For noen dager siden arrangerte Lars Kolsrud et møte på Olympiatoppen for fremtidens støtteapparat i toppidretten. Noen av oss “forhenværende” var invitert. Nå så jeg igjen Thorbjørn Løkken, solbrun og veltrimmet. Men la oss snu tiden tilbake til 1987. Verdensmesterskapet i Oberstdorf i De Nordiske Skigrener var som ofte ellers, vellykket for oss nordmenn. Overraskelser har vi sans for. 24 år gammel sto Torbjørn Løkken fra Biri for en av disse. Etter et ikke alt for vellykket hopprenn, tok han igjen vel 2 minutter i sporet og om kvelden ble han hyllet øverst på seierspallen som verdensmester i kombinert. Jeg var der som lege. Når jeg nå skal fortelle litt om Torbjørns historie, så er det viktig å understreke at han svært gjerne lar meg gjøre det. Men litt tilbake til Oberstdorf. Fra å være litt i skyggen av andre, var han nå i fokus. Bli og utadvendt og hoppende glad på alle måter. Han ble selvsagt medienes yndling. Han vant World Cup også dette året og toppet karrieren med å vinne i Holmenkollen i 1999. 27 år gammel ga han seg i 1990.
Thorbjørn vokste opp på et småbruk. Faren tråkket opp løyper og lagde skibakker og Thorbjørn ble god.Han gikk på tryne og brakk litt her og der, men det var endel av det hele. Utadvendt har han alltid vært og venner ble det mange av. Hva ble det så til etter de fine og vellykkete årene som skiløper? 27 år gammel var motivasjonen for toppidrett over. Det ble ett par år med idrettsfag og deretter sykepleieutdannelse med fine karakterer. Thorbjørn forteller at det ganske klart ballet på seg en rekke utfordringer i livet som ble i overkant av hva han kunne mestre. Vi kan selvsagt spørre oss selv om videre kontakt med idrettens støtteapparat etter endt karriere hadde kunne bistått han. Han taklet hvertfall ikke livet. Det ble pillemisbruk, alkohol, narkotika i alle former og alt falt i grus. Jobb, økonomi, familieliv og total helsekollaps. I 2012 var man døden nær med begynnende total organsvkt. Han var ikke ikke i stand til å stå på beina.
Så startet “gjenopplivingen”.
Torbjørn hadde vært gjennom flere forsøk på avrusing og behandling, men fånyttes. Han beskriver tilværelsen som stusselig. Men endelig, knapt i stand til å stå ser han seg selv i et speil og fastslår at denne elendighet nå var brakt til endepunktet i 2012. Han er helt klar på at denne viljen han nå mobiliserte var det avgjørende for å vende tilbake til livet. Lengevarende avrusning og støtte- behandling var også en viktig premiss for “comeback”.
Torbjørn idag.
Han holdt et fint, velformulert foredrag for oss. Å blottlegge seg selv slik han gjorde, bringer selvsagt frem emosjoner. Han taklet det også. Han er idag nygift, han har et fint forhold til barna sine, han har nettverk og venner. Han holder viktige foredrag og har planer for arbeide videre. De nfine dagen ble avrundet på tribunen på Bislett Games og en klem da vi skiltes.
Vi har vært på vårmøte i Eldre Legers Forening eller som vår leder så treffende kaller det Erfarene legers forening. Tre dager fyllt med ny kunnskap og oppdatering av gammel kunnskap. Alt fra hjerneforskningen som Thor-Øistein har skrevet om, til kirurgi i krigssoner, bruk av tvang i psykiatrien, utviklingen av ultralyd i fostermedisin og enda mye mer. En lydhør forsamling av leger fra ca 70 år og oppover, som stilte relevante spørsmål og var enige om at dette var spennende å være med på.
Det er gjort forskning på eldre menneskers evne til å lære og det ser ut til at lære kan vi, men vi trenger mer tid enn unge mennesker. Samtidig kan vi nyttiggjøre oss mange års erfaring som kan kompensere noe for at klisterhjernen ikke lenger er det den var. Selv var jeg med på et prosjekt i regi av psykologisk institutt for noen år siden. Der oppdaget jeg at jeg kunne lære meg lange rekker med ord, startet med 20 og avsluttet med 90, ved trening. Ved starten var jeg ganske sikker på at jeg ikke ville kunne klare å lære meg 90 ord utenat, men det kunne jeg altså ved hjelp av en snedig teknikk. Samme prosjekt har også vist at hjernen vår er plastisk og derved kan utnyttes mye bedre enn vi tror og at vi gamle lærte som de unge, men mye langsommere.
Noe er vanskeligere enn annet
Vi i 70-80. årene er ikke vokst opp med data – selv våre barn er ikke det mens barnebarna håndterer nettbrett og smarttelefoner med den største selvfølgelighet. Nylig skiftet jeg mobiloperatør ut fra den tanken at monopol på en tjeneste er ikke bra og kanskje jeg kunne spare noen kroner. Et slikt skifte er ikke for pingler og slett ikke for 76-åringer. Det krevde mot og stayerevne og tålmodighet. I forbindelse med skiftet har jeg hatt nærmest daglige samtaler med diverse kundebehandlere både i det gamle og det nye selskapet. Og det skal de ha, selv om jeg tror de sukket litt innvendig over denne gamle damen som spurte og grov, så var det ikke tegn til utålmodighet, bare vennlig hjelpsomhet. I tillegg klarte de å geleide meg gjennom disse mystiske nettdataene på en slik måte at jeg til slutt fikk det til. Dere skal vite at det er enormt tilfredsstillende å få det til med litt hjelp og mye tasting og knoting på egen hånd. Mitt budskap er, data er helt ufarlig og veldig nyttig slik at alle burde sørge for å lære seg det mest nødvendige.
Vi vet at 2/3 av oss sitter for mye idag. I snitt sitter vi 10-11 timer per dag. Mye av dette er sammenhengende sitting. Få reiser seg opp ofte nok for en liten vandring rundt. Det hadde evt stoppet de negative helse-effektene ved uavbrutt sitting. De siste årene har mye forskning vist at stille-sitting øker sjansene for sykdom og for tidlig død. Regelmessig fysisk aktivitet gir oss en sprekere kropp og idag skal jeg fortelle om hva som skjer i hjernen vår.
Ekteparret Moser fra Trondheim fikk Nobel-prisen i medisin for sitt arbeide som fortalte om hva som skjer når vi feks orienterer oss i omgivelsene. En struktur som ligger på innsiden av tinningen på begge sider heter Hippocantus. Det er det greske navnet for sjøhest og det er likheten med denne som er opphavet til navnet. Etterhvert vet vi at Hippocampus er vesentlig for ikke bare vår orienteringsevne, som Moser viste, men også evnen til å lære og huske. Særlig gjelder dette korttidshukommelsen. Det er nå vist at størrelsen på denne delen av hjernen også sier noe om dens evne til å fungere normalt. Dette kan vurderes ved såkalt MR (som ikke er rtg. men kan minne om det.) I april 2018 publiserte University of California en studie som viste at tykkelse på tinninglappen hvor Hippocampus sitter, var tynnest hos de som satt mye. Dette i motsetning til de som var mer fysisk aktive. Forskerne mener også at jo tykkere denne delen av hjernen er, jo bedre fungerer vår lære-evne og hukommelse.
Tredemølle ved arbeidspulten?
Først vil jeg fortelle om 34 high school elever som i vel 30 uker arbeidet ved såkalte hevepulter. Dvs de sto for det meste og arbeidet. Forskerne mente at deres lære-evne og hukommelse bedret seg betydelig. Det er flere år siden at enkelte store arbeidsplasser i USA innførte noe liknende. Noen ikke bare sto på gulvet ved arbeidspulten, men kunne ha et vippebrett eller en enkel tredemølle. Det ble funnet at dette førte til mindre muskelplager, mindre sykdom, bedre trivsel og høyere effektivitet. Jeg så et sted at enkelte hadde gått 5-10 km på en arbeidsdag!
Jo mer og hardere du trener, jo friskere blir du ????
Jeg sier det med en gang. Trener du mye og hardt blir du sprekere, men om du blir friskere og lever lengere enn den moderate mosjonist er høyst usikkert. Jeg har nå fortalt om hva den jevne daglige aktivitet gjør med folkehelsa generelt. Det gjelder både vår hjerne- og muskel-helse. Noe så enkelt som en “prate-tur” regelmessig, burde vi alle få til.
Det er ingen hemmelighet at jeg har vært en venn av Arbeiderpartiet i mange år. Nå begynner vennskapet å slå sprekker, i alle fall på noen områder. Jeg har med forbauselse og noe bestyrtelse fulgt med på innvandringspolitiske talsmann Masud Gharahkhanis bestrebelser på å være tøff og helst mer restriktiv på innvandringsfeltet enn kollega Jon Helgheim fra FrP. Er det å bli enda mer populistisk enn FrP APs nye strategi for å få velgere?
Stortinget er på linje med det norske folk når de går inn for en streng og rettferdig asyl- og flyktningepolitikk. Det som tidligere skilte FrP fra AP var at AP la til ordet human. Jeg håper og tror at hoveddelen av det norske folk ønsker en human asylpolitikk. Da Gharahkhani ble intervjuet i forbindelse med hans nye verv var det nærmest umulig å få ham til å gå med på at flyktningepolitikken skulle være streng og rettferdig OG human. Intervjueren gjorde gjentatte forsøk på å få ham til å si ” og human”. At han først og fremst går inn for streng har han vist ved stadige uttalelser i aviser og andre medier, det er streng han vil være, ikke human. Jeg har store problemer med å se forskjellen på ham og innvandringssynet til FrP.
Ny innvandringstalsmann i FrP
FrP slutter ikke å forundre meg med sine populistiske utspill. Det siste var Jon Helgheim som uttalte at norsk statsborgerskap deles ut som sukkertøy. I beste sendetid på NRK lot han oss forstå at flyktninger velter inn over våre grenser og får statsborgerskap som sukkertøy. Han så fullstendig bort fra at for å få norsk statsborgerskap må man ha bodd i Norge i 7 år, bestå en norsktest og en samfunnstest av ganske betydelig vanskelighetsgrad. Ville være interessant å se om Helgheim ville bestå den testen. For å være snill tilskriver jeg hans hårreisende uttalelser på konto for ungdom (36 år) og umodenhet.
Som tidligere og kanskje fremtidig venn av arbeiderpartiet.
Jeg håper at Gharahkhani besinner seg, gir opp sin populistiske rolle og sier noe fornuftig om hvordan vi som et HUMANT samfunn skal behandle våre medmennesker, enten de kommer fra Somalia, Iran eller Sverige. F.eks kan han si noe om at Arbeiderpartiet som et solidarisk parti kan støtte barn og unge, oppvokst i Norge med norsk som språk og la dem få bli i landet. Men det er kanskje for mye forlangt. Slik han fremstår i dag kunne han like godt vært fra FrP
For noen uker siden ble det publisert data som viser at skolebarn sitter i ro mer enn 70 åringene her i landet. Hvor lite er egentlig det? Vi vet at uavbrutt sitting er helseskadelig. I snitt sitter vi voksne 10-11 timer i døgnet. Når det nå er vist at barna er i mer ro enn dette, er det grunn til uro. Vaner/uvaner vi tillegger oss tidlig i livet, fortsetter gjerne. En rekke sykdommer opptrer hyppigere og vi får et kortere liv. Kanskje mest virker stillesittingen inn på vår fysiske form. Vi orker mindre og gir oss selv mindre muligheter til å leve et aktivt liv. 2/3 av den voksne befolkningen beveger seg alt for lite. Vi har lett for å bli lurt av det vi ser. Vi fryder oss over gutter og jenter som spillet fotball, går på ski osv, men når vi får vite at det store flertallet ikke har det slik, er det grunn til ettertanke.
Hadia Tajik og Ingvild Kjerkhol fra Arbeiderpartiet tar opp skolebarnas stillesitting i Aftenposten 26 mai 2018. De foreslår nå en “aktivitets-lov” for skolene som skal sikre at at elevene får være fysisk aktive minst en time hver dag. Selvsagt kommer da en rekke motforestillinger. “Dette lar seg ikke gjennomføre og det vil koste masse penger”. OK, forslaget settet fokus på noe viktig og det er all grunn til en bred vurdering. Jeg tror imidlertid mer på andre tiltak.
Fint innspill fra 2 proffer.
2 av våre beste fotballspillere, Caroline Graham Hansen og Mats Møller Dæhli satte også fokus på barns inaktivitet forleden på en prisverdig måte og jeg er spent på hvordan dette følges opp. Jeg har tidligere skrevet en rekke ganger om barneidretten. Jeg har prøvd å ta opp barneidrettens betydning for folkehelsa, at det skal være en sosial samlingsarena, at det skal være moro og at det skal være plass til alle. At dette også legger grunnlag for at noen blir veldig gode og rekrutteres til toppidretten, vel og bra, men er ikke det viktigste i denne sammenheng. Penger til en bred barne- og ungdomsidrett vil med stor sannsynlighet bare være “blåbær” i forhold til hva endring av skolehverdagen vil koste. Blir politikerne enige om dette, må det også legges klare føringer til at det skal være “bredde-idrett for barna”.
Hvorfor ikke en “aktivitets-lov” for gamle?
Nå skal ikke jeg ta fokus bort fra inaktive barn. Men hva med gamle som sitter alene hjemme eller de som er plassert i en stol på sykehjemmet? Dette har også med bevilgninger å gjøre. Dette tar jeg opp en annen gang.
Hilsen Thor-Øistein, fortsatt veldig opptatt av barnebarna
De fleste bruker nå Alzheimer som et samlebegrep for all demens, men det er noen nyanser i dette. Demens betyr at korttidshukommelse blir dårlig, det er vanskelig å orientere seg og å kjenne igjen folk.Depresjon er også etterhvert endel av sykdomsbildet. Alzheimers sykdom utgjør omlag 80-85 prosent av de demens-rammete. Det finnes da avleiringer av et spesielt protein i hjernen. Hos de resterende 15-20 prosent kan en dårlig blodsirkulasjon i hjernen være årsak til demens-sykdommen. Det finnes ingen medisiner som kan påvirke sykdomsforløpet.
Vi regner dag at det er omlag 80 000 demente i Norge. Vel 90 prosent er eldre enn 65 år. Fra 80-85 års alder er omlag 20 prosent rammet. Ca 30 000 er på sykehjem. Men samtidig som antall syke øker, avtar hyppigheten. Dvs, per 1000 innbyggere er det færre demente enn for 10-15 år side. Det økende antall skylles rett og slett at det er flere av oss som blir gamle. At hyppigheten avtar, skylles at vi gradvis er noe flinkere til å tenke på de faktorer som gir oss dårlig hjerte-helse. En sunn aldring for både hjerte og hjerne er: regelmessig fysisk aktivitet, ingen røyking, måtehold med alkohol, spise mye fisk og grønnsaker og at høyt blodtrykk må behandles. I tillegg vektlegges nok søvn og sosialt aktivt liv. Men for all del, uansett hvor flinke vi prøver å være med de såkalte livsstilfaktorer, noen av oss rammes likevel. Arvelige faktorer er også av mer eller mindre betydning for den enkelte.
Så et par eiendommelighter.
Overvekt og høyt blodtrykk kan virke demens-disponerende. I høy alder (75-90 år) kan det se annerledes ut. Enkelte undersøkelser ser ut til å vise at et moderat høyt blodtrykk da kan ha en beskyttende effekt. Enda en grunn til å vurdere bruken av medisiner hos gamle ! Sent i livet kan overvekt ha en liknende positiv virkning.
Hodeskader kan være en risikofaktor.
En dansk undersøkelse fra 2018 har vist at en kraftig hjernerystelse i yngre år kan øke risikoen for senere demensutviklling med omlag 20 prosent. Er det flere liknende hendelser, øker risikoen videre. At boksing og amerikansk fotball kan gi hjerneskader med sen-konsekvenser er kjent. I barne- og ungdoms-årene er hjernen spesielt sårbar. I USA og noen andre land er headinger i fotballen ikke tillatt under 10 års-alder. I Storbritannia overveies dette opp til 13 års alder. I 2017 ble det publisert en undersøkelse av 6 fotballspillere som døde i 60 års alderen. De var demente. De hadde spilt fotball på et rimelig høyt nivå i snitt 26 år. Hos 4 ble det funnet tegn til store hjerneskader. Dette og andre erfaringer har ført til at det nå er igangsatt en stor undersøkelse av 15 000 fotballspillere i Storbritannia som vil bli sluttført i 2019. Vi vet at varige, tildels alvorlige skader rammer fotballspillere på høyt nivå. Ved 40 års alder var det få i England som ikke slet med det. Idrett har mange gode sider, men la oss være våkne for de negative også.
Hilsen Thor-Øistein som ikke husket antall knakker i hue.
For noen dager siden publiserte Nettavisen et innlegg av Katrine Haaland, kjent tegneserieskaper, som problematiserte at NRK hadde blant andre valgt journalister med mørk hudfarge til å dekke 17 mai for statskanalen. Jeg leste innlegget hennes med litt forferdelse og endel skuffelse og kan på ingen måte si meg enig med hennes syn på at ikke hvite nordmenn skal kunne dekke nasjonaldagen vår. Hun har som ventet blitt heiet frem av endel miljøer jeg nødig vil assosieres med, men samtidig fått mye pes fra mine meningsfeller. Og her kommer det litt problematiske inn for meg. For uansett hvor uenig jeg er med Katrine Haaland og hennes likesinnede så ser jeg det helt uproblematisk at hun får ytre seg og spre sine innvandringsfiendtlig meninger i et vanlig medium (Nettavisen). Slik er det mulig å diskutere med henne, å rope av full hals hvor uenige vi er uten å nekte henne hennes soleklare rett til ytringsfrihet.
Det har i denne sammenhengen både vært sagt og skrevet at slike innlegg bør ikke Nettavisen slippe til. Redaktør Gunnar Stavrum har i et innlegg forklart hvorfor han syntes denne artikkelen burde bli publisert uten å selv nødvendigvis gå god for den. Også han påberoper seg med god grunn ytringsfriheten og redaksjonell frihet. Det er som et gufs fra en ikke helt fjern fortid når noen roper på sensur i våre lovlige medier, selv om en avis har rett til å nekte å ta inn et et innlegg uten at det betyr sensur. Når noen nektes spalteplass bør det være med svært god grunn og ikke fordi man misliker innholdet.
Så til den andre Cathrine
Jeg må bare innrømme det, jeg har stor sans for Cathrine Sandnes. I helgekommentaren i Dagbladet lørdag tar hun opp nettopp Katrine Haalands blogginnlegg publisert i nettavisen. Det gjør hun på en forbilledlig måte selv om hun innrømmer at det holdt hardt å ikke falle i fellen å ta mannen i stedet for ballen for å bruke et kjent fotballuttrykk. For det er nettopp det hun ikke gjør – hun tar ballen så det riktig svir uten å idiotforklare avsender Haaland. Det Haaland gjør er å fremme konspirasjonsteorier om NRKs tanker rundt valg av programledere og det Cathrine Sandnes gjør er å filleriste disse konspirasjonsteoriene til det er lite igjen av dem. Det er vel ikke uventet at Cathrine Sandnes litt retorisk spør om Haaland har sett sportsendingene på NRK, spesielt vinteridrett. For mer nasjonalistisk enn NRK som kommenterer nordmenn på ski går det vel ikke an å være. Haaland går ikke klar som den som fremmer teoriene, men det er meningene og uttrykkene hennes som blir angrepet, ikke personen Kathrine Haaland. Og her er vi vel ved kjernen – alle har rett til å ytre seg uansett hvor grumsete vi føler ytringene er – hvis ikke vil disse meningene leve sitt skjulte liv og blomstre i helt spesielle fora. Jeg lærte mye av å høre Anine Kierulf snakke om ytringsfrihet i Polyteknisk forening senior.
Undervurderer vi den sosiale betydning i barne-idretten?
Mohamed Fariss ble årets Oslo-borger og det var virkelig fortjent. Avstemning i mediene fører noen ganger til at en eller annen ubetydelig kjendis velges til en slik æres-tittel, men ikke denne gangen. Fra 2001 har Fariss jobbet med å få liv i fotballklubben Sterling på Tøyen. Fariss jobbet med barn og ungdom i Oslo Kommune. Han så behovet for aktivisering av ungdommen på Tøyen. Over halvparten vokser opp i det vi kan definere som fattigdom. Det er stort skole-frafall, det er mye vold og kriminalitet. Mange barn kommer fra innvandrer-familier og har dårlige norsk-kunnskaper. Hva prøvet så Fariss å gjøre? Han har fått i gang 12 fotballag. Alle får tilbud om å bli med, uansett hva slags rulleblad de har. Hans mål er at stikk-kniven i treningsbagen blir liggende der. Det er 25 frivillige hjelpere i klubben, men å få kontinuitet i dette er ikke lett. Prispengene han fikk har gått til klubbarbeidet sammen med noe kommunale tilskudd. Endelig har det blitt penger til klubbdrakter!
19. mai, 2018, skrev Aftenposten om den klassedelte Oslo idretten. Litt retorisk ble det fastslått at de beste fotball-barna ble kjørt til fotballtrening i Tesla. Avisen kunne fortelle om de store forskjellene det er i hvordan tilbudene til barna er i feks Grorud-dalen, sentralt i Oslo og på den annen side i Oslo vest. Ready er en stor og veldrevet klubb på Vestkanten. I barne- og ungdoms-fotballen er det 6 heltids- og 22-deltidsansatte. Mange av de ansatte jobber med spiller utvikling. Idrettslaget Høybråten og Stovner i Grorud-dalen har omlag like mange medlemmer som Ready og baserer seg stort sett på frivillighet. Inntil for 10 år siden kom likevel de beste i ungdomsfotballen fra Oslo Øst. Nå har dette snudd, mest pga de profesjonelle tilbud vest i byen. Trenngsavgiftene er her også blitt så høye at dette er utopi for mange familier på østkanten.
Hva er Fotballforbundet opptatt av?
Den offisielle visjon er, “Flest mulig, lengst mulig, best mulig”. Dette høres flott ut, Men dette er nok ikke realitetene. Får vi Forbundets folk i tale, kommer det raskt frem i dagen at hovedproblemet er at de mister talenter. I klubbene er det temmelig klart at den gode 12 åringen dyrkes på bekostningen av den glade gutten eller jenta som kommer på trening fordi det er gøy. Og noe ganger hopper disse barna over treningen fordi andre ting er mer fristende. Barne- og ungdoms- fotballen er den store “folkeidretten”. Uansett, det er fotballen som appellerer til de fleste barna. Er de først på trening, er alle like, uansett bakgrunn. Dette gjelder også integrering på alle måter. Jeg kan ikke tenke meg noen arena hvor politiske vedtak om økonomisk støtte kan være viktigere. At politikerne ikke ser dette er uforståelig. I Oslo burde bystyret ta en tur til Fariss i Sterling på Tøyen. Så til slutt, hvorfor har ungdomsklubbene blitt nedlagt i Oslo ? Noen synes tross alt at fotball osv ikke er livets høydepunkt.
Hilsen Thor-Øistein, bestefar som observer og håpet
Det tok ikke lang tid før lege og skribent Attiq Souhail gikk ut i Aftenposten med en drepende kritikk av Gilani, en kritikk som artet seg som utskjelling og var full av arroganse. Han har senere prøvet å gå i rette med den motstanden han fikk ved å utrope seg selv til feminist og forkjemper for kvinners frihet. Kronikken hans tyder så absolutt på det motsatte. Vi har mange skrive- og taleføre samfunnsdebattanter med pakistansk og muslimsk bakgrunn – også menn som Abid Raja, Mohammed Usman Rana – men tale og skriveføre kvinner i slutten av 60årene med pakistansk bakgrunn er en absolutt mangelvare. Dette er kvinner som når de står frem og ytrer seg vi må hegne om og støtte. Det er vel liten tvil om at hoveddelen av det pakistanske miljø i Norge er mannsdominert og lite villig til å la kvinner komme til orde med kritikk. Kvinner som Gilani og hennes døtre gir meg troen på at dette er i ferd med å snu.
Unge og yngre kvinner med pakistansk bakgrunn ytrer seg.
Jeg kan nevne mange navn på yngre kvinner med pakistansk familiebakgrunn som både ytrer seg og opptrer i det offentlige rom, sogar som medlemmer i regjering og Storting. De fleste av dem har fått smake kritikken og nedlatenheten til bl.a. Attiq Souhail. Slik jeg leser ham vil han gjerne kalle seg feminist, men på sine helt egne premisser.
I Norge spiser vi i snitt halvannet fiskemåltid i uka. Helsemyndighetene vil at dette skal økes til 2-3 måltider i uka. Fisk er bra for oss ernæringsmessig. All fisk, men særlig fet fisk gir oss ett bra tilskudd av umettet fett (omega-3), rikelig med en rekke sporstoffer og fullverdig proteiner. Det er flere helsemessige grunner til at vi bør spise mindre kjøtt, og særlig det som kommer fra fjøset. Så kommer den miljø-messige tilleggs-gevinsten. Kjøttproduksjon er miljø-krevende og særlig for dyr som fores med kraftfôr. Så til overskriftens budskap. Morgenbladet forteller oss dette i utgaven 11-17 mai 2018. De vet rett og slett ikke hvilke råd som skal gis!
Noe er likevel ganske sikkert.
Seniorforsker Merete Eggesbø ved Folkehelse-instituttet er fagmennesket i den lange artikkelen. På bakgrunn av en stor internasjonal undersøkelse hvor 26000 barn i11 land ble fulgt fra fødsel til 8 års alder, kan hun fortelle at mødre som spiste 3 eller flere fiskemåltider per dag, fikk spebarn som hadde unormal rask vekst. De samme barna ble overvektige skolebarn. Den store norske mor- barn studien som stadig pågår, understøtter slike funn. Denne studien viste at grensen her var ett eller flere fiskemåltider i uken.
Hva er det helsefarlige ved fisken?
Vi har nå ganske lenge visst at fisk i varierende grad tar opp miljøgifter og tungmetaller. Tungmetallene er bly, kadmium, og kvikksølv. Miljøgiftene er mange, blandt annet dioksin DDT og PCB. Alle disse stoffene tas opp og lagres i fettvev. Alt vi puster inn og spiser i løpet av dagen, tilfører oss spormengder av dette. Men det er fiske-inntak som kan bringe oss over en viss terskel av hva vi kan tolerere. Vitenskapskommiteen for Mattrygghet sa senest i 2017 at det vi får i oss av miljøgifter er godt under det som regnes som ugunstig for helsen. I en risikovurdering fra 2014 skrev de at “det ikke var grunn til spesifikke kostråd for gravide om begrensninger på konsum av fet fisk”. Med den kunnskapen som nå foreligger, er det tid for revurdering. Barn i livmoren og spebarnet er spesielt sårbart. Det kan være en direkte toksisk effekt og det kan være at miljøgiftene har en såkalt hormon-hermende virkning.
Hva med resten av befolkningen?
Jeg synes at konkrete råd er underkommunisert. Jeg skal ta noen eksempler. Stor og litt aldrende fisk, feks kveite og torsk har mer miljøgifter enn fisk som bare veier noen kg. Lever innholdet mye miljøgifter og de av oss som særlig liker dette, bør nok begrense oss. Det er sagt at det ikke er noen forskjell på villaks og oppdrettslaks når det gjelder miljøgifter. Hva med såkalt økologisk oppdrettsfisk som har fått renset for? Tidligere undersøkelser har vist at selv fet fisk som sild, makrell og sardiner, inneholder lite miljøgifter. Det er også hevdet at kysttorsken kommer bedre fra det enn skreien fra Barentshavet. Med andre ord, noen har en jobb å gjøre, rådene bør være mer klare. Jeg selv fortsetter å spise forskjellig type fisk mange dager i uka. Jeg føler meg bra på det og det smaker godt.
