seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Vi skryter av å være likestillingslandet, av å ligge langt foran andre land når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn. I dag vil jeg skrive litt om hvordan Norge har vært en nasjonal og internasjonal bremsekloss i likestillingsarbeidet ved hjelp av to eksempler: Kvinner i idretten og kvinner i høyere utdanning. Og hovedbremseklossene i begge tilfeller har vært – mannlige leger.

Kvinner og idrett

Når vi ser oss omkring i dag briljerer kvinner i mange idretter, i fotball, langrenn og mosjonsidretter. Dette er dobbelt imponerende når vi ser tilbake hvilke hindringer kvinnene har måttet overkomme for i det hele tatt å få lov til å delta. Norske mesterskap for kvinner i langrenn startet ikke før i 1954 mens mennene hadde hatt NM siden 1908. Til sammenlikningen hadde Sverige nasjonale mesterskap for kvinner siden 1917. Før OL i Oslo i 1952 ble det holdt avstemning i IOC om kvinnelangrenn skulle med på programmet. Norge var det eneste landet som stemte i mot. Men kvinnelangrenn ble olympisk gren fra 1952 mot Norges stemme. Det norske idrettsforbundet innførte stil-langrenn for kvinner fra 1947 slik at tilskuerne skulle slippe å se noe så uskjønt som svettende kvinner! Motstanden mot kvinner i ikke estetiske idretter ble frontet av, ja – mannlige leger. De fremholt på sviktende vitenskapelig grunnlag at hvis kvinner anstrengte seg slik det var nødvendig for f.eks. å gå langrenn ville det være så fysiologisk unormalt at de risikerte ikke å kunne få barn og, enda værre – ingen ville gifte seg med!

Vendepunktet kom under OL i Grenoble 1968 da det norske stafettlaget til Ingrid Wigernæs tok gull. Den suksessen utløste imidlertid ikke reelle prioriteringer for å satse på kvinnelangrenn – den satsingen begynte først på slutten av 1970-tallet og begynnelsen på 1980-tallet.

Ett annet eksempel fra idretten er Holmenkollstafetten som fra 1923 var forbeholt menn. Det var rett og slett ulovlig for kvinner å stille opp og Gerd von der Lippe som trosset forbudet i 1972 ble utestengt fra landslaget. Hun og hennes medsammensvorne vant alikevel en seier i og med at Holmenkollstafetten ble åpnet for kvinner fra 1975. Også her var legene ute med advarsler om hvor farlig det kunne være for kvinner med en slik kraftanstrengelse som å løpe opp til Besserud. Vi som ville løpe ble latterliggjort med kommentarer som at det ville være umulig for et idrettslag å stille med 15 kvinner i den stafetten!

Kvinner i høyere utdanning

Jeg leser Cecilie Arentz-Hansens strålende bok om kvinnelig leger og deres kamp for likestilling: “Kvinder med begavelse for lægevirksomhet”. Boken er resultat av et grundig forskningarbeid for å finne frem til de første kvinnelige legene som stort sett har vært glemt tross deres nybrottsarbeide på flere områder. Der de arbeidet sammen med menn ble mennene nevnt og husket, kvinnene glemt. I annen halvdel av 1800-tallet vokste kvinnesaken frem med krav om likebehandlig av kvinner. Krav om kvinnelige leger var en internasjonal kvinnesak, ikke for at noen få kvinner skulle få lov til å studere medisin, men først og fremst for å sikre at kvinner kunne oppsøke lege av eget kjønn. I Sverige og Danmark kunne kvinner studere medisin fra tidlig i 1870-årene, likeledes i England, Frankrike og Sveits. Til slutt kom kravet også til Norge – i 1881 reiste Stortingsmann Livius Smitt saken. Det var imidlertid ett stort problem. I 1881 kunne ikke jenter ta examen artium og kunne derfor ikke få adgang til universitetet. Stortinget ønsket en løsning og sendte en forespørsel til Universitetet for uttalelse. Forespørselen ble videresendt til det medisinske fakultet som brukte meget god tid på å uttale seg. Professorene Lochman og Schønberg, begge sterke motstandere av at kvinner skulle få studere noe som helst og absolutt ikke medisin ble satt til å utforme et svar til Stortinget. Da de medisinske professorer endelig kom med en erklæring var den gjennomsyret av professorenes kvinnesyn. Kvinner hadde ikke tilstrekkelig helse eller nervesystem til å tåle studiet uttalte de. Fakultetet må fastholde at det er en prinsipiell forskjell mellom kvinner og menns intelligens, at “lægens kald fordre en vis sindig og rolig Overveielse, en Fasthed i Karakteren og Viljen, en vis Rolighed og Likevegt i Tanken som kvinden oftere savner …” For professorene var det imidlertid helt greit at kvinner var jordmødre – et virkelig fysisk slitsomt yrke.

Fra boken til Cecilie Arentz-Hansen et siste grelt eksempel på Universitetet og Det medisinske fakultets behandling av kvinner og kvinnelige leger. Alexandra Ingier, den først norske kvinne med medisinsk doktorgrad måtte til Dresden for å få den anerkjennelse hun fortjente. Avhandlingen hennes som ble betegnet som banebrytende ble kastet av Universitetet i Oslo. Den finnes imidlertid fortsatt på biblioteket ved Institutt for Pathologie i Dresden.

“Folk flest” og ikke de medisinske professorene sørget for at døren til Universitetet ble helt åpnet for kvinner ved lov av 14. juni 1884. Dette var da over ti år etter de andre nordiske landene og enda lenger etter Europa generelt. Også her har Norge vært en likestillingssinke.

Hilsen Ragnhild som står på skuldrene av våre foregangskvinner i medisinen. Takk til dem.

Omlag 90 prosent av barn og unge er innom organisert idrett en kortere eller lengre periode. De fleste starter med en eller annen aktivitet fra 5-6 års alderen. Som oftest i allidretten eller fotball. For mange dabber interessen av etter noen år, og barna slutter. Hvorfor blir det slik? Vi vet endel om det og det skal jeg forsøke å si noe mer om.

idrettslagene som driver dette må vanligvis betale for bruk av haller og anlegg. Instruktørene kan være ivrige foreldre eller andre som prøver å holde styr på barna uten vederlag. Noen klubber betaler 15-16 åringer for å være instruktører. Jeg har noen ganger opplevd pinefulle treninger hvor de unge trenerne ikke på noe måte har fungert.  Fra 11-12 års alderen er instruktørene på en eller måte skolerte gjennom kurs osv. og noen klubber har allerede fra denne alderen profesjonelle trenere.

For noen blir utgiftene i allidretten ett hinder for at barna kan starte der. Dette baller på seg slik at organisert idrett for 10-11 åringer allerede blir kostbart og noen sluttet av den grunn. Unger elsker å leke og ha det gøy sammen. Det er litt av syn å se de minste barna de første gangene på fotballtrening. 10-15 unger som løper høylytt etter ballen uten mål og mening, men moro er det. Etterhvert avløses dette av ønsker om å lære å mestre ting. Barna må få litt instruksjon i “hvordan gjøre ting” for å lære mestring. Dette er nok det vesentligste når vi ser på hva som gjør 10-11 åringen glad og entusiastisk.

Alle vet idag at fysisk aktivitet er sunt og bra for det meste her i livet. Mye av dette starter i barneårene og  jeg synes det er eiendommelig at vi ikke investerer mye mer i barne- og ungdomsidretten. Kanskje den viktigste arena for utjevning og integrering i samfunnet.

Nå skal jeg fortelle hva Island med rundt 320 000 mennesket gjør. Alle haller og anlegg eies av stat og kommune. Klubbene betaler ikke leie. Det har utdannede trenere i barneidrett fra første stund. For hvert barn på trening betales kr. 4000.- (norske). 25 prosent av dette dekkes av kommune. I lagidrettene trener de tidlig i grupper, vurdert etter hvordan de fysiske ferdigheter er. Islendingene har tro på at like barn leker best. “10 åringen som er klumsete med ballen synes det ikke er moro å bli driblet rund av de beste”. Dette er til ettertanke for oss i Norge som er livende redde for slik tenking.

Hva så? Oslo kommune har milliard overskudd i 2018. Ellendig vedlikehold av anleggene krever ett vedlikeholds kraftak. Behovet for nye allbruks anlegg er på minst 40. Bruken av anlegg burde være gratis. Klubber som viser stor og bra aktivitet for barn bør få kommunale tilskudd til avlønningen av skikkelige instruktører. Frivilligheten lovprises med rette. Men en velvillig mor/far er som oftest ikke den beste trenerløsningen for at barna skal synes det er så bra at de fortsetter.

Å bruke penger på masse-idrett for barn og unge fremmer folkehelsa. At noen også blir veldig gode, får vi så glede oss over i neste omgang!

Hilsen Thor-Øistein som idag rir en av kjepphestene

Jeg presenterer med en gang en virkelig spreking. President Mathahir i Malaysia er 94 år. Han mente at andre burde overta for noen år siden. Den etterfølgende president som nå har styrt, er imidlertid i retten. Sansynligvis har han beriket seg selv og familien på en ikke akseptabel måte. Mathahir var klar for en ny periode med opprydding. Han skrev kronikker, han ble intervjuet i mediene, men det siste som måtte til for å vise at han igjen er styringsdyktig, ble en sykkeltur med journalistene på slep. At han fikk litt hjelp av en elektrisk hjelpemotor, spiller i denne sammenheng ingen rolle. La dette være en liten intro  til noen ord om at mye er mulig, bare vi har hell, flaks og “litt til” med oss

For noen dager siden var jeg på en Pensjonistforbundssamling i Knarvik ved Bergen. Omlag 600 seniorer var samlet i den moderne store kirkesalen. Gamle-rektoren i Knarvik, Helge Brekke, har i 20-30 år laget flere dagers arangementer som både går på kultur og fysisk aktivitet. Og dette skal fortsette, men sansynligvis med et profesjonelt sekretariat. All heder til Helge som sikkert neste år er ett eller annet stede i kulissene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Pensjonistforbundet har vel 210 000 medlemmer. De er politisk uavhengig, de følger og overvåker samfunnsutviklingen og er aktive i debattene.  De er aktiv høringsinstans der det er relevant. At de atpåtil har Jan Davidsen som leder, bare understreker at pensjonistene må og vil bli hørt. Hans orientering og tildels appell  førte til stor fagning.

Oddvar Brå, nå 68 år og fremdeles svært sprek snakket om glede i idretten. Han ga til beste opplevelser fra barneidretten til han la startnummeret til side. Vi kjente hverandre godt fra de aktive årene, så dette var moro. Det ble stadig stor applaus.  PS. Jeg satt på legekontoret på Holmenkollen da staven brakk !!

Min treningsvenn Yngvar Andersen og jeg prøvde å si litt om “Det skal lite til for å bli litt sprekere”, De aller fleste vet selvsagt at noe fysisk aktivitet er bra for alle sider av helsa. Dessuten gjør det godt “her og nå”. Det ble litt historier fra hverdagsaktiviteter og aktivisering av tilhørerene. Vi hadde det moro og det så ut til at den store hvithårede skaren hadde en artig stund også.

Hva har jeg egentlig tenkt å si med det jeg opplevde i Knarvik? Pensjonister er spreke og aktive idag. Jeg håpet samfunnet ser dette klarere etterhvert.

Johan Baumann, god venn i alle år, står nå på valgliste for Fylkestinget i Buskerud. Han har i mange år sittet i bystyre og formannskap. Partiet hans og han selv gir seg ikke. Han er 85 år, en gang til, 85 år og er like klar i diskusjonene som for 20-30 år siden. Men ellers, det er utrolig få gamle på valglistene., men vi kan komme!

Fortsett Johan, sykl videre. Det er 9 år til du har nådd igjen president  Mathahir.

Hilsen Thor-Øistein

Overskriften er direkte sitat fra lederartikkelen til sjefredaktør Are Brean i Tidsskrift for den norske legeforening. Det er en stygg tendens i høyrepopulistiske miljøer å ønske å styre forskningen inn på spor de selv liker og kan stå for. I Ungarn skjer det en gradvis økende kontroll med akademiske institusjoner under den høyrepopulistiske regjeringen. “Målet er å hindre at milliarder av regjeringens midler forsvinner uten håndfaste resultater” uttalte den ungarske minister for innovasjon og teknologi. Liknende forsøk på inngrep i den akademiske friheten skjer også ved det populistiske Brexitpartiet i Storbritania og blant høyrepopulister i Nederland, for ikke å snakke om President Trumps uttalte skepsis til vitenskapen. Vårt hjemlige Fremskrittsparti henger seg på denne farlige populistbølgen ved å foreslå politiske krav om meningsmangfold i forskning på innvandring. Det er uklart hva som menes med meningsmangfold, men det kan bety krav om en politisk agenda ved ansettelse av forskere eller bevilgning av midler. Heldigvis står slike forslag fra FrP alene hos oss, men det betyr ikke at det ikke er viktig å følge nøye med slik at populistene ikke får overtak.

Skal vi kunne forby alt vi ikke liker?

Populistiske grep for å styre forskningen i en bestemt retning kan også sammenliknes med debatten rundt “no platforming” og behovet for ikke å bli krenket. Støyen rundt den nye § 9 A i Opplæringsloven som trådte i kraft for 2 år siden illustrerer hvor vanskelig det er å definere det å føle seg krenket. Paragrafen har som mål å beskytte elever fra å bli krenket av medelever eller ansatte. Det er ikke tvil om at mobbing fortsatt er et kjempeproblem og krever tiltak også i form av lov. Elevundersøkelsen viser at 2% av elever i grunnskolen og videregående skole føler seg mobbet av læreren – et problem det naturligvis må gripes tak i. Støyen oppsto fordi det er uklart hva elevene legger i å bli krenket. Kan det være slik at vanlig forsøk på tilrettevisning fra lærers side kan av enkelte elever oppleves som krenkelser?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

No platforming enda en gang

Retten til ikke å bli krenket kan gi seg absurde utslag som i USA hvor studenter krever at lærere og professorer avsettes eller nektes å undervise hvis/når de har meninger som flertallet av studentene ikke liker. Men hva skal jeg og vi mene om at personer jeg/vi synes har forferdelige meninger som inviteres til å holde foredrag i enkelte fora? Skal vi være en del av koret som forlanger at slike personer ikke skal inviteres eller skal vi holde fast ved ytringsfrihetens grunnprinsipper? Grensen mellom uspiselige ytringer og hatefulle ytringer er hårfin, debatten går og er fryketelig vanskelig. Lysglimt Johansens invitasjon til Arendalsuka som ble trukket tilbake er et eksempel som viser hvor vanskelig denne debatten er. Ingen, aller minst jeg klarer å trekke grensen for hvilke ytringer som er så ille at ytringsfriheten må vike.

Kan ytringer føre til skade?

Anine Kierulf, som er en av våre fremste eksperter på ytringsfrihet er tydelig på at nesten alt kan sies, uansett om noen føler seg støtt av det. Hun viser også til sosialfilosofen John Stuart Mills skadeprinsipp: Bare ytringer som kan føre til ganske umiddelbar fysisk skade, bør forbys. Oppfordringer til vold og voldsomheter er av en slik art. I virkeligheten har vi flere rettslige yttergrenser for ytringer, vi har ærekrenkelsesbestemmelser og beskytter folk mot redsel og frykt ved å forby trusler. Men, som Anine Kierulf sier, hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres.

I den pågående politiske debatten er dette spørsmål som stadig debatteres og godt er det. Vi må komme videre etter den lammende bomdebatten.

Hilsen Ragnhild som nok mener at de jeg intenst misliker meningene til må få komme til orde.

Nå vil jeg skrive litt om bompenger og danseglade eldre i lys av et lokalvalg.

Ingen er vel i tvil om at det er valg om snaue 3 uker. Alle medier er opptatt av valget og hvordan det går med de ulike partiene, hvem som mister velgere og hvem som med et bredt smil kan innkassere stadig nye velgere. Og diskusjonens bølger går høyt om, ja bompenger. Som om ikke lokalmiljøene rundt om i landet (for dette er faktisk et lokalvalg) har andre, større og viktigere problemer enn bompenger. Hva med miljøtiltak, helse, skole, eldreomsorg? I beste sendetid, ved utspørring av partilederne, går mesteparten av tiden med til å diskutere bompenger. Hva med å snakke mer om de virkelige utfordringene vi har som er miljø og fordeling.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er det ikke vanskelig å forstå at for noen familier, spesielt i de større byene, synes det som bompengengebelastningen kan bli vel stor, selv om trafikkforskerne mener den siste omleggingen med nye bommer ikke førte til større belastning. Men at mediene og politikerne gjør dette til en hovedsak i valgkampen er for meg helt ubegripelig. Bommer er sikkert viktig for noen (mange???), men ikke tilnærmelsesvis så viktig som mediene gjør det til med god hjelp fra politikerne. Selv om en stor del av Norges befolkning bor i Oslo, Bergen eller Stavanger så har vi mange mange lokalsamfunn med store utfordringer som ikke har noe med bommer å gjøre.

Miljøsaken seiler opp som en av de viktigste sakene ved dette valget og takk for det, endelig begynner vi å forstå at det haster å gjøre mye mye mer for miljøet. Selv om mange grep hører rikspolitikken til så er det mye som må skje på individ- og lokalplan. Noen prøver å rope høyt at bommer også handler om miljø (Une Bastholm er forbilledlig), men det drukner i forferdelighetsbeskrivelser om økonomisk belastning. I stedet for å late som om vi skal fikse miljøet uten at det skal koste oss noe som helst, hverken av bekvemmelighet eller på pungen, må andre enn Une si med utestemme, uansett hvor upopulært det er, at ja, det kommer til å koste og det må vi være forberedt på.

Så en liten gladsak som også handler om lokalmiljø og lokale initiativ. Jeg blir så glad når jeg leser og hører om lokalmiljø som står opp for hverandre og gjør det trivelig på forskjellig vis. Jeg ble kontaktet av en slik lokal gledesspreder som lager fester for eldre med danseband. Og vi eldre elsker å danse – helst med en partner. Hans hjertesukk var at det er så mange danseglade kvinner og alt for få menn som våger seg utpå. Det er dessverre slik at eldre menn har større problemer med å komme seg ut av sofaen enn kvinner. Hva kan vi gjøre med det? Jeg vil i alle fall oppfordre alle som kan å komme seg ut, treffe mennesker, gjøre noe hyggelig sammen, f.eks. danse. Vi har tidligere skrevet om seniordans, en fantastisk aktivitet for oss eldre.

Hilsen Ragnhild

Noe forskning er temmelig lettvint. Dvs., funnene som gjøres tøyes et godt stykke utover det som er rimelig. Nå skal jeg presentere en slik undersøkelse.

Jeg har saken fra NTB og Dagsavisen. Ved Universitetet i Leeds ble 25 fotballsupportere i alderen 20-65 år (snittalder 22 år) observert med diverse prøver i forbindelse med 3 fotballkamper i april/mai 2019. Blodtrykk, puls og humør ble registrert før, under og etter kampene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av en kamp steg puls i snitt 64 prosent. Noen opplevde angst og ved seier kunne blodtrykks-fall og oppstemthet ( eufori) observeres. Ved tap på hjemmebane ble de fleste stresset og opplevde det hele lite oppløftende.

Andrea Utley som ledet undersøkelsen av 25 menn på tribunen ved 3 kamper gjør følgende konklusjon:   “Den observerte pulsstigning (64 prosent) indikerer et positivt stress og fungerer som en moderat kondisjons tilsvarende 90 minutters gange”.

At spennings-stress uten samtidig fysisk aktivitet fungerer slik, rimer svært dårlig med hva man vet av tidligere undersøkelser. Spennings-stress fører til økning av stresshormoner med flere uheldige fysiologiske konsekvenser. Det forstyrrer blodsukker/ insulinbalansen, virker uheldig på fettstoffskiftet og demper antibetennelsesmarkører som vi er avhengig av at fungerer.

Vi skulle nesten tro at en slik kjapp undersøkelse med lettvint konklusjon måtte være et bestillingsverk fra Leeds United. At fotballfans har det hyggelig og moro på tribunen er stas, men at de blir fysisk sprekere av det, kjøper jeg ikke.

Jeg kan ikke la være å fortelle om et annet arbeide som også nylig ble publisert. Det konkluderte med at bare 30 minutter ute i naturen dempet angst og depressive tanker og blodsukker/insulin begynte å normaliseres. Herlig å lese ting som understøtter det vi bestandig har trodd har vært riktig.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt sier: “gåing er en undervurdert aktivitet”-  Kanskje en ide med 30 minutters gange før og etter 45 minutter x 2 på tribunen.

Det er opprørende å lese at våre fremste politikere vil gjøre det straffbart, eller i alle fall ikke anbefalt å redde mennesker i havsnød. Leger uten grenser søker etter og redder flyktninger i det sentrale Middelhavet på skipet Ocean Viking. I fire redningsaksjoner i august har Leger uten grenser og SOS Mediterranee reddet 365 mennesker fra drukningsdøden i internasjonalt farvann utenfor Libya. Det er ingen som har villet ta i mot disse flyktningene og Norge vil i alle fall ikke ta i mot dem. Vår justisminister synes det er direkte galt å redde dem – det er tydeligvis bedre å la dem dø for å statuere et avskrekkende eksempel for andre som vil forsøke seg på turen over Middelhavet. Det er bare det at hvis man spør noen av de desperate flyktningene i Libya om døden på havet virker avskrekkende så er de samstemmige i at alternativet, å bli torturert og mishandlet i Flyktningeleirer i Libya er værre. Det ser heller ikke ut til at det å redde flyktninger på havet øker flyktningestrømmen slik justisministeren mener.

Norge har vært en stolt sjøfartsnasjon og det har vært en selvfølge å hjelpe mennesker i nød på havet. Nå mener imidlertid norske politikere at det skal vi i alle fall ikke. Norge har ikke plikt til å ta i mot menneskene som er blitt reddet av Leger uten grenser, men de har en plikt i henhold til internasjonale konvensjoner til å sørge for at mennesker reddet opp på et norsk skip skal få en trygg havn. Men selv det vil ikke politikerne bidra til. Nå er det flere europeiske land som sier seg villige til å ta i mot flyktninger som er reddet på havet. Vi i Norge har det tydeligvis best i vår lune avkrok av verden uten å ta inn over oss eller hjelpe medmennesker i nød. Jeg skammer meg.

Men det er ikke bare på havet vi som nasjon viser vår inhumane politikk. Vi vet at norske barn holder på å dø i flyktningeleirer i Syria, barn av IS-krigere. Uansett hvor forferdelige handlinger foreldrene har utført, dette er barn, små og litt større barn. Og norske politikere toer sine hender for det er alt for vanskelig å hente dem hjem, eller de gjør som finansministeren og sier klart at hun ikke vil løfte en finger for disse menneskene.

I Aftenposten skriver Leder i Advokatforeningen, Jens Johan Hjort: “Myndighetene har ikke noe valg. Norske barn må hentes hjem fra Syria”. http://Myndighetene har ikke noe valg. Norske barn må hentes hjem fra Syria! | Jens Johan Hjort Aftenposten· 2 dager siden Barnekonvensjonen er ikke en ønskeliste, men en folkerettslig forpliktelse.

Han er ikke alene, tidligere statsråder samt en rekke kulturpersonligheter har kommet med den samme oppfordringen til regjeringen: Hent barna hjem. Og hva gjør regjeringen eller i alle fall den sterkeste delen av regjeringen? Sitter på gjerdet og synes dette blir så forferdelig vanskelig. Vi har dessverre sett hvordan våre folkevalgte også tidligere har desavuert FN og Barnekonvensjonen, blant annet i flere saker hvor “innvandringsregulerende hensyn” trumfer humanitære hensyn.

De norske barna i Syria som bor sammen med mødrene sine trenger mødrene når/hvis de hentes hjem. Mødrene er terrorsiktet eller blir terrorsiktet og må straffeforfølges og eventuelt dømmes i Norge. Det er også en forpliktelse vi har som regjeringen kvier seg for.

Sommeren er nesten over, vi må våkne fra sommerdvalen og GJØRE NOE. Men hva? Jeg er rasende, og føler meg maktesløs.

Hilsen en opprørt Ragnhild

Alle vet selvsagt hvem Une Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne er. I Partilederdebatten forleden var hun høylytt sinna, forbannet og trist når de etablerte politkerne som vanlig vandret rundt grøten. Grøten er selvsagt klimakrisen. Hun har rett i at krisen ikke bare kan kalles truende, den er mange steder allerede en realitet.

Ragnhild og jeg har tatt opp miljøutfordringene flere ganger før og nå “barker”jeg til igjen. De fleste av oss har miljøet i tankene våre, vi sorterer søppel, kjører el-bil og kollektivt, vi prøver å redusere antall flyturer osv. Alt dette som den enkelte av oss foretar seg vil nok redusere CO2 fotavtrykkene litt, men monner knapt.

Forskere fra hele verden tar dette opp, ofte med noe forskjellige vinklinger og vektlegging. La meg ta noen eksempler. Fossilt drivstoff må utfases mye raskere enn det som gjøres idag. Vi må tåle å se vindturbiner/vindmøller og svære solcelle parker. Det bygges atomkraftverk ellers rundt i verden med en helt annen sikkerhet enn de gamle. Mer enn 450 er i drift. Hvor i all verden er vi i Norge som fortsatt borer etter mer olje?

Hvorfor pålegges ikke Equinor og andre en elektrifisering av oljefeltene våre ? Dette alene vil kunne redusere utslippene fra Norge med omlag 10 prosent.

Karbonfangst er kostbart, men begynner å bli mulig. Hvorfor ikke enda mer penger til slike prosjekter ?? Den rimeligste karbonfangsten i Norge vil faktisk være massiv skogplanting. Der har vi forsømt oss. Noe vil nok dette monne også.

Så til en “politisk het potet”. Befolkningsøkningen særlig i Afrika er formidabel. Jo fattigere en befolkning er, dess fler barn blir født. Fattigdom betyr dårlig muligheter for utdannelse. Fra Asia peker all erfaring på at utdannelse av kvinner betyr stopp i befolkningsveksten. Vi i Norge må bistå verdenssamfunnet i denne prosessen.

Jeg lar det egentlig være med disse eksemplene på tiltak. Jeg håper at alle ser at dette vil koste penger. Det vil redusere vår private økonomi og samfunnet må ta noen skikkelige prioriteringstiltak. Oljefondet/pensjonsfondet skal være “til gode» for de neste generasjoner. Hvis ikke vi bruker deler av disse pengene til å løse klimakrisen, forstår jeg lite. Kanskje vi ikke har en  beboelig klode å tilby neste generasjon? Hva oljepengene kan brukes til, bestemmes av stortinget. Men tidligere vedtak er vel “ikke hugget i stein” for all fremtid

• Tilbake til Une Bastholm, bare fortsett med roping inntil vi våkner! Da håper jeg at du også om en generasjon eller 2, som gammel dame vil kunne sitte ved roten av det det gamle asketreet på Jomfruland.

Hilsen Thor-Øistein, en måtelig stor optimist, 83 år.

Første gang vi hadde camp med barnebarn uten foreldre var i 2005. Den gang var det 3 deltagere – alle gutter i barneskolealder. Senere har flere kommet til og noen er blitt “pensjonert” når de går over i ungdomsskolen. Nå har de fleste barnebarna blitt store og har andre prioriteringer enn camp med besteforeldre så i år var det bare to deltagere, Iben 12 år og Hedda 11 år. Vi har innimellom lempet litt på kravene om bare barneskolealder, noen ganger når det har passet slik har vi hatt med barnabarn de første årene av ungdaomsskolen. Skal det bli camp neste år når Iben begynner i ungdomsskolen håper vi hun alikevel blir med slik at det kan bli camp.

Hva gjør vi på camp?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Barnebarna våre er helt klare på at på camp skal det være “same procedure as last year”, dvs at vi følger visse oppsatte spor. Det må være Kragerøtur og Jomfrulandstur, den siste med leie av sykler. Dessuten er morgengymnastikken med påfølgende morgenbad obligatorisk. Selv om det sukkes og stønnes litt når vi etter noen timer med avis og kaffekopp i solen vekker syvsoverne med rop om morgengym, så er det alltid et krav om at morgengym må det være. Ellers er selvfølgelig programmet litt avhengig av været.

Hvordan var årets camp?

I år var det som nevnt bare to deltagere (Iben og Hedda) og to campledere (mormor og morfar), men campen fulgte i oppsatte spor. Vi startet med en sopptur som ble endel lengre enn vi hadde forestilt oss. Barna ville ha kantareller, dessverre ble utbyttet i så måte magert. Men vi fant endel fåresopp og dessuten gikk vi stier og i områder på øya som faktisk var litt ukjente for oss selv om jeg har feriert her siden 1947. Det er en stor øy må vite. Det ble i alle fall en ristet brødskive med smørstekt kantarell til de to deltagerne så alle var godt fornøyde med turen.

Vi var stort sett veldig heldige med været. En morgen regnet det litt så morgengymmen foregikk innendørs, ellers har det bare vært sol og ingen protester på morgenbadet, snarere tvert i mot. De to jentene svømmer og dukker som seler og hopper fra vårt selvlagete stupebrett.Før om årene har det ofte vært krav om kveldsbad, men med disse to spilte vi kort hver kveld til det ble så sent at kveldsbad var uaktuelt. Vi har et familiespill som vi kaller Liverpool og som er kjempepopulært både blant store og små.

Ellers har vi gjort de vanlige tingene, leiet sykler på Jomfruland, spist is i Kragerø og på Valle og spilt Kubb og Boccia. Morfar harinstruert i revolverskyting og pil-og-bue-skyting. Begge jentene takler dette mye mye bedre enn mormor så jeg trekker meg tilbake til oppvasken når det skytes. Innimellom trekker jentene seg tilbake for å spille musikk og synge til, så da tar morfar en hvil på sofaen og mormor koser seg med en bok.

Avreisedagen var helt strålende og varm så vi brukte hele dagen til bading og leker uten å bekymre oss videre om opprydding etc. Vi to gamle tar en tur ned om noen dager for å rydde etter oss og få med alt skittentøy hjem – det var begrenset med plass i bilen med 4 personer og en hund samt vanlig bagasje.

Når mormor og morfar gjør opp status er vi enige om at vi har hatt noen strålende dager med de to nesten-tenåringene og håper at det kan bli camp neste år også.

Hilsen Ragnhild