Nå begynner det virkelig å ligne noe som ligner på vår  Så lenge det er nordavind er det smellvarmt på vår sydvendte veranda, men ganske kjølig når vi kommer ordentlig ut i gaten. Men bare det at solen varmer er deilig.

Sist helg hadde vi planlagt tur til Nordheimsund for å besøke Gry og Bjarte. Slik gikk det ikke, fredagen opprant med snødrev og full stans på Bergensbanen, i alle fall etter Ål. Etter diverse forsøk på å tro at vi kunne komme av gårde senere fredag eller lørdag morgen,  måtte vi innse at vi ikke kom til Vestlandet denne helgen, togene gikk ikke igjennom før søndag morgen og besøket må utsettes. Så ble det rolig hjemmehelg med kino (Ta’r) og familiemiddag for noen av oss østlandsboere. Og dagen derpå skinte solen igjen, både østpå og vestpå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har hatt noen kino/teateropplevelser som vi kommer til å huske lenge. For vel en uke siden var vi på Vega scene og så den israelske dokumentaren “Two kids a day”. Det var en hjerteskjærende opplevelse å se dokumentert hvordan israelsk politi og rettsvesen behandler barn, og ikke minst hvordan advokater og dommere rettferdiggjør sin opptreden. Barn, for det meste gutter mellom 13-18 år, blir fengslet, slått og mishandlet og blir sittende i fengsel fra to til fire år for å ha kastet stein. Noen av dem hadde ikke en gang kastet, men var på feil sted til feil tid. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen palestinske barn i de okkuperte områdene kjenner på og hvor maktesløse de er i møte med overmakten i form av et uforståelig rettsvesen. Filmskaperne åpnet med å si lakonisk at de israelske myndighetene nok angrer på at det ble gitt støtte til filmen, den tegner ikke akkurat et godt bilde av okkupasjonsmakten.

Den andre opplevelsen var på Torshovteateret hvor Øystein Røger fremførte en monolog basert på Primo Levis bok fra 1947, “Hvis dette er et menneske”. Primo Levi var en italiensk jøde som ble arrestert og sendt til Auswitch i 1943 og kom tilbake til Italia høsten 1945 etter at russerne befridde leiren. Boken som er et gripende vitnesbyrd skrev han fordi han måtte fortelle verden hva som virkelig skjedde under nazistenes styre. Det må ha vært smertefullt å gjennoppleve alle grusomhetene, men det er uhyre viktig at de som opplevde krenkelsene og lidelsene kunne fortelle. Dette er selvfølgelig fortsatt viktig i dag når revisjonistiske krefter prøver å fornekte holocaust.

Torshovteateret var fullpakket og det var dørgende stille mens Øystein Røger fremførte monologen i et scenerom som bare besto av en treplatting, to fallemmer, en vannkran og et tent stearinlys. Vi leste boken for mange år siden, men det er passasjer som sitter i hukommelsen og Røgers fremføring var en gripende opplevelse. Noen anmeldere klaget på scenografien, men alt i alt synes alle at dette var en strålende fremføring og absolutt severdig.

Ord blir fattige.

Hilsen Ragnhild

Den første skituren husker jeg selvsagt ikke. Men jeg har et bilde fra vinteren før jeg fylte 3 år, som viser en liten pjokk med ski på beina som holder far i hånden. Det var starten på et langt liv med mange skiturer. Noen stor skiløper har jeg ikke vært, men jeg kan kanskje kalle meg en brukbar turløper.

Etter å ha blitt 80 år, har det blitt nye utfordringer. Ballansen og “ork” har gradvis blitt dårligere. Det skal ikke være rare utforkjøringer til før skiene stokker seg og jeg går på trynet. Det har gått bra, men frykten for benbrudd er en realitet. Ifjor var jeg innstilt på at 2022 var min siste skisesong, slik mange venner også har valgt å gjøre..Jeg har prediket viktigheten av å fortsette så lenge som overhodet mulig med det som er viktig for deg. Og det har skigåing i skog og mark vært for meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så lå løsningen rett foran meg. Hele høsten har vi gått turer på beina med hunden Pia fra parkeringsplassen Hønefoten i Maridalen. Det var ikke mye snø til å begynne med, men Skiforeningens løypemaskin har selv på 10-15 cm snø 2-3 ganger i uka preparert en 3 km en løype  på jordene inn til Skar så etterhvert ble det skiturer. En liten bakke fra parkeringsplassen, ellers flatt og fint. Dette er ideelt for en gamling, tur-retur Skar, 5-6 km., fortsatt  istand til lett diagonalgang og noen dobbelttak. Men det skal ikke mye til, før pusten gir beskjed  om at det ikke er noe poeng med å kjekke seg. Det blir som oftest en times tur som ganske sikkert er bra for helsa. Det viktigste er dog at det føles så bra.

Til alle mine venner som har latt skiene stå i vinter. Bli med en tur i Maridalen !  Det er bare å ringe, så skal jeg lede an. Løypene er så faste og fine, at hvis vi snubler overende, så greier vi faktisk komme opp på beine igjen ved egen hjelp. For ordens skyld, min Ragnhild er sprekere og yngre, og greier det meste, også i løypa.

OK, vi tar ett par år til, i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein

Det er mye penger i helse, det har flere og flere “helsegrundere” funnet ut av. At det lønner seg å satse på det private helsemarkedet er det liten tvil om når vi ser alle de store annonsene for private tilbud. Som vi også vet kommer ikke alle disse helsekronene det offentlige helsevesenet til gode, tvert i mot må det offentlige spare mens det private markedet kan samle opp alle de pasientene som er blitt “spart” bort. Men vent litt, ikke alle pasientene, det dreier seg om de pasientene som har råd til å betale eller har en helseforsikring. Etterhvert er det så mange at det er klart at privat helse er en lønnsom gesjeft.

Hvordan kan de private tilbyderne lokke til seg kunder? Ved å tilby tjenester som er etterspurt, hvor det offentlige opererer med lange køer og hvor de private kan gi god diagnostikk/behandling. Eller ved å tilby undersøkelser som ikke er prioritert av det offentlige som helseundersøkelser av ellers friske personer. Det virker forlokkende når det reklameres med helkroppsultralyd som skal kunne avdekke både skjulte sykdommer og risikofaktorer for sykdom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er lenge siden det ble anbefalt å unngå ikke målrettede helseundersøkelser, tiden for såkalt “kjøttkontroll” i bedriftshelsetjenesten er forbi. Men i ny innpakning dukker kjøttkontrollen opp igjen i ikke målrettede helsesjekk for den som har råd og kanskje bærer på bittelitt helseangst. En helkropps ultralydundersøkelse kan riktignok avdekke sykdomsrisiko som for eksempel påleiringer i halsårene. Ulempene er imidlertid at så mye kan avdekkes som sannsynligvis aldri vil føre til sykdom, men som fører til unødige etterundersøkelser og engstelse.

Austad diagnostikk som er en av tilbyderne innen ultralyd er sikkert et seriøst foretak med dyktige leger og annet helsepersonell som forklarer og tolker undersøkelsen. Problemet er at uten henvisning undermineres portvokterrollen til fastlegen og personer som slett ikke trenger eller burde få en slik undersøkelse blir tatt inn uten noe form for filter. Det er fortsatt slik at med få unntak er helseundersøkelser av friske personer ikke god medisin i dag.

Vi er ikke bare på full fart inn i et todelt helsevesen, vi er der allerede. Nå er det om å gjøre å redde restene av et godt offentlig tilbud til alle og unngå skadevirkningene av ikke anbefalt medisinsk praksis.

Hilsen Ragnhild på kjepphesten sin

Alle vi som var en del av 70-tallsfeministene husker bladet Sirene. Mange andre fra den tiden husker det også, noen med avsky, men de fleste med beundring og glede. Glede over at det ble satt ord på tanker og følelser som mange unge og eldre kvinner slet med og trodde de var alene om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Boken om Sirene er endelig kommet. Gøril Strømholm har arbeidet med boken i 10 år og for noen dager siden ble den lansert i Pressens hus til stinn brakke. Salen var fyllt med gamle Nyfeminister og Kvinnefrontere, de aller fleste med bakgrunn i feminismen fra 1970-tallet. Av den daværende redaksjonen på seks var to til stede og satt på scenen under lanseringen, Gøril Strømholm og Astrid Brekken. Ida Lou Larsen (daglig leder fra 1974) var også med. Kari Rolfsen som døde for to år siden, ble representert ved et barnebarn, og Sissel Biong fikk velfortjente ros for sitt arbeid med lay out. Bjørg Vik og Bitten Modal er ikke lenger i blant oss.

Sirene var et blad for kvinner og menn (men lest av flest kvinner) og ville være og var et alternativ til de tradisjonelle kvinnebladene hvor “kosestoff” som ukebladredaksjonene (med flest menn) mente at kvinner var interessert i. Sirene ble et alternativ som torde å sette fingeren på kvinnepolitiske spørsmål som abortkamp, lønnsulikehet og kvinners seksualitet. Bladet var en kjempesuksess fra starten av, de første tre numrene ble revet bort og hadde et opplag hver på 35.000. Det vakte sensasjonell oppmerksomhet hos lesere, mediene og politikere i Norge. For noen menn var bladet så skremmende at konene deres måtte kjøpe eller abonnere på det i all hemmelighet og få det levert med posten i en anonym konvolutt.

Har Sirene betydd noe for den kvinnefrigjøringen som har funnet sted og som våre døtre og barnebarn nyter godt av i dag? Jeg mener ja. Sirene påpekte kvinnepolitiske saker som ellers lett gikk under radaren. Det ble snakket høyt om seksualitet og abort, noe som var nokså uhørt på 70-tallet, men er selvsagt i dag. Kvinnenes innmarsj i arbeidslivet har hatt stor betydning for vår velferd og det å ta opp forskjellsbehandling og trakassering på arbeidsplassen og dårligere lønnsforhold ble da satt på dagsordenen.

Her er vi selvfølgelig langt fra i mål. Dagens unge kvinner sliter med kroppspress og dårlig selvbilde. Spiseforstyrrelser, voldtekt og trakassering er dessverre daglig fremme i mediene. Før 70-tallet ble det helst ikke snakket om.

I morgen er det 8.mars, en dag vi må fortsette å markere i en verden hvor kvinners rettigheter er under sterkt press. Tilbakeslagene er mange, også i vesten. Det er bare å nevne USA hvor sterkt konservative krefter kjemper og får gehør for fjerning av kvinners rettigheter som retten til selvbestemt abort og prevensjonsveiledning. Vi har sett store fremskritt siden 50 og 60-tallet, kvinner har en helt annen plass og ansvar i samfunnet, en plass som for 60 år siden var utenkelig. Men vi må ikke tro at det ikke også her finnes krefter som motarbeider rettigheter vi tar som selvfølger, vi må forsvare rettighetene og pliktene våre hver eneste dag.

Boken om Sirene er viktig i det den skildrer en tid og en samfunnsomveltning av stor betydning for dagens kvinner og menn. Den er lettlest og tilgjengelig med korte kapitler og mye bildestoff. Boken finnes i bokhandlene og fortjener å bli lest.

Riktig god 8.mars til kvinner og menn – alle tjener på å leve i et likestilt samfunn.

Ragnhild

I min tidsregning er mars måned vintervåren. Solen er kommet høyere på himmelen, det er lyst når vi våkner om morgenen og den mørke kvelden starter litt senere. Fortsatt er det snø og skiføre, selv her i Oslogryta, og det er mange år siden sist. På Norefjell er det så mye snø at vi knapt kan se ut av vinduene på hytta som en gang var vår.

Men selv med lyse utsikter for vår og sommer er mediene fulle av kriser. Krigen i Ukraina varer og varer og hver dag drepes unge menn på begge sider i en helt meningsløs krig som Russland tross alt har hovedansvar for.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her hjemme gjør mediene sitt beste for å skremme oss, ikke med krig, men med et elendig helsetilbud. Mediene skal selvfølgelig kommentere det som skjer og gjøre oss oppdaterte, men er det nødvendig å krisemaksimere hele tiden? Vi blir fortalt at med nedleggelse av ABC-klinikken på Ullevål er tilbudet til fødende Oslokvinner vesentlig redusert. Det er nå kommet så langt at unge kvinner tror de vil få et elendig fødselstilbud og tar kontakt for å finne ut hva de kan gjøre. Skremselspropagandaen er nå kommet så langt at to erfarne jordmødre ved den “vanlige” fødeavdelingen på Ullevål så seg nødsaget til å gå ut i Aftenposten og fortelle at tilbudet ikke er blitt dårligere, at det er helt trygt å føde på vår aller største fødeavdeling, Ullevål. http://Jordmødrene beroliger engstelige gravide. Nå får de gode skussmål av nybakt mamma, Emilie Stordalen. Bråket rundt ABC-klinikken har gjort kvinner mer urolige for å føde på Ullevål. Ingen grunn til bekymring, melder to erfarne jordmødre – og Emilie Stordalen som nylig fødte en sønn der.Skremselspropaganda gagner ingen og krisemaksimeringen blir selvforsterkende og fører til slutt til at sannheten forsvinner i propagandaen. Det er selvfølgelig trist at ABC-klinikken må nedlegges, men i en tid med knappe ressurser, spesielt mangel på jordmødre, ble det nødvendig. Dessuten går fødselstallene ned. Nå gjør den “vanlige” fødeavdelingen på Ullkevål sitt beste for å gi et tilnærmet likt tilbud som ABC kunne gi. Da er det siste de trenger at jordmødrene forsvinner derfra for å være med på private tilbud.

Ellers var Thor-Øistein og jeg på et spennende møte i Hovedrommet på Kulturhuset i Youngs gate i Oslo. Møtet var arrangert av Klassekampen og var en samtale mellom Helseministeren og tre leger med overskriften HELSE FOR FALL? Det var stinn brakke og stor stemning med representanter for et bredt utvalg av disipliner innen helsefag og helsebrukere, noe som viste seg under den påfølgende spørsmålsrunden.

Legene var Christian Grimsgaard, tillitsvalgt i Norsk overlegeforening, Kristin Utne, Helsepesonellkommisjonen og leder i YLF, og Daniel Sørli, Daglig leder Dr.Dropin. Som representant for det private helsevesenet var Sørli i sterkt mindretall og ble av det veloppdragne panelet behandlet litt med silkehansker. Diskusjonen var ellers opplysende og dannet (ingen snakket i munnen på hverandre og diskusjonen foregikk stort sett med innestemme). Salen brukte imidlertid tidvis utestemme og buet og klappet slik at ordstyrer Anna Krokene måtte hysje og true med at tiden ville bli for knapp.

Utne kunne utdype noen av konklusjonene fra Helsepersonellkommisjonen som i alle fall var øyeåpnere for meg. Eksempelvis er kommisjonen beskylt for å stoppe veksten innen spesialisthelsetjenesten, noe den ikke gjør i følge Utne. Det vil bli vekst, men ikke fullt så sterk som den har vært grunnet knapphet på den viktigste ressursen, fagfolkene. Alle må arbeide mer effektivt og smartere, ikke nødvendigvis løpe fortere. Ellers ble viktigheten av gode arbeidsmiljø, videreutdanning og kompetanseheving, medbestemmelse og riktig oppgavedeling presisert av alle, inkludert ministeren. For å få til mer effektiv bruk av medisinsk personell er mer plass helt nødvendig. Sykehusene bygges for små og det var ministeren enig i. Da Ullevålstriden ble forsøkt tatt opp var ministeren mindre villig til å gå inn på de premissene. Tiden hennes var omme. Vi gikk derfra med følelsen av å ha vært med på noe som hevet vår kunnskap på området ørlite grann.

Hilsen Ragnhild som liker vinteren men gleder seg til våren

Jeg prøver å komme meg ut i naturen flere ganger i uken. Etter som vi blir gamle, burde det ikke  være så mange hindringer for det. Likevel, noen avtaler her og der, fører noen dager til at det blir litt kortere turer langs “elva vår”, istedenfor. Men for å gjøre det helt klart. Turene blir langsomme, ikke for lange og halvannen time er vanligvis nok. Og det er en gammel mann fornøyd med.

Det fineste er å ta en av stiene fra Låkeberget eller Hammern. Av og til ser vi dyr, men som oftest er det bare dyrespor. Vi møter ikke mange på vanlige hverdager. Noen kan det bli med eller uten hund. Hundeeier som møter hundeeier er vanligvis fredelige  og hyggelige. I hvertfall når jeg kommer med en liten dachstispe som bare er nysgjerrig. Og hva prater vi om ?  Jo, lett for å bli litt om den andres hund. Gjerne et kompliment eller to. Eller ” hvor langt har dere vært” .  Eller noen ord om vær og vind. To hunde-eiere som møtes i skogen gir ofte noen gode ” vibber” som det er verdt å ta med seg videre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der blir stadig vanligere å møte folk som passerer deg med et fjern blikk. Ofte med øreklokker eller små hvite propper med lyd i ørene. For meg er det naturlig å reflektere over hva de går glipp av, nemlig skogens egen ro og lyder. At musikk og podcaster utkonkurrerer dette har jeg vondt for å tro.

Å møte andre gamle, med eller uten stokk, har også sitt eget forløp. Vi sier selvsagt hei, vi kommenterer hvor bra det er å gå med støtte, hvor lett det er å snuble, men uansett hvor fint det er å være ute. Noen begynner å snakke litt om helseutfordringer når vi er gamle og humper rundt i skogen. Er det et par stubber i nærheten kan det hende vi setter oss og praten fortsetter.

Flertallet turgåere er ikke på min alder og er også uten hund. De fleste føler det ikke greit å si hei når vi går i kø på søndagstur på åpne veier i Marka. “Hei” og hilse hører stiene til eller i åpent fjellterreng hvor vi ikke møter så mange. Intuitivt venter vi nok med å si hei inntil vi har kommet noen hundre meter fra parkeringsplassen. Sier jeg hei til alle ?  Møter jeg noen som ser triste ut og ikke møter deg med blikket, nel. Jeg tenker da ofte at slik du ser ut med hengende “munnviker” har du hatt en trist morgen, kanskje kranglet med noen osv. De prøver kanskje å si, ” la meg være i fred”.

Hilsekulturen i skog og fjell stammer nok fra den gang det var naturlig å utveksle erfaring om farbarheten, vær og vind og kanskje overnattingsmulighetene . Dette kan fortsatt være nyttig når Turistforeningens turer blir lange, selv idag.

Et “hei” og lite smil, selv bare ett par km fra parkeringsplassen, kjennes vennlig og hyggelig, for en  gamling, selv ved vanlige pusleturer.

Med vennlig hilsen Thor-Øistein

Det er alltid vanskelig å forsone seg med en rettighet som blir fjernet. Derfor er det ikke uventet mye støy og bekymrete miner nå når Fritt behandlingsvalg ble avviklet etter 01.01.2023. Riktignok har alle private foretak som ga tilbud under Fritt behandlingsvalg hatt rikelig tid til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det ble gjort helt klart da AP/SP-regjeringen tiltrådte at Fritt behandlingsvalg skulle avvikles. Det er også gitt en overgangsordning på 12 måneder, men nye pasienter kunne altså ikke komme inn under denne ordningen etter 01.01.2023.

Dette har jeg skrevet om før, men det skader ikke å gjentas. Fritt sykehusvalg består slik at det er fullt mulig for pasienter som har fått en henvisning og en rett til behandling i spesialisthelsetjenesten å selv velge hvor de skal behandles. De må imidlertid velge en offentlig helseinstitusjon eller en privat institusjon som det offentlig helseforetaket har kjøpt et visst antall tjenester fra. Fritt behandlingsvalg derimot ga pasienter rett til selv å velge mellom offentlige og private helsetjenester og det offentlige helseforetaket tok regningen.Det eneste kravet var at de private var godkjente behandlingsinstitusjoner. Denne ordningen tappet Helseforetakene for penger, penger som kunne vært brukt til å styrke den offentlige helsetjenesten

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg leste nylig i Dagens medisin en opprørt kollega som klaget over lang ventetid på operasjon for grå stær. Det gjalt hans kone og ventetiden var svært lang. Han avsluttet innlegget med fyndordene “Gjeninnfør fritt behandlingsvalg NÅ”. Jeg er enig i at det er uheldig med veldig lange ventetider, ved noen helseforetak er ventetiden på operasjon for grå stær over ett år – det er alt for lenge. Grå stær er meget vanlig hos eldre fra 60 år og oppover og kan føre til svekket syn, problemer med daglige gjøremål som for eksempel å kjøre bil. For mange kan det være invalidiserende. Men å gjeninnføre fritt behandlingsvalg med alle de økonomiske ulempene det betyr for helsevesenet vårt ville være halsløs gjerning. Når de offentlige sykehusene ikke har kapasitet og ventelistene blir for lange kunne man jo håpe at noen av de svært mange private øyeklinikkene kunne får en avtale om å operere et visst antall pasienter med grå stær.

Vi vet at offentlige sykehus ikke klarer å operere på langt nær så mange pr uke som de private. Årsakene er mange, blant annet de mange andre oppgaver som den offentlige helsetjenesten har. Men dessverre er også systemene og rutinene tungrodde og lite preget av viljen til å tenke nytt.

Jeg husker en gang for ganske lenge siden at det hopet seg opp med pasienter som ventet på å få operert inn en ny hofte. Et sykehus her på østlandet startet da en hoftedugnad hvor det ble operert kvelder og helger til køen var minsket til en akseptabel lengde. Kanskje vi kunne få en grå stær-dugnad? En dugnad er imidlertid ikke nok, det må nytenkning til. I stedet for at flinke kirurger og andre flykter fra de offentlige sykehusene når de kommer opp i årene og er slitne av vaktbelastning og lange dager kunne man kanskje tilby dem en tilsvarende jobb som i det private. De kunne f.eks. få operere og gjøre det de var aller best til fra 08.00 til 16.00 så fikk de yngre kreftene ta seg av vaktbelastning og mer rutinepregede oppgaver.

Det snakkes mye om at helsetjenesten må tenke nytt – sykehusene er fastlåst i gamle rigide systemer. Det å angripe en for lang helsekø på noe utradisjonell vis ville være nettopp det – nytenkning. Men å gjeninnføre en ikke helt vellykket pasientrettighet er det motsatte av nytenkning, det er konserverende.

Hilsen Ragnhild

I  de gamle produksjonslokalene til Tiedemanns Tobakksfabrikk,har Røde Kors etablert seg med et strålende tilbud til dem som har greid seg dårlig i samfunnet…  så langt.

Ole Petter Hjelle, Mads Kaggestad og jeg var invitert for å se hva som foregår i Grefsenveien 26. Hvorfor akkurat oss tre? Vi har alle arbeidet, på forskjellig vis, for å få alle i fysisk aktivitet. Vi har arbeidet ut fra det prinsippet at “noe er bedre enn ingenting.” Vi har holdt foredrag, holdt kurs og skrevet om dette. I denne sammenhengen har vi også vært sammen med Jan Briseid, som er en av lederne på Røde Kors senteret mellom Sandaker og Storo. Etter ett par timer med omvisning og informasjon,var vi fortsatt litt i tvil om hva vi kan bistå med. Men vi er selvsagt velvillige og åpne for en eller annen form for bistand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange ansatte og frivillige fordelte seg i de romslige lokalene over 3 etasjer. På forskjellig vis skal senteret ha tilbud til straffedømte om arbeidstrening og tilbakeføring til samfunnet. Det enkleste og mest jordnære er sykkelverksted og butikken Red Bike. Opplæring her kan være en god start for å komme videre. For oss fra nabolaget er det et glimrende tilbud for repping av sykler og kjøp av gammelt og nytt, også elektriske sykler.

Huset spisested, Røverkafeen Tandem tilbyr god og rimelig mat og er åpen for absolutt alle. Tilbyr også arbeidstrening for dem som foretrekker et serviceyrke fremfor mekking.

“Røverradioen” har mange av oss støtt på om formiddagen. Opplysende, ofte morsom og sarkastisk. Hvorfor det er blitt slik, er egentlig ikke vanskelig å forstå.

Folk med spesiell kompetanse arbeider med individuell rådgivning, det være seg fremtidig arbeide og for ikke snakke om økonomi. Ikke minst viktigheten å ordne opp i tildels kaotiske pengespørsmål.             Avrusningshjelp er et kontinuerlig tilbud som dessverre alt for mange må benytte seg av.

Den siste tilveksten av tilbud er et fint trengsrom med det meste av utstyr for rehabilitering etter en tung tid, kanskje år bak murene.

Jeg håper ar vi i nabolaget fremsnakker stedet og bruker det. Og kanskje vi på en eller annen måte kan bidra.

Hilsen Thor-Øistein

Vi er midt oppe i tre alvorlige kriser, to varslede og en som vi har fått i fanget etter Putins forferdelige angrep på Ukraina. Jeg snakker naturligvis om miljø- og naturkrise og helsekrise som begge er varslede, men som vi har valgt delvis å lukke øynene for. Energikrisen har tatt oss litt på sengen, aldri hadde vi trodd vi måtte spare på strømmen selv om vi har hørt om at det burde vi i flere tiår. På toppen av dette fikk vi to Brennpunktdokumentarer om elendige forhold i eldreomsorgen så de siste ukene har vært fulle av kriser. Her vil jeg først ogfremst skrive om helse og energi.

Som svar på de to krisene har vi fått to kommisjonsrapporter, fra Energikommisjonen og fra Helsepersonellkommisjonen, og mange lange eldreomsorgsløfter fra poitikerne. Energikommisjonen kommer med mange spennende og gode forslag som det naturligvis blir bråk om. Men bråk må en slik kommisjon tåle. Det de fleste er enige i er at vi må spare energi både i storsamfunnet og i det små – i hjemmene. Ikke vet jeg hvor mye det hjelper å slukke lyset når vi går ut av et rom, men det har kanskje en viss oppdragende effekt. Det som helt sikkert hjelper er å bruke mindre varmt vann, dvs dusje kortere, fylle opp oppvaskmaskinen og vaskemaskinen før de kjøres og rett og slett ikke sløse med vannet. Vi som er født før og under annen verdenskrig (jeg har sluttet å si krigen med stor K for da lurer de yngre på hvilken krig jeg mener) vokste opp med et helt annet energiforbruk enn det vi har i dag. Eksempelvis tok de fleste husholdninger i Norge all klesvask for hånd. Nå har vi energikrevende maskiner til vask og oppvask og vi ville nødig være dem foruten. Men det krever energi, mye energi og etterhvert må vi lære oss å bruke dem mer energivennlig. Kanskje må vi finne oss i å ikke måtte ta på nyvasket tøy hver dag.  Fortidens kompliserte klesvask tillot ikke daglige skift av alt og gjorde det nødvendig å bruke noen klær flere ganger før vask. Tips til energisparing – ikke vask treningstøyet alene i maskinen så snart det er brukt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Helsepersonellkommisjonen har levert viktige, gode og utradisjonelle forslag. Bunnlinjen er at vi kan ikke fortsette slik vi gjør, vi må tenke nytt. Bare det virker nærmest utenkelig for et tungrodd og konservativt system som Helsenorge er blitt. Og selv om lederne for de forskjellige helseprofesjonene bedyrer at de ikke ønsker profesjonskamp skal det vel godt gjøres at det ikke blir nettopp det.

Forslaget om å oppgradere Helsefagarbeiderne kommer på høy tid. Det å la en stor gruppe vi så til de grader trenger mangle skikkelig videreutdanning og kompetanseløft og ha nådd karrieretoppen etter få år, er en skam og dårlig utnyttelse av viktig arbeidskraft. Enda verre er det at en stor andel helsefagarbeidere går på latterlig lave stillingsbrøker, 20% er ikke uvanlig. I mange sammenhenger, i hjemmetjenesten, på helsehus og sykehjem burde helsefagarbeiderne ha mye større plass, fortrinnsvis i hele stillinger. Sykepleierne må få tid og rom til å bruke sin kompetanse riktig mens mye av det praktiske arbeidet kan overlates til helsefagarbeiderne. Heldigvis pågår det prosjekter som drar denne utviklingen i riktig retning.

Min egen yrkesgruppe må selvfølgelig også tenke nytt. Kampanjen Gjør kloke valg er et skritt i riktig retning. Det gjelder å ikke drive “for sikkerhets skyld”-diagnostikk og behandling. Det er mye å spare på  ikke å ta unødige blodprøver og heller ikke ta blodprøver av ellers friske personer for ofte. Det grelleste eksempel her er vel genprøver som gjentas – genene våre stammer fra lenge før steinalderen og forandrer seg ikke i vår levetid.

Helseministeren har fått mye pepper for uttalelsen om at vi må ta ansvar for og planlegge egen alderdom. Her synes nå jeg hun er tatt opp i verste mening. Det er klart at vi som kan må tenke på hvordan det er å bli gammel i nåværende bolig, de som ikke kan planlegge seg ut av en vanskelig bosituasjon må få hjelp. Dette sa hun, men det druknet i ordene “ta ansvar for” og “planlegge”. Og å gi nåværende helseminister skylden for en varslet krise i eldreomsorgen er å rette baker for smed. Dessuten må vi ikke glemme at selv om mye er galt og mye må rettes opp innen eldreomsorgen så er det faktisk mange friske, oppegående eldre. Når jeg hører om så og så mange over 80 år og hvilken belastning det er for samfunnet så får jeg lyst til å rope ut om alle våre 80- og til og med 90-årige venner som lever gode liv. Det å være gammel i seg selv behøver ikke føre til at vi trenger så mye bistand. Men å være gammel og syk, kanskje å bli syk tidlig i alderdommen krever mye hjelp som samfunnet må ha muskler til å bidra med. Ja, vi som er gamle og friske er kjempeheldige og priviligerte, men vi er også en del av eldrestatistikken.

Hilsen Ragnhild som går i sitt 82ende år.

En erfaren politimann i Oslo skrev forleden: ” Hver krone investert i barne- og breddeidrett, får vi  tilbake i lavere kriminalstatistikk.” Utgangspunktet for dette utsagnet var at flere ting skjedde samtidig. Det ble bla publisert en undersøkelse fra Oslo som viste at lavinntekts-familier i Oslo øst ikke hadde råd til å sende barna på fotballtrening. Familier med flere barn i trangbodde leilighet, hadde intet å tilby barna. Å reke rundt bydelens storsenter, har vist seg å være en dårlig start. Tross noe økonomisk bistand fra kommunen, har ikke dette vært tilstrekkelig for enkelte klubber til å komme igang etter Covid pandemien.

Amahl Pellegrino, fotball-stjernen i Bodø Glimt, vokste opp i Drammen med mor og flere søsken i en svært liten leilighet. Uten noe økonomisk hjelp er han i tvil om det i det hele tatt hadde blitt en så god start på livet hans. En ting er avgift for å komme inn i en klubb, men hva med penger til drakt og sko?

Samtidig ble det vist at barnefotballen blomstret i Oslo vest, tross kostbare treningsavgifter. Barnefotball er uten sammenlikning den aktiviteten som appellerer mest til barn, og det gjelder for både gutter og jenter. Her er klubber med ivrige foreldre som bistår på trening og kamper og i tillegg kommer avlønnete trenere til stadig yngre barn. Norges Idrettsforbund priser frivillighet, men mye erfaring tilsier at dette ikke alene fungerer bra nok. Barna skal ikke være.mer enn 8-9 år før de setter pris på instruksjon og litt disiplin når de trener. Det er lettere å ha det moro når de lærer å mestre ting og bråkebøtter roes litt ned.

En god start med god trening i de tidlige barneårene vil være et viktig grunnlag for at flest mulig fortsetter. Det viktigste for oss alle burde være at flest mulig barn fortsetter med for eksempel fotballen til godt opp i ungdomsårene. At noen blir veldig gode, får være en sekundærgevinst. Men vi må tilstå at det er en stor utfordring å ta vare på alle, både de som mest er med for bare å ha det gøy og for de såkalte talentene. Den utfordringen er det viktig å ta på alvor.

I mitt lange doktorliv har jeg erfart at vi Norge ikke er spesielt gode til å investere i forebyggende helsearbeide. Å aktivisere barn og ungdom i idretten, vil koste penger. Men sansynligvis betraktelig mindre enn å drive brannslukking i etterkant. Jeg har stor respekt for det norske politiet. I de mest belastede bydelene vektlegges politiets tilstedeværelse for å begrense “uønsket adferd”, for å si det mildt. Kanskje kan idretten redusere behovet for dette !?

Fotball er desidert  den største idretten. Hadde det ikke vært en ide å ansette flere aktivitetsledere og trenere som kan vise veien til andre aktiviteter også?  Og hva med å gjenåpne ungdomsklubbene som ble stengt? Det som forbauser meg mest, er at mange nå ser hva som har skjedd, men få er villige til å gjøre noe. Det vil koste penger, men det vil sansynligvis være gode investeringer. “Dette vil være inflasjonsdrivende”, er nå motargumentet som stopper det meste! Men tross inflasjon er en investering i barn og ungdoms fremtid mye viktigere.

Jeg vet ikke om jeg tør være optimist, hilsen Thor-Øistein