seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Vi har alltid vært ivrige teatergjengere og er det fortsatt. I tiltagende grad opplever, særlig jeg, eiendommelige oppsettinger. Noen regissører setter opp stykker på en måte som jeg oppfatter som temmelig fjernt fra forfatterens intensjoner. Kanskje greit noen ganger. Noen mener at ting bør moderniseres for å få med ungdommen !? Mon det?

Teaterlivet mitt startet med Reisen til Julestjernen på Nasjonalteatret i 1946 eller 1947. Det var den gang skuespillerne talte med høy og klar røst, og deklamerte sine replikker med ansiktet vendt mot  publikum. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger Thoralv Maurstad, Espen Skjønberg og mange andre, formidlet  store opplevelser på scenen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Forleden var en venn og jeg på Det norske Teater. Der setter de nå opp Kransen, Husfrue og Korset, historien om Kristin Lavransdatter og Erlend bearbeidet fra Sigrid Undsets fantastiske bøker til scene-fremføring. Det er 3 enkeltforestillinger som også kan oppleves på en dag med lapskaus i pausen. Vi valgte Husfrue.

I hukommelsen ser jeg for meg Ruth Tellefsen  og Georg Løkkeberg  i en forestilling, nettopp på det gamle Norske Teater. Jeg tror det var i 1958. Undset hadde imponerende historiekunnskaper og skuespillerne gled sømløst inn i et tidsbilde fra 1320-1340. Erlend inntok scenerommet som ridder med stor autoritet og det var intet problem å forstå at den flotte og sterke Kristin ble betatt av han.

I 2022 er det ingen kulisser. Gulvet er dekket med plastduk og ett par bøtter og baljer er rekvisittene..Tidsbilde som var så viktig for forståelsen av stykket, er fraværende.Og hvorfor ett teppe av tykk plast mellom scene og publikum? Dempet lyden gjorde det også

Skuespillerner har på seg Joggebukse og t-skjorte . Det blir mye løping omkring og det er dramatisk. For meg lite troverdig, og vi ble enige om at kunnskap om bøkene nærmest måtte være en forutsetning for å få med seg noe som helst.

Når det er riktig dramatisk, roper og skriker Kristin og Erlend til hverandre. Hvor mye tekst jeg fikk med meg, er jeg usikker på. Men det var hederlige unntak. Noen av skuespillerne feks Ane Dahl Torp var en lise å lytte tll. Selv når hun var oppbrakt, snakket hun rolig og dvelende.

Til slutt et par ord om Erlend i stykket. Flott ung skuespiller med en fin dialekt i bunnen. Men snakker urimelig fort  og når han øker stemmevolumet, kommuniserer han ikke lenger med meg. Jeg tar litt høyde for at jeg er gammel, men hørselen er rimelig bra.

Vennlig hilsen Thor-Øistein  som igjen tar ny høyde for at han ikke  lengere er i målgruppen for ” moderne” oppsettinger.

PS. Min Ragnhild som har sett hele trilogien ser det noe annerledes, hun var begeistret.

Far var skogbruker i min oppvekst. I 1940 var jeg 4 år gammel og fra årene som fulgte, har jeg nærmest en fotografisk hukommelse fra dager i skogen. Da høsten kom, ansatte han tømmerhoggere og tømmerkjørere for vinteren. Hvorfor jeg ble med far hele arbeidsdagen ut i skogen, vet jeg vel egentlig ikke, men slik ble det. Ganske slitsomt ble det også. Noen av krigsårene var det mye snø og sterk kulde. Høydepunktet på dagen ble av naturlige grunner ett stort bål med kaffekoking og steking av flesk. Dette var mat og drikke for de voksne. For meg ble det matpakke og saft.

Dette var før motosagenes tid og før det ble flatehogst. Hogstmodne trær ble blinket og disse ble feldt. Å få ned ei stor furu eller gran med håndsag krevde sin mann. Dvs  noen jobbet med svansen (saga) parvis og det så for meg lettere ut og det var det nok også. Etter kvisting og kapping i passe lengder, ble stokkene slept med hest frem til en lunneplass.

Kara jobbet på akkord, dvs de flikk lønn etter antall kubikk de produserte. De arbeidet 6 dager i uka og så lenge dagslyset gjorde det mulig. Lønna ble uansett stusselig og etter dagens målestokk skammelig. Selv de beste hoggerne slet med nok penger til å brødfø en familie.

Mange skogsarbeidere var utslitte som 40 åringer. Hvor hardt dette arbeidet var, ble gjenspeilet av det daglige kaloribehovet. Stillesittende kontorarbeider trenger kanskje 2500 kalorier, men skogsarbeiderne dengang måtte få i seg 8000-9000 for å være i balanse. Hvordan utslitte folk egentlig var i stand til å overleve før vi fikk en skikkelig folketrygd i 1960- åra, er for meg ett under.

Det var stort sett dårlig med veier i skogen og de fleste kom seg ikke hjem i det daglige. De bodde i kojer, med køye, spisebord og vedovn. Vaskemuligheter og anledning til å tørke arbeidstøy var dårligere enn så om så. Men som guttunge forsto jeg lite av det.

Så til heste-vennene mine. I løs snø trakk de frem en eller to stokker til ei renne hvor det var mulig å lesse flere stokker på geitdoning, som på bildet. De først årene satt jeg bare på lasset men etter hvert fikk jeg holde tømmene. Lasset var tungt og det gikk sakte. Jeg følte meg viktig og gjev.

Jeg skriver stadig om våre mange skogsturer her på bloggen. Nærmer jeg meg skogsdrift kan jeg på langt hold lukte nyhogd tømmer. Tømmerlunner eller velter har nærmest en sakral plass i mitt liv, på samme måte som svett arbeidstøy iblandet kvae.

Ja slik er vi knyttet til våre røtter.

Hilsen en sentimental Thor-Øistein

Ps. ei bok om skogsdrift har nå kommet på Aschehoug, “Skogens Menn”, av Ingar Kaldal.

I dag er det andre søndag i advent og desember er så vidt startet – heldigvis. Vi har vært hjemme en uke, en uke med spennende og annerledes kulturopplevelser og så vidt starten på juleforberedelsene. Som jeg har fortalt tidligere, jeg bare må begynne å tenke på julen når vi bikker desember. Hver førjulstid må jeg tenke på mors julebok som starter første desember og går frem til 1. juledag og en tradisjonell familiemiddag. Juleboken går i detalj på innkjøp, julekort, baking og juleskinken som måtte i lake minst tre uker før julaften. Mine juleforberedelser er langt fra så nitide, julekort er det nesten slutt på, mye gaveinnkjøp likeså, men jeg holder på tradisjonen med baking med mine døtre (de to som bor i nærheten) og juleskinken som skal i lake tirsdag. Dessuten lager Kjersti og jeg pølser.

Da vi hadde hjemmeboende barn ble det adventskalender med små (og den gangen var det små) ting som viskelær, hårspenner og liknende. Nå er det jeg som får adventskalender, av Kjersti. Den består av 24 små poser med puslespillbrikker, en pose for hver dag i desember og til slutt skal det bli et ferdig pussel med 1000 brikker. For meg som er en pasjonert pusler er dette lykken. Jeg har nå lagt fire av de 24 og skal altså legge nye hver dag frem til jul.

Så var det kulturopplevelsene. Onsdag så Thor-Øistein og jeg Blikktrommen. Litt over to og en halv time uten pause hvor skuespiller Olav Waastad briljerte i rollen som Oscar, heseblesende, dansende, hoppende utførte han som monolog nærmest hele boken. En kraftanstrengelse uten like, ikke rart at han når applausen ingen ende ville ta sa tydelig fra at “Nå vil jeg hjem”. Det ville forsåvidt vi også, men vi følte ikke at vi satt der for lenge.

Den andre opplevelsen var sammen med en venninne lørdag. Kristin Lavransdatter, hele trilogien fra klokken 12.00 til klokken 20.30, med innlagt to pauser, en med lapskaus og en med kaffe/te og kaker. Forestillingen var en stor opplevelse, og det kjentes hverken rart eller galt at skuespillerne vandret rundt i joggebukse og T-skjorte, at scenen var uten rekvisitter bortsett fra en plaststol og et bord i bakgrunnen og at skuespillerne ble videofotografert hele tiden slik at vi fikk nærbilder på storskjerm. Husfrue, som jeg alltid har syntes var litt trist og traurig varte i tre og en halv time, og da den var slutt så vi på hverandre og lurte på hvor de tre og en halv timene var blitt av.

Avslutningsvis vil jeg komme med en bokanbefaling. Vi leste begge to Kerstin Ekmans Løpe ulv mens vi var på Kanari. Det er en fantastisk bok, liten og tynn, men så full av kjærlighet til naturen og mellom de to gamle hovedpersonene at jeg satt med klump i halsen og var lei meg da den var slutt.

Dette skulle være og ble en adventsblogg uten irritasjoner og opphisselse. For førjulstiden skal være hyggelig, ustressende og med omsorg for hverandre.

God førjul ønsker Ragnhild

Alle kjenner vel Christian Kroghs Kampen for tilværelsen. At en tilsvarende kamp skulle utkjempes i Oslo i 2022 var det vel egentlig ingen som hadde trodd. Hva er det som har skjedd?

Nå er vi siste dag på GC og nyter solen og varmen mens vi vet at hjemme er det tilnærmet kuldegrader og lange køer hos de frivillige som deler ut mat. Det har skjedd noe gradvis over mange år, noe som topper seg nå når matprisene har øket kraftig, strømprisene gallopperer og rentene stiger. I en slik situasjon trodde vi at Norge hadde sørget for et sikkerhetsnett som kunne fange opp dem som sliter og gi økonomisk hjelp i en krisesituasjon. I stedet ser vi at det er ikke det statlige sikkerhetsnettet som trer i kraft, det er de frivillige organisasjonene som trår til (og ære være dem for det). Men slik skulle det ikke være, vi lever jo tross alt i et sosialdemokratisk land hvor vi stiller opp for hverandre og hvor de som har minst skal få hjelp i en vanskelig situasjon.

Nå har vi kunnet følge med på regnestykkene som viser med all mulig tydelighet at de sosiale ytelsene for dem som er for syke til å arbeide eller er gamle med minstepensjon rett og slett ikke kanleve av de ytelsene som gis. Elisabeth Thoresen, leder av AAp aksjonen og Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner, sa det begge med all mulig tydelighet på Debatten tirsdag at nå MÅ noe gjøres, syke og uføre sulter og fryser, slik kan vi ikke være bekjent av å ha det i Norge. Grunnbeløpet i folketrygden må økes og sosialhjelpsatsene likeså.

Men det har skjedd noe med det norske velferdssamfunnet siden 80-årene. Markedsliberalismen er blitt dominerende og det som tidligere var hjelp til syke og uføre ble langsomt gjort om til en hjelp det skulle være mer enn vanskelig å få. Det som i Arbeiderpartiets glansperiode i 50 og 60 årene lovet at nå skulle ikke trengende lenger måtte “stå med lua i handa”  ble langsomt omgjort til nettopp det – lua i handa. Stønader skulle kunne gis, men det var arbeidslinja som gjalt og gjelder fortsatt. Og arbeidslinja tilsier at alle sosial ytelser måtte være så dårlige som mulig for at ikke noen, fri og bevare oss vel, skulle få så mye at det ikke ville lønne seg å arbeide. Denne tankegangen som nå gjennomsyrer norsk sosialpolitikk mistenkeliggjør hjelpetrengende i en slik grad at nyfattige i dag heller går til Frelsesarmeens matutdeling enn å søke hjelp hos NAV. NAV er slik innrettet at søker man hjelp der må man stå skolerett og gjennomgå nedverdigende forhør om hvorfor man ikke vil være en god samfunnsborger og arbeide. Det er lite som heter å ikke kunne arbeide pga f.eks. sykdom, “så syk kan du da ikke være, du greide jo å karre deg hit.”

Nå dukker de frem, alle historiene om hvordan systemet mistenkeliggjør syke og hjelptrengende. Det er selvfølgelig ikke de som sitter på NAV-kontorene sin feil – de gjør bare jobbem sin slik de er blitt fortalt av politikerne hvordan den skal gjøres. Dessuten er det nærmest umulig å nå frem til NAV – i mange kommuner finnes ikke åpne kontorer og ikke alle det dreier seg om er like drevne på å utnytte de digitale mulighetene. Ebba Wergeland har uttrykt det slik at NAV-reformen var siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som ga oss “arbeidslinja” og brakte skammen tilbake i stønadssystemet. For den som søker hjelp, enten det er trygd eller sosialhjelp er inntil det motsatte er grundig bevist en unnasluntrer som ikke gidder å arbeide, men heller vil gå på trygd. Som Bjarne Håkon Hansen sa da han var arbeidsminister at “folk må stå opp om morran” . Som om ikke syke og uføre gjerne skulle ha kunnet stå opp om morran og gå på jobb eller få arbeid der det er mulig.

Det er forstemmende og utrolig trist at Arbeiderpartiet har vært med på og gått i bresjen for den tankegangen som nå gjennomsyrer norske sosialpolitikk. Dessverre har både Gro Harlem Brundtland  og Jens Stoltenberg stått for markedsvending mot nyliberalismen som løsningen på alle problemer. Vi husker vel kanskje også Rune Gerhardsens bok fra 1991 “Snillisme på norsk” som peker på trygdemottakere som snyltere på velferdsstatens ytelser. Det blir vanskelig å gjenkjenne et raust og godt sosialdemokrati.

Hilsen Ragnhild som håper på en sosialpolitisk snuoperasjon.

De som har fulgt våre skriverier de siste årene har nok mistanke om hva jeg skal skrive om. Jeg har lenge ment at “å gå”er en undervurdert aktivitet, og det er faktisk helt sant. Harvard Medical school har nå fulgt et stort antall amerikanere over en lang periode. De har registrert all aktivitet og livsstil generelt og en rekke fysiologiske parametre. Hovedhensikten med denne undersøkelsen var å finne ut hvor lite eller mye er nødvendig av fysisk aktivitet for at det skal få konsekvenser for sykdom og livslengde.

Dette kaller vi det “harde endepunkt”. Dette er selvsagt viktig når vi skal fortelle befolkningen om å endre livsstil. Vi håper at omlag 2/3 av dem av oss som beveger seg lite eller intet kan bli stimulert til å komme opp av godstolen. Og hva kan Harvard love oss?  21 minutter rolig gange daglig er i snitt det som skal til  for at de såkalte aldersbestemte sykdommene kommer senere og at vi får noen år ekstra. Da selvsagt sammenliknet med det å sitte og ta det med ro.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hva så med de 10 000 skritt som skulle være nødvendig for et “lengre liv” ? Klokkemakerne som introduserte skrittmåling, antok dette uten særlig dokumentasjon, greit nok, men det er noe i overkant. 21 minutter daglig spasertur pluss det du gjør ellers i dagliglivet, ender ofte ut med omlag 5-6000 skritt, og det rimer bra med andre undersøkelser at det er nok.

Hvor raskt skal man gå? Undersøkerne informerte om at ” din vanlige spaserfart”, er tilstrekkelig. Det har vist seg at dette er nok til at hjertemuskelen blir stimulert og at det blir økt blodgjennomstrømming i hjernen. Det skjer også gunstige ting med blodsukker og insulinbalansen vår og blodtrykket vil langsomt bli redusert.

Men selv med en sunn livsstil på alle måter, kan det ikke bli noen garanti for et lengre liv med lite sykdom..Flaks/uflaks er det vanskelig å gardere seg mot. Da er det mye lettere å love at en spasertur på 21 minutter føles godt for de fleste, enten vi er alene eller småprater med en venn. Og de fleste føler at turen gjorde godt i etterkant også. Denne gevinsten er ikke så lett å måle. For meg midt i 80-årene kjennes den som den viktigste!!!

Jeg går kortere og langsommere, men det føles bra.

Hilsen Thor-Øistein

Nå er vi godt inne i den andre uken vår her på Gran Canaria og vi kan ikke si annet enn at vi har det strålende. Det har vært varmere enn vanlig i november så sjøtemperaturen har holdt seg på rundt 24 grader. Turene i fjellet blir ikke lenger så lange, men vi er da ute og går i 11/2 – 2 timer hver dag.

Det morsomme og hyggelige ved å være her er at vi vet omtrent akkurat hva vi skal gjøre og hvor vi skal gå. Vi hadde noen hyggelige dager med turer med en god venn i forrige uke og en dag tok vi den faste turen over fjellet til Veneguera med treningsgruppen vi har vært sammen med i mange år. Men, som Predikeren sier, det er en tid for alt. Nå er vi ikke lenger en del av gruppen, men en felles fjelltur får vi altså til.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nettilgangen her er svært dårlig, vi får så vidt lastet opp avisene våre, og ikke en gang hver dag går det. Men vi følger da med sånn noenlunde på hva som foregår hjemme. Det går mye i statsbudsjett og det er ikke noe jeg kan ergre meg så veldig over. Men for meg er det all mulig grunn til å ergre meg over lakselobbyen som har selet på noen av landets sterkeste lobbyister ( mange av dem tidligere del av regjeringsapparatet). Det ser ut til at veien fra regjering til First House og tilsvarende er særs kort. Når laksemilliardærene feller krokodilletårer over hvor mange som må sies opp eller permitteres pga grunnrenteskatten, ja da gjelder å ikke la seg lure. Hvert eneste år kommer det til permitteringer selv uten skatten. Men det er klart – de stakkars milliardærene vil nok tjene litt mindre.

For et år siden skrev vi et innlegg på bloggen om en norsk kvinne som bodde i en hule og og levde for å gjøre det vakkert omkring seg. Nå har vi vært og besøkt vår venninne huleboeren igjen. Snakk om å leve et annerledes liv i pakt med naturen. Hver morgen kommer alle duene flyvende opp til hulen hennes. Da går hun ut og duene følger henne til plassen hvor hun mater dem. Det må skje før hunden og katten hennes får mat – ellers kommer duene og stjeler hunde- og kattematen. Det samme gjentar seg på ettermiddagen. Vi sto og så på at hundrevis av hvite og grå duer fulgte med matmor og fikk mat, så takket de pent for seg og fløy bort. Huleboeren bruker dagene til å bygge steinmurer og ekstra hus av stein. Hun har mange prosjekter på gang, blant annet skal hun fylle ut en grop for å jevne ut plassen sin. Det er tungt arbeid med spett og spader så hun vurderer å få hjelp av en kanarier med en truck.

Vi blir tenksomme over at noen lever enkle liv og har prosjekter som først og fremst går ut på å gjøre det pent rundt seg. Andre klarer ikke å karre til seg nok penger selv om de så absolutt har nok til salt på grøten, så når de trues av litt øket skatt rømmer de til Sveits. I stedet kunne de jo tenke litt på alle dem som faktisk har lite og betale ørlite grann mer skatt med glede. Men nei, slik er det visst ikke – de som har mest gjør alt de kan for å beholde det og mer til.

Jeg sier med The cavemaid – Disfruta la vida eller gled deg over livet.

Hilsen Ragnhild

Noen ganger blir jeg så begeistret for noe jeg leser i avisen at jeg bare MÅ sende en mail eller sms til forfatteren av innlegget. Dette skjedde meg for en uke siden da jeg leste A-magasinet for fredag 4.11, Siste ord av Guro Hoftun. Tittelen var Powerwomen, tusen millioner takk til alle de bra, voksne damene. I motsetning til Viaplays såpeserie med kjendiskvinner som påvirker Leah Behn og damebladredaktør Ingeborg Heldal – (dere vet hun som ble kjendis ved å trykke hånden til Bill Clinton ved dennes Norgesbesøk i 1999) takker Guro navngittekvinner i barnehagen, en rektor, en jordmor og hun som arrangerer pensjonistreiser. “Takk for at dere er robuste, rause, røslige og ekte” skriver Guro. Jeg kaller henne Guro fordi vi hadde en veldig fin sms-utveksling etter min begeistrete mail.

Det er underlig hvor opptatte vi er av de såkalte influenserne som promoverer sminke og rynkebehandling. Og mediene henger seg på – jeg har tidligere nevnt NRKs podkast med Sophie og Fetisha, som i følge programredaktøren skal hjelpe til å få flere unge kvinner til å interessere seg for NRK. Her er det tydelig at denne mannen (for selvfølgelig er det en mann) tror at unge kvinner ikke har annet i hodet enn sminke og fjollete latter. Jeg vet jeg ikke er målgruppe for slike podkaster eller serier, men jeg kjenner såpass mange yngre og unge kvinner at jeg tror jeg kan si at her  bommer både NRK og Viaplay på målet. Hvorfor ikke heller ta med noen unge kvinner i Åpen bok med bøker de finner interessante? Eller lage en serie hvor hverdagens powerwomen kommer til orde? Uinteressant og uspennende sier dere, men jeg er ikke så sikker. Jeg husker en serie for mange år siden på NRK som het Eldrebølgen og var en realityserie med gamle mennesker. Den ble kjempepopulær uten sminketips og forslag om kirurgi og ikke bare blant dem 50+.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tilbake til min begeistring forrige fredag. Jeg løp ut til nærmeste bokhandel og kjøpte boken til Guro Hoftun som heter Eldreliv. Humoristisk og alvorlig forteller den enkelthistorier om eldre mennesker knyttet sammen med en historie fra Guros eget liv. Jeg tror ikke barnebarna mine ville lese den, men kanskje barna som er mellom 45 og 60?

Nå er vi, Thor-Øistein og jeg, i ferd med å pakke koffertene for i morgen går turen til sol og varme. Vi skal fly og jeg burde føle skam, i alle fall når jeg tenker på vår nevø religionshistoriker og professor som blir 54 år i dag og som lever som han mener og sier. Han er i Istanbul og dit har han ikke fløyet for å si det sånn.Han reiser med tog og buss hvor enn han skal og er vegetarianer av hensyn til dyrevelferd og naturen. Sammen har vi i dag gledet oss over at Wisting i alle fall utsettes. Jeg kan tenke meg hva han synes om skiskytterforbundet som kjører 70 – sytti lastebillass med kunstig produsert snø fra Lillehammer til Sjusjøen. Lenger er vi ikke kommet – selv om vi er glade i vintersport så får det være grenser. Thor-Øistein er enig!

Hilsen Ragnhild som skal avstå fra videre hjertesukk om Norge som krigsprofitør. Jeg må sende en begeistret mail til Kalle Moene!

Ja vi har grunn til å være redde når ytre høyre stormer frem i land vi ellers liker å sammenlikne oss med. Heldigvis er det fortsatt noen som står i mot.

Vi sitter og ser på NRK-dokumentaren “Last – jøder”. Dokumentaren viser oss ikke noe vi egentlig ikke visste fra før av, men som vi nok har skjøvet litt fra oss. Det er for ubehagelig å ta inn over seg. Men vi må ta det inn over oss – spesielt nå når nynazistiske bevegelser stormer frem over hele den vestlige verden. På en stillferdig måte, ved bruk av tidsvitner, sannsynligvis den siste muligheten til å høre dem som opplevde norsk holocaust på kroppen, fortelles en meget mørk side av norsk historie. Vi hører og ser norske nålevende jøder som var barn i 1940 – 45, vi hører lest fra boken “Det angår også deg” av  Herman Sachnowitz, en av de få norske jødene som kom tilbake etter deportasjonen i 1942, og vi ser bilder av de mange unge og gamle som ble deportert til dødsleirene i 1942 og aldri kom tilbake.

Det som kanskje gjør størst inntrykk utover de mange grusomme skjebnene er hvor delaktig og uten å stille spørsmål norsk politi var under planlegging og utføring av deportasjonen i 1942. Hovedmannen i planlegging av deportasjonen var den norske politiinspektøren Knut Rød som utrolig nok på frifunnet for bistand til fienden i to lagmansrettdommer i 1946 og 1948. Dette kommer jeg tilbake til.

Når vi sitter og følger med på dokumentaren må vi stille oss de meget nærliggende spørsmålene om hvordan nazistisk og ytre høyres tankegods har kunnet få slik gjennomslag i Europa og USA nå mange og 80 år etter nazistenes herjinger i Europa og også i Norge. Vi har fått regimer langt til høyre og nær nazistiske i Italia, Ungarn og Polen, og i Sverige er Sverigedemokratene med en brun fortid blitt det største partiet på høyresiden. I Israel ser det ut til at et ytre høyre og rasistisk parti blir del av en ny regjering. Her må sies at det norske Fremskrittspartiet er langt fra å ha nazisympatier, vi er foreløpig forskånet fra å ha et slikt parti med stor nok oppslutning til å få plass på Stortinget.

Hva foregår i hodene til ungdommene som marsjerer i Norge, Sverige og Danmark under nazistiske symboler og kaller seg Den nordiske motstandsbevegelsen? Hvor langt skal ytringsfriheten drives når de ikke blir bøtlagt pga sine hatefulle ytringer mot en gruppe mennesker, jødene, men fordi de ikke har søkt om lov til å fremme hatefulle ytringer? Juridisk er dette riktig, men er det etisk forsvarlig?

“Ingen har funnet å beklage utfallet av de kyniske verdiavveiningene som ble gjort i Knut Rød saken. Kanskje er det på tide nå?” Dette skriver jurist og tidligere Stortingsdirektør Hans Brattestå i en kronikk i Aftenposten i 2014. Han skriver videre at hovedbegrunnelsen for frifinnelsen var Røds “gode gjerninger” og “tjenester overfor motstandsbevegelsen1943-45”. Hans delaktighet i de grufulle forbrytelsene mot de norske jødene ble lagt i vektskålen og funnet for lett. Etikken i denne vektleggingen er mer enn tvilsom. Arbeid for motstandsbevegelsen etter delaktighet i jødedeportasjonen kunne vært formildende omstendigheter ved straffeutmålingen, ikke grunn til frifinnelse.

Vi er nå inne i en tid med juridiske beklagelse. Riksadvokatens beklagelse overfor Viggo Kristiansen har versert i alle kanaler. Da passer advokat Jan Tennøes kronikk i Aftenposten i går godt: “Av de store justismordene gjenstår nå bare Torgersen-saken”. Her går han igjennom de to viktigste bevisene mot Torgersen, tannbittbevis og barnålbeviset og viser hvordan de bevisene med moderne metoder er vist å være helt grunnløse. Kanskje på tide at saken gjenopptas? Sist den ble søkt gjenopptatt i 2017 og nektet gjennopptakelse i 2021, var det til gjenopptakelseskommisjonen med Siv Hallgren som leder hvor 2 av 3 gikk imot gjenopptakelse og en av de to var Siv Hallgren. Flere kommentarer unødvendige – jeg prøver å henvende meg til mine juristvenner, men det er nytteløst. Håper de, vennene tilgir meg. For som å si det med Janne Kristiansen, leder av Gjenopptakelseskomiteen forrige gag det ble søkt og Torgersen fortsatt var i live: Medisinen kan si hva den vil, her gjelder jussen. Jurister med tunnellsyn.

Hilsen Ragnhild, opprørt som vanlig.

Forleden ble skogsturen i Maridalen spesiell. Egentlig helt fra begynnelsen. Urolig nok etter mange år i dalen “vår”,  fant vi en nye sti i sommer fra Hammeren. Etter hvert har vi fått høre at en lærer på Maridalen skole for endel år siden ryddet og merket denne stien. Han satte endog opp små informative skilt som fortalte litt om vegetasjonens egenart. Tidens tann hadde tært på disse, men de forteller fortsatt om en gammmel manns entusiasme.

Stien er nok etterhvert blitt lite brukt og mange dager hverken ser eller møter vi andre. Det er klart at det har gått endel år siden at det ble gjort noe med skogen. Gamle og nye vindfall ligger på kryss og tvers, enkelte også på tvers over stien vår. Særlig Pia, dachs-hunden vår som i år har vond rygg, strever med å komme over, og under stammene er det for trangt. Denne gangen tok jeg med elektrisk motorsag for å gjør noe med det. Egentlig burde vi nok ha spurt Skogetaten/Skogvesenet i kommunen om tillatelse, men vi valgte en varsom form for selvtekt. En stor tømmerstokk gjenstår, vi får se.

La oss kalle henne Gerda. Damen på bildet kom mot oss. Hun gikk med 2 stokker, svært forsiktig. Hva er mer naturlig for gamle folk enn å prate litt? Hun er snart 89 år og til tross for dårlig balanse og dårlige ben gikk hun regelmessig nettopp på denne stien. For et par uker siden hadde hun snublet, hun slo seg ikke, men greide ikke komme opp. Det var ingen å rope på og hunden Rambo satte seg bare rolig ned og avventet. Hun ringte 113 og etter kort tid var hun lokalisert og fikk hjelp. Nå ble hun glad for at det ble ryddet litt og det var ingen grunn til å endre på vanene.

Noen markatraver hadde hun egentlig ikke vært før hun begynte å ble eldre. Hun fortalte om spennende liv med hester og dressur-ridning. Men alt har sin tid. Hun og Rambo var regelmessig i skogen for å lade batteriene, “det tar jo bare 20 med å kjøre bil hit opp fra Majorstuen”. –forøvrig går det buss også.

Nå tror sikkert mange at nå skal jeg mase om disse turene i skogen igjen. Ja, egentlig gjør jeg det. En halvtimes tur rundt heimen, det er bra det, men er det mulig, ta sjansen!!

Hilsen Thor-Øistein som har sine “hang ups”!

Så er det skjedd igjen – rettsstaten Norge er tatt med buksa nede. Viggo Kristiansen har sittet nær 21 år i fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Riksadvokaten var klokkerklar i sin oppsummering da han sa at ingen av bevisene mot Kristiansen holdt vann og han er uskyldig. DNA-bevisene viser Kristiansens uskyld og telefonbeviset plasserer ham på et helt annet sted enn Baneheia da drapene ble begått.

Viggo Kristiansen er ikke den eneste som har vært utsatt for justismord i vårt land. Fetteren til Birgitte Tengs som har levet med mistanke mot seg i årevis og en erstatningsdom selv om han ble frifunnet i Lagmannsretten. Per Liland og Fritz Moen, og ikke å forglemme Fredrik Fasing Torgersen som satt 16 år i fengsel for et mord han etter all sannsynlighet og meningen til flere  eksperter i medisin og juss ikke hadde begått, ikke kunne ha begått. Han fikk aldri saken sin gjenopptatt tross flere ansøkninger, men etter det vi nå vet om gjenopptakelseskommisjonene er det bare nok en skandale.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Viggo Kristiansen søkte om gjenopptakelse fem ganger og fikk fire avslag. Den femte ville også ført til avslag hvis lederen for kommisjonen, Siv Hallgren, hadde fått det som hun ville. Heldigvis fikk hun ikke det og gikk av i stedet. Hva er det med disse juristene? Er det et slikt prestisjetap å akseptere at det kan ha vært gjort en feil under etterforskning og domsavsigelse og godta at en person kan få en ny sjanse ved en ny rettssak?

Når det gjelder prestisje tror jeg leder for kommisjonen da Fredrik Fasting Torgersen søkte for fjerde gang (etter at han var løslatt), Janne Kristiansen, led av juridisk tunnellsyn. Hun presterte å uttale på et seminar i forbindelse med gjenopptakelsen at “medisinen kan si hva de vil, her gjelder jussen”. Personen som fikk denne salven presentert var Per Brandtzæg, professor i patologi og en av våre aller mest anerkjente fagpersoner på den tiden, både nasjonalt og internasjonalt. Brandtzæg kunne vise steg for steg at de såkaldt fellende bevisene mot Frerik Fasting Torgersen ikke holdt vann. Men for Janne Kristiansen var det fullstendig uten betydning. Hennes tunnellsyn var det som gjaldt. Nå er det mange eksperter som mener at Gjenopptakelseskommisjonen ikke gjør den jobben de skal gjøre og den skal granskes. På tide, men det hjelper ikke Fredrik Fasting Torgersen som døde i 2015 uten å ha fått saken sin gjenopptatt. I dag ville han kanskje også fått Riksadvokatens beklagelse.

I flere år levde jeg tett på Torgersensaken fordi mor var en av hans støttespillere sammen med Per Brandtzæg, Cato Schiøtz, førstelagmann Nils Erik Lie, professor i juss Ståle Eskeland og mange mange flere. Flere år etter Torgersens død lever saken fortsatt i podkaster, avisinnlegg, tweets og annet. Dette er et justismord som aldri fikk en avslutning og en beklagelse. Jeg er lei for å ikke stole på at Norge er en rettsstat, men mye av det som er skjedd gjør at jeg ikke kan stole på det. Nå er det bare å håpe at noen har lært og at granskingen av Gjenopptakelseskommisjonen fører til at de som mener seg uskyldig dømt kan få tatt opp saken sin på nytt.

Hilsen Ragnhild, som alltid opprørt