Nå er vi godt inne i den andre uken vår her på Gran Canaria og vi kan ikke si annet enn at vi har det strålende. Det har vært varmere enn vanlig i november så sjøtemperaturen har holdt seg på rundt 24 grader. Turene i fjellet blir ikke lenger så lange, men vi er da ute og går i 11/2 – 2 timer hver dag.

Det morsomme og hyggelige ved å være her er at vi vet omtrent akkurat hva vi skal gjøre og hvor vi skal gå. Vi hadde noen hyggelige dager med turer med en god venn i forrige uke og en dag tok vi den faste turen over fjellet til Veneguera med treningsgruppen vi har vært sammen med i mange år. Men, som Predikeren sier, det er en tid for alt. Nå er vi ikke lenger en del av gruppen, men en felles fjelltur får vi altså til.

Nettilgangen her er svært dårlig, vi får så vidt lastet opp avisene våre, og ikke en gang hver dag går det. Men vi følger da med sånn noenlunde på hva som foregår hjemme. Det går mye i statsbudsjett og det er ikke noe jeg kan ergre meg så veldig over. Men for meg er det all mulig grunn til å ergre meg over lakselobbyen som har selet på noen av landets sterkeste lobbyister ( mange av dem tidligere del av regjeringsapparatet). Det ser ut til at veien fra regjering til First House og tilsvarende er særs kort. Når laksemilliardærene feller krokodilletårer over hvor mange som må sies opp eller permitteres pga grunnrenteskatten, ja da gjelder å ikke la seg lure. Hvert eneste år kommer det til permitteringer selv uten skatten. Men det er klart – de stakkars milliardærene vil nok tjene litt mindre.

For et år siden skrev vi et innlegg på bloggen om en norsk kvinne som bodde i en hule og og levde for å gjøre det vakkert omkring seg. Nå har vi vært og besøkt vår venninne huleboeren igjen. Snakk om å leve et annerledes liv i pakt med naturen. Hver morgen kommer alle duene flyvende opp til hulen hennes. Da går hun ut og duene følger henne til plassen hvor hun mater dem. Det må skje før hunden og katten hennes får mat – ellers kommer duene og stjeler hunde- og kattematen. Det samme gjentar seg på ettermiddagen. Vi sto og så på at hundrevis av hvite og grå duer fulgte med matmor og fikk mat, så takket de pent for seg og fløy bort. Huleboeren bruker dagene til å bygge steinmurer og ekstra hus av stein. Hun har mange prosjekter på gang, blant annet skal hun fylle ut en grop for å jevne ut plassen sin. Det er tungt arbeid med spett og spader så hun vurderer å få hjelp av en kanarier med en truck.

Vi blir tenksomme over at noen lever enkle liv og har prosjekter som først og fremst går ut på å gjøre det pent rundt seg. Andre klarer ikke å karre til seg nok penger selv om de så absolutt har nok til salt på grøten, så når de trues av litt øket skatt rømmer de til Sveits. I stedet kunne de jo tenke litt på alle dem som faktisk har lite og betale ørlite grann mer skatt med glede. Men nei, slik er det visst ikke – de som har mest gjør alt de kan for å beholde det og mer til.

Jeg sier med The cavemaid – Disfruta la vida eller gled deg over livet.

Hilsen Ragnhild

Noen ganger blir jeg så begeistret for noe jeg leser i avisen at jeg bare MÅ sende en mail eller sms til forfatteren av innlegget. Dette skjedde meg for en uke siden da jeg leste A-magasinet for fredag 4.11, Siste ord av Guro Hoftun. Tittelen var Powerwomen, tusen millioner takk til alle de bra, voksne damene. I motsetning til Viaplays såpeserie med kjendiskvinner som påvirker Leah Behn og damebladredaktør Ingeborg Heldal – (dere vet hun som ble kjendis ved å trykke hånden til Bill Clinton ved dennes Norgesbesøk i 1999) takker Guro navngittekvinner i barnehagen, en rektor, en jordmor og hun som arrangerer pensjonistreiser. “Takk for at dere er robuste, rause, røslige og ekte” skriver Guro. Jeg kaller henne Guro fordi vi hadde en veldig fin sms-utveksling etter min begeistrete mail.

Det er underlig hvor opptatte vi er av de såkalte influenserne som promoverer sminke og rynkebehandling. Og mediene henger seg på – jeg har tidligere nevnt NRKs podkast med Sophie og Fetisha, som i følge programredaktøren skal hjelpe til å få flere unge kvinner til å interessere seg for NRK. Her er det tydelig at denne mannen (for selvfølgelig er det en mann) tror at unge kvinner ikke har annet i hodet enn sminke og fjollete latter. Jeg vet jeg ikke er målgruppe for slike podkaster eller serier, men jeg kjenner såpass mange yngre og unge kvinner at jeg tror jeg kan si at her  bommer både NRK og Viaplay på målet. Hvorfor ikke heller ta med noen unge kvinner i Åpen bok med bøker de finner interessante? Eller lage en serie hvor hverdagens powerwomen kommer til orde? Uinteressant og uspennende sier dere, men jeg er ikke så sikker. Jeg husker en serie for mange år siden på NRK som het Eldrebølgen og var en realityserie med gamle mennesker. Den ble kjempepopulær uten sminketips og forslag om kirurgi og ikke bare blant dem 50+.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tilbake til min begeistring forrige fredag. Jeg løp ut til nærmeste bokhandel og kjøpte boken til Guro Hoftun som heter Eldreliv. Humoristisk og alvorlig forteller den enkelthistorier om eldre mennesker knyttet sammen med en historie fra Guros eget liv. Jeg tror ikke barnebarna mine ville lese den, men kanskje barna som er mellom 45 og 60?

Nå er vi, Thor-Øistein og jeg, i ferd med å pakke koffertene for i morgen går turen til sol og varme. Vi skal fly og jeg burde føle skam, i alle fall når jeg tenker på vår nevø religionshistoriker og professor som blir 54 år i dag og som lever som han mener og sier. Han er i Istanbul og dit har han ikke fløyet for å si det sånn.Han reiser med tog og buss hvor enn han skal og er vegetarianer av hensyn til dyrevelferd og naturen. Sammen har vi i dag gledet oss over at Wisting i alle fall utsettes. Jeg kan tenke meg hva han synes om skiskytterforbundet som kjører 70 – sytti lastebillass med kunstig produsert snø fra Lillehammer til Sjusjøen. Lenger er vi ikke kommet – selv om vi er glade i vintersport så får det være grenser. Thor-Øistein er enig!

Hilsen Ragnhild som skal avstå fra videre hjertesukk om Norge som krigsprofitør. Jeg må sende en begeistret mail til Kalle Moene!

Ja vi har grunn til å være redde når ytre høyre stormer frem i land vi ellers liker å sammenlikne oss med. Heldigvis er det fortsatt noen som står i mot.

Vi sitter og ser på NRK-dokumentaren “Last – jøder”. Dokumentaren viser oss ikke noe vi egentlig ikke visste fra før av, men som vi nok har skjøvet litt fra oss. Det er for ubehagelig å ta inn over seg. Men vi må ta det inn over oss – spesielt nå når nynazistiske bevegelser stormer frem over hele den vestlige verden. På en stillferdig måte, ved bruk av tidsvitner, sannsynligvis den siste muligheten til å høre dem som opplevde norsk holocaust på kroppen, fortelles en meget mørk side av norsk historie. Vi hører og ser norske nålevende jøder som var barn i 1940 – 45, vi hører lest fra boken “Det angår også deg” av  Herman Sachnowitz, en av de få norske jødene som kom tilbake etter deportasjonen i 1942, og vi ser bilder av de mange unge og gamle som ble deportert til dødsleirene i 1942 og aldri kom tilbake.

Det som kanskje gjør størst inntrykk utover de mange grusomme skjebnene er hvor delaktig og uten å stille spørsmål norsk politi var under planlegging og utføring av deportasjonen i 1942. Hovedmannen i planlegging av deportasjonen var den norske politiinspektøren Knut Rød som utrolig nok på frifunnet for bistand til fienden i to lagmansrettdommer i 1946 og 1948. Dette kommer jeg tilbake til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når vi sitter og følger med på dokumentaren må vi stille oss de meget nærliggende spørsmålene om hvordan nazistisk og ytre høyres tankegods har kunnet få slik gjennomslag i Europa og USA nå mange og 80 år etter nazistenes herjinger i Europa og også i Norge. Vi har fått regimer langt til høyre og nær nazistiske i Italia, Ungarn og Polen, og i Sverige er Sverigedemokratene med en brun fortid blitt det største partiet på høyresiden. I Israel ser det ut til at et ytre høyre og rasistisk parti blir del av en ny regjering. Her må sies at det norske Fremskrittspartiet er langt fra å ha nazisympatier, vi er foreløpig forskånet fra å ha et slikt parti med stor nok oppslutning til å få plass på Stortinget.

Hva foregår i hodene til ungdommene som marsjerer i Norge, Sverige og Danmark under nazistiske symboler og kaller seg Den nordiske motstandsbevegelsen? Hvor langt skal ytringsfriheten drives når de ikke blir bøtlagt pga sine hatefulle ytringer mot en gruppe mennesker, jødene, men fordi de ikke har søkt om lov til å fremme hatefulle ytringer? Juridisk er dette riktig, men er det etisk forsvarlig?

“Ingen har funnet å beklage utfallet av de kyniske verdiavveiningene som ble gjort i Knut Rød saken. Kanskje er det på tide nå?” Dette skriver jurist og tidligere Stortingsdirektør Hans Brattestå i en kronikk i Aftenposten i 2014. Han skriver videre at hovedbegrunnelsen for frifinnelsen var Røds “gode gjerninger” og “tjenester overfor motstandsbevegelsen1943-45”. Hans delaktighet i de grufulle forbrytelsene mot de norske jødene ble lagt i vektskålen og funnet for lett. Etikken i denne vektleggingen er mer enn tvilsom. Arbeid for motstandsbevegelsen etter delaktighet i jødedeportasjonen kunne vært formildende omstendigheter ved straffeutmålingen, ikke grunn til frifinnelse.

Vi er nå inne i en tid med juridiske beklagelse. Riksadvokatens beklagelse overfor Viggo Kristiansen har versert i alle kanaler. Da passer advokat Jan Tennøes kronikk i Aftenposten i går godt: “Av de store justismordene gjenstår nå bare Torgersen-saken”. Her går han igjennom de to viktigste bevisene mot Torgersen, tannbittbevis og barnålbeviset og viser hvordan de bevisene med moderne metoder er vist å være helt grunnløse. Kanskje på tide at saken gjenopptas? Sist den ble søkt gjenopptatt i 2017 og nektet gjennopptakelse i 2021, var det til gjenopptakelseskommisjonen med Siv Hallgren som leder hvor 2 av 3 gikk imot gjenopptakelse og en av de to var Siv Hallgren. Flere kommentarer unødvendige – jeg prøver å henvende meg til mine juristvenner, men det er nytteløst. Håper de, vennene tilgir meg. For som å si det med Janne Kristiansen, leder av Gjenopptakelseskomiteen forrige gag det ble søkt og Torgersen fortsatt var i live: Medisinen kan si hva den vil, her gjelder jussen. Jurister med tunnellsyn.

Hilsen Ragnhild, opprørt som vanlig.

Forleden ble skogsturen i Maridalen spesiell. Egentlig helt fra begynnelsen. Urolig nok etter mange år i dalen “vår”,  fant vi en nye sti i sommer fra Hammeren. Etter hvert har vi fått høre at en lærer på Maridalen skole for endel år siden ryddet og merket denne stien. Han satte endog opp små informative skilt som fortalte litt om vegetasjonens egenart. Tidens tann hadde tært på disse, men de forteller fortsatt om en gammmel manns entusiasme.

Stien er nok etterhvert blitt lite brukt og mange dager hverken ser eller møter vi andre. Det er klart at det har gått endel år siden at det ble gjort noe med skogen. Gamle og nye vindfall ligger på kryss og tvers, enkelte også på tvers over stien vår. Særlig Pia, dachs-hunden vår som i år har vond rygg, strever med å komme over, og under stammene er det for trangt. Denne gangen tok jeg med elektrisk motorsag for å gjør noe med det. Egentlig burde vi nok ha spurt Skogetaten/Skogvesenet i kommunen om tillatelse, men vi valgte en varsom form for selvtekt. En stor tømmerstokk gjenstår, vi får se.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

La oss kalle henne Gerda. Damen på bildet kom mot oss. Hun gikk med 2 stokker, svært forsiktig. Hva er mer naturlig for gamle folk enn å prate litt? Hun er snart 89 år og til tross for dårlig balanse og dårlige ben gikk hun regelmessig nettopp på denne stien. For et par uker siden hadde hun snublet, hun slo seg ikke, men greide ikke komme opp. Det var ingen å rope på og hunden Rambo satte seg bare rolig ned og avventet. Hun ringte 113 og etter kort tid var hun lokalisert og fikk hjelp. Nå ble hun glad for at det ble ryddet litt og det var ingen grunn til å endre på vanene.

Noen markatraver hadde hun egentlig ikke vært før hun begynte å ble eldre. Hun fortalte om spennende liv med hester og dressur-ridning. Men alt har sin tid. Hun og Rambo var regelmessig i skogen for å lade batteriene, “det tar jo bare 20 med å kjøre bil hit opp fra Majorstuen”. –forøvrig går det buss også.

Nå tror sikkert mange at nå skal jeg mase om disse turene i skogen igjen. Ja, egentlig gjør jeg det. En halvtimes tur rundt heimen, det er bra det, men er det mulig, ta sjansen!!

Hilsen Thor-Øistein som har sine “hang ups”!

Så er det skjedd igjen – rettsstaten Norge er tatt med buksa nede. Viggo Kristiansen har sittet nær 21 år i fengsel for en forbrytelse han ikke har begått. Riksadvokaten var klokkerklar i sin oppsummering da han sa at ingen av bevisene mot Kristiansen holdt vann og han er uskyldig. DNA-bevisene viser Kristiansens uskyld og telefonbeviset plasserer ham på et helt annet sted enn Baneheia da drapene ble begått.

Viggo Kristiansen er ikke den eneste som har vært utsatt for justismord i vårt land. Fetteren til Birgitte Tengs som har levet med mistanke mot seg i årevis og en erstatningsdom selv om han ble frifunnet i Lagmannsretten. Per Liland og Fritz Moen, og ikke å forglemme Fredrik Fasing Torgersen som satt 16 år i fengsel for et mord han etter all sannsynlighet og meningen til flere  eksperter i medisin og juss ikke hadde begått, ikke kunne ha begått. Han fikk aldri saken sin gjenopptatt tross flere ansøkninger, men etter det vi nå vet om gjenopptakelseskommisjonene er det bare nok en skandale.

Viggo Kristiansen søkte om gjenopptakelse fem ganger og fikk fire avslag. Den femte ville også ført til avslag hvis lederen for kommisjonen, Siv Hallgren, hadde fått det som hun ville. Heldigvis fikk hun ikke det og gikk av i stedet. Hva er det med disse juristene? Er det et slikt prestisjetap å akseptere at det kan ha vært gjort en feil under etterforskning og domsavsigelse og godta at en person kan få en ny sjanse ved en ny rettssak?

Når det gjelder prestisje tror jeg leder for kommisjonen da Fredrik Fasting Torgersen søkte for fjerde gang (etter at han var løslatt), Janne Kristiansen, led av juridisk tunnellsyn. Hun presterte å uttale på et seminar i forbindelse med gjenopptakelsen at “medisinen kan si hva de vil, her gjelder jussen”. Personen som fikk denne salven presentert var Per Brandtzæg, professor i patologi og en av våre aller mest anerkjente fagpersoner på den tiden, både nasjonalt og internasjonalt. Brandtzæg kunne vise steg for steg at de såkaldt fellende bevisene mot Frerik Fasting Torgersen ikke holdt vann. Men for Janne Kristiansen var det fullstendig uten betydning. Hennes tunnellsyn var det som gjaldt. Nå er det mange eksperter som mener at Gjenopptakelseskommisjonen ikke gjør den jobben de skal gjøre og den skal granskes. På tide, men det hjelper ikke Fredrik Fasting Torgersen som døde i 2015 uten å ha fått saken sin gjenopptatt. I dag ville han kanskje også fått Riksadvokatens beklagelse.

I flere år levde jeg tett på Torgersensaken fordi mor var en av hans støttespillere sammen med Per Brandtzæg, Cato Schiøtz, førstelagmann Nils Erik Lie, professor i juss Ståle Eskeland og mange mange flere. Flere år etter Torgersens død lever saken fortsatt i podkaster, avisinnlegg, tweets og annet. Dette er et justismord som aldri fikk en avslutning og en beklagelse. Jeg er lei for å ikke stole på at Norge er en rettsstat, men mye av det som er skjedd gjør at jeg ikke kan stole på det. Nå er det bare å håpe at noen har lært og at granskingen av Gjenopptakelseskommisjonen fører til at de som mener seg uskyldig dømt kan få tatt opp saken sin på nytt.

Hilsen Ragnhild, som alltid opprørt

“Nå er det slik at”, ja slik starter alle politikere  når de kommer med sine utredninger i Dagsnytt 18. Og nå er det min tur. I løpet av mitt lange doktorliv har jeg fremsnakket fysisk aktivitet og en sunn livsstil. Jeg gjør nok det fortsatt, men prøver å være litt mer varsom. Uansett hvordan vi lever, kan det være utenforliggende faktorer som flaks og uhell som blir av betydning for hvordan det går med oss. For 60 år siden sto det lite om dette i dagspressen og NRK var ikke noen typisk helsekanal. Idag kan VG og Dagbladet fortelle at helsestoff på forsiden  gir størst omsetning. “Slik forebygger du demens”, skal være en sikker vinner.

Utgangspuntet for avisoverskriftene er ofte store vitenskapelige undersøkelser som kan fortelle at visse livsstilsendringer er av betydning for helsa i eldre år. En stor amerikansk undersøkelsen, som nylig ble publisert, verifiserte vel endel vi visste fra før, men som likevel er viktig å få med seg i den store sammenheng. La meg ramse opp:  Vi må unngå overvekt, høyt blodtrykk, diabetes 2, vi må være i daglig fysisk aktivitet, vi må være svært måteholdende med alkohol, ikke røke og vi bør spise mer fisk, frukt og grønnsaker. Vi bør unngå å bli deprimerte og vi bør ikke  utsette oss for mulige hodeskader. Vi bør være sosialt og intellektuelt aktive og best av alt, lengevarende bred utdannelse gir oss en god hjernekapasitet som varer i noen grad til vi blir gamle. Når det så røyner på, så gir det oss en ekstra kapasitet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De fleste av disse faktorene er av forebyggende betydning generelt for en god helse i alderdommen. Men som jeg har sagt og skrevet tidligere, de viktigste faktorene for god helse i alderdommen er flaks og gode gener. Så går det selvfølgelig an å ødelegge for seg selv med en usunn livsstil samtidig som en rimelig sunn livsstil gir flaksen et ekstra spark.

Så til mitt poeng  denne gangen. Forleden hadde vi fårikålmiddag med gamle venner, 80 år pluss/minus. Litt helseprat ble det jo og en slags konsensus var det. Vi prøver på alle måter å være aktive, ser venner og familie, går turer og noen bruker litt tid på å beholde muskulær styrke. Vi koser oss med mat og måtelig med drikke. Vel, dette er bra nok i vår alder. Noe mer mas er ikke nødvendig.

Ærlig talt, dette høres kanskje kleint ut fra en som har skrevet  bok om å trene i eldre år. Ser vi på motivene for å være fysisk aktiv f.eks 70-pluss, så nevner de fleste at trening føles bra her og nå. og at det er en investering for at vi skal være istand til å være aktive i årene som kommer.

Hilsen Thor-Øistein som idag har gått en hyggelig tur i skogen og rundet det hele av med litt strikkøvelser. God helg !

Podkaster er den nye hypen – fra bloggosfære til podkastsfære – alle vil gjerne ha sin egen podcast og mediehusene kaster seg på den nye bølgen. Selv min kjære Thor-Øistein var inne på om vi ikke nå skulle komplettere seniorlivet med en seniorpodkast. Jeg er ikke helt enig, men det er en annen historie.

Jeg er nok gammel og sur, men jeg ser med stor misbilligelse på NRKs nye satsing på podkaster og nå dreier det seg om å trekke til seg unge mennesker. Det er særlig to podder som henvender seg til de unge, Millionærhjerne, som selv om det ikke sies direkte henvender seg til gutter 15 – 25 år, og Sophie og Fetisha som nok helst henvender seg til unge jenter. Kan godt tenkes disse podkastene blir en suksess for NRK med mange lyttere, men det til en pris jeg skulle tro NRK helst ville være foruten. Poddene markedsfører materialisme og usunn utseendefokusering. Ønsker vi at våre ungdommer først og fremst skal fokusere på penger og utseende?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Heldigvis er det ikke bare jeg, gammel og sur feminist, som reagere. I Klassekampen mandag skriver Selma Flo Munch (sikkert også en sur feminist, men slett ikke gammel) at når nå den mye omtalte klinikken Nomi åpner dørene er det nok en klinikk som har som forretningsmodell å få kvinner, særlig unge kvinner til å føle seg stygge. Sophia og Fetisha får gjøre det samme – fortelle følgerne sine som først og fremst er unge kvinner at hvis de bare opererer litt her og injiserer litt der så blir de vakre og rike, som Sophie Elise. Vel og merke hvis digre lepper fulle av fillers og unormalt svære pupper fyllt med silicon er vakkert, jeg synes ikke det, men jeg er som sagt gammel og sur. Nå er ikke podkasten helt ukontroversiell innad i NRK heller. At Sophie Elise får lov å bruke NRKs sendeflate kommersielt er mildest talt underlig.

Men det er ikke bare gamle og sure feminister som reagerer. I Aftenposten mandag skriver Sofie Sinnes, 16 år at selv om hun er i målgruppen (kvinner 15 – 25 år) blir hun ikke truffet. Hun føler at her går NRK mange skritt tilbake i tiden. I stedet for å lage stoff for ungdom som går i dybden på virkelige problemer i tiden serverer de altså mer “gossip” til målgruppen skriver Sofie. Jeg kan bare si heia Sofie og skam til NRK som misbruker sin makt som allmennkringkaster. Her hadde de hatt mulighet til å få en podkast fra en reflektert ungdom som kunne sette de virkelige problemene i tiden på dagsordenen. I stedet serverer de overfladisk fjas og er med på å fremme utseendefokus.

Jeg vet at mange unge gutter drømmer om å bli rike, i hvert fall er vel det en prepubertal drøm. Hvorfor NRK skal bygge opp under slik materalistisk og overflatisk tankegods er meg en gåte. Jeg har stor respekt for Christian Strand som journalist, men her synes jeg han bommer. Men det er kanskje fordi jeg er, ja nettopp, gammel og sur.

Hilsen Ragnhild – irritert over NRK

Det ligger i tiden – alle vil gjerne bli sett. Det prøver vi å få til på forskjellig vis. De under 40 prøver å få “likes” på ulike plattformer samtidig som det er viktig å bli sett som dyktige, fremadstormende og ikke minst velpreserverte og vakre. Det å passere 40 er tydeligvis skremmende, forfallet starter og snart kan man ikke lenger vise seg offentlig med sine aldersforandringer. Men noen gir seg ikke, nå sist kommer Aftenposten med ny podcast som skal utforske midtlivet og hvordan samfunnet ser på kvinner over 40 år. Som programleder Marte Spurkland sier vil de slå hull på myter og problematisere aldersdiskriminering. Hensikten høres meget tilforlatelig ut, men kvinner over 40? Det er så lenge siden jeg var førti at jeg kan ikke en gang huske om jeg den gangen følte at livet begynte å gå utforbakke, men jeg tror ikke det.

For oss i seniorlivet er all denne stakkarsliggjøringen av alder som altså kan begynne så tidlig som ved førtiårsalder underlig og ja, litt skremmende. For her har vi rundet både 50, 60, 70 og huff og huff – 80 og har fortsatt glede av livet. Heldigvis har ingen laget podcasten 80+ for den ville måtte bli ganske begredelig når vi hører hvor ille det er å passere 40 eller 50. Vi 80+ lever en ganske anonym tilværelse uten å være målgruppe for noe som helst. Vi leser bøker, går på kino og teater og treffer venner uten at noen forteller oss hvor fælt vi har det, eller burde ha det så utgamle som vi er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er en viss samfunnsinteresse for 60+, der finnes egne magasiner med bilde av vakre mennesker som ganske sikkert ikke er 60+ for så aldersstegne mennesker selger ikke. Hvis vi imidlertid kan tro på at 60+ kan se ut som bildet utenpå Vi over 60 så kanskje vi ville kjøpe bladet. Men enda har ingen funnet på å lage et Vi over 80-blad, sannsynligvis fordi de 40-åringene som produserer blader eller podcaster ikke kan se for seg at det går an å være så gammel.

Jeg begynte denne bloggen med å si noe om at vi alle ønsker å bli sett. Forleder var Thor-Øistein og jeg i operaen og så operasnakkisen “The listeners”. Det var en helt ny og spennende operaopplevelse for oss som stort sett har vært på operaer av Verdi og Puccini og kanskje litt Wagner. For det første var den moderne uten at musikken var påtrengende moderne for 80+ ører, for det andre hadde den et budskap som også handlet om å bli sett. Det var en strålende oppsetning og jeg lurer nå på om ikke jeg også er offer for The HUM, dvs den lyden som summer og summer rundt oss og som noen hører, andre ikke.

Vi i seniorlivet er selvfølgelig klar over at slett ikke alle 80+ er så heldige som vi er. På den annen side blir ikke livene våre bedre av stakkarsliggjøring og evig strev etter å se yngre ut. Dette har det vært mye støy rundt i mediene etter utspillet til Tjelta og co, også etter at de skamrødmende prøvde å bortforklare og unnskylde utspillet sitt. Rent-a-wreck-metaforen lever fortsatt i beste velgående, men dreier sannsynligvis mye mer om 50+ enn 80+. Og alle har vel lagt merke til at det jeg skriver om her og det Aftenpostens nyeste podcast dreier seg om er kvinner som eldes. En gammel mann kan fortsatt ha både rynker og grått hår og være distingvert så det er ingen vits i å lage podcaster for ham, eller hva Marte Spurkland?

Hilsen Ragnhild 80+

Moster Gurli, en gammel slektning av Ragnhild kom med dette utbruddet da særdeles spreke gamlinger ble omtalt. Hun hadde selv mer enn nok med å vandre rundt med en stokk hun tvi-holdt på.  Hvis vi opplever å bli nitti år, opplever mange at det ikke bare er hukommelse og konsentrasjon som svekkes. Vi orker mindre, vi er muskulært svakere og balansen er dårligere.

Når jeg nå skal fortelle om hva enkelte presterer, så er det først og fremst for det kuriøses skyld. Noen har trukket vinnerloddet. 90 år gamle er de fremdeles frisk og sunne og bruker ikke medisiner mot noe som helst. Hjertet er sterkt og armer og bein er som femti-åringens. Hvor stor er egentlig sjansen for å bli slik? Hvis jeg sier en av 100 000, så er det en kvalifisert antagelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har nå sett flere video-opptak av turneren Johanna  ( 93 år )som går gjennom det vanlige mangekampprogrammet som også brukes i unge år. Både i fritt-stående og diverse apparater er prestasjonene overveldende. Vel har hun vært aktiv turner fra barne årene, men likevel ! Jeg håper at bildet av henne i skranke kommer til sin rett.

Styrketrening er noe av det fornuftigste vi kan drive med i alderdommen. Manglende styrke blir ofte en minimumsfaktor for at vi fortsatt skal kunne leve et aktivt liv. Om vi trener med kroppen som vektstang, driver med strikker, fri vekter eller maskiner, spiller egentlig ikke så stor rolle..Bare at vi gjør det, er tingen!! Ganske nylig fant jeg en rapport fra et treningssenter hvor en vel 80 årig kvinne imponerte. Etter 8-10 års trening var hun i stand til å sette verdensrekord i benkpress, markløft, vel å merke i sin aldersklasse.  For å si det en gang til, for de aller fleste er ikke dette en tanke engang.

Golf kan vi spille nærmest til siste dag. Jeg vet om enkelt som hjelpes av golfbilen, slår ballen og kjører videre. Da har du det hyggelig og gjør det samme som for 50 år siden. Men jeg kjenner også en 95 åring som går 18 hull og fremdeles bærer sine golfkøller.

Jeg vil avslutte med å fortelle om Maestro, dirigenten Herbert Blomstedt. Verdenskjent og 95 år gammel, dirigerer han fortsatt de store filharmoniske orkestrene. Rank og elegant, jeg tror han fortsatt gjør sin morgengymnastikk !

Hvorfor denne litt springende epistel ? Flaks og hell og kanskje noe egeninnsats leder oss inn i  en alderdom som er mer enn forskjellig. La oss glede oss over hva vi greier.

Hilsen Thor-Øistein

Det er noe med høsten – kanskje er det de siste sommerlige solstrålene som får oss til å ønske å forlenge sommeren og dermed går løs på boligen og pusser opp. For nå kommer vinteren og mer inneliv og da må vi jo kose oss inne, ikke sant? Selv relativt nye leiligheter, når de skifter eier blir det nødvendig med en “total makeover”. Gulv skal slipes, vegger males og kanskje trenger det 12 år gamle kjøkkenet fornyelse?

I samme stil blir det nødvendig med en personlig oppussing når noen ser at kanskje kommer alderdommen med rynker og det som verre er. Vi som er godt oppe i alderdommen ser med en viss forbauselse på når yngre kvinner (jeg oppfatter alle under 60 som unge eller yngre) vil “ha en hånd på rattet” og forebygge de forskrekkelighetene som følger det å bli eldre. Her er det først og fremst snakk om å forebygge de ytre tegnene på alderdom, rynker og slaskete pupper og mage for å nevne noen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den nye skjønnhetsklinikken som tre yngre kjendiskvinner starter i oktober har allerede fått massiv kritikk fra ekte feministhold, samtidig som kvinner allerede står i kø for en quick fix for å motarbeide ytre tegn på alderdom. Sarah Sørheim betegner i Aftenposten de tre kjendisenes forsøk på å kalle klinikken for kvinnehelse for feminist-vasking, et meget treffende begrep som burde få status som nyord. Sørheim har helt rett – dette har ingenting med helse å gjøre. Selv om damene lokker med hormonbehandling for overgangsalderplager (har de fått med seg en lege tro?) og et apparat for å styrke bekkenbunnen er dette ikke helsefaglig uproblematisk. Det er heller ikke vist at dette bekkenbunnapparatet har noen fordeler fremfor enkle øvelser som kan gjøres på stuegulvet.

At de tre damene promoverer sin klinikk som skandinavias største innen estetisk medisin og påstår dette er kvinnehelse, er så grovt at selv jeg mister både munn og mæle. Når vi vet hvor usikre unge kvinner kan være i forhold til kropp og utseende, hvordan denne usikkerheten virkelig fører til uhelse som spiseforstyrrelser, selvskading og selvmordstanker, da er skjønhetsindustrien på ingen måte det som fører til bedre helse.

Jeg må innrømme at jeg ikke synes det er noen fest å se mitt 81-årige rynkete ansikt med poser under øynene i speilet om morgenen. Heller ikke er det en glede å oppleve hvordan alt siger nedover og at kroppen ikke er så spenstig som for tyve år siden. Da prøver jeg å si til meg selv at kroppen min fungere godt til å være så gammel og at sporene i ansiktet mitt er sporene etter et levd liv som jeg fortsatt lever og gleder meg over.

Når unge vakre kjendiskvinner forteller oss at for å ha god helse, kvinnehelse, må vi innom deres klinikk, er det å undervurdere alle oss gamle som tross fysiske tilkortkommenheter og et utseende som ikke lenger egner seg til deltakelse i Miss Norway lever gode liv med ansiktene og kroppene våre. Vi vil ha oss frabedt den typen baksnakking av det og eldes og misbruk av ordet kvinnehelse. Vi ønsker mer forskning på kvinnehelse, men det er på helt andre deler av medisinen enn en såkalt klinikk for estetisk medisin. Skulle ønske Pia Tjelta hadde holdt seg til skuespilleryrket, der gjør hun seg bedre enn som feministvasker og medeier i en skjønnhetssalong.

Hilsen Ragnhild som vil oppfordre alle til å lese Live Nelviks Ytring på NRK.no