Seniorliv i en vanskelig tid

Total mengde informasjon er enorm, og i tillegg til aviser kommer radio, TV og sosiale medier. Dette vil jeg skrive litt om.

Vi har tatt en liten pause – fordi det skjer så mye og selv i vår relativt fredelige hverdag er det vanskelig å si noe fornuftig om livene våre. Krig i Europa, med ufattelige menneskelige lidelser på begge sider er selvfølgelig det som opptar oss mest for tiden. Men det er ikke til å unngå at klimakrisen nå er så bekymringsfull at selv vi i et fredelig Norge uten å være for berøret av den må få øynene opp. Det er faktisk kritisk – bare se til Pakistan hvor en tredjedel av landet ligger under vann, over 1200 mennesker er omkommet og over 6000 skadet. Vi kan ikke lukke øynene, dette er realiteter.

Krigen fører med seg kritisk mangel på gass i Europa og derav følgende strømpriser som for oss synes astronomiske. Vi som er vant til å sløse med strøm, la lys brenne i alle rom, ha strømkabler i oppkjørselen og kjøre vaskemaskinen med tre t-skjorter og en treningsbukse, vi må lære “the hard way” at her må det spares. For vi nordmenn er verstinger når det gjelder å spare energi – vi lever som om energitilgangen er uendelig, og det har nå vist seg at det er den ikke.

Her kommer ett av mine hjertesukk – jeg skjønner ikke bæret av det som sies om strømpakker, kraftkabler, ACER og kraftmarkedet i Europa. Det eneste jeg forstår at dette er det flere meninger om og at det er mulig å se helt forskjellig på hvordan denne krisen, som for de fleste av oss i den store sammenheng er en liten krise, skal løses.Jeg leser tre aviser, hører på nyheter og Dax 18 og ser av og til på debatten. Dessverre blir jeg ikke særlig klokere for det er stort sett vettuge folk som uttaler seg og det de sier høres så tilforlatelig ut, men de blir altså ikke enige. Det eneste jeg forstår litt er at når det gjelder energi og energipakker så må vi stå solidarisk med resten av Europa, vi kan ikke stikke hodet i sanden og bare mele vår egen kake.

Det er flere ting det går an å forundre seg og til dels ergre seg over, som når rikinger forlater fedrelandet sitt for å spare noen skattekroner. Og ja, jeg har endelig forstått at formueskatten slår uheldig ut når norske eiere beskattes mens utenlandske eiere i samme bransje slipper unna. Men det må jo kunne gjøres noe med det problemet og også det at de samme rikingene må tappe bedriftene sine for å betale formueskatten.

Min forundring er dessuten stor over at et medlem av kongehuset har en forlovede med mildest talt bisarre uttalelser som samme kongehusmedlem nekter å ta avstand fra. Ikke rart at flere organisasjoner som har med pasienter å gjøre trekker seg fra samarbeid og såkalt kongelig beskyttelse. Jeg må si jeg har medfølelse med kongen og dronningen, ikke lett å være foreldre og samtidig nøytral monark.

Ellers som Frank Rossavik sier i Aftenposten i dag: Monarkiet erstatter religionen for mange. Det var tydelig å se i forbindelse med Dronning Elizabeth II`s død forrige uke. Det å stå 5 timer i kø for å se kisten passere synes som en form for gudsdyrkelse.

Til slutt må jeg si at jeg gleder meg til å lese to bøker, forhåpentlig snart: Løpe ulv av Kerstin Ekman og Egne barn av Trude Marstein. Løpe ulv har fått bare fantastiske anmeldelser så vidt jeg har fått med meg. Marsteins bok har også fått strålende kritikkeri aviser og NRK, helt til jeg leste Carina Beddari i Morgenbladet som avslutter med fyndordene: Denne boken vil jeg ikke anbefale til noen. Så forskjelligkan man altså lese samme boken, jeg gleder meg til å gjøre meg opp en mening.

Hilsen Ragnhild som endelig har kommet på bloggbanen igjen

“Ny forskning viser”. Da kan du påstå det meste!!

Frokost er det viktigste måltidet for å komme igang med dagens gjøremål. Dette er et utsagn vi har levd godt med og som all erfaring og en rekke undersøkelser har bekreftet. Ernæringsbiolog (ikke fysiolog) Marit Kolby har i en bok skrevet at dette er galt. Hun mener også at Det norske ernæringsråd har kommet med sine råd til befolkningen på et galt grunnlag. “Nyere Vitenskaplige  Undersøkelser”  viser dette. Hvilke???. Det er ganske spenstig påstand å påstå at en gruppe av våre mest kunnskapsrike spesialister som gir råd, siste gang oppdatert i 2016, gir feilinformasjon. Hun mener også at vi bare skal spise 2 måltider i døgnet, lunsj og middag.

Vi har nok alle opplevd at en eller annen som påstår at hen har det strålende bra med å spise 1 eller 2 måltider i døgnet. La oss heller se på det som gjelder “folk flest”. Store internasjonale undersøkelser viser at uten mat om morgenen, presterer vi dårligere på skole og arbeide. Barn og unge idrettsutøvere  underpresterer uten regelmessige måltider. Forøvrig er dette faktum for de fleste som bedriver skikkelig fysisk aktivitet, uansett alder.

Vi som prøver å gi råd til fysisk aktive mennesker er klare på at trening for lang tid etter et måltid,  fører galt av sted. Blodsukkeret blir raskt for lavt, vi orker mindre, treningen blir mindre effektiv og vi får lett belastningsskader.  Hvis vi så attpåtil må vente til neste måltid før det fylles på med “drivstoff”, blir restitusjon dårlig.

Kolby kommer også med påstand om at selv små mellommåltider “gjør oss syke”. Vi har levd godt med å ta en neve nøtter eller en banan, når vi merker at konsentrasjonen blir dårligere. Hun påstår at dette er helt unødvendig. Er vi litt tålmodige, vil lever og bukspyttkjertel korrigere dette. I min medisinske verden vil disse organene foreta de nødvendige justeringer først og fremst etter næringsinntak.

Omlag 1 million mennesker er eldre enn 65 år i Norge idag.  Etterhvert som vi blir enda eldre, blir næringsinntaket ofte en utfordring. Mange orker ikke spise så mye av gangen, og det kan ende opp i en tilstand av underernæring. Det blir for lite kalorier og ofte for dårlig med proteiner. Erfaring tilsier hvertfall 3-4 allsidige måltider pr dag, gjerne spedd på med litt mellommat..

Bok, dagspresse og NRK har mer enn villig vært med på å så tvil om gjeldende ernæringsråd for folk flest, er riktige. Det er trist og tildels dumt.

Hilsen en litt ergerlig Thor-Øistein

Sportsvasking – og Norges unfallenhet

Dette innlegget skulle handle om sportsvasking. Men i Aftenposten i dag leser jeg at Norge igjen er pinglete og ikke tør å stille seg bak en FN-resolusjon som fordømmer bruk av atomvåpen – fordi NATO ikke vil. Altså fordømme bruk av atomvåpen, ikke å underskrive traktaten som forbyr atomvåpen, men fordømme bruken som er i stand til å utrydde menneskeheten. Man kan undres på om regjeringen har fått kjeft av NATOs generalsekretær fordi de stilte med observatør i statspartmøtet for FN-traktaten og dermed må vise at de er snille gutter og jenter som gjør det Stoltenberg sier. Vi hyller ytringsfriheten, men tør altså ikke være med på å ytre oss om en resolusjon som vi (regjeringen) er helt enige i fordi det kan gi smekk på fingrene fra en mektig generalsekretær. Forstå det den som kan.

Men så var det sportsvasking – og det henger litt sammen fordi sportsvasking handler om å gjøre seg fine slik at grumsete handlinger skjules bak vakre ord og idrettsanlegg.

Filter nyheter har gitt ut et magasin som handler om sportsvasking, og dette er skremmende lesning. Sportsvasking er når en stat, bedrift, organisasjon eller enkeltpersoner arrangerer eller tar eierskap til store sportsbegivenheter for å avlede oppmerksomheten fra menneskerettighetsbrudd eller andre forhold den samme staten får sterk kritikk for. Åpenbare eksempler er OL i Sotsji og Bejing og VM i fotball i Qatar. Men denne vaskingen foregår hele tiden, helt siden russiske oligarker og arabiske sjeiker begynte å kjøpe opp fotballkubber i Premier league. Og vi er villige med på moroa ved å være med på arrangementene (der vi er kvalifisert) og sitte klistret til TV der sponsorene har betalt milliarder for å få lov til å annonsere. Dessuten tar en ung nordmann gladelig i mot milliarder fra et regime som vi absolutt ikke ønsker å ha noe å gjøre med. Her som ellers, der det dreier seg om store penger må moral og etikk vike.

Fotball-VM i Qatar er vel det nyeste og grelleste eksempel på korrumperte fotballedere og sportsvasking. Qatar, en søkkrik gulfstat uten tradisjon for eller infrastruktur for et stort fotballarrangement kjøpte seg VM og starter bygging av stadioner og andre fasciliteter ved hjelp av “slavearbeidere” fra bl.a. Bangladesh. “Slavearbeidere” hadde de nok av så selv om hundredevis er døde pga elendige sikkerhetforhold fortsetter arbeidet med nye arbeidere. Arbeiderne er arbeidsgivers eiendom og har overhode ingen rettigheter.

Golf er etterhvert blitt en folkesport, også her i Norge. Men golfen for hvermansen på små og store baner er noe helt annet enn det de store gutta (og etterhvert også jentene) driver mer. Her er det skyhøye pengepremier og en kamp om å vinne de høyeste summene og dermed en herlig mulighet for Saudi Arabia å vaske seg i glansen fra golfproffene.

Saudi Arabia står bak den alternative golf “touren” LIV. LIV står for 54, for LIV-turneringen går bare over 54 hull, dvs 3 dager. Det betyr at spillerne får mer penger for å spille færre dager og “få mer tid til kone og barn” som LIV-arrangørene så treffende sier. Til  forskjell fra den prestisjetunge PGA-touren lokker LIV med premiepenger til alle som er med, og hvilke premiepenger! Noen av golfproffene, som er ranket blant de beste 100 eller de beste 50, har meldt overgang til LIV med dollartegn i blikket. Foreløpig er 48 av de beste spillerne invitert, men det kommer til å bli utvidet til flere. Greg Norman, en legende innen golfverdenen fronter LIV som administrerende direktør for LIV golf investments og for dette har han fått meget godtbetalt. En annen grand old man innen golfverdenen, Phil Mickelson skal ha fått nesten to milliarder norske kroner for å melde overgang til LIV.

Foreløbig er det ikke så mange som melder overgang til LIV, det er mer prestisje om ikke fullt så mye penger å spille i PGA. Men straks det blir vanskeligere for spillerne å tjene nok er det ikke utenkelig at de astronomiske pengepremiene lokker flere over til LIV. Selv vår sympatiske norske golfspiller, Viktor Hovland har takket nei til LIV, men sier han vil ta en vurdering hvis flere av de beste spillerne melder overgang. Hvor er moralen, Viktor?

Er det så farlig da, å tjene penger på at SaudiArabia prøver å renvaske ryktet sitt?                            Kvinner, homofile og sjiamuslimer lever farlig i Saudi Arabia, spesielt hvis de våger å ytre seg. Kvinner fengsles og tortureres for å gå i mot sine mannlige verger, for å fortelle om vold og overgrep. Loujain al-Hathloul var fengslet i 73 dager for å ha publisert en video av seg selv på Youtube der hun kjørte bil. Siden har hun vært fenglet en rekke ganger, til sammen 1001 dager i fengsel, for sitt utrettelige arbeid for å få avskaffet det mannlige vergesystemet som innskrenker kvinners frihet. Et annet grufullt eksempel på grove menneskerettighetsbrudd er likvideringen av journalisten Jamal Khashoggi i 2018. En likvidering som beviselig var initiert av Saudi-Arabias ubestridte leder, Mohammad bin Salman som han selvfølgelig nekter å ha hatt noe å gjøre med. Hva sier Greg Norman når han konfronteres med menneskerettighetsbruddene? “Alle kan gjøre feil.” Så fortsetter han å hjelpe Mohammad bin Salman å prøve å vaske bort flekkene og fremstå som en sportslig filantrop.

Jeg har bare klort litt i overflaten på sportsvaskingen, det foregår så mye at man kan bli svimmel. Kampfiksing f.eks, Putin som promoverer en sunn livsstil i bar overkropp på hesteryggen og viser seg frem med sort belte i karate mens han sender russiske unggutter ut i en brutal og ufattelig unødig krig.

Hva kan vi gjøre? Først og fremst ikke gå med på vaskernes premisser, ikke delta i stevner og arrangementer i land som hele tiden bryter menneskerettighetene. Slå av TVen når Haaland spiller kamp (det kommer nok ikke de fotballfrelste til å gjøre, men de må kunne gjøre seg noen tanker om hva som ligger bak). Ikke ta med barna på  engelsk fotballhelg til kamper der klubbene eid av arabiske sjeiker spiller. Dette er en drøm og kommer dessverre ikke til å skje. Og slik fortsetter det mens de vanlige menneskene i Saudi Arabia, Qatar of Abu Dhabi blør og dør. Sjeikene ler hele veien til banken.

Hilsen Ragnhild

 

En spennende ettersommer!

Denne sommeren gir seg ikke. Fortsatt varme dager med noen sprutende regnskurer! Det inviterer til fine turer i skogen, ikke lange, og nå med staver i hendene. I gamle dager hadde vi barmarkstrening med sprettende skigang i motbakke med staver. Det var effektivt og et bra grunnlag for å komme noenlunde helskinnet gjennom vinterens Birkebeiner. Dette er omlag 40 år siden og idag er det andre grunner til at vi har kjøpt regulerbare, teleskopstaver. Vi får bedre balanse og vi snubler ikke så lett i kupert terrenget. Ja, tidene forandrer seg og vi med dem.

Thomas Hylland Eriksen (60 år) har skrevet så mange bøker at han selv har mistet tellingen. Han har vært en viktig samfunsdebattant. For noen dager siden ble han intervjuet i dagspressen i forbindelse med utgivelse av ny bok, “7 meninger med livet”. Han har prøvd å sammenfatte dette på 200 sider. For noen år siden ble han alvorlig kreftsyk og var døden nær. Behandlingen har vært vellykket og han har nå et godt liv. Han siterer ikke all verdens filosofer men prøver å fortelle om sitt eget liv. Ikke noe påfallende at journalisten mer eller mindre presser han til en slags sammenfatning. Og det ble: “Prøve å leve i forpliktende relasjoner til andre og annet”, dvs. menneskene våre, dyr og natur ! Han sier også, “meningen er selve livet”.  Jeg skal ikke tolke dette videre, men fortsette å tygge på utsagnene.

Tre bisettelser på 10 dager gjør også sitt på alle måter. Tre venner er borte. Kirkesermoniene bar preg av at vi minnet gode liv. Selvsagt trist å miste noen, men mange minner lever videre.

En gang i måneden har 4 gamle leger lunsj på Palmen. To av oss var med fra starten for vel 15 år siden. Noen faller fra, men nå har vi fire gjenværende stor glede av de regelmessige møtene. Aldersspennet er fra 89 til 84. Selvsagt blir det prat om gjensidig helse, tildels probematiske ting, men vi er fremdeles der at praten dreier seg om alt verden er opptatt av idag. Kulturopplevelser er nok det mest inspirerende for å planlegge høstens aktiviteter for oss.

Vi husker litt dårligere, hørselen krever tildels hjelpemidler, vi går dårligere og vi medisineres på forskjellig vis. Vi prater høyt, vi skratter og ler og noen ser på oss med undring. Vi tas hånd om av servitør Anita som har fulgt oss hele veien og har lovet å stå løpet ut, så lenge vi holder. Hun kunne pensjonert seg i sommer. Jeg sier ikke mer.

Hilsen Thor-Øisten

Maridalsspillet – høykultur i nærområdet

Dette er historien om en kulturopplevelse i  styrtregn, om Maridalen og et mistet og gjenfunnet armbåndsur.

Vi har hatt Maridalen som vårt nærturområde nå i 12 år, men har aldri før vært på Maridalsspillet, et utendørsteater ved Margaretakirkeruinene. Dette bestemte vi oss for å gjøre noe med i år, så billetter ble innkjøpt til premieren 16. august, dvs i går. Den siste uken var preget av sol og sommervarme, kvelder med godt over 20 grader, så vi så frem til en varm sommerkveld ved kirkeruinene.

Først noen ord om historien til Maridalspillet som ble etablert i 1974. Trilogien Tre Maridalsspill som inneholder “Kirkebyggeren”, “Svartedauen” og “Kirkesølvet” ble skrevet av Carl Fredrik Engelstad nettopp for kirkeruinene og har vært spilt nesten årlig siden 1974. I år sto Svartedaen for tur. Teksten er blitt modernisert, men følger i det store og hele Carl Fredrik Engelstads manus.

Gårsdagen opprant med styrtregnbyger og tordenskrall så da kveldens forestilling nærmet seg og regnet ikke så ut til å gi seg, utstyrte vi oss med fullt regnutstyr og gummistøvler. Forestillingen startet med vandring fra Hønefoten parkeringsplass, forbi Kirkeby gård og ned til Margaretakirken. På turen var vi vitner til flere tablåer som ga oss innføring i det vi skulle oppleve fra scenen, øyeblikksbilder fra tiden på 1300-tallet da Svartedauden herjet og en stor del av Norges befolkning døde som følge av pesten. Etter vandringen etablerte vi oss på den stålkonstruksjonen som var tribune, og håpet at ikke tordenværet skulle komme tilbake over oss – da ville det være lite godt å sitte på og være omgitt av metall. Og regnet høljet ned, ikke bare småregn, men skikkelig styrtregn som vårt regntøy på ingen måte var egnet til å beskytte oss mot. Kort sagt, før selve forestillingen begynte kl. 20.00 var vi gjennomvåte. Det eneste tørre området på meg var føttene – gummistøvlene holdt hva de lovet.

Men forestillingen startet, Oslos ordfører var på plass med åpningsord og skuespillerne sto på tross regnet. Det ble skikkelig teater, skuespillerne kastet seg rundt og sloss så søla skvatt. Det ble en betagende forestilling, glitrende godt spilt, så bra at vi nesten glemte hvor våte vi var. Heldigvis var det ikke kaldt, men kalde ble vi i det gjennomvåte regntøyet. For å redde klokken min som ikke er vanntett fra regnet, plasserte jeg den i Thor-Øisteins regnjakkeinnerlomme, sammen med mobilen hans. Det skulle jeg ikke gjort.

Som sagt, det ble en flott forestilling, en forstilling som kommer igang ved hjelp av mange mange frivillige fra dalen, Maridalens venner og Markautvalget. Det spilles både av profesjonelle skuespillere og frivillige amatører. Spillet er en tradisjon det er vel verd å ta vare på. For oss ble det første, men ikke siste gang.

Og klokken, hvordan gikk det med den? Da vi nærmet oss bilen, dyvåte og fornøyde oppdaget vi at den var borte. Våte, valne fingre som dro opp en mobiltelefon fikk skylden. Men for å gjøre en lang historie kort, Thor-Øistein tok turen opp til Kirkeruinene i dag morges og der var den. Også den delen av historien fikk en lykkelig slutt.

Hilsen Ragnhild som er storimponert over hva Maridalen har å vise frem.

Sensommer eller høysommer



Jeg vil ikke si at sommeren er på hell. August er en sommermåned, i mellom- og sørEuropa den store feriemåneden. Men vi merker at dagene er kortere og at luften tross varme dager har fått et friskere drag. Nå har vi i tillegg fått noen riktig varme dager som frister til uteliv i skyggen om dagen og mer uteliv om kvelden.

Seniorlivet er en påminnelse om at ikke bare sommeren er på hell, men at vi må innse at vi er i siste fase av livet. Det blir mange avskjeder med nære og ikke fullt så nære venner, avskjeder som gjør det naturlig å ta opp eksistensielle emner. Vi er heldige som har hverandre som samtalepartnere, ikke alle har noen å dele slike til dels vanskelige ting med. Den siste avskjeden vi var med på var tross sorg og savn over en som er borte, en berikelse. Mange vakre ord fra hjertene til de nærmeste, vakker musikk og en utrolig blomsterprakt. Jeg er sikker på at akkurat denne mannen hadde fått rikelig bekreftelse på varme og kjærlighet mens han levet. Men noen ganger tar jeg meg i å ønske at gode ord, fine nekrologer og blomsterhav ikke hadde ventet til etter døden, at vi kunne få del i dette mens vi lever. Moren til en god venninne frontet for mange år siden en kampanje som het “gi en blomst mens jeg lever”. Noe å tenke på, hvor viktig det er å si til dem vi er glad i at vi er akkurat det. Glad i deg, som barnebarna sier, tror vår generasjon har hatt litt vanskeligere for det.

For meg har dette vært og er en fin sommer. Vi hadde flere uker på Bråtane på våren og forsommeren og tenker oss noen dager nå igjen på sensommeren. Fine dager med Karoline og familien i Val Gardena og nå et par uker hjemme på Lilleborg. Sommer i Oslo skal ikke nedvurderes. Fine muligheter til turer i marka, vi har store planer om å plukke blåbær til fryseren. Foreløbig har jeg vært satt litt tilbake etter et leggsår, men med god hjelp fra Intensivsykepleier i etasjen under og Thor-Øistein begynner det å gro.

Da vi var I SydTirol gikk vi til anskaffelse av gåstaver. Det er bemerkelsesverdig hvor mye lettere det blir å holde balansen med staver. På litt ujevnt underlag er stavene virkelig til god hjelp – det hadde jeg faktisk ikke trodd. Thor-Øistein er nå så friskmeldt at han går både lengre og fortere og i tillegg utfører sitt treningsprogram om morgenen. Jeg er ikke fullt så flink, men har lovet meg selv og i alle fall gjøre noen øvelser for armer og rygg, viktig å unngå lut holdning.

Hilsen Ragnhild

Tre generasjoner på fellesferie i Val Gardena.

Ragnhild har også skrevet om denne knappe uken i Val Gardena sammen med datter Karoline, svigersønn Christian og barna Kaspar (16) og Hedda (14).. Når jeg nå sier det ble vellykket på alle måter, har jeg lyst til å se nærmere på det.

For mange er dalen først og fremst kjent som vintersportarena. Svindal, Jansrud og Kilde har noen av  sine utforbragder herfra. Sommersesongen varer fra juni til september og da er det tusenvis av oss fra hele Europa som vandrer eller sykler rundt i fjellene. Det kan vi gjøre mange steder, så hva er spesielt her ?

Val Gardena har 3 småbyer og Selva 1600 m.o.h., øverst i dalen, er vår hjemby. Små og mellomstore hoteller og masse spisesteder. Detter er endel av Tyrol. Folket snakker det gamle alpespråket Ladin samt italiensk og tysk. Det siste passet fint, begge barna har tysk på skolen. Vårt Familiehotell, Aghel, med 20 rom og ett par leiligheter er så hyggelig at vi knapt har lyst til å reise hjem. Fra dalen går det gondolheiser til fjells, som oftest omlag 2000 m.o.h.. Herfra starter et stort nett av turstier innover fjellet. Stort sett er de ikke mer utfordrende enn at gamlefar (TØ), rekonvalesent etter operativt inngrep i ryggen, med 2 staver kom seg greit rundt.

Ragnhild holdt lojalt følge med TØ, mens de to yngste generasjonene gikk 3 ganger så langt og fort som oss. Men, vi koordinerte lunsjer  og pauser på hyttene,så vi fikk alle glede av hverandre. Vi er stolte av våre fjorder og fjell, men det må være lov å si at de mellom-europeiske alper er helt usedvanlige.

Tregrensen opp mot 3000 meter og grønne frodige gressmarker over det hele. Fjellene ble ikke slipt ned av istiden og rager 3-4000 m.o.h. Alt for galt at en nordmann synes at dette er noe vakreste han har opplevd ? Dessuten er klima noe greiere her nede. Varme behagelige og kjølige netter.

Med 3 generasjoner på sommerferie er det ingen selvfølge at alle likte å gjøre det samme, men slik var det. Tidlig opp om morgenen hvor barna hadde medbrakt treningsopplegg. De erfarte straks at fysisk aktivitet i stor høyde krevde litt spesielle forholdsregler. Morfar kunne litt om det og prøvde med forsiktighet å være moderator. Det gikk seg til, og jeg tror vi alle ble fornøyde.

Vi har nå vært hjemme noen dager og har en godfølelse som vi får ta med oss videre gjennom vinteren. Om vi er istand flere alpeturer, det får så være. Men vi håper.

Med hilsen en takknemlig morfar Thor-Øistein

Seniorer på gjensyn i Dolomittene

Vi er så heldige at vi har vært med datter Karoline og hennes familie i Val Gardena to ganger tidligere, siste gang for fire år siden i 2018. Korona stoppet oss fra å dra i 2020 og 2021, men nå var det endelig mulig. Mye har forandre seg på fire år, men forandringene er først og fremst på oss selv. Vi er blitt fire år eldre og det merkes når vi er blitt 86 og snart 81 år. Barnebarna som er 14 og 16 er blitt så spreke at vi har bare måttet gi opp å holde følge med dem, i motsetning til for fire år siden.

Men enkelte ting er som de alltid har vært. Selva di Val Gardene ligger aller øverst i dalen og selv om det er kommet til noen nye hoteller er stedet akkurat som vi husker det. Morgen og ettermiddag passerer kuene hotellet vårt, før og etter en lang dag ute med gjetergutten for å delikatere seg med friskt alpegress. Det lokale språket, Ladin er førstespråk til folk i dalen, men de aller fleste snakker enten tysk eller italiensk som annet språk, noen begge deler. Ladin er et romansk språk og i slekt med retroromansk som snakkes i Graubunden i Sveits.

Aguel er lite og familiedrevet, ligger aller øverst i Selva med store deilige rom og et vell av blomster på balkongen hvor jeg kunne innta morgenkaffen i solen. Familien som driver Aguel, Margaret og Bruno var helt de samme, men de fire døtrene deres var naturlig nok blitt større, den yngste var nok ikke født for fire år siden. Frokosten var akkurat slik vi husket den der Margaret og Bruno går rundt og småprater med gjestene, forhørter seg om natten hadde forløpet vel og gir tips og råd om dagens utflukter. Bruno har en innebygget værvarsling, der Yr forteller oss at dagen blir regnfull kan Bruno fortelle at nei, det blir bra vær, men regn og torden til kvelden. Og slik gikk det.


Ferie i Val Gardena betyr fjellturer. Selva hvor vi bor, ligger på 1600 meter, men gondoler (og dem er det mange av) bringer oss opp i rundt 2500 meter.  Hver morgen reiste vi opp i fjellet sammen, Karoline, Christian, Kaspar og Hedda og de to gamle. Men vi innså fort at for at alle skulle ha glede av turene måtte vi dele oss. Thor-Øistein og jeg i vårt tempo og de unge i sitt. Det finnes mange mulige rasteplasser, dvs hytter med forbausende god mat og drikke hvor vi kunne stoppe underveis.  Mulighetene var mange fra bare litt drikke til full lunsj eller kanskje en Apfelstrudel med krem.

Naturen i Dolomittene er fantastisk. Selv i over 2000 meters høyde er det en blomsterprakt og grønne åkere med enda høyere stupbratte fjellsider rundt. Utsikten fra der vi sitter blir vi ikke ferdige med så selv om vi hverken går fort eller langt så har vi fullt utbytte av turene. Så møter vi resten av familien som både har gått fort og langt og tar gondolen ned i dalen igjen.

Det har vært noen storartete dager som vi skal leve lenge på. Det sniker seg inn en tanke på hvor lenge vi kan være med på noe slikt. Men igjen, vi får ta det som det kommer. Kanskje klarer vi en tur til Val Gardena og Aguel igjen, kanskje ikke. Denne gangen var vi helt avhengig av hjelp fra de unge. Karoline kjørte oss fra Munchen, jeg tror den tiden er forbi at vi kjører på Autobahn i Tyskland og Østerrike alene. Men kanskje blir det flere muligheter, vi får se. Uansett har dette vært noen strålende dager..

Hilsen Ragnhild

En sommer vi sent vil glemme

Denne mye omdiskuterte statuen, The mother, sier endel om kvinnen som mor, ikke alltid så perfekt som mange vil ha det til. Skupturen fikk meg til å tenke og det var vel meningen?

Mye setter sitt preg på denne sommeren. Europa brenner med hetebølge på hetebølge og skremmende mange skogbranner. Er det fortsatt noen som ikke tror på klimaendringene? Samtidig har vi krig i Europa, en verdensdel som trodde at krig var avlyst våren 1945. Noen europeere tror tydeligvis at vi fortsatt ikke er ferdig med 1.ste verdenskrig og klager over at landene deres er blitt alt for små, noe det må gjøres noe med. Men som Angela Merkel så treffende har sagt: “Hvis vi begynte å gå gjennom det ene århundrede etter det andre, og krangle om hvilke territorier som hører til hvem, ville vi være i krig hele tiden”. Skulle ønske og håpe at Erdogan og Orban lyttet til henne i stedet for sine megalomane tanker.

Her hjemme lever vi som vanlig ganske fredelig selv om mange av oss ikke kom på den etterlengtede sydenferien eller ble sittende streikefast på en lite trivelig flyplass. Hetebølgen nådde noen deler av sør-østlandet med ca 30 grader en- 1 dag i juli, og det er til å leve med. Samtidig har vi mye å bekymre oss for, som prisen på en halvliter på Oslos utesteder og strømprisene som er rekordhøye både for årstiden og ellers. “Hvem bryr seg om krig, hetebølger og abortrettigheter når prisen på kylling stiger” som Maria Berg Reinertsen så treffende skriver i Morgenbladet.

Personlig har jeg lest Barnelege Ketil Størdals Ytring på NRK, “Gi babyer fast føde” med stor interesse og glede. Han og de aller fleste med ham er hjertens enige i at amming er et absolutt gode, gjerne hele første leveår. Det han og mange av oss er uenige i er at helsemyndighetene holder krampaktig på å anbefale fullamming i seks måneder. Nå er det endelig vist, i en meget solid studie publisert i Lancet, at det å starte med små smaksporsjoner med annen mat enn morsmelk fra fire måneders alder ikke bare beskytter mot matallergier og cøliaki, men heller ikke viser seg å ha noen uheldige virkninger for spedbarnet ellers. Dette er ikke et forsøk på å ødelegge for ammingen, heller tvert i mot. Det aller beste for barnet er å bli ammet mens andre matvarer introduseres i kosten.

Norske mødre er i verdenstoppen når det gjelder å amme. Men det er de aller færreste som fullammer i seks måneder slik Helsedirektoratet oppfordrer til. Andelen som fullammer til 5,5 måneder er falt fra 12 til 5 % siden 2006. Men andelen som ammer samtidig med at annen mat introduseres har ikke endret seg siden den første Spedkostundersøkelsen i 2006. Retningslinjene til Helsedirektoratet oppfattes kanskje ikke som relevante, hverken av foreldre eller fagfolk og følges derfor ikke slavisk. Kanskje like greit.

Størdal avslutter sin ytring med å oppfordre Helsedirektoratet til å ta inn over seg ny kunnskap, og sørge for retningslinjer som er i takt med god praksis. Den oppfordringen vil jeg gjerne være med på å dele, nå må Helsedirektoratet følge med tiden.

Hilsen Ragnhild som skal på ferietur til Val Gardena i morgen. Fortsatt god sommer til alle som leser bloggen.

Ikke slutt med morgendukkerten!!

”

I oppveksten var det stadig formaninger om det som kunne være farlig når vi badet. Som feks. “Vent 2 timeré etter middagen, ikke svøm for langt ut, ikke hopp uti vannet hvis det kan være for grundt, osv.” Alt var godt ment, men det kunne være litt i overkant forsiktig.

I Aftenposten leste jeg forleden at eldre stadig har dårligere svømmeferdigheter. Veldig få gamle var i stand til å svømme 200 meter. Og det skyldes at selv om vi kan svømme, praktiserer vi ferdighetene for sjelden. Mange gamle har heller ikke styrke og kondisjon til å svømme mer enn noen få tak. Hva har så dette ført til ? Stadig flere av oss gjenfinnes  i statistikken over druknete nordmenn.

Uten å skremme noen fra et deilig dukkert, må det være greit med noen forholdsregler. Vær forsiktig hvis du ikke føler deg i brukbar form, har hjertesykdom med labilt blodtrykk eller dårlig kontrollert diabetes, osv. Er vi i tvil om en tur ut i vannet er bra for oss, gå sammen med en som er støere enn deg selv.

Jeg håper bildet av Ragnhild som morgebader i Akerselva er med oss idag. Jeg er med og står ved elvebredden. Hun har badesko på beina, elvebunnen er ujevn og det kan være glass-skår der. Hvis noe skjer med åttiåringen i vannet, er jeg nok litt i villrede om hvor nyttig jeg kan være, litt ustø og relativt nyoperert i ryggen. Men jeg var klar til å trå til, i hvertfall.

Men for å være klar. Forsett å være aktiv i vannet, den viktigste forholdsreglen er: Bad ikke alene!

Noen eldre svømmer regelmessig året rundt. Jeg tenker da ikke på de få isbaderne som finnes. Jeg kjenner flere som et par ganger i løpet av uken går til svømmehallen om vinteren for å trene. Kanskje den mest skånsomme treningsforhormen som finnes. Muskelstyrke, kondisjon og bevegelighet trenes uten for store belastninger på en aldrende kropp. Dessuten har vi lagt et bra grunnlag for å tåle  sommerbadingen.

Thor-Øistein ønsker alle mange gode sommer-dukkerter  videre. Vi gir  oss ikke!