Vi er nå en uke inne i det nye året og det er på tide å vurdere muligheten for å, for en gangs skyld, virkelig følge opp forsettene. Jeg har hatt mange gode forsetter opp gjennom årene uten nevneverdig gjennomføringssuksess. Det har stort sett dreiet seg om å forandre på meg selv, å bli snillere, mindre hissig og mer tålmodig. Stort sett er det blitt med planene, jeg er som jeg er, hverken snillere eller slemmere (tror jeg), og omgivelsene skriver under på at tålmodighet ikke er min sterke side. Men denne gangen er nyttårsforsettet gjennomførbart og jeg/vi er allerede i full gang. Det dreier seg om å rydde.

Jeg må igjen komme med en innrømmelse, jeg er ekstremt dårlig til å rydde. Når vi skal ha gjester er jeg ganske god til å planlegge og lage god mat, men ryddingen, den må Thor-Øistein ta seg av. Nå er ikke han eller spesielt ryddig i det daglige, men når det gjelder å ta et skippertak for å få det til å se OK ut på overflaten er han et funn. Men nå er det altså nyttårsforsettet vi er i gang med. Vi startet 3. januar ettersom vi kom hjem fra nyttårsfeiring på Vaset hos gode venner 2. januar.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg begynte med garderobeskapet mitt og det tok heldigvis ikke all verden av tid. Thor-Øistein begynte med gamle papirer og det holder han på med fortsatt. Utrolig mye spennende som finnes i gamle papirer som bare har hopet seg opp. Der var gamle undervisningsopplegg for oss begge på foiler – hvem vet hva foiler for overheads er i dag? Der var gamle særtrykk og manuskriptet til min selvvalgte prøveforelesning. Thor-Øistein har fordypet seg i et langt legeliv, mye i idrettens tjeneste.

Nå har vi gått løs på skuffer med votter, luer, skjerf og minst 30 gamle caps med logo. Mye går til resirk og vi er strenge med oss selv, beholder bare det vi trenger, og det er egentlig ikke veldig mye. Dessuten enkelte ting av særlig stor affeksjonsverdi, som fars gamle Kongsberglue og en hatt med pins fra OL på Lillehammer.

Mens jeg rydder hører jeg på radio, fortrinnsvis P2 som alle andre gamlinger rundt oss. I dag hørte jeg en interessant samtale om å akseptere at man blir gammel og får rynker, noe som tydeligvis er vanskelig i vårt kropps- og skjønnhetsfikserte samfunn. Det mest interessante var at de to som samtalte om dette var to kvinner på henholdsvis 38 (snart 39) og 48 år. Jeg sier ikke mer.

Hilsen Ragnhild (81 år) som nå må fortsette å rydde.

I omlag 5 år har Ragnhild og jeg hatt det moro og utfordrende med bloggen vår. Ialt har har det blitt 575 innlegg. Vi har skrevet om det meste her i livet, men det har nok i økende grad blitt preget av at vi er er aldrende ektepar. Hyggelige tilbakemeldinger får vi, som oftes når vi møter folk, men av og til også som skrevne kommentarer. Hvor mange som leser oss., er noe usikkert. Bloggportalen har en statistikk over antall lesere, men vi klarer ikke lenger å komme inn på den. Tidligere kunne vi følge med på antall lesere og da så vi at vi kunne ha opptil ett par hundre på hvert innlegg. Det synes vi var greit, ambisjonsnivået var omtrent der. Det hyggeligste er jo at mange venner og bekjente her og der, kan lese om vårt seniorliv, og ekstra hyggelig er det å få nye faste lesere som kommenterer på det vi skriver.

2022 har vært litt av ett år. I det store bildet, preget av russernes angrep på Ukraina, en pandemi som ikke er over og 10-talls milioner på flukt i Asia, Afrika og Europa. For ikke å snakke om en truende miljøkrise. Jeg synes norske medier daglig tar opp desse temaene på en svært relevant måte. Jeg håper derfor at våre lesere ikke ser på meg som altfor navlebeskuende, når jeg nå skal skal si litt om de nære ting.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På “livsløpets oppløpsside” eller i livets ekstraomganger (kfr Drillo Olsen), så er det naturlig at vår gjøren og laden preges av det. Uansett hva vi tror på, er nok det “bevisste liv” neppe evig. Jeg prøver å ha et kortsiktig perspektiv på hva vi kan gjøre. En god begynnelse for meg, hver dag, er å prøve å være mer lydhør enn å preike selv. Dette burde i hvertfall i fellesskapet være et  godt grunnlag.

Når vi gamle møtes, blir det ofte, ” la oss ikke prate for mye om sykdom og egne barnebarn !”. Et viktig poeng, men likevel, neste generasjon er en spennende og utfordrende del av våre liv også. Uansett hva som skjer med barnebarna, det å få delta i livet deres er jo litt av et privilegium. At vi bifaller når alt går bra, er selvsagt. Når barna på forskjellig måte møter motbakker, kan bistående besteforeldre også være nyttige,.

Jeg vil egentlig ikke uttrykke noen konkrete ønsker for 2023, utover det jeg allerede har skrevet om. La oss fortsatt ha anledning til omsorg  for de nærmeste..Vi er der med glede.

Vi er heldige og har mange venner. Vi prøver å ha forpliktende omsorg for hverandre. La oss fortsette med det.

Jeg prøver fortsatt å være nyttig for store barn og ungdommer som løper fort med og uten ski på bena. Og hopper langt. Det gir meg masse glede å henge med!

Godt Nytt År til alle og takk for mye fint i 2022.

Thor-Øistein

I går- Lille julaften – så vi ikke på Grevinnen og hovmesteren. I stedet var en liten del av storfamilien, til tradisjonell feiring på Lille julaften hos oss på Lilleborg. Dette er 49nde gang vi har lille julaften feiring med barn, etterhvert barnebarn og nå også med oldebarn (ikke i år, de var allerede avreist til Stavanger). Mens mine foreldre levde var de også alltid med. Slik er det ikke lenger, dessverre. Nå er vi familiens aller eldste. De av våre som fortsatt var i Osloområdet var sammen med oss og vi ble ai alt 18. Vi savnet selvfølgelig familiene i Tromsø og i Hardanger, men det er ikke alltid det passer å reise til Oslo i julen.

Dette er og har aldri skullet være en julaften. Det er og har vært en veldig hyggelig familiesamling som innledning til julen. Julaften feires på tradisjonell vis i de forskjellige familiekonstellasjonene. I år er vi på Norefjell sammen med Karoline og familien. Akkurat nå lytter vi til sølvguttene før vi skal samles rundt bordet til svensk julaften med koldtbord (innlagt noen varmretter). Svigersønn Christian er svensk så i Karolines familie holder de på den svenske tradisjonen. Jeg bidrar med min svenske juleskinke som har ligget i sukkersaltet lake i 14 dager, kokt og panert etter god gammel svensk oppskrift. Dette er også en tradisjon som jeg har med fra mor, halvt svensk

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde tenkt å skrive en litt småsint og irritert blogg om vårt rettsvesen og alle justismordene. Etter min mening er elefanten i rommet Torgersensaken som burde gnage både på alle de gjenopptagelses-kommisjonene som avslo saken hans og på norsk rettsvesen generelt. Nå vet vi hva disse kommisjonene er verd og hvordan norsk rett har forsømt seg med sine tunnellsyn. Men ettersom julefreden senker seg skal jeg avstå fra slike betraktninger.

Her vil jeg avslutte denne korte julebloggen med å ønske alle våre følgere en riktig god jul og takke for følget i dette året. Legger ved noen bilder fra gårsdagen, kommer kanskje tilbake med noen julaftenbilder sener.

Hilsen en julestemt Ragnhild

Hvert år når det kommer til Luciadagen tenker jeg på min svenske mormor og min mor som ville opprettholde sine svenske tradisjoner. Derfor feiret vi Lucia lenge før denne feiringen kom til Norge med Luciatog og lussekatter i barnehagene.

Hjemme hos oss ble det alltid bakt Lussekatter med sirlige mønstre som alle hadde sin symbolske betydning. Mormor og mumme (som jeg kalte motfaren min) kom alltid til kaffe og vi barna var Luciatog. Jeg var alltid Lucia for jeg var eldst og ble betrodd å ha lys på hodet, levende lys må vite, bror Sverre var stjernegutt og lillesøster Bente var stort sett for liten, men fikk være med alikevel. Da vi ble voksne og fikk våre egne familier ble det Luciakaffe hos mor og far, og mor organiserte barnebarna i Luciatog. Alle hadde hvite kitler sydd sammen av laken, men Luciaene fikk ikke ha levende lys på hodet som jeg hadde da jeg var barn. Tiden var kommet for at mye av det barn foretok seg var farlig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etterhvert spredde skikken seg også til Norge slik at det var et must for meg å møte opp i barnehagene til barna og beundre de små Luciaene og stjerneguttene tidlig om morgenen 13 desember. Så kom barnebarna og med dem flere barnehager og Luciafeiring. Men fortsatt var det ingen Luciafeiring som kunne måle seg med mors hjemmesnekrete feiring med tog og Lussekatter i kjellerstuen. Mor fortsatte å invitere til Luciakaffe også etter at barnebarna ble voksne og noen av oldebarna fikk også prøve seg som Lucia. Så ble livene så travle at skikken døde ut.

Etter at vi har fått svenske svigerbarn og halvt svenske barnebarn har vi mange år vært med på Lucia i Margaretakyrkan i Oslo. Det er en vakker og stemningsfull stund med korsang og lys og tog av hvitkledde Luciaer med krans på hodet (uten levende lys) og en hovedlucia med lyskrans i håret (fortsatt ikke levende). I går var vi igjen i Margaretakyrkan, en fin tradisjon. Vårt eldste barnebarn (34 år) synger i koret i den svenske kirken, en ekstra grunn til å være med. Dette er en veldig populær happening så når billetter til Lucia legges ut gjelder det å være rask. Heldigvis pleier Petter å ordne det.

Hilsen Ragnhild som fortsatt drømmer om mors Lussekatter.

Vi har alltid vært ivrige teatergjengere og er det fortsatt. I tiltagende grad opplever, særlig jeg, eiendommelige oppsettinger. Noen regissører setter opp stykker på en måte som jeg oppfatter som temmelig fjernt fra forfatterens intensjoner. Kanskje greit noen ganger. Noen mener at ting bør moderniseres for å få med ungdommen !? Mon det?

Teaterlivet mitt startet med Reisen til Julestjernen på Nasjonalteatret i 1946 eller 1947. Det var den gang skuespillerne talte med høy og klar røst, og deklamerte sine replikker med ansiktet vendt mot  publikum. Jeg kan ikke huske hvor mange ganger Thoralv Maurstad, Espen Skjønberg og mange andre, formidlet  store opplevelser på scenen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Forleden var en venn og jeg på Det norske Teater. Der setter de nå opp Kransen, Husfrue og Korset, historien om Kristin Lavransdatter og Erlend bearbeidet fra Sigrid Undsets fantastiske bøker til scene-fremføring. Det er 3 enkeltforestillinger som også kan oppleves på en dag med lapskaus i pausen. Vi valgte Husfrue.

I hukommelsen ser jeg for meg Ruth Tellefsen  og Georg Løkkeberg  i en forestilling, nettopp på det gamle Norske Teater. Jeg tror det var i 1958. Undset hadde imponerende historiekunnskaper og skuespillerne gled sømløst inn i et tidsbilde fra 1320-1340. Erlend inntok scenerommet som ridder med stor autoritet og det var intet problem å forstå at den flotte og sterke Kristin ble betatt av han.

I 2022 er det ingen kulisser. Gulvet er dekket med plastduk og ett par bøtter og baljer er rekvisittene..Tidsbilde som var så viktig for forståelsen av stykket, er fraværende.Og hvorfor ett teppe av tykk plast mellom scene og publikum? Dempet lyden gjorde det også

Skuespillerner har på seg Joggebukse og t-skjorte . Det blir mye løping omkring og det er dramatisk. For meg lite troverdig, og vi ble enige om at kunnskap om bøkene nærmest måtte være en forutsetning for å få med seg noe som helst.

Når det er riktig dramatisk, roper og skriker Kristin og Erlend til hverandre. Hvor mye tekst jeg fikk med meg, er jeg usikker på. Men det var hederlige unntak. Noen av skuespillerne feks Ane Dahl Torp var en lise å lytte tll. Selv når hun var oppbrakt, snakket hun rolig og dvelende.

Til slutt et par ord om Erlend i stykket. Flott ung skuespiller med en fin dialekt i bunnen. Men snakker urimelig fort  og når han øker stemmevolumet, kommuniserer han ikke lenger med meg. Jeg tar litt høyde for at jeg er gammel, men hørselen er rimelig bra.

Vennlig hilsen Thor-Øistein  som igjen tar ny høyde for at han ikke  lengere er i målgruppen for ” moderne” oppsettinger.

PS. Min Ragnhild som har sett hele trilogien ser det noe annerledes, hun var begeistret.

Far var skogbruker i min oppvekst. I 1940 var jeg 4 år gammel og fra årene som fulgte, har jeg nærmest en fotografisk hukommelse fra dager i skogen. Da høsten kom, ansatte han tømmerhoggere og tømmerkjørere for vinteren. Hvorfor jeg ble med far hele arbeidsdagen ut i skogen, vet jeg vel egentlig ikke, men slik ble det. Ganske slitsomt ble det også. Noen av krigsårene var det mye snø og sterk kulde. Høydepunktet på dagen ble av naturlige grunner ett stort bål med kaffekoking og steking av flesk. Dette var mat og drikke for de voksne. For meg ble det matpakke og saft.

Dette var før motosagenes tid og før det ble flatehogst. Hogstmodne trær ble blinket og disse ble feldt. Å få ned ei stor furu eller gran med håndsag krevde sin mann. Dvs  noen jobbet med svansen (saga) parvis og det så for meg lettere ut og det var det nok også. Etter kvisting og kapping i passe lengder, ble stokkene slept med hest frem til en lunneplass.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kara jobbet på akkord, dvs de flikk lønn etter antall kubikk de produserte. De arbeidet 6 dager i uka og så lenge dagslyset gjorde det mulig. Lønna ble uansett stusselig og etter dagens målestokk skammelig. Selv de beste hoggerne slet med nok penger til å brødfø en familie.

Mange skogsarbeidere var utslitte som 40 åringer. Hvor hardt dette arbeidet var, ble gjenspeilet av det daglige kaloribehovet. Stillesittende kontorarbeider trenger kanskje 2500 kalorier, men skogsarbeiderne dengang måtte få i seg 8000-9000 for å være i balanse. Hvordan utslitte folk egentlig var i stand til å overleve før vi fikk en skikkelig folketrygd i 1960- åra, er for meg ett under.

Det var stort sett dårlig med veier i skogen og de fleste kom seg ikke hjem i det daglige. De bodde i kojer, med køye, spisebord og vedovn. Vaskemuligheter og anledning til å tørke arbeidstøy var dårligere enn så om så. Men som guttunge forsto jeg lite av det.

Så til heste-vennene mine. I løs snø trakk de frem en eller to stokker til ei renne hvor det var mulig å lesse flere stokker på geitdoning, som på bildet. De først årene satt jeg bare på lasset men etter hvert fikk jeg holde tømmene. Lasset var tungt og det gikk sakte. Jeg følte meg viktig og gjev.

Jeg skriver stadig om våre mange skogsturer her på bloggen. Nærmer jeg meg skogsdrift kan jeg på langt hold lukte nyhogd tømmer. Tømmerlunner eller velter har nærmest en sakral plass i mitt liv, på samme måte som svett arbeidstøy iblandet kvae.

Ja slik er vi knyttet til våre røtter.

Hilsen en sentimental Thor-Øistein

Ps. ei bok om skogsdrift har nå kommet på Aschehoug, “Skogens Menn”, av Ingar Kaldal.

I dag er det andre søndag i advent og desember er så vidt startet – heldigvis. Vi har vært hjemme en uke, en uke med spennende og annerledes kulturopplevelser og så vidt starten på juleforberedelsene. Som jeg har fortalt tidligere, jeg bare må begynne å tenke på julen når vi bikker desember. Hver førjulstid må jeg tenke på mors julebok som starter første desember og går frem til 1. juledag og en tradisjonell familiemiddag. Juleboken går i detalj på innkjøp, julekort, baking og juleskinken som måtte i lake minst tre uker før julaften. Mine juleforberedelser er langt fra så nitide, julekort er det nesten slutt på, mye gaveinnkjøp likeså, men jeg holder på tradisjonen med baking med mine døtre (de to som bor i nærheten) og juleskinken som skal i lake tirsdag. Dessuten lager Kjersti og jeg pølser.

Da vi hadde hjemmeboende barn ble det adventskalender med små (og den gangen var det små) ting som viskelær, hårspenner og liknende. Nå er det jeg som får adventskalender, av Kjersti. Den består av 24 små poser med puslespillbrikker, en pose for hver dag i desember og til slutt skal det bli et ferdig pussel med 1000 brikker. For meg som er en pasjonert pusler er dette lykken. Jeg har nå lagt fire av de 24 og skal altså legge nye hver dag frem til jul.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så var det kulturopplevelsene. Onsdag så Thor-Øistein og jeg Blikktrommen. Litt over to og en halv time uten pause hvor skuespiller Olav Waastad briljerte i rollen som Oscar, heseblesende, dansende, hoppende utførte han som monolog nærmest hele boken. En kraftanstrengelse uten like, ikke rart at han når applausen ingen ende ville ta sa tydelig fra at “Nå vil jeg hjem”. Det ville forsåvidt vi også, men vi følte ikke at vi satt der for lenge.

Den andre opplevelsen var sammen med en venninne lørdag. Kristin Lavransdatter, hele trilogien fra klokken 12.00 til klokken 20.30, med innlagt to pauser, en med lapskaus og en med kaffe/te og kaker. Forestillingen var en stor opplevelse, og det kjentes hverken rart eller galt at skuespillerne vandret rundt i joggebukse og T-skjorte, at scenen var uten rekvisitter bortsett fra en plaststol og et bord i bakgrunnen og at skuespillerne ble videofotografert hele tiden slik at vi fikk nærbilder på storskjerm. Husfrue, som jeg alltid har syntes var litt trist og traurig varte i tre og en halv time, og da den var slutt så vi på hverandre og lurte på hvor de tre og en halv timene var blitt av.

Avslutningsvis vil jeg komme med en bokanbefaling. Vi leste begge to Kerstin Ekmans Løpe ulv mens vi var på Kanari. Det er en fantastisk bok, liten og tynn, men så full av kjærlighet til naturen og mellom de to gamle hovedpersonene at jeg satt med klump i halsen og var lei meg da den var slutt.

Dette skulle være og ble en adventsblogg uten irritasjoner og opphisselse. For førjulstiden skal være hyggelig, ustressende og med omsorg for hverandre.

God førjul ønsker Ragnhild

Alle kjenner vel Christian Kroghs Kampen for tilværelsen. At en tilsvarende kamp skulle utkjempes i Oslo i 2022 var det vel egentlig ingen som hadde trodd. Hva er det som har skjedd?

Nå er vi siste dag på GC og nyter solen og varmen mens vi vet at hjemme er det tilnærmet kuldegrader og lange køer hos de frivillige som deler ut mat. Det har skjedd noe gradvis over mange år, noe som topper seg nå når matprisene har øket kraftig, strømprisene gallopperer og rentene stiger. I en slik situasjon trodde vi at Norge hadde sørget for et sikkerhetsnett som kunne fange opp dem som sliter og gi økonomisk hjelp i en krisesituasjon. I stedet ser vi at det er ikke det statlige sikkerhetsnettet som trer i kraft, det er de frivillige organisasjonene som trår til (og ære være dem for det). Men slik skulle det ikke være, vi lever jo tross alt i et sosialdemokratisk land hvor vi stiller opp for hverandre og hvor de som har minst skal få hjelp i en vanskelig situasjon.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå har vi kunnet følge med på regnestykkene som viser med all mulig tydelighet at de sosiale ytelsene for dem som er for syke til å arbeide eller er gamle med minstepensjon rett og slett ikke kanleve av de ytelsene som gis. Elisabeth Thoresen, leder av AAp aksjonen og Ebba Wergeland, arbeidsmedisiner, sa det begge med all mulig tydelighet på Debatten tirsdag at nå MÅ noe gjøres, syke og uføre sulter og fryser, slik kan vi ikke være bekjent av å ha det i Norge. Grunnbeløpet i folketrygden må økes og sosialhjelpsatsene likeså.

Men det har skjedd noe med det norske velferdssamfunnet siden 80-årene. Markedsliberalismen er blitt dominerende og det som tidligere var hjelp til syke og uføre ble langsomt gjort om til en hjelp det skulle være mer enn vanskelig å få. Det som i Arbeiderpartiets glansperiode i 50 og 60 årene lovet at nå skulle ikke trengende lenger måtte “stå med lua i handa”  ble langsomt omgjort til nettopp det – lua i handa. Stønader skulle kunne gis, men det var arbeidslinja som gjalt og gjelder fortsatt. Og arbeidslinja tilsier at alle sosial ytelser måtte være så dårlige som mulig for at ikke noen, fri og bevare oss vel, skulle få så mye at det ikke ville lønne seg å arbeide. Denne tankegangen som nå gjennomsyrer norsk sosialpolitikk mistenkeliggjør hjelpetrengende i en slik grad at nyfattige i dag heller går til Frelsesarmeens matutdeling enn å søke hjelp hos NAV. NAV er slik innrettet at søker man hjelp der må man stå skolerett og gjennomgå nedverdigende forhør om hvorfor man ikke vil være en god samfunnsborger og arbeide. Det er lite som heter å ikke kunne arbeide pga f.eks. sykdom, “så syk kan du da ikke være, du greide jo å karre deg hit.”

Nå dukker de frem, alle historiene om hvordan systemet mistenkeliggjør syke og hjelptrengende. Det er selvfølgelig ikke de som sitter på NAV-kontorene sin feil – de gjør bare jobbem sin slik de er blitt fortalt av politikerne hvordan den skal gjøres. Dessuten er det nærmest umulig å nå frem til NAV – i mange kommuner finnes ikke åpne kontorer og ikke alle det dreier seg om er like drevne på å utnytte de digitale mulighetene. Ebba Wergeland har uttrykt det slik at NAV-reformen var siste fase i den sosialpolitiske snuoperasjonen som ga oss “arbeidslinja” og brakte skammen tilbake i stønadssystemet. For den som søker hjelp, enten det er trygd eller sosialhjelp er inntil det motsatte er grundig bevist en unnasluntrer som ikke gidder å arbeide, men heller vil gå på trygd. Som Bjarne Håkon Hansen sa da han var arbeidsminister at “folk må stå opp om morran” . Som om ikke syke og uføre gjerne skulle ha kunnet stå opp om morran og gå på jobb eller få arbeid der det er mulig.

Det er forstemmende og utrolig trist at Arbeiderpartiet har vært med på og gått i bresjen for den tankegangen som nå gjennomsyrer norske sosialpolitikk. Dessverre har både Gro Harlem Brundtland  og Jens Stoltenberg stått for markedsvending mot nyliberalismen som løsningen på alle problemer. Vi husker vel kanskje også Rune Gerhardsens bok fra 1991 “Snillisme på norsk” som peker på trygdemottakere som snyltere på velferdsstatens ytelser. Det blir vanskelig å gjenkjenne et raust og godt sosialdemokrati.

Hilsen Ragnhild som håper på en sosialpolitisk snuoperasjon.

De som har fulgt våre skriverier de siste årene har nok mistanke om hva jeg skal skrive om. Jeg har lenge ment at “å gå”er en undervurdert aktivitet, og det er faktisk helt sant. Harvard Medical school har nå fulgt et stort antall amerikanere over en lang periode. De har registrert all aktivitet og livsstil generelt og en rekke fysiologiske parametre. Hovedhensikten med denne undersøkelsen var å finne ut hvor lite eller mye er nødvendig av fysisk aktivitet for at det skal få konsekvenser for sykdom og livslengde.

Dette kaller vi det “harde endepunkt”. Dette er selvsagt viktig når vi skal fortelle befolkningen om å endre livsstil. Vi håper at omlag 2/3 av dem av oss som beveger seg lite eller intet kan bli stimulert til å komme opp av godstolen. Og hva kan Harvard love oss?  21 minutter rolig gange daglig er i snitt det som skal til  for at de såkalte aldersbestemte sykdommene kommer senere og at vi får noen år ekstra. Da selvsagt sammenliknet med det å sitte og ta det med ro.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hva så med de 10 000 skritt som skulle være nødvendig for et “lengre liv” ? Klokkemakerne som introduserte skrittmåling, antok dette uten særlig dokumentasjon, greit nok, men det er noe i overkant. 21 minutter daglig spasertur pluss det du gjør ellers i dagliglivet, ender ofte ut med omlag 5-6000 skritt, og det rimer bra med andre undersøkelser at det er nok.

Hvor raskt skal man gå? Undersøkerne informerte om at ” din vanlige spaserfart”, er tilstrekkelig. Det har vist seg at dette er nok til at hjertemuskelen blir stimulert og at det blir økt blodgjennomstrømming i hjernen. Det skjer også gunstige ting med blodsukker og insulinbalansen vår og blodtrykket vil langsomt bli redusert.

Men selv med en sunn livsstil på alle måter, kan det ikke bli noen garanti for et lengre liv med lite sykdom..Flaks/uflaks er det vanskelig å gardere seg mot. Da er det mye lettere å love at en spasertur på 21 minutter føles godt for de fleste, enten vi er alene eller småprater med en venn. Og de fleste føler at turen gjorde godt i etterkant også. Denne gevinsten er ikke så lett å måle. For meg midt i 80-årene kjennes den som den viktigste!!!

Jeg går kortere og langsommere, men det føles bra.

Hilsen Thor-Øistein

Nå er vi godt inne i den andre uken vår her på Gran Canaria og vi kan ikke si annet enn at vi har det strålende. Det har vært varmere enn vanlig i november så sjøtemperaturen har holdt seg på rundt 24 grader. Turene i fjellet blir ikke lenger så lange, men vi er da ute og går i 11/2 – 2 timer hver dag.

Det morsomme og hyggelige ved å være her er at vi vet omtrent akkurat hva vi skal gjøre og hvor vi skal gå. Vi hadde noen hyggelige dager med turer med en god venn i forrige uke og en dag tok vi den faste turen over fjellet til Veneguera med treningsgruppen vi har vært sammen med i mange år. Men, som Predikeren sier, det er en tid for alt. Nå er vi ikke lenger en del av gruppen, men en felles fjelltur får vi altså til.

Nettilgangen her er svært dårlig, vi får så vidt lastet opp avisene våre, og ikke en gang hver dag går det. Men vi følger da med sånn noenlunde på hva som foregår hjemme. Det går mye i statsbudsjett og det er ikke noe jeg kan ergre meg så veldig over. Men for meg er det all mulig grunn til å ergre meg over lakselobbyen som har selet på noen av landets sterkeste lobbyister ( mange av dem tidligere del av regjeringsapparatet). Det ser ut til at veien fra regjering til First House og tilsvarende er særs kort. Når laksemilliardærene feller krokodilletårer over hvor mange som må sies opp eller permitteres pga grunnrenteskatten, ja da gjelder å ikke la seg lure. Hvert eneste år kommer det til permitteringer selv uten skatten. Men det er klart – de stakkars milliardærene vil nok tjene litt mindre.

For et år siden skrev vi et innlegg på bloggen om en norsk kvinne som bodde i en hule og og levde for å gjøre det vakkert omkring seg. Nå har vi vært og besøkt vår venninne huleboeren igjen. Snakk om å leve et annerledes liv i pakt med naturen. Hver morgen kommer alle duene flyvende opp til hulen hennes. Da går hun ut og duene følger henne til plassen hvor hun mater dem. Det må skje før hunden og katten hennes får mat – ellers kommer duene og stjeler hunde- og kattematen. Det samme gjentar seg på ettermiddagen. Vi sto og så på at hundrevis av hvite og grå duer fulgte med matmor og fikk mat, så takket de pent for seg og fløy bort. Huleboeren bruker dagene til å bygge steinmurer og ekstra hus av stein. Hun har mange prosjekter på gang, blant annet skal hun fylle ut en grop for å jevne ut plassen sin. Det er tungt arbeid med spett og spader så hun vurderer å få hjelp av en kanarier med en truck.

Vi blir tenksomme over at noen lever enkle liv og har prosjekter som først og fremst går ut på å gjøre det pent rundt seg. Andre klarer ikke å karre til seg nok penger selv om de så absolutt har nok til salt på grøten, så når de trues av litt øket skatt rømmer de til Sveits. I stedet kunne de jo tenke litt på alle dem som faktisk har lite og betale ørlite grann mer skatt med glede. Men nei, slik er det visst ikke – de som har mest gjør alt de kan for å beholde det og mer til.

Jeg sier med The cavemaid – Disfruta la vida eller gled deg over livet.

Hilsen Ragnhild