Hva ventet han på egentlig?

Jeg lufter hunden vår hver morgen. For noen år siden observerte jeg en liten, tynn mann som sto  på fortauet alene. Han ventet øyensynlig på noe. Etter hvert observerte jeg at han ble hentet av en minibuss. Der satt andre gamle allerede. Jeg kom i snakk med han og forsto smått om senn at praten var ikke så lett. Han lette etter ordene og var ikke helt klar på hvor han skulle, men på en gård skulle han ihvertfall. Jeg vekslet noen ord med han ganske ofte Det ble mest om vær- og føre-forhold. Det var nok hyggelig at jeg tok kontakt, men spørsmål han ikke maktet å svare på, var nok greiest å la være.

Hvem var han egentlig?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne lille tungsindige mannen var akademiker på høyt nivå. Han hadde vært en framtredende forsker og hadde har krevende samfunsverv. Rundt pensjonsalder ble hukommelsen sviktende, han greide ikke orientere seg og han fant ikke ordene. Han levde sammen med kona i en leilighet. Han kunne ikke gå ut alene, fant ikke veien hjem.

Gleden med hest og kjerre.

Oslo kommune hadde en prøveordning for noen år siden for demente. Det var 5 eller 7 som ble hentet ved heimen 2-3 dager i uken. Disse dagene tilbrakte de på et gårdsbruk i Maridalen. De var sammen med store og små dyr. Det ble litt raking og rydding og for det jeg vet kanskje stell av hestene også. De kjørte tur med hest, de gikk tur i skogkanten og var sammen om det meste. Tilfeldighetene førte til at jeg på P2 idag hørte hans kone og andre snakket om dette prosjektet. I en ellers traurig tilværelse ble disse dagene høydepunkt for vår venn og sikkert for de andre gamle også. Dette rimer godt med den kunnskap vi idag har. Aktivisering og ikke minst kontakt med dyr gir masse glede. 

Hva nå videre?

I Oslo er det idag ca 8 000 demente, de fleste med Alzheimer. Mange greier seg hjemme med krevende omsorg og de dårligste er på sykehjem. Ca 80 prosent av sykehjemsplassene er belagt med demente. Et arbeide nylig publisert fra Høyskolen i Oslo viser at vi ikke er gode nok til å aktivisere de gamle og slitne. Det må ansettes egne yrkesgrupper, f.eks fysioterapeuter  for dette.. Det ideelle prosjektet med dager på gårdsbruk var fantastisk, men bare for noen få og duger neppe i den store sammenheng.

Verden er urettferdig,

Hilsen Thor-Øistein, jevnaldrende med mannen som ventet på bilen

Monner det at vi kjører El-biler?

Det er neimen ikke greit å orientere seg når vi kommer til de konkrete miljøråd. At det er fare for en truende miljø-katastrofe, er det få som tviler på. Det er også få som tviler på at den er menneskeskapt. Hele verden er klar over at vi må redusere våre utslipp av CO2 og metan som ødelegger jordens atmosfære. I Aftenposten 15. Januar, presenterer Geir Martinussen det såkalte total-regnskap for produksjon og drift av El-biler. Batterier til El-biler krever i snitt 60 kg litiumkarbonat. Det utvinnes hovedsakelig i Sør-Amerika, med store negative påvirkninger på miljøet. Det gjelder grunnvann og generell forurensning. Batteriproduksjonen fører også til en større CO2 produksjon enn ved vanlige biler. Martinussen spør: Er det riktig at vi lesser miljøproblemer over på andre for å ha noe renere luft selv ?  Han mener også at det i den store sammenheng monner lite om vi kjører El-biler eller ikke. Dette er vanskelig og ingen av oss har fasitsvaret. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/e1P5Kg/Skrot-for-all-del-ikke-en-fossilbil-i-bra-stand–Geir-Martinussen

Hva med kildesortering som miljøtiltak?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I mange kommuner og byer kildesorterer vi. Matavfall, plast og diverse i 3 forskjellige poser. Også her stilles spørsmål hvorvidt dette betyr noe. Jeg har sett regnestykker som også her sår tvil om miljø-effekten. Vi sorterer og det fortsetter vi med. Selv om symboleffekten kanskje er den største, så vil jeg ikke kimse av den. Jeg føler at den er bevisstgjørende på flere måter.

Men det vi spiser, det ville monne i mljøregnskapet vårt !!

Gå tilbake noen måneder, så vil dere få se litt om vårt “kraftfôr-regnskap” her på bloggen vår. Kort fortalt, vi importerer 10-tusenvis av tonn kraftfôr hovedsakelig fra Sør-Ameriks. Soya og mais fraktes over store avstander for at vi skal spise kjøtt og oppdrettsfisk. Dyrene som står på bås og i grisehus produserer heller ikke uvesentlig CO2 og metan-gass. Vi har mer en 1000 tonn lammekjøtt og reinsdyrkjøtt på fryselager, vi destruerer hønse- og geite-kjøtt. Hvorfor iall- verden endrer vi ikke på disse vanene? Store deler av året får vi rimelig villfisk. Også her er vi på gal veg. Ifjor spiste vi 17 prosent mindre fisk enn i 2016. Andre som kan mer om dette enn meg, er klare på at mat/miljø-regnskapet er mer enn viktig å gjøre noe med. Bra for helsa vår er det også!

Hilsen Thor-Øistein som synes dette ikke er lett.

Kan vi gjøre noe for å bedre hukommelse, orienteringssans og læreevne?

Kollega og hjerneforsker Kaja Nordengen https://www.aftenposten.no/kultur/i/Xw6EWr/Hjerneforsker-Bryter-du-rutinene-i-hverdagen_-trener-du-hjernen–har nå skrevet en ny bok, “Hjernetrening. Slik holder du hjernen i form”. Vi som er litt eldre blir selvsagt nysgjerrig på hva dette innebærer. Vi vet at det er ca 80 000 som er demente idag og de fleste av disse har Alzheimers sykdom. 5 prosent av de som får Alzheimer, blir rammet før 65 års alder. I sykdomsutviklingen kan arvemessige komponenter bety noe, men det varierer fra person til person. Ytre faktorer som disponerer for utvikling av hjerte/kar sykdommer, ser også ut til å disponere for demens. Dette er faktorer som usunn livsstil med lite mosjon, dårlig kosthold, sterk overvekt, forhøyet blodtrykk, diabetes 2 osv. Med et slikt bakteppe med frykt for dårlig hukommelse, vi kjenner ikke folk igjen, og vi greier ikke orientere oss, er det naturlig at vi er på leting etter ting som tar vare på våre kognitive ferdigheter.

Dr. Nordengelske tips:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun er nå intervjuet i Aftenposten og hennes råd og tips blir kanskje presentert noe tabloid. “Slik trener du opp hjernen din på 30 dager”. 1. Gå av bussen en holdeplass for tidlig. Orienteringsevnen blir bedre ved å gå nye veier. 2. Puss tenner eller/og barber deg med feil hånd. 3. Gå av sykkelen på feil side ( 2 og 3 har med oppøving av nye bevegelser å gjøre). 4. Spill sjakk!  5. Handle varer i butikk hvor du ikke vet hvor varene er. 6. Regn uten kalkulator. 7. Gå 10 000 skritt daglig. 8. Lær deg å danse. 9. Lær deg daglig nye ord på et fremmed språk. 10. Ta initiativ og snakk med ukjente mennesker.  For meg synes det klart at fellesnevneren, “bryte ut av komfortsonen”, ta utfordringer som krever konsentrasjon, er bra for hjernen vår. Hun mener å kunne dokumentere at det dannes nye nervecellenettverk i hjernen. Spennende og lovende. Vel, vi får prøve. Da har vi i hvertfall gjort noe for bremse det vi uvegerlig merker av aldersforandringer. Om det kan bremse eller stoppe demensutvikllingen er nok en helt annen skål.

Intervall trening og bedre hukommelse.

Professor Linda Bergersen og medarbeidere har gjort spennende funn som tyder på kraftig fysisk aktivitet med produksjon av laktat (melkesyre) stimulerer dannelse av stamceller som ender opp i hjernesenteret for hukommelse (hippocampus). Hva slags praktisk råd ender dette opp i? Uansett hva slags fysisk aktivitet vi bedriver, la oss prøve noen minutter å sette opp farten så beina blir stive og vi hiver etter pusten.

Hilsen Thor-Øistein som lik alle andre, gjør så godt han kan

Hva i all verden har Trine Skei Grande gjort galt?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At vi fra tid til annen kan vi bli irritert og forbauset over hva som bringes til torgs i de offentlig rom, et ikke uvanlig for oss. Men denne ganger er vi oppbrakt. Trine Skei Grande var i 2008 på en privat fest i Trøndelag et sted. Hun var ikke der som nestleder i Venstre. Det ble drukket alkohol og i løpet av festen ble en 17 år gammel gutt og Trine, 38 år, enige om å ta en tur ut i naturen. De endte opp i kanten av en kornåker bak huset. Der “hadde de seg” og det var frivillig sier de begge. Hva så? Her var det frivillighet og ingen skjevhet i maktposisjon. Det var ca 20 års aldersforskjell og han var over såkalt lavalder. At hans foreldre eller andre synes dette  dumt, men det er annen sak. Liknende ting skjer, har skjedd og vil skje også i fremtiden og heldigvis forblir dette i det private rom.

Har noen tenkt å ta knekken på et skikkelig menneske?

“Me too” kampanjen som vel startet med at Mr. Weinsteins overgrep ble publisert i USA,  har kastet lys på en ukultur som finnes de aller fleste steder, når vi åpner øynene. Menns misbruk av sin maktposisjon har blitt avdekket nærmest overalt. I Norge kanskje først og fremst personifisert ved Giske-saken. Etter hvert er det falt mange “lik ut av skapene” både her og der. At medier idag går løs på Trine Skei Grande i kjølvannet av dette er for oss absurd. VG s redaktør satte dette fint på plass i NRK i går, heldigvis. Resett, ytre høyre nettsted, hadde angivelig tilbudt mannen i denne saken kr 400 000.- for å stå fram. Hva slags agenda hadde redaktør Lurås ved å gjøre dette.? 

Det er stor forskjell på frivillig sex og overgrep

Det viktige med “me too” er at den fokuserer på overgrep og misbruk av makt. I dette tilfellet var det på ingen måte et asymmetrisk maktforhold selv om det dreiet seg om aldersforskjell. At unge gutter debuterer seksuelt med en eldre kvinne er ikke noe nytt og er behandlet i litteraturen en rekke ganger. Vi i min generasjon husker ganske sikkert Lillelord.  

Vi heier på deg Trine Skei Grande

Kjære Trine – vi vil for all del beholde deg som Kulturminister. Vi et mange som støtter deg. Stå på.

hilsen to oppbrukte seniorer, Thor-Øistein og Ragnhild 

Ikke uvanlig at jeg er opprørt – men nå ble jeg det igjen. Et flertall på Stortinget har sagt nei til å stanse tvangsreturer til Afghanistan og, enda verre, sagt nei til å gjeninnføre rimelighetsvilkåret. Rimelighetsvilkåret skulle sikre at retur til flukt i eget land ikke skulle føre til at unge mennesker ble sendt et sted hvor de ble helt uten nettverk og livsmuligheter. Det ble avviklet i forbindelse med den store tilstrømningen av flyktninger på tampen av 2015, det kunne virke som en panikkhandling fra de folkevalgte. Jeg kan imidlertid ikke forstå hva faren ved å gjeninnføre det ville være nå vi får vesentlig færre flyktninger til landet. Ville det ikke være riktig når vi nå sender hjem livredde flyktninger å vite at det er trygt der vi sender dem? Dessuten sender vi dem også til deler av landet hvor de ofte ikke har noe nettverk fordi det er for farlig (selv for Norge) å sende dem dit de kom fra. Gjeninnføring av dette vilkåret ville ha gjort det mulig å ikke returnere til andre steder i landet hvis de returnerte var helt ukjente og uten nettverk der. Hvorfor kan ikke vi, som regner oss som en humanistisk nasjon ta slike rimelige hensyn?

Situasjonen i Afghanistan er farligere.

Det er et høyt antall sivile som drepes i Afghanistan hvert år og Kabul som er den farligste provinsen i landet sendes “våre” flyktninger i hovedsak tilbake til. Hvordan kan vi lukke øynene for det som både FN, amerikansk etterretning og internasjonale humanitære organisasjoner sier, at sikkerhetssituasjonen i landet er dramatisk forverret og uforutsigbar?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi er verst i klassen – ikke mye å være stolt av

Norge er det eneste landet i Europa som ikke anvender rimelighetsvilkåret – hvorfor er vi så restriktive og glemmer helt vår humanistiske arv? UDI direktør Frode Forfang  https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/JPAkm/Er-det-trygt-a-returnere-asylsokere-til-Afghanistan–Frode-Forfang  skrev i en kronikk i Aftenposten i november i fjor at vi- Norge – balanserer så vidt over grensen for det vi kan tillate oss i henhold til Flyktningekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Er det nødvendig å balansere slik og ikke holde oss trygt på samme side som land vi ønsker å sammenlikne oss med, det vil si resten av Europa?

Hilsen en frustrert Ragnhild 

Hva har naturen å gi oss?

Jeg har i forrige “lille epos” fortalt om seminaret denne uken på Bjørkelangen. Etter å ha snakket om “Friluftsterapi for spesielt utsatt ungdom”, blir det om “Eldre med risiko for utvikling av somatiske og psykiske lidelser”. Jeg tenker stadig på filosofen og forfatteren Thoreau (f 1817) som mente at han ikke på noen måte kunne fungere uten 4 timer tur på stiene i skogen. Han bruker en hel bok på å beskrive hva skjedde i hans hode i løpet av en slik tur. Kort fortalt, han vasket ut alt unødvendig tankegods og bygget opp det han opplevde som konstruktivt. 

Hva med fysisk aktivitet?

Vi vet at vi sitter alt for mye, i ro, minst 10-11 timer pr dag, mye av denne tiden uavbrutt. Dette er så helsenedbrytende at selv en times skikkelig trening ikke kan oppveie for skadevirkningene Observasjonsstudier forteller oss at en usunn livsstil med lite fysisk aktivitet gjør oss sykere og forkorter livet. Det er mye litteratur og erfaring som forteller at aktivitet ute i skog og mark gir oss bedre kondisjon, styrke, balanse og bevegelighet.

Hvorfor gjør ikke alle noe med det?

Ca 30 prosent av de eldre er for lite i aktivitet. Er vi pensjonister, er vi pr definisjon i risikogruppen for en redusert helse. Det er lettere å motivere oss for aktivitet ved å fortelle at “du vil føle deg bedre på kort og lang sikt”, enn å snakke om sykdomsforebygging og livslengde.

Om Frisklivsentraler.

Ca 270 kommuner har Frisklivssentraler. De skal bidra til at folk endrer livsstil til det bedre.  Etter at den første ble etablert i Modum i 1996, har vi erfart at disse fungerer bra. De aktiviser oss på tur og i trening, men er i utgangspunkt ment å gjelde til vi er 67 år. De samarbeider med seniorsentre og seniorkonsulenter i kommunen. Dette samarbeidet bør være starten for de som er eldre  enn 67 år Frivillige ressursmennesker bidrar. Det skal ikke mye fantasi til før vi ser at denne flotte naturen nærmest roper på oss. Det er ikke rare forberedelsene som skal til. Stier er det mye av, kanskje etter hvert rydde litt slik at det blir lettere å gå med stokk evt gåstol. Hva med noen stokker å sitte på, hva med en bålplass? Mange har erfart at innerom for prat og mer kaffe, er greit, særlig når været tilsier det. Hva er det ved dette som er bra for oss? Naturen i seg selv, gjøre ting sammen, praten og selvsagt at vi beveger oss.?

Hilsen Thor-Øistein som satser på sopp-og bærtur på Bjørkelangen til høsten

Nsturbasert helse seminar på Bjørkelangen!

At det er godt for helsa vår å være ute i naturen, har vel vi Nordmenn aldri vært i tvil om. På Eidsverket, på Bjørkelanget i Aurskog-Høland kommune, skal vel 30 stk av oss sitte sammen for å se nærmere på dette. Mer konkret skal vi snakke om “fysisk aktivitet og aktiv bruk av naturen som behandlingsmetode”. Dette gjelder både psykisk og kroppslig helse. Så hvorfor akkurat denne kommunen i Akershus? Jo, dette er en gammel landbruks- og skogbruks-kommune, det er flott natur med skog, bekker, elver og vann. Det er fine stier i skogen og om høsten er det rikelig med sopp og bær. 

Litt om barn ute naturen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nylig ble det fra Universitetet i Oslo publisert et arbeide hvor 565 barn i alderen 1-6 år ble fulgt til de ble 10 år. Dette var førskolebarn som ble delt i 2 grupper. De var delt i 2 grupper. Det var utelek 3 timer, den andre 7 timer pr dag. Sammenhengen utelek og sosial adferd ble studert. Konklusjonen ble: Barna som hadde vært aktive ute 7 timer daglig var mer konsentrerte, mindre hyperaktive og flinkere sosialt enn andre barn generelt. Og det var en positiv gevinst å være ute 7 timer i forhold til 3 timer.

Så- Friluftsterapi i ungdomsårene.

“Nasjonalt kompetanse-senter for psykisk helsearbeide” satte for noen år siden igang prosjektet “Friluftsterapi” Dette var etter mønster av liknende prosjekter fra Australia og USA. Det hele går ut på at “utsatt ungdom” blir med i ett opplegg på 10 uker, og alt foregår ute i naturen. Det er 8 heldagsturer, 2 overnattingsturer med henholdsvis 2 og 5 overnattinger. Det er leirliv med bållaging, matlaging, fysisk aktivitet, orientering og indiduelle og gruppesamtaler. Til slutt var det enmannsturer. Hva endte det opp med?  Bedring av en rekke helsevariable, bedre mestring, mindre symptomtrykk og bedre sosial fungering.  Det ble også understreket at dette vedvarte!

Hva er det med naturen? 

Godt spørsmål og ingen lettvinte svar. Det er frisk luft, det er vakkert og det kan være utfordrende. Det er vel dette livet vi er skapt til. Vi blir lite distrahert av utenforliggende ting og vi lærer mestring. Grupper ute fungerer uforstyrret, men det forutsetter faglig kompetanse.

Alt ligger til rette for at Bjørkelangen kan la seg inspirere. Erfaringer med naturen som forbyggende tiltak i seniorårene, kommer senere.

Hilsen Thor-Øistein

Hvor går vi?

I går postet jeg et innlegg om sykehjemsmedisin, i dag leser jeg i Aftenpostenhttps://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/G1Qyvm/Alderen-jobber-sa-stille_-sa-stille—Gerd-Ostmoe et leserinnlegg av Gerd Østmoe, 83 år gammel hvor nettopp behovene for en forutsigbar fremtid er hovedpoenget. Debattanten fremhever hvor usynliggjort vi kan bli som gamle og hvor vanskelig det er å bli puttet inn i båsen “gammel, ubrukelig og kostbar”. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvor er det blitt av aldershjemmene?                                                                                                                                             Etter at (de unge) politikerne bestemte at vi gamle skal bo hjemme og få den hjelpen vi trenger i hjemmet, er det bare de aller sykeste som får plass på sykehjem. Resultatet er at rundt 80 % av sykehjemsbeboerne er demente og de resterende har så alvorlige fysiske og psykiske plager at de er avhengig av døgnkontinuerlig pleie. Hva da med enslige eldre som er rimelig oppegående, men trenger en god del hjelp og tilsyn? De skal altså klare seg med hjemmehjelp/hjemmesykepleier som er innom noen minutter 1 – flere ganger om dagen når de egentlig ønsker seg en trygg tilværelse med god hjelp og pleie og kanskje noen likesinnede å prate meg i stedet for å bli plassert foran TVen. 83-årige Gerd Østmoe så tidligere for seg en alderdom i et hyggelig hjem med blondegardiner og geranier i vinduet, hvor hun fremfor alt kunne føle trygghet, men slike hjem finnes ikke lenger og det er en villet politikk. 

Hvem har svarene?                                                                                                                                                                           Mange eldre føler en usikkerhet ved ikke å vite hvordan de skal klare seg hvis de blir hjelpetrengende. Gerd Østmoe skriver at hun har prøvd å få svar på hva som vil skje hvis hun blir syk og sengeliggende, men ingen i hennes kommune kan gi noe godt svar. I Oslo vet vi at eldre med behov for sykehjemsplass kan bli flyttet rundt fra midlertidige plasser til fast plass, men ikke nødvendigvis i nærheten av de kjente omgivelsene.

Er vi eldre bare en byrde?                                                                                                                                                           Det var leit å lese Aftenposteninnlegget som viser hvordan noen eldre føler at de egentlig bare er til bry. Og ikke bare er vi til bry, vi koster også samfunnet en god del i form av pensjoner og helsetjenester. Jeg er nok heldig som ikke føler det slik, jeg kjenner det som jeg med mine 76 år fortsatt har noe å bidra med på forskjellig vis. Men hvordan vil jeg føle det når/hvis jeg blir 83 år? Selv jeg med min gode helse kan bli syk og pleietrengende, hva da? Heldigvis har jeg god grunn til å se litt lysere på det med venner og bekjente som har rundet 80 i meget god stil. Men at noen føler som Gerd Østmoe er det all mulig grunn til å ta på alvor. Både politikere og helsevesenet må begynne å tenke nytt – det hjelper ikke bare å klage over den fryktete eldrebølgen. Vi må gjøre noe aktivt, kanskje gjeninnføre eldrehjem eller oppgradere sykehjemmene til å være virkelige hjem for eldre som trenger hjelp og pleie. Pernille Bruusgaard https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/har startet et viktig arbeid, hvem tar stafettpinnen?

Hilsen Ragnhild som er litt optimist, men er redd at makta rår

Vi blir eldre og de eldre blir friskere. Allikevel kommer det ofte til et punkt hvor vi ikke klarer oss selv og blir avhengige av hjelp. Det er nå et uttalt politisk mål at vi eldre skal bli boende hjemme så lenge som mulig og få den hjelpen vi trenger fra det offentlige. Umiddelbart høres dette fint ut – jeg vil selvfølgelig helst bli boende hjemme til jeg blir båret ut. Men er det så sikkert at det når den tid kommer er det beste for meg? Ønsker jeg, hvis jeg skulle bli alene og hjelpetrengende å bo hjemme med besøk av forskjellige hjelpere opp til 4 ganger i døgnet? Hjelpere som er så presset på tid at de så vidt har tid til å si hallo.

Sykehjemsoverlegen https://www.facebook.com/sykehjemsoverlegen/ Pernille Bruusgaard.                                                       I går var jeg på styremøte i Eldre Legers Forening hvor Pernille Bruusgaard holdt foredrag. Det ble en øyeåpner for mange av oss. For i en ideell verden hvor vi er friske og rørlige til siste dag og aller helst fortsatt bor sammen med en partner er det selvfølgelig best å bo i eget hjem. I virkelighetens verden blir mange av oss sykere med årene, vi blir helt eller delvis demente og vi blir alene. Hva er det da som er aller viktigst for oss? Sannsynligvis å føle trygghet, at noen er der hvis vi snubler og faller, at noen passer på medisineringen vår og at noen hjelper oss å få i oss næring. Dette er ikke oppgaver som hjemmehjelpere og hjemmesykepleierne kan ta seg av bortsett fra de få minuttene de er til stede. Dessuten er det så mange forskjellige hjelpere at selv om de både er snille og empatiske så blir det umulig for dem å skape den nødvendige tryggheten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Overmedisinering og polyfarmasi.                                                                                                                                                     Gamle mennesker bruker veldig ofte mange og mye medisiner, Spesialiseringen i helsevesenet gjør at man forholder seg til et utall forskjellige spesialister som alle utstyrer oss med medisiner som passer deres kroppsdel (øyne, ører, hals, hjerte, tarm, psyke). Dette skulle fastlegen holde styr på, men fastlegen ser ikke pasientene for de kommer ikke til ham/henne. Dette problemet skulle samhandlingsreformen ha løst, men det er ikke skjedd, dessverre.  http://tidsskriftet.no/2015/09/leder/samhandlingsreformen-hva-na.

På de fleste sykehjem i Oslo brukes det over 7 forskjellige medisiner pr pasient i gjennomsnitt mens på Bekkelagshjemmet hvor Pernille Bruusgaard er fast ansatt som overlege har man klart å redusere til i gjennomsnitt i overkant av 2 uten at pasientene ble noe dårligere, snarere tvert i mot. Suksessfaktoren? En fast ansatt lege som kjenner pasientene og kan ta det overordnete ansvaret for HELE pasienten, ikke bare et organ. 

Om å bo på sykehjem                                                                                                                                                                  Det er klart at vi ikke ønsker å komme på sykehjem. Men når valget står mellom hjelp fra kommunen av et utall forskjellige hjelpere som er innom noen korte turer i løpet av dagen og å bo på et hjem med fast personale som kjenner hver enkelt og deres behov, ja da bør valget være enkelt for mange. Forutsetningen er naturligvis at det satses på sykehjemmene, at det å være lege og pleier på sykehjem oppvurderes både i status og lønnsmessig slik at sykehjemmene kan fungere som på Bekkelaget. Dessuten må sykehjemsmedisin bli et kompetanseområde med leger som har sykehjemsbeboere som spesialfelt (ikke spesialitet) og kan fungere som hele pasientens lege. Det Pernille Bruusgaard har fått til på Bekkelagshjemmet kunne være en mal for politikerne hvis de vil satse på sykehjem.

Hilsen Ragnhild som helst vil bo hjemme sammen med Thor-Øistein heldig som jeg er. Jeg vil komme tilbake til aldring, mange sykdommer og samhandlingsreformen

Så gikk det slik vi fryktet (men ikke håpet) – staten vant saken som var reist av Greenpeace og Natur og Ungdom med bistand fra Besteforeldrenes Klimaaksjon. Dvs – de vant i den forstand at staten ikke kan lastes for klimautslipp som følge av eksport av olje til andre land. Litt av en Pilatushandling – vi selger i dyre dommer og tjener fett på at andre land forurenser med vår olje. Slik ser jussen på det. Men saksøkerne vant på prinsippet om at paragraf 112 i Grunnloven kan prøves rettslig – noe staten ved Regjeringsadvokaten prøvde å latterliggjøre saksøkerne på, men altså ikke vant frem med. Vi som er med i Besteforeldrene er selvfølgelig uenige i at Staten Norge selger olje som vi vet forurenser, men ikke må stå til ansvar for det. Vi er også uenige i at oljen som ligger i Barentshavet skal pumpes opp når vi vet hvilken miljøkatastrofe det kan bety.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Juss og moral                                                                                                                                                                                   Jeg er ikke juridisk skolert og forundrer meg stadig over juridiske spissfindigheter. Etter min oppfatning kan jussen i enkelte saker  ha svært lite med moral å gjøre – her er det lovboken og den til enhver tid rådende tolkning som gjelder. Jeg har imidlertid svært vanskelig for å forstå at Tingretten kan idømme en frivillig organisasjon som lever av donasjoner å betale statens utgifter til en rettsak som vel de aller fleste mener og forstår har stor prinsipiell betydning. Ville det ikke vært nokså rimelig at staten som tjener milliarder nettopp på oljen som forurenser og etter hvert gjør livene våre svært så utrivelig, selv betalte utgiftene til rettsaken? Selv om staten mislikte sterkt å bli saksøkt så må de vel innse at saken har vært viktig ikke minst for å belyse Grunnloven og tolkningen av paragraf 112? Jeg har på ingen måte noe tro på at det kan skje, men det moralsk riktige ville være om Staten (som egentlig er deg og meg) frafalt at Natur og Ungdom og Greenpeace betaler deres saksomkostninger.

Et håp for fremtiden                                                                                                                                                                   Det er lov å drømme og å håpe. Mitt håp er nå at hvis nå Venstre går inn i regjering så er det et ufravikelig krav at regjeringen blir mer miljøvennlig, at det ikke vil startes oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja og at vi får en ny oljeminister.