Alle vi som var en del av 70-tallsfeministene husker bladet Sirene. Mange andre fra den tiden husker det også, noen med avsky, men de fleste med beundring og glede. Glede over at det ble satt ord på tanker og følelser som mange unge og eldre kvinner slet med og trodde de var alene om.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Boken om Sirene er endelig kommet. Gøril Strømholm har arbeidet med boken i 10 år og for noen dager siden ble den lansert i Pressens hus til stinn brakke. Salen var fyllt med gamle Nyfeminister og Kvinnefrontere, de aller fleste med bakgrunn i feminismen fra 1970-tallet. Av den daværende redaksjonen på seks var to til stede og satt på scenen under lanseringen, Gøril Strømholm og Astrid Brekken. Ida Lou Larsen (daglig leder fra 1974) var også med. Kari Rolfsen som døde for to år siden, ble representert ved et barnebarn, og Sissel Biong fikk velfortjente ros for sitt arbeid med lay out. Bjørg Vik og Bitten Modal er ikke lenger i blant oss.

Sirene var et blad for kvinner og menn (men lest av flest kvinner) og ville være og var et alternativ til de tradisjonelle kvinnebladene hvor “kosestoff” som ukebladredaksjonene (med flest menn) mente at kvinner var interessert i. Sirene ble et alternativ som torde å sette fingeren på kvinnepolitiske spørsmål som abortkamp, lønnsulikehet og kvinners seksualitet. Bladet var en kjempesuksess fra starten av, de første tre numrene ble revet bort og hadde et opplag hver på 35.000. Det vakte sensasjonell oppmerksomhet hos lesere, mediene og politikere i Norge. For noen menn var bladet så skremmende at konene deres måtte kjøpe eller abonnere på det i all hemmelighet og få det levert med posten i en anonym konvolutt.

Har Sirene betydd noe for den kvinnefrigjøringen som har funnet sted og som våre døtre og barnebarn nyter godt av i dag? Jeg mener ja. Sirene påpekte kvinnepolitiske saker som ellers lett gikk under radaren. Det ble snakket høyt om seksualitet og abort, noe som var nokså uhørt på 70-tallet, men er selvsagt i dag. Kvinnenes innmarsj i arbeidslivet har hatt stor betydning for vår velferd og det å ta opp forskjellsbehandling og trakassering på arbeidsplassen og dårligere lønnsforhold ble da satt på dagsordenen.

Her er vi selvfølgelig langt fra i mål. Dagens unge kvinner sliter med kroppspress og dårlig selvbilde. Spiseforstyrrelser, voldtekt og trakassering er dessverre daglig fremme i mediene. Før 70-tallet ble det helst ikke snakket om.

I morgen er det 8.mars, en dag vi må fortsette å markere i en verden hvor kvinners rettigheter er under sterkt press. Tilbakeslagene er mange, også i vesten. Det er bare å nevne USA hvor sterkt konservative krefter kjemper og får gehør for fjerning av kvinners rettigheter som retten til selvbestemt abort og prevensjonsveiledning. Vi har sett store fremskritt siden 50 og 60-tallet, kvinner har en helt annen plass og ansvar i samfunnet, en plass som for 60 år siden var utenkelig. Men vi må ikke tro at det ikke også her finnes krefter som motarbeider rettigheter vi tar som selvfølger, vi må forsvare rettighetene og pliktene våre hver eneste dag.

Boken om Sirene er viktig i det den skildrer en tid og en samfunnsomveltning av stor betydning for dagens kvinner og menn. Den er lettlest og tilgjengelig med korte kapitler og mye bildestoff. Boken finnes i bokhandlene og fortjener å bli lest.

Riktig god 8.mars til kvinner og menn – alle tjener på å leve i et likestilt samfunn.

Ragnhild

I min tidsregning er mars måned vintervåren. Solen er kommet høyere på himmelen, det er lyst når vi våkner om morgenen og den mørke kvelden starter litt senere. Fortsatt er det snø og skiføre, selv her i Oslogryta, og det er mange år siden sist. På Norefjell er det så mye snø at vi knapt kan se ut av vinduene på hytta som en gang var vår.

Men selv med lyse utsikter for vår og sommer er mediene fulle av kriser. Krigen i Ukraina varer og varer og hver dag drepes unge menn på begge sider i en helt meningsløs krig som Russland tross alt har hovedansvar for.

Her hjemme gjør mediene sitt beste for å skremme oss, ikke med krig, men med et elendig helsetilbud. Mediene skal selvfølgelig kommentere det som skjer og gjøre oss oppdaterte, men er det nødvendig å krisemaksimere hele tiden? Vi blir fortalt at med nedleggelse av ABC-klinikken på Ullevål er tilbudet til fødende Oslokvinner vesentlig redusert. Det er nå kommet så langt at unge kvinner tror de vil få et elendig fødselstilbud og tar kontakt for å finne ut hva de kan gjøre. Skremselspropagandaen er nå kommet så langt at to erfarne jordmødre ved den “vanlige” fødeavdelingen på Ullevål så seg nødsaget til å gå ut i Aftenposten og fortelle at tilbudet ikke er blitt dårligere, at det er helt trygt å føde på vår aller største fødeavdeling, Ullevål. http://Jordmødrene beroliger engstelige gravide. Nå får de gode skussmål av nybakt mamma, Emilie Stordalen. Bråket rundt ABC-klinikken har gjort kvinner mer urolige for å føde på Ullevål. Ingen grunn til bekymring, melder to erfarne jordmødre – og Emilie Stordalen som nylig fødte en sønn der.Skremselspropaganda gagner ingen og krisemaksimeringen blir selvforsterkende og fører til slutt til at sannheten forsvinner i propagandaen. Det er selvfølgelig trist at ABC-klinikken må nedlegges, men i en tid med knappe ressurser, spesielt mangel på jordmødre, ble det nødvendig. Dessuten går fødselstallene ned. Nå gjør den “vanlige” fødeavdelingen på Ullkevål sitt beste for å gi et tilnærmet likt tilbud som ABC kunne gi. Da er det siste de trenger at jordmødrene forsvinner derfra for å være med på private tilbud.

Ellers var Thor-Øistein og jeg på et spennende møte i Hovedrommet på Kulturhuset i Youngs gate i Oslo. Møtet var arrangert av Klassekampen og var en samtale mellom Helseministeren og tre leger med overskriften HELSE FOR FALL? Det var stinn brakke og stor stemning med representanter for et bredt utvalg av disipliner innen helsefag og helsebrukere, noe som viste seg under den påfølgende spørsmålsrunden.

Legene var Christian Grimsgaard, tillitsvalgt i Norsk overlegeforening, Kristin Utne, Helsepesonellkommisjonen og leder i YLF, og Daniel Sørli, Daglig leder Dr.Dropin. Som representant for det private helsevesenet var Sørli i sterkt mindretall og ble av det veloppdragne panelet behandlet litt med silkehansker. Diskusjonen var ellers opplysende og dannet (ingen snakket i munnen på hverandre og diskusjonen foregikk stort sett med innestemme). Salen brukte imidlertid tidvis utestemme og buet og klappet slik at ordstyrer Anna Krokene måtte hysje og true med at tiden ville bli for knapp.

Utne kunne utdype noen av konklusjonene fra Helsepersonellkommisjonen som i alle fall var øyeåpnere for meg. Eksempelvis er kommisjonen beskylt for å stoppe veksten innen spesialisthelsetjenesten, noe den ikke gjør i følge Utne. Det vil bli vekst, men ikke fullt så sterk som den har vært grunnet knapphet på den viktigste ressursen, fagfolkene. Alle må arbeide mer effektivt og smartere, ikke nødvendigvis løpe fortere. Ellers ble viktigheten av gode arbeidsmiljø, videreutdanning og kompetanseheving, medbestemmelse og riktig oppgavedeling presisert av alle, inkludert ministeren. For å få til mer effektiv bruk av medisinsk personell er mer plass helt nødvendig. Sykehusene bygges for små og det var ministeren enig i. Da Ullevålstriden ble forsøkt tatt opp var ministeren mindre villig til å gå inn på de premissene. Tiden hennes var omme. Vi gikk derfra med følelsen av å ha vært med på noe som hevet vår kunnskap på området ørlite grann.

Hilsen Ragnhild som liker vinteren men gleder seg til våren

Jeg prøver å komme meg ut i naturen flere ganger i uken. Etter som vi blir gamle, burde det ikke  være så mange hindringer for det. Likevel, noen avtaler her og der, fører noen dager til at det blir litt kortere turer langs “elva vår”, istedenfor. Men for å gjøre det helt klart. Turene blir langsomme, ikke for lange og halvannen time er vanligvis nok. Og det er en gammel mann fornøyd med.

Det fineste er å ta en av stiene fra Låkeberget eller Hammern. Av og til ser vi dyr, men som oftest er det bare dyrespor. Vi møter ikke mange på vanlige hverdager. Noen kan det bli med eller uten hund. Hundeeier som møter hundeeier er vanligvis fredelige  og hyggelige. I hvertfall når jeg kommer med en liten dachstispe som bare er nysgjerrig. Og hva prater vi om ?  Jo, lett for å bli litt om den andres hund. Gjerne et kompliment eller to. Eller ” hvor langt har dere vært” .  Eller noen ord om vær og vind. To hunde-eiere som møtes i skogen gir ofte noen gode ” vibber” som det er verdt å ta med seg videre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der blir stadig vanligere å møte folk som passerer deg med et fjern blikk. Ofte med øreklokker eller små hvite propper med lyd i ørene. For meg er det naturlig å reflektere over hva de går glipp av, nemlig skogens egen ro og lyder. At musikk og podcaster utkonkurrerer dette har jeg vondt for å tro.

Å møte andre gamle, med eller uten stokk, har også sitt eget forløp. Vi sier selvsagt hei, vi kommenterer hvor bra det er å gå med støtte, hvor lett det er å snuble, men uansett hvor fint det er å være ute. Noen begynner å snakke litt om helseutfordringer når vi er gamle og humper rundt i skogen. Er det et par stubber i nærheten kan det hende vi setter oss og praten fortsetter.

Flertallet turgåere er ikke på min alder og er også uten hund. De fleste føler det ikke greit å si hei når vi går i kø på søndagstur på åpne veier i Marka. “Hei” og hilse hører stiene til eller i åpent fjellterreng hvor vi ikke møter så mange. Intuitivt venter vi nok med å si hei inntil vi har kommet noen hundre meter fra parkeringsplassen. Sier jeg hei til alle ?  Møter jeg noen som ser triste ut og ikke møter deg med blikket, nel. Jeg tenker da ofte at slik du ser ut med hengende “munnviker” har du hatt en trist morgen, kanskje kranglet med noen osv. De prøver kanskje å si, ” la meg være i fred”.

Hilsekulturen i skog og fjell stammer nok fra den gang det var naturlig å utveksle erfaring om farbarheten, vær og vind og kanskje overnattingsmulighetene . Dette kan fortsatt være nyttig når Turistforeningens turer blir lange, selv idag.

Et “hei” og lite smil, selv bare ett par km fra parkeringsplassen, kjennes vennlig og hyggelig, for en  gamling, selv ved vanlige pusleturer.

Med vennlig hilsen Thor-Øistein

Det er alltid vanskelig å forsone seg med en rettighet som blir fjernet. Derfor er det ikke uventet mye støy og bekymrete miner nå når Fritt behandlingsvalg ble avviklet etter 01.01.2023. Riktignok har alle private foretak som ga tilbud under Fritt behandlingsvalg hatt rikelig tid til å tilpasse seg den nye virkeligheten. Det ble gjort helt klart da AP/SP-regjeringen tiltrådte at Fritt behandlingsvalg skulle avvikles. Det er også gitt en overgangsordning på 12 måneder, men nye pasienter kunne altså ikke komme inn under denne ordningen etter 01.01.2023.

Dette har jeg skrevet om før, men det skader ikke å gjentas. Fritt sykehusvalg består slik at det er fullt mulig for pasienter som har fått en henvisning og en rett til behandling i spesialisthelsetjenesten å selv velge hvor de skal behandles. De må imidlertid velge en offentlig helseinstitusjon eller en privat institusjon som det offentlig helseforetaket har kjøpt et visst antall tjenester fra. Fritt behandlingsvalg derimot ga pasienter rett til selv å velge mellom offentlige og private helsetjenester og det offentlige helseforetaket tok regningen.Det eneste kravet var at de private var godkjente behandlingsinstitusjoner. Denne ordningen tappet Helseforetakene for penger, penger som kunne vært brukt til å styrke den offentlige helsetjenesten

Jeg leste nylig i Dagens medisin en opprørt kollega som klaget over lang ventetid på operasjon for grå stær. Det gjalt hans kone og ventetiden var svært lang. Han avsluttet innlegget med fyndordene “Gjeninnfør fritt behandlingsvalg NÅ”. Jeg er enig i at det er uheldig med veldig lange ventetider, ved noen helseforetak er ventetiden på operasjon for grå stær over ett år – det er alt for lenge. Grå stær er meget vanlig hos eldre fra 60 år og oppover og kan føre til svekket syn, problemer med daglige gjøremål som for eksempel å kjøre bil. For mange kan det være invalidiserende. Men å gjeninnføre fritt behandlingsvalg med alle de økonomiske ulempene det betyr for helsevesenet vårt ville være halsløs gjerning. Når de offentlige sykehusene ikke har kapasitet og ventelistene blir for lange kunne man jo håpe at noen av de svært mange private øyeklinikkene kunne får en avtale om å operere et visst antall pasienter med grå stær.

Vi vet at offentlige sykehus ikke klarer å operere på langt nær så mange pr uke som de private. Årsakene er mange, blant annet de mange andre oppgaver som den offentlige helsetjenesten har. Men dessverre er også systemene og rutinene tungrodde og lite preget av viljen til å tenke nytt.

Jeg husker en gang for ganske lenge siden at det hopet seg opp med pasienter som ventet på å få operert inn en ny hofte. Et sykehus her på østlandet startet da en hoftedugnad hvor det ble operert kvelder og helger til køen var minsket til en akseptabel lengde. Kanskje vi kunne få en grå stær-dugnad? En dugnad er imidlertid ikke nok, det må nytenkning til. I stedet for at flinke kirurger og andre flykter fra de offentlige sykehusene når de kommer opp i årene og er slitne av vaktbelastning og lange dager kunne man kanskje tilby dem en tilsvarende jobb som i det private. De kunne f.eks. få operere og gjøre det de var aller best til fra 08.00 til 16.00 så fikk de yngre kreftene ta seg av vaktbelastning og mer rutinepregede oppgaver.

Det snakkes mye om at helsetjenesten må tenke nytt – sykehusene er fastlåst i gamle rigide systemer. Det å angripe en for lang helsekø på noe utradisjonell vis ville være nettopp det – nytenkning. Men å gjeninnføre en ikke helt vellykket pasientrettighet er det motsatte av nytenkning, det er konserverende.

Hilsen Ragnhild

I  de gamle produksjonslokalene til Tiedemanns Tobakksfabrikk,har Røde Kors etablert seg med et strålende tilbud til dem som har greid seg dårlig i samfunnet…  så langt.

Ole Petter Hjelle, Mads Kaggestad og jeg var invitert for å se hva som foregår i Grefsenveien 26. Hvorfor akkurat oss tre? Vi har alle arbeidet, på forskjellig vis, for å få alle i fysisk aktivitet. Vi har arbeidet ut fra det prinsippet at “noe er bedre enn ingenting.” Vi har holdt foredrag, holdt kurs og skrevet om dette. I denne sammenhengen har vi også vært sammen med Jan Briseid, som er en av lederne på Røde Kors senteret mellom Sandaker og Storo. Etter ett par timer med omvisning og informasjon,var vi fortsatt litt i tvil om hva vi kan bistå med. Men vi er selvsagt velvillige og åpne for en eller annen form for bistand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mange ansatte og frivillige fordelte seg i de romslige lokalene over 3 etasjer. På forskjellig vis skal senteret ha tilbud til straffedømte om arbeidstrening og tilbakeføring til samfunnet. Det enkleste og mest jordnære er sykkelverksted og butikken Red Bike. Opplæring her kan være en god start for å komme videre. For oss fra nabolaget er det et glimrende tilbud for repping av sykler og kjøp av gammelt og nytt, også elektriske sykler.

Huset spisested, Røverkafeen Tandem tilbyr god og rimelig mat og er åpen for absolutt alle. Tilbyr også arbeidstrening for dem som foretrekker et serviceyrke fremfor mekking.

“Røverradioen” har mange av oss støtt på om formiddagen. Opplysende, ofte morsom og sarkastisk. Hvorfor det er blitt slik, er egentlig ikke vanskelig å forstå.

Folk med spesiell kompetanse arbeider med individuell rådgivning, det være seg fremtidig arbeide og for ikke snakke om økonomi. Ikke minst viktigheten å ordne opp i tildels kaotiske pengespørsmål.             Avrusningshjelp er et kontinuerlig tilbud som dessverre alt for mange må benytte seg av.

Den siste tilveksten av tilbud er et fint trengsrom med det meste av utstyr for rehabilitering etter en tung tid, kanskje år bak murene.

Jeg håper ar vi i nabolaget fremsnakker stedet og bruker det. Og kanskje vi på en eller annen måte kan bidra.

Hilsen Thor-Øistein

Vi er midt oppe i tre alvorlige kriser, to varslede og en som vi har fått i fanget etter Putins forferdelige angrep på Ukraina. Jeg snakker naturligvis om miljø- og naturkrise og helsekrise som begge er varslede, men som vi har valgt delvis å lukke øynene for. Energikrisen har tatt oss litt på sengen, aldri hadde vi trodd vi måtte spare på strømmen selv om vi har hørt om at det burde vi i flere tiår. På toppen av dette fikk vi to Brennpunktdokumentarer om elendige forhold i eldreomsorgen så de siste ukene har vært fulle av kriser. Her vil jeg først ogfremst skrive om helse og energi.

Som svar på de to krisene har vi fått to kommisjonsrapporter, fra Energikommisjonen og fra Helsepersonellkommisjonen, og mange lange eldreomsorgsløfter fra poitikerne. Energikommisjonen kommer med mange spennende og gode forslag som det naturligvis blir bråk om. Men bråk må en slik kommisjon tåle. Det de fleste er enige i er at vi må spare energi både i storsamfunnet og i det små – i hjemmene. Ikke vet jeg hvor mye det hjelper å slukke lyset når vi går ut av et rom, men det har kanskje en viss oppdragende effekt. Det som helt sikkert hjelper er å bruke mindre varmt vann, dvs dusje kortere, fylle opp oppvaskmaskinen og vaskemaskinen før de kjøres og rett og slett ikke sløse med vannet. Vi som er født før og under annen verdenskrig (jeg har sluttet å si krigen med stor K for da lurer de yngre på hvilken krig jeg mener) vokste opp med et helt annet energiforbruk enn det vi har i dag. Eksempelvis tok de fleste husholdninger i Norge all klesvask for hånd. Nå har vi energikrevende maskiner til vask og oppvask og vi ville nødig være dem foruten. Men det krever energi, mye energi og etterhvert må vi lære oss å bruke dem mer energivennlig. Kanskje må vi finne oss i å ikke måtte ta på nyvasket tøy hver dag.  Fortidens kompliserte klesvask tillot ikke daglige skift av alt og gjorde det nødvendig å bruke noen klær flere ganger før vask. Tips til energisparing – ikke vask treningstøyet alene i maskinen så snart det er brukt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Helsepersonellkommisjonen har levert viktige, gode og utradisjonelle forslag. Bunnlinjen er at vi kan ikke fortsette slik vi gjør, vi må tenke nytt. Bare det virker nærmest utenkelig for et tungrodd og konservativt system som Helsenorge er blitt. Og selv om lederne for de forskjellige helseprofesjonene bedyrer at de ikke ønsker profesjonskamp skal det vel godt gjøres at det ikke blir nettopp det.

Forslaget om å oppgradere Helsefagarbeiderne kommer på høy tid. Det å la en stor gruppe vi så til de grader trenger mangle skikkelig videreutdanning og kompetanseløft og ha nådd karrieretoppen etter få år, er en skam og dårlig utnyttelse av viktig arbeidskraft. Enda verre er det at en stor andel helsefagarbeidere går på latterlig lave stillingsbrøker, 20% er ikke uvanlig. I mange sammenhenger, i hjemmetjenesten, på helsehus og sykehjem burde helsefagarbeiderne ha mye større plass, fortrinnsvis i hele stillinger. Sykepleierne må få tid og rom til å bruke sin kompetanse riktig mens mye av det praktiske arbeidet kan overlates til helsefagarbeiderne. Heldigvis pågår det prosjekter som drar denne utviklingen i riktig retning.

Min egen yrkesgruppe må selvfølgelig også tenke nytt. Kampanjen Gjør kloke valg er et skritt i riktig retning. Det gjelder å ikke drive “for sikkerhets skyld”-diagnostikk og behandling. Det er mye å spare på  ikke å ta unødige blodprøver og heller ikke ta blodprøver av ellers friske personer for ofte. Det grelleste eksempel her er vel genprøver som gjentas – genene våre stammer fra lenge før steinalderen og forandrer seg ikke i vår levetid.

Helseministeren har fått mye pepper for uttalelsen om at vi må ta ansvar for og planlegge egen alderdom. Her synes nå jeg hun er tatt opp i verste mening. Det er klart at vi som kan må tenke på hvordan det er å bli gammel i nåværende bolig, de som ikke kan planlegge seg ut av en vanskelig bosituasjon må få hjelp. Dette sa hun, men det druknet i ordene “ta ansvar for” og “planlegge”. Og å gi nåværende helseminister skylden for en varslet krise i eldreomsorgen er å rette baker for smed. Dessuten må vi ikke glemme at selv om mye er galt og mye må rettes opp innen eldreomsorgen så er det faktisk mange friske, oppegående eldre. Når jeg hører om så og så mange over 80 år og hvilken belastning det er for samfunnet så får jeg lyst til å rope ut om alle våre 80- og til og med 90-årige venner som lever gode liv. Det å være gammel i seg selv behøver ikke føre til at vi trenger så mye bistand. Men å være gammel og syk, kanskje å bli syk tidlig i alderdommen krever mye hjelp som samfunnet må ha muskler til å bidra med. Ja, vi som er gamle og friske er kjempeheldige og priviligerte, men vi er også en del av eldrestatistikken.

Hilsen Ragnhild som går i sitt 82ende år.

En erfaren politimann i Oslo skrev forleden: ” Hver krone investert i barne- og breddeidrett, får vi  tilbake i lavere kriminalstatistikk.” Utgangspunktet for dette utsagnet var at flere ting skjedde samtidig. Det ble bla publisert en undersøkelse fra Oslo som viste at lavinntekts-familier i Oslo øst ikke hadde råd til å sende barna på fotballtrening. Familier med flere barn i trangbodde leilighet, hadde intet å tilby barna. Å reke rundt bydelens storsenter, har vist seg å være en dårlig start. Tross noe økonomisk bistand fra kommunen, har ikke dette vært tilstrekkelig for enkelte klubber til å komme igang etter Covid pandemien.

Amahl Pellegrino, fotball-stjernen i Bodø Glimt, vokste opp i Drammen med mor og flere søsken i en svært liten leilighet. Uten noe økonomisk hjelp er han i tvil om det i det hele tatt hadde blitt en så god start på livet hans. En ting er avgift for å komme inn i en klubb, men hva med penger til drakt og sko?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Samtidig ble det vist at barnefotballen blomstret i Oslo vest, tross kostbare treningsavgifter. Barnefotball er uten sammenlikning den aktiviteten som appellerer mest til barn, og det gjelder for både gutter og jenter. Her er klubber med ivrige foreldre som bistår på trening og kamper og i tillegg kommer avlønnete trenere til stadig yngre barn. Norges Idrettsforbund priser frivillighet, men mye erfaring tilsier at dette ikke alene fungerer bra nok. Barna skal ikke være.mer enn 8-9 år før de setter pris på instruksjon og litt disiplin når de trener. Det er lettere å ha det moro når de lærer å mestre ting og bråkebøtter roes litt ned.

En god start med god trening i de tidlige barneårene vil være et viktig grunnlag for at flest mulig fortsetter. Det viktigste for oss alle burde være at flest mulig barn fortsetter med for eksempel fotballen til godt opp i ungdomsårene. At noen blir veldig gode, får være en sekundærgevinst. Men vi må tilstå at det er en stor utfordring å ta vare på alle, både de som mest er med for bare å ha det gøy og for de såkalte talentene. Den utfordringen er det viktig å ta på alvor.

I mitt lange doktorliv har jeg erfart at vi Norge ikke er spesielt gode til å investere i forebyggende helsearbeide. Å aktivisere barn og ungdom i idretten, vil koste penger. Men sansynligvis betraktelig mindre enn å drive brannslukking i etterkant. Jeg har stor respekt for det norske politiet. I de mest belastede bydelene vektlegges politiets tilstedeværelse for å begrense “uønsket adferd”, for å si det mildt. Kanskje kan idretten redusere behovet for dette !?

Fotball er desidert  den største idretten. Hadde det ikke vært en ide å ansette flere aktivitetsledere og trenere som kan vise veien til andre aktiviteter også?  Og hva med å gjenåpne ungdomsklubbene som ble stengt? Det som forbauser meg mest, er at mange nå ser hva som har skjedd, men få er villige til å gjøre noe. Det vil koste penger, men det vil sansynligvis være gode investeringer. “Dette vil være inflasjonsdrivende”, er nå motargumentet som stopper det meste! Men tross inflasjon er en investering i barn og ungdoms fremtid mye viktigere.

Jeg vet ikke om jeg tør være optimist, hilsen Thor-Øistein

Vi gamle synes alt går fryktelig fort – ikke før er uken startet så er det fredag igjen. Og ikke bare går tiden fort, alt går fort. Vi synes for eksempel at de unge snakker så fort at vi ikke får med oss mer enn halvparten. Når vi ser på TV er det en fordel med teksting for å få med oss det som blir sagt og i radio har jeg problemer med å følge med, spesielt når de som snakker har en annen dialekt enn min. Jeg har merket meg at det alltid tar litt tid før jeg får innstilt meg på en annen dialekt og begynner å kunne følge med.

Nå har Klassekampen hatt en serie som handler om hva som skjer med ulike kulturuttrykk når tempoet skrus opp. Der får vi vite at det er en trend blant studenter å lytte til forelesninger hjemme med tempoet skrudd opp. De mener de sparer tid på denne måten, men flere er skeptisk til hva dette betyr for læringen. Dessuten er det stilt spørsmål om hvor mye aktivitet korttidshukommelsen kan håndtere innen et visst tidspunkt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Professor i  filosofi Arne Johan Vetlesen er skeptisk til at studentene lytter til forelesninger i høy hastighet hjemme. For ham er det en måte å unngå å konsentrere seg om det som er vanskelig – helst bare få med seg et synopsis av det som blir formidlet.

Har vi så dårlig tid at vi må skru opp hastigheten på podkaster som skal gi informasjon for ikke å bruke for mye tid på informasjonen? Blir det kanskje litt som å sluke et godt måltid i stedet for å nyte det? Jeg må tenke meg om mens jeg lytter til f.eks. en podkast, men det er kanskje fordi jeg er gammel? I alle fall blir det helt feil for meg å øke hastiugheten, helst ville jeg hatt den på 0,75 i stedet for 1 og i alle fall ikke på 1,25 eller 1,5.

Forleden var vi i teater og fikk demonstrert hvordan noen skuespillere snakker rivende fort slik at vi bare får med oss halvparten. Andre, fortrinnsvis de som er passert 60, snakker langsomt og tydelig slik at selv jeg både hører og får med meg det som blir sagt.

Jeg hadde tenkt å skrive noe om eldreomsorgen hvor store ord og gode hensikter ikke fører til en bedre omsorg. Tvert i mot, her skal det spares slik at det rett og slett ikke er nok hender til å gi hjemmeboende eldre en god omsorg. Når det hele ender med katastrofe slik det ble dokumentert i Brennpunktdokumentaren er det mye hoderysting og “slik kan vi ikke ha det” fra de ansvarlige. Jeg har liten tro på at det hjelper at politikerne rister bedrøvet på hodet. Det som må til er en opprydding i gamle rutiner og arbeidsmåter og det spørs om etatene er klare for det. Så da må vi som er gamle og fortsatt oppegående stille oss på barrikadene og skrike høyt for alle dem som ikke er så heldig stillet som vi er. Her er jeg helt enig med medblogger og gammel som jeg, Ingeborg Moræus Hansen. Vi har et ansvar for å si fra med utestemme – slik vil vi ikke ha det – gjør noe!

Hilsen Ragnhild som er en heldig gamling.

Dette innlegget skal handle om en ting, nemlig valgfrihet i helsesektoren. Det skal ikke handle om hva vi gjør med den økende privatiseringen eller om lege/sykepleier flukt fra det offentlige. Her bruker mediene mye spalteplass og debatter som ytterligere forsterker problematiseringen. Mer om det i senere innlegg.

Jeg husker da røykeloven ble foreslått og etterhvert vedtatt i 1988. Arkitektene bak var daværende sosialminister Tove Strand og jussprofessor Asbjørn Kjønstad. Loven forbød røyking på alle offentlige steder som møterom, institusjoner og arbeidslokaler. Det ble selvfølgelig ramaskrik, men det roet seg etterhvert. Det virkelige hylekoret kom da Dagfinn Høybråten i 2004 fikk innført en røykelov som forbød røyking på alle serveringssteder, barer og restauranter. Det var ikke grenser for hyl og skrik om serveringsstedenes undergang og hvordan det bare var å pakke sammen og belage seg på at all spising og drikking i fremtiden ville skje i private hjem. Vi vet alle hva som skjedde, serveringsbransjen overlevde, og ikke bare overlevde, men de aller fleste, også røykerne, takket for friskere og rener luft når man ønsket å innta noe vått eller tørt på et utested.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi ser noe tilsvarende nå, om enn i mye mindre målestokk. Det skrikes høyt fra høyresiden om hvordan pasientene nå har miste selvråderetten ved at fritt behandlingsvalg er plassert der den burde være, på historiens skraphaug. Det som er interessant å se er at selv meget oppegående personer ikke helt forstår forskjellen på fritt behandlingsvalg og fritt sykehusvalg. Fritt sykehusvalg ble innført av Stoltenbergregjeringen i 2001 og videreføres. Det betyr at pasientene selv kan velge hvor de skal behandles innen det offentlige helsevesenet. Man kan selv finne ut f.eks. hvor ventelistene er kortest og søke seg dit man selv ønsker. Fritt behandlingsvalg derimot, som ble innført av Solbergregjeringen i 2015 ga pasientene rett til å velge ikke bare behandling på offentlige sykehus, men “frihet” til å også velge private sykehus bare de var godkjente av Helfo. Slik kunne en privat sykehussektor oppstå, frikoblet fra det offentlige helsevesenet, men finansiert over sykehusenes budsjetter.

Nå har vi fått høre, igjen og igjen hvilken ulykke det er for pasientene at ordningen med fritt behandlingsvalg opphørte 1. januar. Det vil snart vise seg at pasientene fortsatt kan velge sykehus innen det offentlige og at sykehusenes budsjetter ikke lenger blir tappet av private foretak som ikke har avtale med de offentlige helseforetakene. For det er fortsatt slik at der et helseforetak ser at kapasiteten innen et område er for dårlig kan foretaket inngå en avtale med en privat helsetaktør om bistand. Det viktige med denne modellen er at det er de offentlige helseforetakene som har styringen, som bestemmer når det er behov for hjelp fra private og inngår avtaler for å dekke behovene.

I Dagsavisen 12.1 skrev Iren Luther fra Fagforbundet en meget opplysende artikkel om hvorfor det er en fordel og en seier for helsevesenet at fritt behandlingsvalg har opphørt. Den kan leses her: http://En seier for helsevesenet – Dagsavisen 

“Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte helsetjenester krever en innretning som ivaretar alle pasienter – uansett bosted, status og lommebok.” skriver Luther.

Debattinnlegget hennes gir en enkel og god forklaring på forskjellen mellom fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg. Det er tydeligvis helt nødvendig.

Det at vi ser en tydelig tendens til todeling av helsevesenet er et problem som må gripes tak i. Skrotingen av Fritt behandlingsvalg er et skritt i riktig retning.

Hilsen Ragnhild som har startet det nye året med å ri gamle kjepphester.

Idag skal jeg skrive litt om en ganske usedvanlig 9-åring. Franz Serafin Kraggerud var solist med sin cello forleden i Konserthuset. KORK  (kringkastingsorkesteret) holdt nyttårskonsert og vi, familien Halvorsen/Endsjø stilte med omlag 20 barn og barnebarn i en ellers fullsatt sal.

Unge Kraggerud spilte Saint Saens cellokonsert og han tok pusten fullstendig fra oss. Selv om celloen hans er en slags junior-utgave, var den like stor som denne tynne og spe gutten. Må nå fortelle at han pga sine ferdigheter,har fått utlånt et toppinstrument fra en kjent stiftelse.

De som “kan cellospill”, sier han er et ganske usedvanlig talent. I mine ører var det bare eventyrlig vakkert. Men hvordan i all verden kan et barn utvikle seg slik 4 år etter han var ferdig med barnehagen ? Mor og far er begge musikere på høyt nivå og likeledes er det med 2 litt eldre søsken. Allerede som 3 åring avslørte han usedvanlig musikalitet og 5 år gammel begynte han å spille cello. Han viste tidlig at han hadde såkalt absolutt gehør. Selvsagt går han på på Barratt Due musikk institutt. Etterhvert fikk han topp instruktører. Alt dette legger jo et fantastisk grunnlag.

Jeg har i hele mitt doktorliv arbeidet med tildels usedvanlig talent-fulle barn i idretten. Helt naturlig å gjøre seg noen tanker om barn som tidlig bruker masse tid på en slik utvikling. I idretten prøver vi å være klare på at lek og allsidighet  er grunnlaget for en normal utvikling for et barn. Det prøver vi å få til selv om gutt/jente tidlig avslører store ferdigheter enten det er med ball eller med slalåmski på beina. Gullperioden for å utvikle ferdigheter ligger for de fleste ett sted mellom 9 og 13 år. Å pese på med spesifik trening før dette når barna fremdeles er i lekemodus, fører skjeldent noe godt med seg. Noen går trette og vil heller game.

Jeg vil ikke trekke sammenlikningen for langt, men jeg er likevel litt spørrende. Får de strålende talentene som går på Barratt Due tid til lek og fysisk aktivitet? Ellers er det like relevant  å få hardt- trenende idrettsbarn til å lese eller kanskje å lære å spille et instrument.

Da Franz Serafin gikk av scenen med en stor blomster bukett, hev han den i luften, på barns vis, og greide å ta den i mot. Fortsett med slikt og andre streker. Vi ser alle frem til fortsettelsen.

Hilsen Thor-Øistein.