seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Jeg gremmes over kvinner som vil ha i pose og sekk, likestilte menn som de ikke unner en tredel av permisjonstiden etter fødsel. Jeg gremmes over at de ikke forstår at ved å frata fedrene en lengre periode med spedbarnet alene fører det gjerne til at de samme fedrene ikke vil bidra på like fot i hjemmet senere. Her skal jeg forklare hvorfor en gammelfeminist som jeg er, blir så opprørt. Kvinnekampen har vært lang og til tider hard. Mye er oppnådd for norske kvinner som andre lands kvinner bare kan drømme om. Det er mange seire vi må være stolte av og hegne om, som foreldrepermisjon på opp i mot ett år og selvbestemt abort før 12te uke. Vi ser hvordan det siden 1970 årene er kommet en lang rekke kvinner inn i arbeidslivet, kvinner som betaler skatt og  bidrar til fellesskapets økonomi. Rett nok er fortsatt mange kvinner dobbeltarbeidende, noe vi prøver og ønsker å rette på ved å gjøre menn og fedre mer deltagende i familieliv og husarbeide. Etter min mening er dette siste, menns deltagelse noe av det aller viktigste ved den tredelte foreldrepermisjonen, ikke at kvinner på død og liv skal raskt tilbake til yrkeslivet.

Noen tørre fakta som stadig blir underkommunisert

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foreldrepermisjonen med full lønnsdekning er på 49 uker, med 15 uker til hver av foreldrene og 16 uker til fri fordeling. Dette betyr at mor, hvis hun og far blir enige om det, kan ta ut 7 måneder permisjon i tillegg til det tre obligatoriske ukene før fødselen. En raus ordning synes jeg, både for mor og for far. Selv om mor fullammer i 6 måneder, noe de færreste gjør, er det tid til å venne barnet til amming morgen og kveld og annen mat samt pumpemelk eller erstatninger midt på dagen. Denne muligheten til dem som ikke klarer å bruke ammefri til å komme hjem eller få barnet til seg på jobb.

Kvinner vil ha likestilte menn, menn som stiller opp hjemme.

Det er vist i flere undersøkerlser at menn tar ut akkurat så mye permisjon som de får seg tildelt og at menns bidrag på hjemmefronten øker med lengden de har hatt med barn alene i permisjonstiden. Kvinnene vil ha menn til å støvsuge, vaske opp (eller organisere oppvasken), re senger og vaske klær. Vi vil også ha menn som tar seg av barna, leker med dem, går tur, følger på fritidsaktiviteter osv. Men vi vil altså ikke at 15 stakkars uker av foreldrepermisjonen skal være forbeholdt menn, for permisjonstiden er en mammapermisjon, i alle fall i følge en rasende facebookgruppe som sloss for “sin” permisjon.

Mødreopprøret

Jeg leser med stigende forbauselse og forbitrelse om et opprør blant unge mødre som synes de får for lite tid etter fødsel med sine 7 måneder, beskrevet over 7 sider i lørdagens utgave av Klassekampen. Selvfølgelig vet jeg at for noen, ikke flertallet, er fødselen og tiden etterpå så traumatiserende og vanskelig at de faktisk trenger ekstra tid utover de tildelte månedene med full lønnskompensasjon. Heldigvis lever vi i en velferdsstat hvor de som har det slik vil bli tatt vare på. Men det betyr ikke at alle fødende kvinner opplever slike problemer. Svangerskap, fødsel og barseltiden er ingen sykdom, heldigvis. At unge ressurssterke kvinner lager et opprør over at fedre nå får en noe større del av permisjonstiden og derved opparbeider et nærmere forhold til barnet sitt samtidig som ha også må ta fullt ansvar for hus og hjem i denne tiden, er meg komplett uforståelig. Vi er altså ikke lkommet lengre enn at unge kvinner i dag opplever barnet som fødes som “bare sitt”, som far kan få delta i under mors årvåkne blikk og helst ikke være for lenge alene med, for permisjonstiden er mors permisjon. Jeg gremmes.

Hilsen Ragnhild som er opprørt over hvor kort vi er kommet, og at det er kvinner som står for tilbakeslaget. 

Det er ikke til å unngå – den dagen kan komme da vi har behov for hjelp i hverdagen. Foreløbig greier vi oss fint med våre 77 og 82 år, men vi har ingen garantier for at det skal fortsette slik. Så lenge vi er to er det også lettere å klare seg hjemme, men heller ikke der har vi noen garantier. En ting vet vi helt sikkert, på en eller annen måte vil vi bli tatt vare på hvis vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Men det er slett ikke sikkert at vi vil like eller være fornøyd med den tjenesten som tilbys.

Se til USA og grøss

Jeg har en amerikansk venninne på min alder. Hun er alene, uten familie og er livredd for hva som vil skje med henne den dagen hun ikke kan bo alene i leiligheten sin. Resultatet er at hun spinker og sparer for å kunne få råd til å bo på ett av de rådyre eldrehjemmene som tilbys i landet der alt er mulig så lenge man har godt med penger. Jeg vil ikke på noen måte si at vi er på vei dit her i landet, som sagt er velferdsstaten klar til å gi et tilbud til den som trenger det. Samtidig ser vi at markedet for bedre og dyrere tjenester utenfor det offentlige øker. Nylig leste jeg i Aftenposten om Norges første fem-stjerners eldrehjem til den nette sum av 1,25 millioner kroner i året for den som har kjøpt en andelsleilighet https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/xRke6l/For-en-plass-pa-Norges-forste-femstjerners-eldrehjem-ma-du-betale-1_25-mill-kroner-i-aret. Ikke akkurat et tilbud til hvermannsen. Samtidig er det klart at den som har råd til en slik investering i egen alderdom selvfølgelig må få gjøre det. Det finnes også andre helprivate tilbud i la oss si 4-stjerners klassen, ikke fullt så kostbare, men absolutt bare en mulighet for de få. Det er ikke utenkelig at hvis private kommersielle aktører ikke får drifte sykehjem for kommunene, vil flere helprivate (og svært kostbare) tilbud dukke opp.

Er det et problem at noen få klarer å skaffe seg et ekstra godt tilbud?

Det er selvfølgelig ikke et problem at noen få skaffer seg et bedre tilbud i alderdommen. Problemet dukker opp hvis de helprivate tilbudene blir en sovepute for regjeringen slik at det offentlige ikke lenger behøver den store takten i utbygging. De kommunale sykehjemmene risikerer å sitte igjen med den dårligste kompetansen, ansatte som tar til takke med litt dårligere forhold og derved gir et dårligere tilbud til beboerne. Dette er samme problemstillingen som vi har med private helsetjenester og en helsetjeneste som langsomt utviker seg til å bli todelt. En helsetjenestens A-lag som gir tilbud til de som kan betale for seg, og et B-lag til resten av befolkningen.

Vi er stolte av vårt egalitære samfunn og velferdsstaten

Vi er et samfunn med små forskjeller, noe vi er og bør være stolte av. Når vi ser en utvikling mot større forskjeller så reagerer vi negativt på det. Når det ser ut til å være god økonomi i å bygge ut den private omsorgen så er det et symptom på at forskjellene øker. Ønskemålet må være at de offentlige tilbudene får så gode rammebetingelser at de blir attraktive for de aller aller fleste. Det betyr blant annet mye bedre medisinsk service med dedikerte sykehjemsleger og sykepleiere. Slik det er i dag, i alle fall i de store byene, er det lite attraktivt å være sykehjemslege slik at det ikke er en jobb de aller fleste leger ønsker seg. Likeledes er det for få velutdannete syke- og hjelpepleiere, alt for mye overlates til ufaglærte. Hvis ikke dette blir mye bedre så vil nok flere gjøre som min amerikanske venninne, å spinke og spare for en plass på et minimum trestjernes sykehjem.

Til slutt et lite hjertesukk

Far bodde tre år på sykehjem etter han fikk slag og før han døde. Det var tre år vi gjerne skulle sett han hadde fått slippe. Ikke det at han ikke fikk den pleien han skulle ha – det fikk han. Mange gode hjelpere, stadig forskjellige, som klappet ham på hodet og kalte ham Sverre. Jeg blir så gammel og sur over all denne fornavningen, er det ikke mulig å bruke fornavn på dem man kjenner godt og etternavn på alle andre? Jeg synes nok det rimer bedre med verdighetsgarantien å kalle en gammel mann man ikke kjenner personlig ved etternavn.

Hilsen Ragnhild som er og blir gammel og sur (i alle fall noen ganger)

Kan dere ikke slutte å mase!

Forleden hadde vi en hyggelig kveld med god mat og mye prat om det meste. Vi er 75 + og litt plager hadde de fleste. “Fysisk aktivitet i hverdagen” ble endel av praten uten at jeg tok initiativet. Noen er fulle av “guts”, trener styrke alene og går på partier. Som naturlig er, så er resultatet deretter. En spenstig flott kropp som er i stand til det meste av annen fysisk aktivitet. Når hell og flaks også legges til, så er den videre alderdom lovende. Jeg har en annen venn som sier han har det mye bedre enn fortjent. Jeg svarer at hverken han eller jeg fortjener noe som helst, men jeg forstår hva han mener. Han går tur i gatene når han føler for det, ellers gjør han nøyaktig hva han har lyst til uten tanke på tabloid-avisenes stadig helse-råd. Ja, hva så? Blant de fleste jeg har kontakt med, er kunnskapsnivået om sammenhengen livsstil og helse så bra at jeg uspurt lar temaet være. Dårlig samvittighet for et eller annet, er en folkesport i alderdommen. Noen av oss, kanskje litt eplekjekt, bør la være å fyre opp under dette. Uansett hvilke valg vi gjør, så lenge de er bevisste, la det være slik.

“Vi blir ikke lykkelige av å trene”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Venn og inspirator, Yngvar Andersen, er klar på at det blir vi neppe, når han på treningssamlinger blir spurt om vi blir lykkelige når vi trener. Lykke er et stort ord, men av og til, spesielt ute i naturen, kan jeg føle en skikkelig glede. Kanskje det er “glimt av lykke”?  Bildet av gamledoktern som er en slags intro idag, skal si noe om vel 3 år med noe som kanskje av mange oppfattes som en temmelig crazy aktivitet. På en samling med seniorer møtte jeg for første gang Anne fra “Mykje Meir” i Asker. En kort intro med boksehansker har ført til 3 års avhengighet. Anne var kick bokser på høyt nivå og at hun orker dette er strålende for meg. Noen ganger greier jeg ikke hver uke, men jeg prøver å stille opp på treningssenteret i Asker regelmessig. Jeg bokser mot “putehansker” og hun slår heldigvis ikke tilbake. Jeg kjøres hardt og lærer noe nytt hele tiden. Det jeg sliter mest med er å få med hele kroppen i slagene. At det blir mye moro og latter skylles selvsagt min uortodokse stil.  Kondisjon, balanse, styrke og utholdenhet kan selvsagt trenes på andre måter enn boksing. Av andre festlige ting, hva med swing-dans, trampoline, slalåm, en rekke ballspill, for å nevne noe i fleng? Mitt poeng er: Finn på noe du synes er moro! Det er aldri for sent med aktiviteter som har noe med barnlig glede å gjøre.

Hilsen Thor-Øistein som neste gang skal skrive om “boksing som terapi” ved nervesykdom.

For tre år siden skrev jeg et blogginnlegg etter å ha vært i begravelsen til Fredrik Fasting Torgersen. Den gangen var det mitt og mange andres håp at saken skulle bli gjenopptatt for endelig å få en rettferdig sluttstrek. Det har så langt ikke skjedd, men etter å ha lest Kronikken til Cato Schiøtz i Aftenposten har jeg et velbegrunnet håp om at nå må det skje https://www.aftenposten.no/…/En-gjenapning-av-Torgersen-saken-er-et-bidrag-til-a-repa… Fredsrik Fasting Torgersen ble dømt til livsvarig fengsel i 1958 for drap på en ung kvinne og ildspåsettelse i Skippergaten i Oslo. Han ble løslatt etter 16 år i fengsel i 1974 og har siden sammen med en rekke støttespillere, blandt andre min mor som den gang var formann i Den norske Forfatterforening hvor FFF ble medlem, arbeidet for å bli frifunnet.

Justismord har skjedd og kommer dessverre til å skje igjen

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv jurister er ikke ufeilbarlige, de kan gjøre feil, men har dessverre veldig vondt for å innrømme det. Noen ganger må de imidlertid godta at feil er begått og innstille på full frifinnelse. Vi som er opp i årene husker godt både Per Liland-saken og Fritz Moen-saken, begge ble frikjent etter endt soning (Moen døde under soning). Men disse to er på ingen måte de eneste, det kan listes opp en rekke uskyldig dømte som er blitt frifunnet etter gjenopptagelse av saken.Saken til Torgersen er i så måte enestående i at Gjenopptagelseskommisjonen, etter mange fremtredende juristers mening på feilaktig grunnlag, har nektet gjenopptagelse. Man kan undre seg over om det ikke er juridisk prestisje som overkjører menneskelige hensyn.

Mange fremtredende jurister og vitenskapspersoner sto opp for Fredrik Fasting Torgersen

Torgersen hadde mange som trodde på ham og holdt fast på hans uskyld. De mest kjente fra det juridiske miljøet er Professor dr. juris Ståle Eskeland som er død, førstelagmann Nils Erik Lie og Advokat Cato Schiøtz. Men også fremtredende vitenskapsmenn som Professor dr.med. Per Brandzæg (som døde for et år siden) sto på barrikadene for FFT og plukket de såkaldte bevisene mot ham i stykker ett for ett. Dette imponerte ikke juristene i gjenopptagelseskommisjonen. Jeg husker spesielt et utsagn fra en av advokatene som spurte ut Professor Brandzæg under en høring om saken: Vitenskapen får si hva den vil, her gjelder jussen. Dette tyder ikke akkurat på søken etter sannheten, heller at mange jurister lever i sin egen boble, full av juridisk prestisje og uten respekt for medisinsk eller annen vitenskap. Torgersen ble dømt mye på grunnlag av medisinske vurderinger av de såkaldte bevisene, beviser som medisinen i dag forkaster fullstendig. Merkelig at Gjenopptagelseskommisjonen ikke har kunnet godta at endel medisinske sannheter fra 1958 i dag er helt utdaterte?

 Det er aldri for sent å si unnskyld

Norge har ved flere anledninger bedt om unnskyldning for uretter som er begått tidligere. Dette gjelder ikke bare åpenbare justismord som Liland- og Moensakene, men urett begått mot Nordsjødykkerne, mot Samene, Osvaldgruppen og andre utsatte grupper som er blitt neglisjert og mishandlet av samfunnet. Nå er det på tide at rettssystemet sier unnskyld til Fredrik Fasting Torgersen, tre år etter han døde og 60 år etter at han ble dømt til livsvarig fengsel og sikring for et drap han etter svært mange jurister og vitenskapspersoner ikke kunne ha begått.

Hilsen Ragnhild som håper å få igjen troen på det norske rettsystemet

Ja, hva skal jeg svare?

Noen golfrunder blir det fortsatt. En av de siste sommerdagene forleden gikk jeg kanskje den siste runden for i år. I løpet av vel 4 timer blir det anledning til å prate om det meste. Hva er vel mer naturlig enn å snakke om helsa og litt om kosttilskudd. Markedsføring med tildels voldsomme helse-påstander har ført til at mange er nysgjerrige og mange prøver seg frem. Denne gangen var det et kosttilskudd som inneholder aminosyren L-arginin. Jeg var klar over at kroppsbyggere har vært innom dette som en snarvei til suksess, men det var alt. Jeg lovte å sjekke litt i litteraturen, for så å komme tilbake senere.

Hva fant jeg så?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

L-arginin er en aminosyre som er en viktig byggesten i dannelsen av alle kroppens proteiner. I 1998 fikk amerikaneren Ignarro Nobellprisen bl.a. for sin forskning rundt viktigheten av denne aminosyren i kroppen. Som barn er vi avhengig tilførsel av arginin i kosten, men etter hvert produserer vi noe selv. Tross dette, er vi selv i voksen alder avhengig av arginin i et allsidig kosthold. Spiser vi regelmessig, fisk, kjøtt, egg, meieriprodukter, bønner og linser, er vi godt dekket. Professor Ignarro skrev i 2005 i en artikkel at arginin “var kritisk viktig for å redusere blodtrykket og for å fremme den totale hjerte-kar-helse”.(min oversettelse). Det angis nå omlag 10 000 vitenskapelige artikler som omhandler L-arginin og dens fysiologiske egenskaper. Disse gir ikke noe grunnlag for å anbefale L-arginin som tilskudd. Selvsagt har det likevel blitt en storindustri som prøver å fortelle oss at vi ikke får tilstrekkelig L-arginin i oss med et godt kosthold. Det er ikke den sykdom eller plage som disse tilskuddene ikke kan forebygge eller behandle. Det være seg alt fra Alzheimer, diabetes-2, hjerte-kar-sykdommer, immunsykdommer, kreft til impotens. 

Det er nyttig å se litt nøye i kortene.

EU’s Vitenskaps -komite, EFSA  kom med en grundig utredning i 2011. De var temmelig klare i sin konklusjon at L-arginin som kosttilskudd ikke har noen dokumentert effekt. Helsepåstander var med andre ord ikke vitenskapelig underbygget for en godkjennelse. Hvorfor vi ikke har et regelverk som bremser en slik markedsføring, forstår ikke jeg. Det ble også nevnt at mulige bivirkninger heller ikke var skikkelig utredet. Alvorlige bivirkninger er etterhvert rapportert, særlig for de eldste. 

Hva blir så lege-svaret til en venn?

Egentlig burde det være greit. “Les det jeg har skrevet her, så får du avgjøre selv”.  Litt mer hyggelig er jeg nok, og kommer til å si at det gode kostholdet med fisk 2-3 ganger i uka, kjøtt, melkeprodukter, egg, og kanskje noe linser og bønner, da har du den beste sikringskost uten noe behov for dette kosttilskuddet.

Hilsen Thor-Øistein som brukte ett par timer for “å lese seg opp”.

Jeg har en venninne som har alle de ingredienser som skal til for å avholde en huskonsert: En god venn som er en kløpper på klaver, en fantastisk jazzpianist (er nok egentlig profesjonell), et flygel (arv etter svigermor) og en leilighet med et stort åpent rom. I tillegg stor gjestfrihet, venner som elsker jazz fra gamle dager og et trommesett etter sin avdøde ektemann. Den klaverspillende vennen med stor kjærlighet til jazz spiller mer enn gjerne for et lydhørt publikum, og har også med seg bassist og trommis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På huskonsert 

Vi var invitert til Jazzaften med servering av suppe i pausen. Nærmere 50 forventningsfulle jazzelskere 70+ troppet opp og benket seg foran og ved siden av flygelet. Og vi fikk alt vi ønsket oss og mere til. Oscar Peterson og Errol Garner inspirert, Frank Sinatra oppjazzet osv osv. Med andre ord all den musikken vi er vokst opp med og som kunne hensette oss til en ungdomstid for lenge lenge siden. Trioen spilte først en time som gikk alt for fort, så pause (med suppe og foccacia) og så en time konsert igjen. Til slutt “ønskekonsert” hvor ønskene haglet over musikerne som mer enn gjerne stilte opp. Det ble en magisk aften, så full av musikalitet og minner sammen med gamle (og noen nye) venner. Rikelig tid til prat før konserten startet og i pausen, og et herlig felleskap i musikken.

Huskonserter før i tiden

Når jeg tenker på huskonserter så tenker jeg først og fremst på krinolinekledde unge damer som sitter ved et spinett og spiller klassiske melodier til et publikum stort sett bestående av famle tanter og onkler. Eller en ung mann som spiller piano med den samme vakre damen som synger for å underholde samme typen publikum. Slik er det selvfølgelig ikke lenger. Men huskonsertene blomstrer, enten via invitasjoner på facebook eller oppslag i nærmiljøet. Når jeg googler huskonsert finner jeg alt fra konserter i private hjem, naturlig nok med begrensede plasser, eller nærmiljøkonserter i grendehus eller liknende.

En annen form for huskonsert

Vi har barnebarn som synger og spiller. På familiesamling lille julaften blir de oppfordret til å fremføre noe i bytte med en bok. Her blir det også sang og musikk, uten flygel og med langt mindre plass,  ikke 50, men 20+ tilhørere. Dette er konsert som gleder foreldre og besteforeldre stort. Vi har også gleden av å få være med på konsert med barnebarn i musikkskolens regi. Konserter som viser ekte spilleglede både hos de unge musikerne og tilhørerne.

Huskonsert som fellesskap og en annen form for underholdning

Vi underholdes så det holder. Knapt en time går uten en eller annen form for underholdning og har vi ikke annet fore så griper vi til telefonen eller annet digitalt verktøy. Underholdning i et fellesskap gir oss så mye mer. Teateret er på ingen måte utkonkurrert av filmen og TV, opplevelsen av levende musikk i en konsertsal gir oss mer enn Spotify og Tidal. For oss å komme sammen med familie og / eller venner og nyte musikk sammen gir en ekstra dimensjon til selve musikkopplevelsen. Det følte jeg sterkt da jeg satt og vugget i takt med musikken sammen med venner i stuen til min venninne.

Det er ganske mange av oss.

Idag er det vel 222 000 norske innbyggere 80 år eller eldre. Vi blir stadig flere  og såkalte fremskrivninger antyder 700 000 i denne aldersgruppen i 2060. Mye kan skje i verden på 40 år og vi som er litt eldre får i hvertfall neppe oppleve det. Levealderen har økt jevnt og trutt og dagens 80 åring er i snitt friskere og sprekere enn for noen 10 år siden. Legevitenskapen hjelper oss med nye hofter, knær og skuldre og akutt- inngrep gjør at flere overlever hjerte-infarkt og hjerneslag. Vi spiser noe sunnere og vi er flinkere til å bevege oss. Når det gjelder det siste har mange likevel et stort forbedrings-potensiale.

Gamle venner prater.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste ukene har det blitt et gjenmøte med gamle venner.  Vi  som begynte å studere medisin i Oslo i midten av 50-åra så hverandre på Soria Moria. Dvs, av oss 100 som startet, var svært mange døde, endel var for syke til å komme og andre var bortereiste. Men 30 kom og halvparten med ledsagere. 2 uker senere møttes halvparten av et russekull på 24 stykker på Eidsverket på Bjørkelangen.  Vi spiste deilig mat og gikk skogstur sammen. Langsomt og rolig i snilt pratetempo. For noen dager siden var vi 5 gamle venner som stadig ser hverandre, enda en gang sammen. Det ble oppdateringer etter en fin sommer for oss alle. I etterkant ser jeg at disse tre forskjellige treffene hadde mange av de samme tangeringspunktene.

Hva pratet vi så om?

De fleste gikk raskt over egne plager og sykdom. Det ble heller litt om hvor bra hofteproteser fungerte, hvor bra vi fungerte etter utblokking av hjertets kransarteriet med stenter, osv. Praten gikk raskt over til alt som er oppe i tiden. Det gikk fra Sverige Demokratene til integrering av innvandrere i Norge. Det ble ikke mye annerledes enn slik det var for 20 år siden, og takk og pris for det. På ett eller annet tidspunkt kom likevel praten inn i den realitet at for de fleste av oss var vi inne i den siste 10 års bolken av livet. Det ligger i sakens natur, at åpenhet og ærlighet her var noe varierende. Vi var enige om å ta en dag om gangen og vi var enige om at vi alle var opptatt av de nære relasjoner. Det er så lett å harselere over vår opptatthet av feks barnebarna, men det får vi heller leve med. De fleste samtalene endte opp med gleden av å være aktive på alle måter, så langt kreftene hold. Det være seg intellektuelt eller fysisk. Om vi lever lenger med det, får være så sin sak, men vi har det bra så lenge det varer. Thoralv Maurstad ga på Torp i NRK uttrykk for at ” å avslutte det hele mens han var på scenen “, det var hans ønske. Jeg tror de fleste av oss er der.

Hilsen Thor-Øistein, noen dager bare gammel og noen litt yngre.

Med stigende forbauselse hørte jeg debatt på Dagsnytt atten mellom Heidi Nordby Lunde på den ene siden og Arild Grande og Mette Nord (Fagforbundet) på den andre. Heidi Nordby Lunde poengterte at hun ønsker en debatt om sykelønnsordningen uten å ta stilling til virkemidler som karensdager eller avkorting. De to andre følte seg tydelig provosert og nektet kategorisk å diskutere noe de oppfattet som et angrep på arbeidsfolk og en krigserklæring. Når vi er kommet dit hen at politiske motstandere ikke kan diskutere reelle synspunkter, men forsvinner ned i skyttergraven, ja da ligger vi dårlig an.

Stor forskjell på kort- og langtidsfravær

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Korttidsfraværet har liten betydning for vår felles økonomi ettersom det beskostes av arbeidsgiverne. Desto viktigere er korttidsfraværet for den enkelte bedrift, særlig småbedrifter. Langtidsfraværet derimot koster staten enorme summer i milliardklassen hvert år. Det er enormt viktig å sette inn tiltak med tanke på all slags fravær, noe som debattantene Arild Grande og Mette Nord ikke var villige til.

Korttidsfravær – her definert som fravær i arbeidsgiverperioden – 16 dager

Når vi tenker på kortidsfravær, f.eks. det som på folkemunne kalles “tredager-en” er det kanskje ikke urimelig å tenke karensdag(er), når det gjelder lengere og langtidsfravær er det vel andre virkemidler som må diskuteres, noe Heidi Nordby Lunde var inne på. At Norge har et skyhøyt sykefravær sammenliknet med andre land er et ubestridelig faktum. Vi har en meget sjenerøs sykelønnsordning, kjempet frem med den gode hensikt å utjevne forskjellene mellom “arbeidsfolk” og funksjonærer. Før 1978 var det slik at arbeidere mistet lønnen sin de første dagene de var syke mens stats- og kommuneansatte funksjonærer fikk full lønn under sykdom, en klar urettferdighet. Det ser også ut til at sykefraværet synker i perioder hvor det er konkurranse om arbeidsplassene, mens det stiger når det er etterspørsel etter arbeidskraft. Det er forskning som viser at trivsel og god ledelse i en bedrift fører til mindre sykefravær. Det er liten grunn til å tro at ansatte i en velfungerende bedrift med god og tilstedeværende leder er mindre syke enn andre. Det er imidlertid sannsynlig at god trivsel gjør at småplager overses og at de ansatte går på jobb selv om de ikke føler seg helt på topp. Dagsavisen publiserte i desember 2017 en artikkel som tydeliggjør hvor viktig nærvær er for en bedrift og for å få ned fraværet. http://https://www.dagsavisen.no/oslo/nerver-ga-mindre-fraver-1.1070523. Eksempelet er fra en type bedrifter som vanligvis har meget høyt fravær, mange kvinnelige ansatte med tungt fysisk arbeid, nemlig sykehjem. Ved hjelp av fokus på nærvær, samarbeid, hvor vesentlig det er at flest mulig er på jobb for at det ikke skal bli en uforholdsmessig stor belastning for dem som er på jobb når flere er syke, lyktes det bedriften å redusere fraværet dramatisk. Med nærvær tenker jeg på ledelse med god og direkte kontakt med de ansatte, ledere som er villige til å diskutere mulighet for andre og kanskje lettere  arbeidsoppgaver i perioder, men også ansatte som har et så godt forhold til arbeidsplassen sin at de gjør hva de kan for å unngå å være borte. 

“Svenske tilstander”

I Sverige er det innført en karensdag og 80% lønn under sykdom. Dette kan se ut til å ha ført til en sterk reduksjon i sykefraværet – nær halvparten av det vi har i Norge. Det at det nå er så stor forskjell på Sverige og Norge skulle tyde på at en mindre sjenerøs ordning enn vår med full lønn under sykdom, ville ha betydning for fraværstatistikken, i alle fall korttidsfraværet. Det er merkelig at bare det å nevne andre mulige ordninger for sykelønn, får i stand full skyttergravskrig. .

Vi må tørre å ta diskusjonen

Tilbake til Dagsnytt 18. Det er forstemmende at det skal være så vanskelig, ja direkte politisk ukorrekt å ta en diskusjon om mulighetene for å redusere en meget stor utgift på statsbudsjettet og et stort problem for små og mellomstore bedrifter.  Når langtidsfraværet diskuteres er vel strukturelle forhold mye viktigere å ta tak i enn å diskutere karensdager. Som linken til Dagsavisen tydelig viser er det mange strukturelle grep som kan og bør tas, men selv det er ikke fagforbundet og Grande villig til å diskutere. 

Hilsen Ragnhild som ønsker en åpen og fordomsfri debatt om temaet.

Jeg leser i gårsdagens Aftenpost en halvsidig, fargelagt annonse som reklamerer for helsesjekk ved ultralydundersøkelse, enten av ett organ eller flere organer. Ved å google eieren/drifteren av instituttene som tilbyr dette finner jeg at det er en meget velrennomert røntgenlege som enten selv, eller andre som han har lært opp foretar undersøkelsen og tolker resultatene. Ultralyd kan være et treffsikkert diagnostisk verktøy i øvede hender og ved at øynene som ser er trenet i å tolke resultatene. Men er det nyttig at ellers friske mennesker skal bestille time og få foretatt en ultralydscreening uten medisinske problemstillinger? Jeg, og sikkert mange med meg mener nei.

Ultralyd som screeningmetode

Jeg er ikke i tvil om at angjeldende røntgenlege er meget dyktig og har lang erfaring i å tolke ultralydbilder. Når han får en ellers frisk person til undersøkelse vil han alt etter hva vedkommende ønsker, ta ultralyd av ett organ eller flere og det kan sikkert hende at han finner noe som kan vise en mulig sykelig tilstand. Personen blir da meget ordentlig henvist til sin fastlege som igjen henviser til videre undersøkelser. Det mest sannsynlige resultatet er at spesialisten hun er henvist til ikke finner noe galt og hun kan puste lettet ut. Er dette god bruk av helseressurser? “Pasienten” har uroet seg for at noe skulle være veldig galt (kreft) og får dette avkreftet. Men ingen kan garantere at hun ikke 1 måned senere får symptomer som kan være en alvorlig sykdom som hun kanskje overser fordi hun nettopp har vært til en helsesjekk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Farer ved generelle helsesjekker

At helsesjekken ikke må bli en sovepute som gjør at vi overser symptomer som kunne vært verd å oppsøke lege for, er vel de fleste klar over nå. En annen uheldig bivirkning er faren for overbehandling. En rekke små avvik som oppdages ved blodprøver tatt usystematisk “for sikkerhets skyld” eller ved f.eks. ultralyd, kan føre til helt unødvendige behandlingsregimer. Vi vet godt at all behandling som virker har bivirkninger, så når vi behandler må vi vite at fordelen ved å behandle er så mye større enn den lille faren for bivirkninger. Hvis behandlingen derimot er unødvendig, mer for sikkerhets skyld, er det større grunn til å vurdere risikoen ved behandlingen.

Fagmiljøer advarer mot generelle helsesjekker

Når det gjelder helsesjekker så har ledende medisinske fagpersoner for lenge siden sagt at generelle helseundersøkelse av friske personer er unødvendig og i verste fall skadelig. Jeg ser da bort fra spesifikt rettede undersøkelser som celleprøver med tanke på livmorhalskreft og undersøkelser av personer som er i en risikosone for spesielle sykdommer. Når det gjelder mammografi er meningene delte, slett ikke alle eksperter sier dette er udelt fornuftig, mye tyder på det motsatte. Allikevel dukker det stadig opp nye tilbud om helsesjekk med argumenter som “du sender jo bilen din til EU-kontroll..” Private institutter lever godt på menneskenes iboende engstelse for sykdom/for at det skal være noe i veien. Og vi går fem på – det virker så troverdig og riktig å sjekke kroppen regelmessig som om den var en bil som trengte service. Forebygging er bedre enn behandling heter det ganske riktig, men vi skal vite hva vi forebygger og gå målrettet til verks. Den beste måten å forebygge på er etter mine begreper en noenlunge sunn livsstil og ikke unødvendige helsesjekker. Hvis vi har plager som ikke går over skal vi selvfølgelig søke lege, det er mer nyttig enn å sjekke blindt.

Hilsen Ragnhild som mener alle undersøkelser må være målrettet etter medisinsk vurdering.

Nå er det tid for får-i-kål !

Det er ikke til å tro, nå er lagrene med lammekjøtt så store at vi har begynt å bruke kjøttet  til reve-for. Sauebøndene i Sør-Norge trapper ned, ikke minst pga  ulven. I resten  av Norge blomstrer saueholdet i den grad at produksjonen er større enn vårt mat-behov. Bøndene får statlig tilskudd for hvert fødte lam. For meg blir det selsomt å fore reven med subsidiert kjøtt. En annen sak er at vi ønsker en nedtrapping av pelsdyr-næringen. I snitt spiser vi 5 og halvt måltid med kjøtt i uken mens alle helseråd tilsier at vi burde redusere dette til fordel for fisk. De vel  5 kjøtt-måltidene i uka er hovedsakelig kjøtt fra svin og kyr samt noe fjærkre.

Er det noe galt med svinekjøttet?

I gamle-dager da jeg vokste opp på landet ble grisene foret med mat-skyller (avfall og rester), dårlige poteter og rotfrukter ellers. De gikk ute store deler av året og ble ikke spesielt feite. Idag står de fleste i trange binger og fores med kraftfor. Selvsagt  er det unntak. Vi kan lese om den glade Grøstad gris som går ganske fritt og får hvertfall epler de siste par ukene før slakting. Den “moderne gris” er ikke spesielt fet og selve kjøttet er egentlig magert. Skjærer vi bort “kant-fettet”, så blir det et ganske sundt og fettfattig måltid. Men det er egentlig ikke det som er min agenda idag. Såkalt fabrikkoppdrett/produksjon av av svin på kraftfor har en miljø-side. Mesteparten av kraftfôret er produsert fra mais og fraktes halve kloden rundt for å ende opp i norske grisehus. Denne effektive griseproduksjonen har nå endt opp med store lagere av dette kjøttet også, dette til tross for all kjøtt- og pølsespisingen vår. Blir dette reve-for også? I midt hode er nå 2 ting temmelig klart. Vi må spise mer lammekjøtt og vi må produsere mindre grisekjøtt.

Så litt mer om lammekjøttet.

Særlig i de 3 nordligste fylkene tas sauene rett ned fra beite for slakting. De som påstår at de har de fineste smaksløker, hevder at dette lammekjøttet smaker best. At det det attpåtil er best for helsa vår, sies også. Flere produsenter som Lofoten- og Lyngen-lam garanterer at det er slik det foregår, uten kraftfor de siste ukene for å få opp slaktevekten. Jeg er ingen stor matlager, men jeg har fått med meg det er mange flere muligheter enn lammesteik og får-i-kål. Vår lokale slakter (Strøm Larsen) har mange typer lammekjøtt med oppskrifter.

Hva med radioaktivitet i kjøtt fra beitende dyr?

Ulykken i Tsjernobyl i 1986  førte til ganske stort nedfall, særlig i Midt-Norge. Beitende dyr fikk i seg store mengder radioaktiv cesium. Det ble funnet i lav og ellers i planter og sopp. Radioaktivt cesium har en halveringstid på 30 år. Opland fylke var spesielt hardt rammet og fremdeles sjekkes slaktekjøtt av strålevernet. Finnes radioaktivitet, “fores dyra ned” med kraftfor, slik at  det ikke foreligger noen helse-risiko.

Hilsen Thor-Øistein som helst spiser kjøtt fra dyr som kommer rett fra beite