For noen dager siden slo alle medier opp at omlag 80 prosent av oss sitter 8 timer daglig og ellers beveger oss for lite. Forskerne fra NIH (Norges idrettshøyskole i Oslo) var selvsagt bekymret for de negative konsekvenser denne sittingen kunne ha for helsa. De ble også spurt om hvor mye som skulle til for å oppveie hva sammenhengende sitting gjør med oss. Svaret var: ” rusle tur”.For meg høres dette ganske upresist ut.

For 5-6 år siden gav Yngvar Andersen og jeg ut boka, “kom i form 60 pluss” på Aschehoug. Vi hadde et eget kapittel om konsekvensene av sammenhengende sitting. Det var da nettopp publisert internasjonale artikler om hva som skjer med kroppen og hva vi evt kan gjøre for å motvirke disse fysiologisk konsekvensene. Deres arbeid viste at 3/4 av alle, uansett alder, i USA satt sammenhengende rolig mer enn 7-8 timer daglig. Avisene kalte dette for “vår tids røking”, Det ble da henvist til hvilke følger røkingen hadde for tidlig opptreden av aldersbestemte sykdommer og kortere levetid.

Det ble dengang også sett på hva 45-50 minutter rolig sitting  førte med seg av fysiologiske endringer. Insulin/ blodsukker balansen ble endret. Betennelses fremmende markører kunne påvises og det samme skjedde med fettsyre metabolismen. Forskerene kunne så vise at omlag 5 minutters fysisk aktitet en gang i timen, kunne motvirke nettopp disse negative tingene. Men hvor mye som skulle til, kunne variere fra person til person. Poenget var at pulsen måtte litt opp. De sprekeste burde ta noen knebøyninger i tillegg til å gå litt rundt. Konklusjonen var at dette burde de fleste greie.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det ble også sett på om skikkelig trening etter en 8 timers stillesittende dag kunne veie opp for sittingens negative helsegevinster. Til min skuffelse fant man ikke at trening veier opp for stillesittingen. Konklusjonen ble mao, ikke sitt for lenge av gangen, og sett av litt tid til aktivitet senere på dagen. Men det er også klart, noe aktivitet er bedre enn ingen.

Og så til “den gamle vin”. Det er kanskje delvis medienes skyld at norske undersøkelser blir presentert som noe helt nytt når de egentlig bare bekrefter hva andre har gjort tidligere.

Vennlig hilsen Thor-Øistein som etter hvert synes at TV 2s reklamepauser er greie for knebøy og litt rusling rundt.

Dette er ikke en politisk blogg – i alle fall ikke en partipolitisk. Men det er ikke til å unngå at alle landsmøtene, for ikke å snakke om LO-NHO oppgjøret som førte til en fire dagers streik, blir en viktig del av mediehverdagen vår. Så kan vi sitte med morgenkaffen og enten få den i halsen eller nyte den med smil om munnen.

Jamen er det mye å ergre seg over allerede selv om AP og Høyre enda ikke har hatt sine landsmøter. Lekkasjer er det nok av, og tabloidpressen kan gasse seg i millionærer i partiledelsen og manglende geografisk representasjon i et av styringspartiene. Dessuten blir det litt komisk når landbruksministeren i forkant av landbruksoppgjøret forteller oss at en måltid uten kjøtt ikke er middag og dessuten tar ernæringsekspertene feil når de sier at vi bør spise mindre rødt kjøtt. Personlig stoler jeg mer på ekspertene i de nordiske vitenskapskomiteene enn på en landbruksminister fra Senterpartiet når det gjelder ernæring, helse og bærekraft.  At de nordiske næringsanbefalingene også skal ta hensyn til klimaavtrykk synes å være uinteressant for vår landbruksminister. I dagens Klassekampen skriver Audun Lysbakken i en kommentar at han tar en vegetarmiddag til ære for Landbruksministeren – kanskje vi skal gjøre det samme?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En annen sak som opprører meg er når UDI ber om amnesti for en rekke personer som venter på å få sak om tilbakekallelse av oppholdstillatelse avgjort og den politiske ledelsen ved Justisdepartementet vender tommelen ned. Det blir enda klarere for meg at UDI jobber etter regjeringens bestemmelser og at det er ganske urettferdig å anklage UDI når vi/jeg mener de er alt for harde i klypa og bestemmer seg for å sende ellers godt integrerte personer ut av landet. Det var Høyre/FrP-regjeringen som ba UDI bruke ressurser på å gå igjennom gamle saker om oppholdstillatelse for å se om det muligens kunne ligge noen feilopplysninger der som kunne føre til tilbakekallelse. Det er den nåværende regjeringen som sier at vi skal ha en streng og rettferdig asdylpolitikk og helt glemmer at den også skal være human. Nå er UDI overarbeidet, saker fra før 2018 ligger på vent og nye saker blir ikke behandlet. Med andre ord er saksbehandlingstiden langt fra tilfredsstillende. NOAS kan fortelle at når oppholdstillatelse blir tilbakekalt er det slett ikke slik at personene det gjelder forlater landet. Mange blir igjen som papirløse og vi mister godt integrerte personer som arbeidet og betalte skatt. Men litt hjelp fra et Senterpartiledet justisdepartement er det altså ikke å få.

Det er ikke bare i det politiske liv det verserer saker som kan få morgenkaffen til å sitte fast i halsen. Idretten har som kjent høy status i det norske folk – i alle fall blant den mannlige delen – og vervet som idrettspresident er tydeligvis også ettertraktet. I juni er det nyvalg av president på Idrettstinget og valgkomiteens flertall har valgt å vrake den sittende presidenten til fordel for Zaineb al-Samarai, norsk jurist og politiker. Hun er styreleder i to styrer og styremedlem i tre, deriblant Norges Idrettsforbund og Idrettens Studieforbund. At Håndballforbundets leder velger å nedsnakke henne som en lettvekter uten ledererfaring faller på sin egen urimelighet og er høyst umusikalsk. De av oss som følger litt med i idrettens mange organer og deres krumspring husker da den sittende presidenten ble valgt for fire år siden var det nettopp med støtte fra det mektige håndballforbundet og med god hjelp fra et godt betalt kommunikasjonsbyrå. Nå er det er grasrotopprør til støtte for Zaineb, viktig med tanke på rekruttering nye og unge krefter i styrende organer. Zainebs styrke er først og fremst å legge til rette for breddeidretten her i landet ettersom toppidretten allerede klarer seg rimelig bra. Her i huset heier vi på henne.

Hilsen Ragnhild

Mandag 16.april skjedde det. Etter en fantastisk, men kald påske fikk vi en kald og våt uke, en uke vi nesten ikke trodde på at det skulle kunne bli vår igjen. Men så var våren der. Solen skinte, gradestokken arbeidet seg oppover og svarttrosten sang av full hals. Samme dag kom alle bussrutene vi bruker med nye elektriske busser og som toppen på det hele får jeg rabatt på alle bussreisene mine, mer rabatt jo mer jeg reiser. Jamen er jeg/vi heldige som bor i Oslo. Disse tre dagene er det blitt varmere og varmere, vinterklærne legges bort og sommerklær kommer frem. Akerselva går som rene Niagara, så snøsmeltingen er nok i full gang. I løpet av disse dagene er det blitt grønt på busker og trær og det som var skittengrå gressmatter begynner også å grønnes med små tuer av scilla og gullstjerner. Verandakassene har fått nytt liv med stemor og påskeliljer og stuen vår ser ut som et drivhus med tomatplanter og basilikum i mengder. Ja nå er våren her, for vi er optimister, når våren først viser seg håper og tror vi den er kommet for å bli.

Men ikke alle kan glede seg i det fine vårværet. I dag leser jeg i Klassekampen om Rukshana som bor en halvtimes vei utenfor Oslo med mann og to barn. Begge tilhører den afghanske minoriteten hazara. Mannen kom til Norge, søkte og fikk asyl i 2003 og Rukshana fikk innvilget søknad om familiegjenforening i 2012. Siden har hun lært seg norsk, er i fast jobb og engasjerer seg i nærmiljøet, skole og barnas fritidsaktiviteter. I påsken fikk Rukshana et brev fra UDI med beskjed om at oppholdstillatelsen var trukket tilbake og hun måtte forlate landet innen 24.april. Begrunnelsen er at UDI har mistanke om at hun egentlig er pakistaner og ikke afghaner.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rukshana er født i Afghanistan, men familien dro over grensen til Pakistan pga forfølgelse da hun var 3-4 år. Minoriteten hun tilhører er forfulgt og utsettes for overgrep både i Afghanistan og Pakistan. Når Rukshana sier hun ikke har pakistansk pass sier UDI at det kan hun skaffe seg. Hvorfor skal hun det da hun hadde et Afghnsk pass?

Slik jobber UDI. Man kan få mistanke om at deres viktigste oppgave er å gå alle gamle søknader og innvilgete oppholdstillatelser etter i sømmene for om mulig å oppspore feil og mulighet for å sende noen ut av landet. Det snakkes om lang saksbehandlingstid for søknader om familiegjenforening og oppholdstillatelser, ikke så rart når så mye ressurser brukes på å mistenkeliggjøre dem som allerede er her.

Rukshana kunne da hun søkte om familiegjenforening legge frem afghansk pass og fødselsattest. UDI tror at papirene er falske. Det er altså slik at når UDI har mistanke kan det bli fatalt for slike som Rukshana, Rukshana sier noe annet, men blir ikke trodd. UDI skal vi imidlertid tro på, når de har en mistanke.

Det dreier seg her om en afghansk kvinne som har bodd i Norge i ti år, snakker norsk og er i fullt arbeid. Hun har mann og barn som er norske statsborgere og er godt integrert i det norske samfunnet. Og hun skal altså kastes ut pga av en mistanke, jeg gremmes og skammer meg over hvordan vi som samfunn behandler andre mennesker.

Påskehøytidens religiøse innhold er det kanskje ikke så mange som tar inn over seg. Det at vi har en gudstro, at vi tror på noe som er større enn oss selv, har blitt en slags privatisering av religiøsitet, som noen av oss erkjenner kan være der. Paven sier selvsagt mye riktig i sin nyttårstale, men han er og blir håpløst gammeldags, særlig i synet på prevensjon og abort. Vi kan jo også tvile på hvor det bærer hen med at den ortodokse kirkens overhode i Russland velsigner en angreps-krig og at israelske jøder stormer den aller helligste moskeen i Jerusalem.

Vi har hatt rolige og fine dager på Norefjell. I mer enn 50 år har vi vært der og aldri har vi opplevd maken. Masse snø, kaldt om nettene, milde dager i solskinnet og strålende skiføre. For noen av oss,( les TØ) har turenes lengde vært beskjedene, men har gitt flotte opplevelser. Lange hyggelige måltider med familien som ellers travle hverdager ikke gir tid til, gjør godt. De som ikke er rundt oss,  holder vi kontakt med på SMS, Mail eller telefonen. Selvsagt kan det siste overdrives, men jeg tror bestefar har funnet en rimelig balanse. Det er kanskje en form for kontroll, men for meg har det vært spennende å følge barnebarn som bader i havet på Jomfruland, er på randone-ski i Troms, er på treningsleir på Mallorca, eller er i en ganske vanlig alpinbakke, eller rett og slett har det fint med venner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå, 2. påskedag, sitter vi hjemme i sofakroken, vi leser og skriver litt. Litt krim og litt annet. I tillegg har det selvsagt blitt litt spenningsserier på TV. “Hendelser ved vann”, basert på Kjerstin Ekmanns roman, med bla Rolf Lassgård var praktfull. “Shetland”, strømmet fra NrK-TV, lå ikke langt etter. Den hadde passelige doser av hva klimakriminaltet kan ende opp med. Og en kjærlighetshistorie som ender godt.

Så til slutt, litt om egen dumskap. Skiløypa krysset en holkete strødd vei og da tar man av seg skiene. Men ikke jeg denne gangen. Skiene opp i lufta, jeg på ryggen med ett par ribbeinsbrudd. Det gjør vondt og det tar tid før bein gror. Skisesongen er over og det er greit nå.

Hilsen en takknemlig Thor-Øistein

Vi er midt i den stille uken og her hjemme på Lilleborg er det VELDIG stille. Vi startet påsken torsdag før palmehelgen og i følge en av våre døtre kan vi sette palme foran og da er det påske. Altså palmetorsdag.

Vi har en hyggelig tradisjon med noen Norefjellvenner palmefredag. Så derfor kjørte vi opp til Norefjell torsdagen for å få med oss en fin skitur fredag før middag hos hyttenaboer og venner ikke så langt unna. Bortsett fra koronaårene har vi de siste i alle fall ti årene møttes til middag palmefredag, en middag som går på omgang blant oss og alltid er veldig hyggelig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne førpåsken har vært helt fantastisk – sol fra skyfri himmel hver dag og så kjølig både om natten og tidlig på dagen at føret er typisk blå-swix, selv om vel de færreste bruker så gammeldags skismøring lenger. Vi har imidlertid fortsatt den type skismøring på hytta og med kyndig bruk av personlig smører Thor-Øistein ble det perfekt for føret. Vi har hatt kjempefine skiturer og Thor-Øistein har gått lenger enn han trodde han ville klare. I fjor trodde han han måtte sette bort skiene for godt, i år har han hatt ski på beina 40 ganger. Vi har til og med klart å krabbe oss opp de 2-300 høydemetrene opp på fjellet.

Etter tre dager på skikkelige skiturer, dvs fredag, lørdag og palmesøndag, syntes Thor-Øistein det var tid for en hvile- og restitusjonsdag for ham. Da jeg kom tilbake etter min skitur gikk han ut for å gå en liten tur rundt myrene. Det skulle han ikke gjort. På vei tilbake skulle han krysse en isete vei og selv med stor forsiktighet forsvant skiene under ham og der lå han på ryggen. Mobiltelefon og jeg var på hytta, men han klarte nå å komme seg opp og tilbaketil oss. Det gjorde vondt og diagnosen var klar: Ribbeinsbrudd og sår på albuen. Som doktorer flest hadde vi lite remedier for sårstell på hytta, men vi fant da litt og fikk plastret som best mulig. Dette var dagen vi hadde planlagt å kjøre hjem så vi dra av gårde i kveldingen.

Som alle som har brukket ribbein vet så gjør det bare litt vondt de aller første dagene. Men dag tre kommer smellen og det gjorde det her også. Dagen etter vi kom hjem tok han seg like godt en skitur på Mylla (med en stav), men så kom smertene. Heldigvis har vi fortsatt et lite lager med smertestillende så vi klarer oss forhåpentligvis over påsken.

For å si med Pollyanna – det er så mye å være glade for. Selv om Thor-Øistein har mye vondt og trenger endel hjelp så vet vi at dette er noe som går over. Det kan dessverre ta litt tid, men det kunne gått så mye mye værre. Lårhalsbrudd for eksempel med alt det medfører. Vi kan trøste oss med at beinsubstansen hans er god og sannsynligvis klarer seg bar noen år til. Et slikt fall er nemlig ikke å spøke med og vi forteller hverandre hele tiden at vi må ikke falle. Og så faller vi likevel.

Riktig god påske til alle enten dere er hjemme eller bortreist – og husk på å holde dere på beina.

Hilsen Ragnhild

Bildet er ikke av min telefon, bare så det er sagt.

Som svært mange andre pensjonister er jeg eier av en smarttelefon. For å si med politikerne – den har tjent meg vel i mange år. Den kan brukes til det meste, også til å ringe med, selv om det å ringe til hverandre svært ofte er blitt erstattet med SMS eller Messenger.

Telefonen min “snakker” med meg og forteller meg hva jeg skal gjøre og den anbefaler meg å oppdatere den med jevne mellomrom. Som den lydige sjel jeg er oppdaterer jeg når jeg får beskjed. Som oftest skjer ikke veldig mye nytt og jeg kan fortsette som jeg alltid har gjort.

En av de siste gangene jeg oppdaterte fikk jeg en ny “venn” eller app som jeg slett ikke hadde bedt om og som er i ferd med å ta kontroll over livet mitt. Appen heter Mosjon og den forteller meg daglig hvor flink jeg er eller hvordan jeg har mislyktes. Målet er å slutte de såkaldte Mosjonsringene som forteller meg når jeg har brukt et visst antall kilokalorier i forbindelse med fysisk aktivitet. Tidligere hadde jeg en skritteller (som jeg fortsatt har), men den lar meg være i fred og maser ikke på meg om at nå må jeg se å komme meg ut for å nå bevegelsesmålet mitt.

Det å bli heiet frem av en app gjør noe med meg – jeg forteller meg selv at dette ikke betyr noe, bare gjør som du vil du, og så tar jeg i et ekstra tak for å tilfredsstille appen og få ros i etterkant. Etter en skitur finner jeg meg selv sittende og sjekke telefonen for å se om jeg har vært flink nok, før jeg tar av meg skistøvlene. Da jeg forleden dag, rett før vi skulle legge oss, oppdaget at jeg bare hadde litt igjen for å slutte ringene, tok jeg en ekstra tur i trappen. Slik vil jeg ikke ha det, men jeg klarer ikke å la være å bry meg om hvor flink eller lite flink jeg har vært. Som en gulrot gir den meg utmerkelser i form av små virtuelle  medaljer som jeg kan kose meg med når jeg ikke synes jeg har vært flink nok.

Skal jeg fjerne appen? Jeg klarer ikke helt det heller, det er jo spennende å se om jeg klarer “målene” mine, eller målene som Mosjon har satt opp for meg. Her må jeg bare innrømme, jeg er avhengig og trenger sannsynligvis hjelp for å komme ut av avhengigheten. Neste gang jeg får lyst til å løpe opp og ned i trappen på kveldstid skal jeg i alle fall fortelle meg selv at nok er nok.

Vil jeg anbefale appen til andre? Absolutt ikke – det finnes sikkert mange bedre måter å følge med på aktivitetsnivået på. Og det er aldri morsomt å bli hekta.

Hilsen Ragnhild

Podcast var var til å begynne mest for ungdommen, trodde jeg. Men etter som tiden går, er det på veg til å bli noe for alle. Stadig i kontakt med folk, selv i “vår alder”, som har hørt på nyttige og artige podcast programmer.

Sofie Louise og Fetisha gjorde ekstremt mye av seg i den korte perioden de var under NRK paraplyen. De har mange hundre tusen følgere. Vi eldre er ikke målgruppen og jeg gidder ikke sette meg inn i hva slags budskap de har til de unge. Nok om det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er heldig som kjenner noen som brenner for å få folk til  å komme seg ut av stolen. Kollega Ole Petter Hjelle har arbeidet som hjerneforsker, men ble etterhvert fastlege og allmennpraktiker. For et par år siden stengte han kontordøra og startet sammen med flere andre selskapet Naardic. Dette selskapet har et treningskonsept for interaktiv trening på TV for hjemmebruk. Mads Kaggestad, tidligere proffsyklist og kommentator i TV2 har også arbeidet med å trene “folk flest” i grupper. Dette var en fin  ballast å ha med seg da de startet Podcasten “Hjernesterk”

Konseptet for “Hjernesterk” er å presentere programmer som inspirerer folk til et aktiv liv, uansett hvor de er i livsfasen. Det har blitt om trening i graviditeten  til aktivitet for gamlinger og mye annet. Det har klart slått godt an. I forrige måned var det omlag 25 000 unike brukere og 80 000 avspillinger. Ole Petter og Mads inviterte meg til et program hvor vi skulle ta opp endel aspekter ved seniorlivet. Vi har jo den utfordringen at ca to tredjedeler av oss beveger oss for lite. De siste årene har jeg etter beste evne prøvd å fortelle om hvor lite det egentlig skal til for å få glede av å bevege seg litt ekstra. Vi vet idag at 15-20 minutter spasertur daglig, husarbeid, gå litt trapper osv, er gunstig for helsa. Dessuten kjennes det godt i etterkant. Dette og mye mer, snakket vi om.

Moderne Media stiller til disposisjon møterom og opptaksutstyr og der satt vi i profesjonelle omgivelser. Jeg tror det ble brukbart og programmet vårt blir lagt ut om noen dager. Det blir artig med tilbakemeldinger.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt er glad for utfordringer.

Nå begynner det virkelig å ligne noe som ligner på vår  Så lenge det er nordavind er det smellvarmt på vår sydvendte veranda, men ganske kjølig når vi kommer ordentlig ut i gaten. Men bare det at solen varmer er deilig.

Sist helg hadde vi planlagt tur til Nordheimsund for å besøke Gry og Bjarte. Slik gikk det ikke, fredagen opprant med snødrev og full stans på Bergensbanen, i alle fall etter Ål. Etter diverse forsøk på å tro at vi kunne komme av gårde senere fredag eller lørdag morgen,  måtte vi innse at vi ikke kom til Vestlandet denne helgen, togene gikk ikke igjennom før søndag morgen og besøket må utsettes. Så ble det rolig hjemmehelg med kino (Ta’r) og familiemiddag for noen av oss østlandsboere. Og dagen derpå skinte solen igjen, både østpå og vestpå.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har hatt noen kino/teateropplevelser som vi kommer til å huske lenge. For vel en uke siden var vi på Vega scene og så den israelske dokumentaren “Two kids a day”. Det var en hjerteskjærende opplevelse å se dokumentert hvordan israelsk politi og rettsvesen behandler barn, og ikke minst hvordan advokater og dommere rettferdiggjør sin opptreden. Barn, for det meste gutter mellom 13-18 år, blir fengslet, slått og mishandlet og blir sittende i fengsel fra to til fire år for å ha kastet stein. Noen av dem hadde ikke en gang kastet, men var på feil sted til feil tid. Det er ikke vanskelig å forstå den frustrasjonen palestinske barn i de okkuperte områdene kjenner på og hvor maktesløse de er i møte med overmakten i form av et uforståelig rettsvesen. Filmskaperne åpnet med å si lakonisk at de israelske myndighetene nok angrer på at det ble gitt støtte til filmen, den tegner ikke akkurat et godt bilde av okkupasjonsmakten.

Den andre opplevelsen var på Torshovteateret hvor Øystein Røger fremførte en monolog basert på Primo Levis bok fra 1947, “Hvis dette er et menneske”. Primo Levi var en italiensk jøde som ble arrestert og sendt til Auswitch i 1943 og kom tilbake til Italia høsten 1945 etter at russerne befridde leiren. Boken som er et gripende vitnesbyrd skrev han fordi han måtte fortelle verden hva som virkelig skjedde under nazistenes styre. Det må ha vært smertefullt å gjennoppleve alle grusomhetene, men det er uhyre viktig at de som opplevde krenkelsene og lidelsene kunne fortelle. Dette er selvfølgelig fortsatt viktig i dag når revisjonistiske krefter prøver å fornekte holocaust.

Torshovteateret var fullpakket og det var dørgende stille mens Øystein Røger fremførte monologen i et scenerom som bare besto av en treplatting, to fallemmer, en vannkran og et tent stearinlys. Vi leste boken for mange år siden, men det er passasjer som sitter i hukommelsen og Røgers fremføring var en gripende opplevelse. Noen anmeldere klaget på scenografien, men alt i alt synes alle at dette var en strålende fremføring og absolutt severdig.

Ord blir fattige.

Hilsen Ragnhild

Den første skituren husker jeg selvsagt ikke. Men jeg har et bilde fra vinteren før jeg fylte 3 år, som viser en liten pjokk med ski på beina som holder far i hånden. Det var starten på et langt liv med mange skiturer. Noen stor skiløper har jeg ikke vært, men jeg kan kanskje kalle meg en brukbar turløper.

Etter å ha blitt 80 år, har det blitt nye utfordringer. Ballansen og “ork” har gradvis blitt dårligere. Det skal ikke være rare utforkjøringer til før skiene stokker seg og jeg går på trynet. Det har gått bra, men frykten for benbrudd er en realitet. Ifjor var jeg innstilt på at 2022 var min siste skisesong, slik mange venner også har valgt å gjøre..Jeg har prediket viktigheten av å fortsette så lenge som overhodet mulig med det som er viktig for deg. Og det har skigåing i skog og mark vært for meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men så lå løsningen rett foran meg. Hele høsten har vi gått turer på beina med hunden Pia fra parkeringsplassen Hønefoten i Maridalen. Det var ikke mye snø til å begynne med, men Skiforeningens løypemaskin har selv på 10-15 cm snø 2-3 ganger i uka preparert en 3 km en løype  på jordene inn til Skar så etterhvert ble det skiturer. En liten bakke fra parkeringsplassen, ellers flatt og fint. Dette er ideelt for en gamling, tur-retur Skar, 5-6 km., fortsatt  istand til lett diagonalgang og noen dobbelttak. Men det skal ikke mye til, før pusten gir beskjed  om at det ikke er noe poeng med å kjekke seg. Det blir som oftest en times tur som ganske sikkert er bra for helsa. Det viktigste er dog at det føles så bra.

Til alle mine venner som har latt skiene stå i vinter. Bli med en tur i Maridalen !  Det er bare å ringe, så skal jeg lede an. Løypene er så faste og fine, at hvis vi snubler overende, så greier vi faktisk komme opp på beine igjen ved egen hjelp. For ordens skyld, min Ragnhild er sprekere og yngre, og greier det meste, også i løypa.

OK, vi tar ett par år til, i hvertfall.

Hilsen Thor-Øistein

Det er mye penger i helse, det har flere og flere “helsegrundere” funnet ut av. At det lønner seg å satse på det private helsemarkedet er det liten tvil om når vi ser alle de store annonsene for private tilbud. Som vi også vet kommer ikke alle disse helsekronene det offentlige helsevesenet til gode, tvert i mot må det offentlige spare mens det private markedet kan samle opp alle de pasientene som er blitt “spart” bort. Men vent litt, ikke alle pasientene, det dreier seg om de pasientene som har råd til å betale eller har en helseforsikring. Etterhvert er det så mange at det er klart at privat helse er en lønnsom gesjeft.

Hvordan kan de private tilbyderne lokke til seg kunder? Ved å tilby tjenester som er etterspurt, hvor det offentlige opererer med lange køer og hvor de private kan gi god diagnostikk/behandling. Eller ved å tilby undersøkelser som ikke er prioritert av det offentlige som helseundersøkelser av ellers friske personer. Det virker forlokkende når det reklameres med helkroppsultralyd som skal kunne avdekke både skjulte sykdommer og risikofaktorer for sykdom.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er lenge siden det ble anbefalt å unngå ikke målrettede helseundersøkelser, tiden for såkalt “kjøttkontroll” i bedriftshelsetjenesten er forbi. Men i ny innpakning dukker kjøttkontrollen opp igjen i ikke målrettede helsesjekk for den som har råd og kanskje bærer på bittelitt helseangst. En helkropps ultralydundersøkelse kan riktignok avdekke sykdomsrisiko som for eksempel påleiringer i halsårene. Ulempene er imidlertid at så mye kan avdekkes som sannsynligvis aldri vil føre til sykdom, men som fører til unødige etterundersøkelser og engstelse.

Austad diagnostikk som er en av tilbyderne innen ultralyd er sikkert et seriøst foretak med dyktige leger og annet helsepersonell som forklarer og tolker undersøkelsen. Problemet er at uten henvisning undermineres portvokterrollen til fastlegen og personer som slett ikke trenger eller burde få en slik undersøkelse blir tatt inn uten noe form for filter. Det er fortsatt slik at med få unntak er helseundersøkelser av friske personer ikke god medisin i dag.

Vi er ikke bare på full fart inn i et todelt helsevesen, vi er der allerede. Nå er det om å gjøre å redde restene av et godt offentlig tilbud til alle og unngå skadevirkningene av ikke anbefalt medisinsk praksis.

Hilsen Ragnhild på kjepphesten sin