samfunnet. Ellers lever vi stort sett etter de offisielle anbefalinger med mye fisk og grønt. Men jeg har sagt det mange ganger før, det viktigste er å ha det hyggelige og kose seg med maten. Store feite koteletter og søte deserter flere ganger i uka, kan neppe kalles sunt. Et slikt måltid av og til kan være bra for den mentale helsa.  Sunt eller ikke sunt har med mengde og hyppighet å gjøre.

Gunhild Stordalen og Camilla Stoltenberg

har nylig skrevet bra om “Mattiltakene verden trenger”. Hovedagendaen er: Vi må spise mindre kjøtt. Kjøttproduksjon utarmer jorda vår og vi er nødt å redusere kjøttmåltidene av helsemessige grunner. Jeg legger til selv, hadde vi enda spist lammekjøtt fra dyr som beiter ute og reinsdyrkjøtt fra vidda!? Dvs kjøtt fra dyr som velger selv hva de vil spise. All forskning idag peker på at overspising av fett og kjøtt fra fjøset og høyt forbruk av sukker er det mest helseskadelig vi foretar oss. At vi tross all informasjon ikke tar hensyn til dette, får være en personlig sak, tror vi. De fleste som leser dette er vel i besteforeldregenerasjonen og vår oppdragerfunksjon er begrenset. Men at foreldre med barn har et stort ansvar for hva de putter på tallerkenen til barna, bør det ikke  være vil om. 

Hilsen Thor-Øistein som ser at dette minner om en kjepphest for han også

Ernæring og motedietter

Litt vondt i magen? Tidligere så vi det an og som regel gikk det over av seg selv. Nå kreves ofte en diagnose. Foreldre (les mødre) er storforbrukere av informasjon på nett, og særlig opptatt av alt som skrives om sunn og riktig mat. Det de færreste er opptatt av er å kvalitetssikre all denne urskogen av informasjon og dermed havner mange i en umulig situasjon hvor viktige næringsstoffer holdes borte fra barna. Verstingene er nok kumelk og gluten hvis vi skal gjennomgå alt som sies og skrives om disse matvarene.

Forskning tilbakeviser glutensensitivitet

Under denne overskriften i Aftenposten skriver redaktør i Forskning.no Nina Kristiansen om feilaktig egendiagnostikk av ikke å tåle gluten. https://www.aftenposten.no/viten/i/zLyaKK/-Forskning-tilbakeviser-glutensensitivitet–Nina-Kristiansen For meg som har brukt mange år av livet mitt til å prøve å overbevise foreldre, først og fremst mødre, om at barnet deres tåler melk og gluten og at dette ikke er farlige matvarer var dette god lesning. På Voksentoppen hvor jeg arbeidet gjorde vi systematiske kostforsøk som i de aller fleste tilfeller førte til at barn kunne spise de aller fleste matvarer som var blitt holdt borte fra dem i aller beste, men misforståtte mening.

Det dreier seg ikke bare om gluten

Det er dessverre slik at mange barn får beskjed hjemmefra at de ikke tåler forskjellige matvarer. I dag feires det knapt en bursdag uten at en eller flere kommer med egen matpakke fordi de ikke tåler det som serveres.  Hva det gjør med et barn å bli stemplet som annerledes kan det sies mye om. At noen barn er allergiske eller har ekte glutenoverfølsomhet (cøliaki) skal på ingen måte underslås, men det er langt færre en den mengden barn som helt unødvendig holdes borte fra et normalt kosthold.

Hvordan er det blitt slik at helt friske barn blir stemplet som syke?

Diagnosesamfunnet har mye av skylden. Det finnes ikke lenger små avvik fra A4 kroppen uten at ønske om en diagnose dukker opp. Litt utslett f.eks. blir straks noe som må få et navn, magesmerter som på ingen måte er veldig plagsomme må også diagnostiseres. Veien til å søke på nettet er kort og diagnoser stilles langt utenfor helsevesenet. Hvis legen våger seg til å si at dette er ufarlig og går over av seg selv er det dårlig håndverk og en hjemmesnekret diagnose settes etter å ha konsultert Dr. Google. Mange barn som holdes unna forskjellige matvarer har ingen allergi- eller overfølsomhetsdiagnose fra helsevesenet – mødrene har funnet ut selv på barnas vegne hva de ikke tåler.

ikke bare foreldre til barn, men også voksne diagnostiserer seg selv

 Vi lever i en tid hvor det perfekte livet og den perfekte kroppen er målet. Små avvik tåles dårlig, Livet går ikke alltid på skinner og da er det lettere å ty til en sykdomsdiagnose som kan kureres med å kutte ut gluten fra kosten enn å se realitetene i øynene. Dobbeltarbeidende kvinner blir naturlig nok slappe og slitene. Når noen nettsteder forteller deg at det å være slapp og sliten er et sikkert symptom på at det er noe i maten du ikke tåler, ja da er det lett å prøve og kutte ut f.eks. gluten. Hvem er det som skor seg på disse vrangforestillingene? Først og fremst alternative utøvere som diagnostiserer matoverfølsomhet hos alle som kommer til dem og produsentene av tilskudd som er helt unødvendige for dem som spiser normalt.

Hilsen Ragnhild som er opptatt av et sunt og normalt kosthold

Brystkreft og undersøkelse av friske kvinner (screeningundersøkelser)

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner og forekomsten har vært økende de siste 50-60 årene. Økningen har vært forklart med endret livsstil, bruk av hormoner i overgangsalderen og mammografiscreening. Selv om forekomsten har vært økende er det vesentlig flere som blir friske eller lever lengre med sykdommen i dag enn for 40 år siden.

Undersøkelse av friske for å forebygge sykdom

Her i Norge har vi flere screeningundersøkelser som har som formål å oppdage sykdom på et tidlig stadium. De best kjente og brukte er screening for livmorhalskreft ( landsdekkende fra 1995) og mammografi for brystkreft (vedtatt i Stortinget som landsdekkende program i 1998). Det pågår en prøveordning med screening for tarmkreft. Tanken bak screeningundersøkelser er at krefttilfeller som oppdages tidlig fører til større grad av overlevelse. Det er heller ikke tilfeldig at de to store screeningprogrammene har sammenheng med kvinnehelse. I 1980 og 1990 årene ble det rettet mye og berettiget kritikk mot helsevesenet for å prioritere sykdommer som først og fremst rammer menn. 

Brystkreft og mammografi

Mammografiscreening for kvinner over hele landet mellom 50 og 69 år kom i stand etter påtrykk fra Kreftforeningen og kvinneaktivister ved et enstemmig vedtak i Stortinget. En artikkel av sosiolog Marit Solbjør i siste nr av Tidsskrift for den norske legeforening tar for seg en analyse av  Stortingsdebattene i 1998. https://tidsskriftet.no/2018/06/originalartikkel/stortingsdebattene-om-mammografiscreening-i-1998. Her kommer det tydelig frem at selv om man støttet seg på faglige råd var det liten vilje til å diskutere ulempene ved screening og den litteraturen som problematiserte screeningen. Viktige premisser for debatten var å sette kvinnehelse på den politiske dagsorden og å kunne tilby et rettferdig og likeverdig tilbud til alle kvinner i aldersgruppen 50-69 år. Fortsatt går diskusjonen om nytten av mammografi og om hvor mange kvinner som reddes fra sykdom og død pga screeningen og hvor mange som klarer seg fordi behandlingen er blitt så mye bedre.  Et annet viktig moment i diskusjonen er om screeningen fører til en overdiagnostisering som igjen kan føre til unødvendig behandling.

Screening er kommet for å bli, men utvalg og metoder forandres

Det er mye som tyder på at det blir innført et nasjonalt program for tarmkreftscreening. Samtidig vil screening for livmorhalskreft fortsette med andre metoder. Det diskuteres et program for screening av prostatakreft. Mammografiscreeningen er veletablert og fortsetter, men jeg tror de fleste leger ser det som viktig å informere kvinnene om at de bør undersøke brystene sine selv uavhengig av mammografieller ikke. Dette gjelder selvfølgelig alle kvinner, ikke bare de som omfattes av screeningen (50-69 år).

Screening må ikke bli en sovepute

Det er noen åpenbare ulemper ved screening. Overdiagnostikk og unødig behandling av små svulster som aldri vil føre til kreftsykdom er en. Problemet er at vi har ikke mulighet for å si om en liten svulst oppdaget ved mammografi vil utvikle seg eller ikke. En annen fare er at gjennomgått screening fører til at kvinner overser symptomer på kreft eller slutter å kjenne på brystene sine selv. Det kan så absolutt oppstå en kreftsvulst mellom screeningtidspunktene og dette kan være svulster som utvikler seg raskt.

For å konkludere – egenundersøkelse av brystene er og blir en viktig metode for å oppdage brystkreft. Mammografiscreening kan være en medvirkende metode, men resultatene er fortsatt usikre.

Hilsen Ragnhild 

Mester på ski gjorde “comeback” til livet.

Et mer enn gledelig gjensyn.

For noen dager siden arrangerte Lars Kolsrud et møte på Olympiatoppen for fremtidens støtteapparat i toppidretten. Noen av oss “forhenværende” var invitert. Nå så jeg igjen Thorbjørn Løkken, solbrun og veltrimmet. Men la oss snu tiden tilbake til 1987. Verdensmesterskapet i Oberstdorf i De Nordiske Skigrener var som ofte ellers, vellykket for oss nordmenn. Overraskelser har vi sans for. 24 år gammel sto Torbjørn Løkken fra Biri for en av disse. Etter et ikke alt for vellykket hopprenn, tok han igjen vel 2 minutter i sporet og om kvelden ble han hyllet øverst på seierspallen som verdensmester i kombinert. Jeg var der som lege. Når jeg nå skal fortelle litt om Torbjørns historie, så er det viktig å understreke at han svært gjerne lar meg gjøre det. Men litt tilbake til Oberstdorf.  Fra å være litt i skyggen av andre, var han nå i fokus. Bli og utadvendt og hoppende glad på alle måter. Han ble selvsagt medienes yndling. Han vant World Cup også dette året og toppet karrieren med å vinne i Holmenkollen i 1999. 27 år gammel ga han seg i 1990.

Hvordan begynte det?

Thorbjørn vokste opp på et småbruk. Faren tråkket opp løyper og lagde skibakker og Thorbjørn ble god.Han gikk på tryne og brakk litt her og der, men det var endel av det hele. Utadvendt har han alltid vært og venner ble det mange av. Hva ble det så til etter de fine og vellykkete årene som skiløper?  27 år gammel var motivasjonen for toppidrett over. Det ble ett par år med idrettsfag og deretter sykepleieutdannelse med fine karakterer. Thorbjørn forteller at det ganske klart ballet på seg en rekke utfordringer i livet som ble i overkant av hva han kunne mestre. Vi kan selvsagt spørre oss selv om videre kontakt med idrettens støtteapparat etter endt karriere hadde kunne bistått han. Han taklet hvertfall ikke livet. Det ble pillemisbruk, alkohol, narkotika i alle former og alt falt i grus. Jobb, økonomi, familieliv og total helsekollaps. I 2012 var man døden nær med  begynnende total organsvkt. Han var ikke ikke i stand til å stå på beina.

Så startet “gjenopplivingen”.

Torbjørn hadde vært gjennom flere forsøk på avrusing og behandling, men fånyttes. Han beskriver tilværelsen som stusselig. Men endelig, knapt i stand til å stå ser han seg selv i et speil og fastslår at denne elendighet nå var brakt til endepunktet i 2012. Han er helt klar på at denne viljen han nå mobiliserte var det avgjørende for å vende tilbake til livet. Lengevarende avrusning og støtte- behandling var også en viktig premiss for “comeback”. 

Torbjørn idag.

Han holdt et fint, velformulert foredrag for oss. Å blottlegge seg selv slik  han gjorde, bringer selvsagt frem emosjoner. Han taklet det også. Han er idag nygift, han har et fint forhold til barna sine, han har nettverk og venner. Han holder viktige foredrag og har planer for arbeide videre. De nfine dagen ble avrundet på tribunen på Bislett Games og en klem da vi skiltes.

Hilsen Thor-Øistein

Gamle mennesker kan også lære

Vi har vært på vårmøte i Eldre Legers Forening eller som vår leder så treffende kaller det Erfarene legers forening. Tre dager fyllt med ny kunnskap og oppdatering av gammel kunnskap. Alt fra hjerneforskningen som Thor-Øistein har skrevet om, til kirurgi i krigssoner, bruk av tvang i psykiatrien, utviklingen av ultralyd i fostermedisin og enda mye mer. En lydhør forsamling av leger fra ca 70 år og oppover, som stilte relevante spørsmål og var enige om at dette var spennende å være med på.

Evnen til å lære forandrer seg

Det er gjort forskning på eldre menneskers evne til å lære og det ser ut til at lære kan vi, men vi trenger mer tid enn unge mennesker. Samtidig kan vi nyttiggjøre oss mange års erfaring som kan kompensere noe for at klisterhjernen ikke lenger er det den var. Selv var jeg med på et prosjekt i regi av psykologisk institutt for noen år siden. Der oppdaget jeg at jeg kunne lære meg lange rekker med ord, startet med 20 og avsluttet med 90, ved trening. Ved starten var jeg ganske sikker på at jeg ikke ville kunne klare å lære meg 90 ord utenat, men det kunne jeg altså ved hjelp av en snedig teknikk. Samme prosjekt har også vist at hjernen vår er plastisk og derved kan utnyttes mye bedre enn vi tror og at vi gamle lærte som de unge, men mye langsommere.

Noe er vanskeligere enn annet

Vi i 70-80. årene er ikke vokst opp med data – selv våre barn er ikke det mens barnebarna håndterer nettbrett og smarttelefoner med den største selvfølgelighet. Nylig skiftet jeg mobiloperatør ut fra den tanken at monopol på en tjeneste er ikke bra og kanskje jeg kunne spare noen kroner. Et slikt skifte er ikke for pingler og slett ikke for 76-åringer. Det krevde mot og stayerevne og tålmodighet. I forbindelse med skiftet har jeg hatt nærmest daglige samtaler med diverse kundebehandlere både i det gamle og det nye selskapet. Og det skal de ha, selv om jeg tror de sukket litt innvendig over denne gamle damen som spurte og grov, så var det ikke tegn til utålmodighet, bare vennlig hjelpsomhet. I tillegg klarte de å geleide meg gjennom disse mystiske nettdataene på en slik måte at jeg til slutt fikk det til. Dere skal vite at det er enormt tilfredsstillende å få det til med litt hjelp og mye tasting og knoting på egen hånd. Mitt budskap er, data er helt ufarlig og veldig nyttig slik at alle burde sørge for å lære seg det mest nødvendige. 

Hilsen Ragnhild, glad bruker av nettet 

 

Smart trening også for hjernen.

Nå vet vi mye om farene ved å sitte i ro.

Vi vet at 2/3 av oss sitter for mye idag. I snitt sitter vi 10-11 timer per dag. Mye av dette er sammenhengende sitting. Få reiser seg opp ofte nok for en liten vandring rundt. Det hadde evt stoppet de negative helse-effektene ved uavbrutt sitting. De siste årene har mye forskning vist at stille-sitting øker sjansene for sykdom og for tidlig død. Regelmessig fysisk aktivitet gir oss en sprekere kropp og idag skal jeg fortelle om hva som skjer i hjernen vår.

Først litt om hjerneforskning.

Ekteparret Moser fra Trondheim fikk Nobel-prisen i medisin for sitt arbeide som fortalte om hva som skjer når vi feks orienterer oss i omgivelsene. En struktur som ligger på innsiden av tinningen på begge sider heter Hippocantus. Det er det greske navnet for sjøhest og det er likheten med denne som er opphavet til navnet. Etterhvert vet vi at Hippocampus er vesentlig for ikke bare vår orienteringsevne, som Moser viste, men også evnen til å lære og huske. Særlig gjelder dette korttidshukommelsen. Det er nå vist at størrelsen på denne delen av hjernen også sier noe om dens evne til å fungere normalt. Dette kan vurderes ved såkalt MR (som ikke er rtg. men kan minne om det.) I april 2018 publiserte University of California en studie som viste at tykkelse på tinninglappen hvor Hippocampus sitter, var tynnest hos de som satt mye. Dette i motsetning til de som var mer fysisk aktive. Forskerne mener også at jo tykkere denne delen av hjernen er, jo bedre fungerer vår lære-evne og hukommelse.

Tredemølle ved arbeidspulten?

Først vil jeg fortelle om 34 high school elever som i vel 30 uker arbeidet ved såkalte hevepulter. Dvs de sto for det meste og arbeidet. Forskerne mente at deres lære-evne og hukommelse bedret seg betydelig. Det er flere år siden at enkelte store arbeidsplasser i USA innførte noe liknende. Noen ikke bare sto på gulvet ved arbeidspulten, men kunne ha et vippebrett eller en enkel tredemølle. Det ble funnet at dette førte til mindre muskelplager, mindre sykdom, bedre trivsel og høyere effektivitet. Jeg så et sted at enkelte hadde gått 5-10 km på en arbeidsdag!

Jo mer og hardere du trener, jo friskere blir du ????

Jeg sier det med en gang. Trener du mye og hardt blir du sprekere, men om du blir friskere og lever lengere enn den moderate mosjonist er høyst usikkert. Jeg har nå fortalt om hva den jevne daglige aktivitet gjør med folkehelsa generelt. Det gjelder både vår hjerne- og muskel-helse. Noe så enkelt som en “prate-tur” regelmessig, burde vi alle få til.

Hilsen Thor-Øistein

 

 

Hva skal vi med fiender når vi har slike venner?

Det er ingen hemmelighet at jeg har vært en venn av Arbeiderpartiet i mange år. Nå begynner vennskapet å slå sprekker, i alle fall på noen områder. Jeg har med forbauselse og noe bestyrtelse fulgt med på innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhanis bestrebelser på å være tøff og helst mer restriktiv på innvandringsfeltet enn kollega Jon Helgheim fra FrP. Er det å bli enda mer populistisk enn FrP APs nye strategi for å få velgere?

Streng og rettferdig

Stortinget er på linje med det norske folk når de går inn for en streng og rettferdig asyl- og flyktningepolitikk. Det som tidligere skilte FrP fra AP var at AP la til ordet human. Jeg håper og tror at hoveddelen av det norske folk ønsker en human asylpolitikk. Da Gharahkhani ble intervjuet i forbindelse med hans nye verv var det nærmest umulig å få ham til å gå med på at flyktningepolitikken skulle være streng og rettferdig OG human. Intervjueren gjorde gjentatte forsøk på å få ham til å si ” og human”. At han først og fremst går inn for streng har han vist ved stadige uttalelser i aviser og andre medier, det er streng han vil være, ikke human. Jeg har store problemer med å se forskjellen på ham og innvandringssynet til FrP.

Ny innvandringstalsmann i FrP

FrP slutter ikke å forundre meg med sine populistiske utspill. Det siste var Jon Helgheim som uttalte at norsk statsborgerskap deles ut som sukkertøy. I beste sendetid på NRK lot han oss forstå at flyktninger velter inn over våre grenser og får statsborgerskap som sukkertøy. Han så fullstendig bort fra at for å få norsk statsborgerskap må man ha bodd i Norge i 7 år, bestå en norsktest og en samfunnstest av ganske betydelig vanskelighetsgrad. Ville være interessant å se om Helgheim ville bestå den testen. For å være snill tilskriver jeg hans hårreisende uttalelser på konto for ungdom (36 år) og umodenhet.

Som tidligere og kanskje fremtidig venn av arbeiderpartiet. 

Jeg håper at Gharahkhani besinner seg, gir opp sin populistiske rolle og sier noe fornuftig om hvordan vi som et HUMANT samfunn skal behandle våre medmennesker, enten de kommer fra Somalia, Iran eller Sverige. F.eks kan han si noe om at Arbeiderpartiet som et solidarisk parti kan støtte barn og unge, oppvokst i Norge med norsk som språk og la dem få bli i landet. Men det er kanskje for mye forlangt. Slik han fremstår i dag kunne han like godt vært fra FrP

Hilsen Ragnhild som er lei seg på vegne av AP

Barna sitter og sitter og det gjør vi eldre også!

Generalisering er ikke så greit.

For noen uker siden ble det publisert data som viser at skolebarn sitter i ro mer enn 70 åringene her i landet. Hvor lite er egentlig det? Vi vet at uavbrutt sitting er helseskadelig. I snitt sitter vi voksne 10-11 timer i døgnet. Når det nå er vist at barna er i mer ro enn dette, er det grunn til uro. Vaner/uvaner vi tillegger oss tidlig i livet, fortsetter gjerne.  En rekke sykdommer opptrer hyppigere og vi får et kortere liv. Kanskje mest virker stillesittingen inn på vår fysiske form. Vi orker mindre og gir oss selv mindre muligheter til å leve et aktivt liv. 2/3 av den voksne befolkningen beveger seg alt for lite. Vi har lett for å bli lurt av det vi ser. Vi fryder oss over gutter og jenter som spillet fotball, går på ski osv, men når vi får vite at det store flertallet ikke har det slik, er det grunn til ettertanke.

Politiker-populisme?

Hadia Tajik og Ingvild Kjerkhol fra Arbeiderpartiet tar opp skolebarnas stillesitting i Aftenposten 26 mai 2018. De foreslår nå en “aktivitets-lov” for skolene som skal sikre at at elevene får være fysisk aktive minst en time hver dag. Selvsagt kommer da en rekke motforestillinger. “Dette lar seg ikke gjennomføre og det vil koste masse penger”. OK, forslaget settet fokus på noe viktig og det er all grunn til en bred vurdering. Jeg tror imidlertid mer på andre tiltak.

Fint innspill fra 2 proffer.

2 av våre beste fotballspillere, Caroline Graham Hansen og Mats Møller Dæhli satte også fokus på barns inaktivitet forleden på en prisverdig måte og jeg er spent på hvordan dette følges opp. Jeg har tidligere skrevet en rekke ganger om barneidretten. Jeg har prøvd å ta opp barneidrettens betydning for folkehelsa, at det skal være en sosial samlingsarena, at det skal være moro og at det skal være plass til alle. At dette også legger grunnlag for at noen blir veldig gode og rekrutteres til toppidretten, vel og bra, men er ikke det viktigste i denne sammenheng. Penger til en bred barne- og ungdomsidrett vil med stor sannsynlighet bare være “blåbær” i forhold til hva endring av skolehverdagen vil koste. Blir politikerne enige om dette, må det også legges klare føringer til at det skal være “bredde-idrett for barna”. 

Hvorfor ikke en “aktivitets-lov” for gamle?

Nå skal ikke jeg ta fokus bort fra inaktive barn. Men hva med gamle som sitter alene hjemme eller de som er plassert i en stol på sykehjemmet?  Dette har også med bevilgninger å gjøre. Dette tar jeg opp en annen gang.

Hilsen Thor-Øistein, fortsatt veldig opptatt av barnebarna