Det er en utfordring å leve i opplysningssamfunnet hvor det finnes mer og mindre gode råd for ethvert helserelatert spørsmål. Usikre foreldre henvender seg til nettet og dr. Google for svar på spørsmålene sine, og svar får de om enn for det meste udokumentert. Jeg har brukt mange år av livet mitt til å prøve å få foreldre (mest mødre) til å være mer opptatt av hva barn skal spise enn hva de ikke skal spise. For når nettet forteller at melk er farlig, at gluten er det verst tenkelige du kan gi ungen din og at havremelk er minst like bra, for ikke å si bedre ernæringsmessig enn kumelk, da er vitenskapelig dokumenterte råd relativt uinteressante. Nettet er fullt av selvoppnevnte eksperter som kan fortelle oss at vitenskapen er på ville veier og egentlig bare vil lure oss. At norske barn og ungdommer står i fare for å få jodmangel fordi bruken av meieriprodukter og fisk går drastisk ned er en sannhet som burde få norske foreldre til i stedet for å høre på skremselspropagandaen til ernæringssynserne, øke inntaket av melkeprodukter og få barna til å spise fisk. Selvfølgelig må vi ikke glemme at noen barn har kumelkallergi og ca 2% av befolkningen har glutenintoleranse. Det er imidlertid mange mange flere som tror de ikke tåler melk eller gluten,

Vaksinemotstand – opprettholdes via nettbruk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det verserer fortsatt helsefarlig informasjon om bivirkninger av vaksiner på nettet. Selv om vaksinedekningen i Norge er høy finnes det fortsatt samfunn hvor dekningen ligger langt under de anbefalte 90% for å oppnå flokkimmunitet. Og her ligger et viktig poeng. Selv om mor A ikke synes hun bør la barna sine vaksinere for det er så mye bedre for immuniteten om de gjennomgår sykdommen og hennes barn er så sunn og frisk at det vil tåle en infeksjonssykdom som f.eks. meslinger. Da glemmer hun helt hensynet til mor B i nabolaget som har et barn med leukemi og nedsatt immunitet og derfor ikke kan vaksineres og står i fare for å dø hvis barnet skulle få en alvorlig virusinfeksjon som meslinger. Mor A forteller stolt på nettet at hun behøver ikke la barna sine vaksineres, mor B er ikke like opptatt av å publisere på nett.

Polio er nesten utryddet, men….

I siste nummer av Tidsskrift for den norske legeforening skriver lege Øyvind Stople Sivertsen om vaksiner som på verdensbasis har hatt enorm betydning for folkehelsen. Nesten 86% av verdens barn vaksineres mot 20% i 1980. Men nå ser det ut til å flate ut av mange ulike årsaker. Krig og politiske konflikter er en årsak, at bistandsmidler ikke lenger støtter gratis vaksine til barn i land som ikke lenger er definert som lavinntektsland, men som har et fordelingsproblem er en annen. Vi må holde trykket oppe for vaksinasjon, både her hjemme og globalt.

Ære være Ingeborg Senneset 

Ingeborg Senneset, sykepleier og journalist blant mye annet er en ivrig forkjemper for vaksinasjon og mot vaksineskepsis. Hun skriver regelmessig om dette i Aftenposten, senest i dag om HPV-vaksine som endelig også skal gis gratis til gutter. Det at hun bruker sin helsebakgrunn og gode penn til å fremsnakke betydningen av stor vaksinedeltagelse er enormt viktig. Jeg heier på deg Ingeborg, stå på.

Hilsen Ragnhild som både er for melk og brød og vaksiner

Er det en egen norsk modell?

Redaktør Bjørn G. Sælid fra R.A skriver i Dagsavisen idag, 6. februar om toppidretten vår. Han tar utgangspunkt i suksessen i vinter-OL og ser litt på hva som er sagt og skrevet. Det er bestandig fint å lese at noen formulerer på en bra måte, hva man selv tror er rett. Toppidrettssjefen vår, Tore Øvrebø som jeg kjenner helt fra 1988, da han var roer i OL, er en rimelig rolig kar som “ikke tar av”. Han siteres med vektlegging på “Fellesskapsmodellen” med vennskap, kameratskap, respekt og empati for hverandre. Tore nevner også at nedtoning av konkurranse aspektet inntil 13 års alder og allsidighet, er en god base for de som vil satse på idretten. Utøverne våre fremsto i mediene på en fin måte. Det er ingen tilfeldighet at jentene på stafett-laget er avbildet her. 2 gikk strålende bra, en gikk greit og en hadde det tungt. Og hva var jentene opptatt av etterpå ? Selvsagt voldsomt lettet og glade for at det gikk bra til slutt. Mest snakket de om hva gruppa hadde prestert sammen, samtidig som de klemte og holdt om den uheldige. Vi har tro på at det er lettere å lykkes individuelt når man er i en trygg og stø gruppe.

Det starter nok i barne- og ungdomsidretten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har nok nevnt det flere ganger tidligere, jeg har vært heldig som har kunnet følge barn i treninger og konkurranser gjennom mange år. Jeg har nå smurt 9 åringens ski  til dagens langrenn med like stor glede som tidligere. Etterpå vil jeg nok om høre om dette var bra ski, eller ikke, og ellers om dette hadde vært moro. Ungene er mest opptatt av “at de får det til”, det vi på godt norsk kaller mestring. De som tror at langrenn bare er å gå på ski, må tro om igjen. I skøyting og i klassisk er det flere forskjellige teknikker som det må instrueres i. Ungene er stolte når de greier det. Siste gang det var renn overhørte jeg at en av 9 åringene syntes det var litt dumt å ta igjen de andre. Da hun til slutt nådde igjen bestevenninnen, tok hun følge med henne til mål. Vi har lett for å glemme at den fine masse-barne-idretten har en egenverdi som ikke skal undervurderes. At det blant 1000 lekende barn på idrettsarenaen kan vokse frem en som blir en ener, er flott, men det må ikke styre hva vi gjør for de 999 andre. 

Fotballen har store utfordringer.

I Aftenposten idag tas opp utfordringen ved at norsk toppfotball er for dårlig. “det må gjøres noe med barnefotballen” er det gjennomgående mantra. 10 000-vis av små-gutter og små jenter har det moro på fotballbanen. La de fortsette med det oppover i aldersklassene. Ikke tenk utelukkende på 13 åringene som har lyst til å trene og spille 7 dager i uka. Jeg vet om flere klubber som grovt forsømmer store barn som først og fremst vil ha det moro. Kanskje det dukker opp en “late bloomer”—– som en tilleggs-gevinst for klubben?

Hilsen en Thor-Øistein som helst ikke gir seg.

O

Langtidsplanlegging må til!

Å fortelle oss seniorer at tiden “går fort”, er unødvendig. Nå har vi i 5 år arrangert trenings campus på Hotel Cordial i Puerto Mogan, Gran Canaria, og vi fortsetter! Vi som driver dette synes det er kjempe-artig og det mener øyensynlig våre “gjengangere også”. Det er mange deltakere som kommer hvert år. Iår blir turen med de personlige trenerne (PT-er) Marit og Anne fra Mykje Meir i Asker og meg selv. Aller Travel la det ut for noen uker siden på nettet og det er allerede nærmere 30 påmeldte. Hvem er så målgruppen vår, bortsett fra de som har vært med tidligere? Egentlig absolutt alle fra 60-85 år. Noen er temmelig utrente og uspreke og andre har trent hele livet og gjør det fremdeles. Noen har ledd-proteser, ellers diabetes, operert hjerte,reumatisme og andre sykdommer. Vi prøver å tilrettelegg all trening slik at alle har utbytte. Individuelle råd og veiledning blir en del av dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

3 treningsøkter PR dag.

Det høres mye ut, men det går veldig bra. Vi begynner om morgenen kl 0730, fortsetter kl 1200 og avslutter kl 1700, Ingen treninger er like. Vi er på strand, på grus, på gress, på fast underlag, i vannet, i bratte bakker og i fjellet og det blir litt salsa-dans. Vi tenker styrke, bevegelighet, koordinasjon, kondisjon og litt hurtighet. Variasjon er nok nøkkelen til at vi unngår overbelastninger og at det er moro! Vi er selvsagt tilgjengelige for råd og hjelp hele tiden. Tilsammen har vi endel erfaring med ” helse og aktivitet”!  Før middagen har vi samling og prøver da å formidle litt relevante kunnskaper til det vi foretar oss om dagen. Det er litt opptil hva folket ønsker seg også.

www.allertravel.no er nettadressen, gå så videre på “aktive reiser”, vi reiser 9 november.

Jeg reiser på seniortrening allerede 9. april med Yngvar til Spania og det er fulltegnet.

Hilsen Thor-Øistein som harker og hoster. Skipper skiturene noen dager nå.

Hvordan er livet de siste årene.

Dette bildet viser skuespilleren Harry Dean Stanton i filmen Lucky som nå går på norske kinoer. Stanton spilte inn filmen da han var 90 år. Han døde sist høst 91 år gammel før filmen var ferdig. De som kjente Stanton de siste årene, er inne på om han egentlig spiller seg selv, og for meg virker det svært troverdig. Han er en ensom gammel gubbe som bor alene i et lite hus i ørkenkamten mot grensen til Mexico. Dagene går langsomt, nærmest rituelt, med morgenrøyken, morgengymnastikk, vandring til den lokale diner for en kopp kaffe, utpå dagen besøk i den lokale bar. Folk kjenner han og prøver få igang en prat. Tildels svarer han knapt, tildels surt. Han snubler og faller en dag. Legen sier etter blodprøver og undersøkelse, ” det er nok bare at du er blitt gammel”. Alt går langsomt og det sies ikke mye.Han finner liten glede og mening med livet. Mot slutten av filmen, etter en av de få hyggelige pratene han hadde, sier han kort, ” I am scared “. Nå er det 2 døgn siden vi så filmen. Stadig dukker det opp tanker som er helt naturlig å ha når vi begynner å bli gamle. En ting er i hvertfall sikkert. Alderdommen kan være svært så forskjellig. Noen sliter og noen er heldige.

Hvor blir vi gamle, er det noen fellesnevner?

Time Magazine har nylig i et nummer masse stoff om helse og livslengde. Dette både er og har vært populært stoff. Jeg husker at mor og far helt fra slutten av 1930 åra abonnerte på Sundhets-bladet. Jeg husker fremdeles at jeg leste om folk i Kaukasus som ble svært gamle fordi de drakk kefirmelk daglig. Kefir er fortsatt sunt og er bra for bakteriefloraen i tarmen vår. Men det er nok en rekke andre faktorer også. Så til Times eksempler. På Sardinia med mange hundreåringen. Folk der har tette familiebånd, de spiser sunt, de går mye og døtrene i familien tar hånd om gubbene når de blir svært gamle. På Okinawa legger forskerne vekt på at det sosiale livet er stress-dempende. I Costa Rica og og øya Ikaria fester man seg ved alt det grønne i kostholdet og livets ro “med mening”. Syvende-dags adventistene i Loma Linda i Calfornia er også friske og blir gamle. En skikkelig hviledag i uka med refleksjon og opplading vektlegges. De spiser også masse grønt— og lite kjøtt. Men så, er det fellesnevner utover sosiale tette bånd og masse grønn mat for et sunt og langt liv? De siste årene har man sett nærmere på arv og genetikk. I disse befolkningsgruppene har man funnet genetiske markører som disponerer for lange liv. Dette rimer bra med hva vi kan erfare her hjemme også. I noen familier blir man gammel uansett hva man finner på. I andre familier ser det ut til at en bra livsstil ikke garanterer for noe som helst Jeg pleiet å si: velg dine foreldre med omhu!

Hilsen Thor-Øistein

Vi abonnerer på Vi over 60. Sammen med siste utgave kom det igjen en gave til meg (den var neppe ment for Thor-Øistein), første bind i det som skal bli en serie fra Bladkompaniet. Serien handler om det serier handler om: Herregårder, vakre unge kvinner som slites mellom vakre unge menn og andre ønsker for livene sine. Den flotte unge Legen figurerer også. Språket er enkelt og fullt av klisjeer – ikke akkurat det jeg tror skal være litteraturen for dagens kvinner

Jeg er selvfølgelig klar over at uten sponsorer og reklame vil ukepressen og tildels også dagspressen avgå ved døden. Slik er det og slik vil det fortsatt bli. Vi må finne oss i mer eller mindre gode reklamesnutter enten vi ser på TV utenom NRK, på kino eller i ukepressen. Sammen med dette blogginnlegget finnes reklame/ annonser som jeg/vi ikke har noen styring over.  Er det bare greit? Det er litt ugreit om mine innlegg følges av annonser for produkter jeg tar avstand fra. Det skjer, og jeg vet ikke om jeg klarer å unngå det. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvem har ansvaret for annonser i mediene, redaktørene eller sjefene i de store bladforlagshusene?

Det er tydelig at sjefene bestemmer, sjefer som ikke har noe med innholdet i magasinene/bladene å gjøre, bare de selger bra og trekker mange annonsører. De bestemmer også at sammen med bladene som distribueres til abonnenter og i løssalg skal inneholde en teaser med en gave til meg som abonnent/kjøper. At siste utsendelse fra Allerkonsernet inneholdt en “gave” i form av første bind i en serie som likner alle andre serier som selges i kiosker – det vi litt nedlatende kaller kiosklitteratur, tilfeldig? Neppe. Allerkonsernet har helt sikkert blitt godt betalt for å legge ved denne teaseren. Dermed gir de til sine kvinnelige lesere (for dette dreier seg om kvinner) dårlig “litteratur” og håper de skal gå på limpinnen og bli så glade i denne serien at de fortsetter å kjøpe når det ikke lenger er snakk om en gave. Men hvilket ansvar har redaktørene for disse bladene? Skal de bare godta det sjefene (sikkert menn) bestemmer eller kan de stille krav om at denslags gaver vil de ikke gi til sine lesere. Så langt tror jeg ikke det har skjedd, men det kunne kanskje skje?

En historie fra gamle dager – dvs 50 – 60-årene

Min mor ble ansatt som redaktør for en nyopprettet familieside i Aftenposten. En storfjær i hatten for en kvinne å bli redaktør i en så stor avis som Aftenposten og mor gikk til oppgaven med stor entusiasme. Hun så for seg kvinnestoff annet enn mote og matlaging, kulturstoff og stoff med betydning for samfunnet. Stor var hennes forbitrelse da familiesiden ble markedsført som “alt kvinner interesserer seg for, mote, mat og familiens ve og vel”. Sammen med dette et bilde av en kvinnehånd ned i en dypfryser hvor hun holdt i noe som med store bokstaver sto var HØNS. Mor troppet opp på sjefsredaktør Kandahls kontor, fortalte ham akkurat hva hun syntes om hvordan han markedsførte siden “hennes” og sa opp jobben på flekken. Det kaller jeg å ta ansvar, Nå er det klart at mor var ikke avhengig av denne jobben og derfor lettere kunne ta ansvar – hun hadde gode inntekter fra andre deler av virksomheten sin og ville ikke sulte. Men jeg skulle ønske at flere av redaktørene i “kvinnebladene” tok mer ansvar og avsto for mye av det søppelet de blir tvunget til å distribuere.

Hilsen en Ragnhild som vil heller vil slå et slag for Amtmandens døtre enn Tårnhuset.

Det er bare en uke til 8. mars og sosiale medier bugner av spennende arrangementer, både i uken før og på selve dagen. Litteraturhuset, Nasjonalbiblioteket og forlag som er så heldige å ha feministiske forfattere står nærmest i kø for å annonsere for sine arrangementer. Med andre ord, 8. mars er blitt stuerent og det sier endel om tiden vi lever i. Faren er naturligvis at all viraken kanskje tar brodden av selve budskapet – at vi ønsker et samfunn hvor kvinner og menn er likestilte og har samme verdi. Vi må ikke ufarliggjøre kvinnekampen. Når det er sagt – kjempefint at dagen markeres og alle de flotte arrangementene som kommer i uken frem til Dagen og på selve dagen.

Litt historie

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

8. mars har vært kvinnenes kampdag og var i starten en dag hvor venstresiden kjempet for kvinners rettigheter med tydelige sosialistiske og kommunistiske sympatier. I Norge ble dagen første gang feiret i 1915 med Alexandra Kollontai som invitert taler. Første verdenskrig raste på kontinentet, unge og middelaldrene menn dro i krigen og kvinnene måtte ta seg av industrien og en rekke arbeidsoppgaver som tidligere var forbeholdt menn. Kvinnene fikk vise at de kunne, at mannsarbeid var overvurdert som kun mulig for menn og kampen for mer likestilling blusset opp. Den største kampsaken var naturligvis stemmerett for alle, også for kvinner. I Norge var vi tidlig ute med stemmerett for kvinner allerede i 1913, Danmark kom etter i 1915, Storbritannia i 1918 (men fulle rettigheter for kvinner først i 1928., Tyskland 1918 og USA 1920. Av vestlige land var Frankrike sent ute – først etter annen verdenskrig, i 1945 fikk kvinner stemmerett. At Lichtenstein og Sveits først innførte kvinnelige stemmerett i 1980 og -90 årene er kuriøst, men sant. Stemmerettskampen ble stort sett kjempet på fredelig vis med demonstrasjoner og avisinnlegg. De mest voldelige var suffragettene i England som kjempet en heroisk kamp med fare for liv og helse. Historiene om suffragettenes kamp er mange og vi har alle fulgt dem i TV-serier og filmer. Råskapen til the establishment var forferdelig og komplett uforståelig.

Den nye kvinnebevegelsen og 8.mars

Kvinnebevegelsen startet i Norge og en rekke andre land på slutten av 1800-tallet. Etter første verdenskrig var det først og fremst venstresiden som feiret 8. mars og feiringen døde sakte men sikkert hen. På slutten av 1960 og begynnelsen av 1970 årene kom en ny bølge med kvinneaktivisme til Europa fra USA. I Norge fra 1970 og i 1972 tok Kvinnefronten initiativ til en feiring av Kvinnedagen med demonstrasjonstog sammen med de andre kvinneorganisasjonene: Kvinnesaksforeningen, Nyfeministene, Brød og Roser og Kvinneforbundet m.fl. Siden har vi feiret 8.mars hvert år, litt mindre entusiasme på slutten av 1980 og 1990 tallet, men fra 2010 har det tatt seg opp igjen. I 2014 samlet 10-15000 kvinner og menn seg i demonstrasjonstog mot Reservasjonsretten på 8.mars i Oslo. Togene i Trondheim og Bergen samlet også svært mange. Endelig skjønte helseministeren at dette var ingen vinnersak for regjeringen selv om statsministeren på Dagsnytt uttalte at hun ikke helt skjønte hva de (vi) bråkte for.

Ufarliggjøres kvinnekampen?

Den vanligste hersketeknikken når det gjelder å ufarliggjøre 8.mars er når noen menn (og kvinner) uttaler at vi velfødde kvinner i Norge må slutte å bråke , men heller tenke på medsøstre i fattige land. Til dere vil jeg si at kvinnekampen er nasjonal og internasjonal. Det å kjempe for like rettigheter hjemme utelukker ikke kampen for kvinner i andre deler av verden. Vi må verne om de rettigheter vi har oppnådd, det er mange nok som helst vil fjerne dem. Et godt eksempel er abortloven, det er fortsatt sterke krefter som ønsker å reversere den. Mobiliseringen rundt reservasjonsretten viser bare at vi må jobbe for våre egne rettigheter selv – det er ingen andre som tar kampen for oss.

Hilsen en fortsatt kamplysten Ragnhild

Jeg har ikke møtt noen sterkere enn Oddvar.

Men før jeg går løs på hvor god Oddvar var, en historie om tilfeldighetenes spill. Høsten 1961 ble jeg turnuslege på Orkadal Sanitetsforenings sykehus. Det ble endel trening og noen turrenn på ski. I lokalavisen ble det stadig skrevet om en gutt-unge som gikk styggfort på ski og slo gjerne de som var noen år eldre. Han var fra Hølonda og nysgjerrig som jeg var, dro jeg på et lokalt skirenn og fikk der se Oddvar for første gang Vi så hverandre ikke igjen før ca 1980. Og hva hadde ikke han prestert i mellomtiden? Nå skriver idrettshistorikker Thor Gotaas bok om Oddvar og det blir spennende lesning. Ikke minst fordi at Oddvar har tatt vare på treningsdagbøkene. At en stor 5 mils løper hadde et Max O2 på 84 ml /kg/min, er storveis tatt i betraktning av stor kropp med mye muskler. Mer overraskende er nok 60 m på 7,6,—- 3000 m på 8,,27 ,—- 10 000 på 29,33, alt uten spesielle forberedelser.

At han tålte disse treningsmengdene!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uken 11. til 18. november i 1973 trente han vel 37 timer og det ble ialt ca 540 km. Når jeg ser nærmere på dagsprogrammene er det intervaller og de lange turene går tildels i stor fart. Jeg spør han idag om det ble noen restitusjonsøkter og får til svar at dette var ikke oppfunnet enda. Men i oppkjøring før sesongen startet, kunne det være rom for noen roligere økter når han følte seg sliten. Hadde han ikke sagt det, hadde jeg ikke forstått noe!

“Idrettretsastma er en yrkessykdom for langrennsløpere”.

Dette har jeg skrevet om tidligere og er en veldokumentert sannhet. Flere undersøkelser  viser de som driver utholdenhetsidrett på høyt nivå er disponert for bronkial astma. Dette er uansett om det er svømming, løping eller sykkel,— eller langrenn. Langrennsløperne trener tildeles i sterk kulde og ofte i etterkant av vinterens virusinfeksjoner. Det kan utvikle seg en inflammasjon i luftveiene, en overømfintlighet eller det vi kaller en bronkial hyperreaktivitet. Dette kan føre til at bronkiene blir trangere, dvs en astma-reaksjon er under utvikling. Ca 50 prosent av langrennsløperne på toppnivå får slike problemer, kortere eller lengre perioder og blir avhengig av å bruke astmamedisin. Dette gjelder løpere fra alle nasjoner. Den viktigste medisinen er en inhalasjonsspray som inneholder små mengder kortison  I tillegg brukes en såkalt beta-2-agonist før aktivitet. Det er denne sprayen noen antyder er dop! Men for å si det klart, i vanlig kliniske doser bedrer dette ikke yteevnen utover det normale!

Rammet Oddvar også!

Han har vært temmelig klar på at noen sesonger i slutten av -70 åra ble preget av uforklarlige nedturer. F.eks ikke i toppslag under de Olympiske leker. Etter at astmadiagnosen ble stilt, og behandling ble iverksatt, gikk det bedre.  Hva er det egentlig som gjør en idrettsutøver “likanes? Han er en god vinner og en god taper. Han skylder ikke på noe eller noen og han snakker pent om konkurrentene. Så enkelt et det, men alle er ikke slik.

Hilsen Thor-Øistein som er temmelig klar på at Oddvar hadde vært topp i sporet idag også.

Lofotfiske i “gamledager”

Etter å ha vært på Ullevål sykehus i 2-3 år ble vi yngre legene spurt om vi kunne tenke oss ett år på Vestvågøy som vikar for distriktslegen. Jeg og en annen hoppet av vaktsystemet på Ullevål. Kollega Falck ente opp i Borge og jeg med familie i Stamsund. Det var ingen andre leger der, så det endte opp med at vi var 2 leger som hadde omsorg for 10 000 mennesker. Etter noen måneder fikk jeg brev fra fylkeslegen om at jeg også var blitt Lofotfiske lege. Og det var ikke småtteri med flere tusen fiskere i tillegg. Det var bronkitter, lungebetennelse og fiskeredskap som hadde satt seg fast i armer eller bein. Den største utfordringen kom da det ble påvist coli-bakterie i vannet som ble brukt i fiskerimottakene. Vannet kom fra den eneste drikkevannskilden vi hadde. Jeg kontaktet fylkeslegen og han igjen direktoratet. Heldigvis fikk vi dispensasjon slik at vannet ble tillatt på mottakene, og det ble heller ingen katastrofe med bedervet fisk. Så vidt jeg vet er det 8 leger som er på øya nå. Takk og pris for at vi kom helskinnet fra dette. Men det ble et fantastisk år med verdens hyggeligste befolkning. De viste å sette pris at vi gjorde så godt vi kunne.

Skreien er norsk historie.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skrei kommer av ordet “vandre”. Den er en slank variant av kyst-torsken vår og er fastere i kjøttet. De lange svømmeturene fra Barents havet styrker muskulaturen og det merker vi når den kommer på tallerkenen. I varierende antall kommer den til norskekysten for å gyte. De siste årene i store mengder. Hovedkonsentrasjon ender opp rundt Lofoten og Vesterålen. Her gyter den. Det er en rørende beskrivelse av han- og hun-fisk som svømmer ved siden av hverandre. Rogn og melke blandes ved denne øvelsen.  Yngelen som så oppstår, bringes med strømmen mot Barentshavet igjen. Hundre-vis av tonn fiskes opp hver uke i perioden januar til april. Mye av dette ender opp mer eller mindre direkte på matbordet. Mye fryses og mye henges på gjel. Etter ca 3 mnd i vind, kulde og sol er 70 prosent av vekten borte , vannet er fordampet. Slik tørrfisk har vært handelsvare helt fra vikingtiden. Særlig Spania,Portugal og Italia setter pris på tørrfisken vår. Bacalao er også rett og slett navnet på torsk. Som en kuriositet kan nevnes at det sies at  en portugisisk gifteferdig kvinne burde kjenne til minst 100 oppskrifter på bacalao.

Oppdrettstorsk?

Ja, dette har vi strevd med og det gjør vi fortsatt. Det har vært store praktiske problemer og sykdom på fiske. At vi i Norge skal spise torsk foret med importert kraftfôr, er for meg en gåte. Summen av skrei og kysttorsk holder for oss. Sist sommer opplevde jeg å få oppdrettstorsk i fiskebutikken uten at det ble sagt fra. Jeg klagde på kvaliteten, og da kom tilståelsen. At vi i Norge spiser mindren enn halvannet fiskemåltid i snitt PR uke forstår ikke jeg. Det er miljøvennlig, godt og attpåtil sunt. 

Hilsen Thor-Øistein som stadig har tankene på skreien nordfra.

Jeg er vokst opp med brevskriving. Hvis jeg var hjemmefra mer enn noen dager fikk jeg brev fra mor, gjerne lange brev fulle av detaljerte beskrivelser fra dagliglivet. Som 17-åring var jeg et år som utvekslingsstudent i USA og fikk brev hjemmefra minst en gang i uken mens jeg selv skrev hjem også en gang i uken. Å snakke i telefonen var uhørt – alt for langt og kostbart med rikstelefon som det het når man telefonerte utenfor sitt nærområde. Men å skrive brev var en selvfølge. Alle brev jeg sendte hjem ble pent tatt vare på og ble etterhvert til en ungdomsbok.

Mye spennende stoff finnes i brever.

Utallige biografier og annen litteratur er blitt til ved at forfatteren har fått tilgang til private brev. Hvordan skulle det være mulig å komme under huden på et annet menneske – kanskje for lengst avdød, uten å kunne benytte seg av personens korrespondanse. Min søster Bente og jeg har tilbrakt tid på Nasjonalbiblioteket med å lese mors brev til sine foreldre da hun var på studieopphold i utlandet som 18 – 19-åring. Hun skrev brev hjem, ikke en gang i uken som jeg gjorde, men hver eneste dag. Lange brev, fulle av detaljer og mer og mindre spennende opplevelser. Brevene hennes fra München i 1938 gir et dystert nærbilde av situasjonen i Tyskland på den tiden – et førstehåndsinntrykk fra en ung student. For historikere er slike skildringer sikkert gull verd så nå undrer jeg meg på hva vi er i ferd med å miste.

Hvordan kommuniserer vi i dag – i alle fall ikke på papir.

For oss seniorer føles det merkelig at en så viktig og dagligdags ting som brevskriving er blitt erstattet av korte, saklige epistler på SMS eller e-post. Jeg hadde som ung opptil flere såkalte pennevenner som jeg korresponderte flittig med. Barnebarna ser uforstående på meg – “satt dere og skrev brev til hverandre uten for å planlegge en aktivitet eller gi en beskjed? Bare for å skrive? Ja det gjorde vi faktisk og for meg var det en viktig hverdagssyssel.

Går vi glipp av noe?

Ja det tror jeg vi gjør. Jeg husker enda spenningen ved å åpne et nytt brev og gleden ved å svare på det. Det er selvfølgelig hyggelig med en e-post, men den er som regel saklig opptatt av noe, ikke full av unyttige, hemmelige, morsomme historier. Hvordan skal vi skrive den menneskelige historien når vi bare har tall og tørre fakta å holde oss til? De siste ordentlige brevene jeg skrev tror jeg var til døtre Gry og Karoline da de var i utlandet på skole/universitet. Og det begynner å bli lenge siden.

Brevskrivning er på ingen måte noe som blir tatt vare på.

Posten har tydeligvis gitt opp brevet på papir. For noen uker siden hadde søster Bente som bor på Nøtterøy bursdag på en mandag. Onsdag uken før sendte jeg et bursdagsbrev med bl.a. hva presangen fra oss på Lilleborg skulle være. Det skulle vel ha kommet frem til mandag, men nei da. Torsdag, 8 dager etter det var postlagt kl. 12 på Bjølsen kom det frem. Det er tydeligvis langt fra Oslo til Nøtterøy.

Hva betyr norske medaljer i bøtter og spann?

Vinteridretten er en en del av folkesjela vår. Slik har det vært og slik vil det kanskje være hvis vintrene i fremtiden byr på snø. Idrettsheltene med ski på bena har en enestående posisjon. En traust Oddvar Braa, med eller uten brukket stav, er noe spesielt for de fleste av oss.Idretten får noen hundre millioner årlig fra statsbudsjettet, rikelig til topp-idretten, men heldigvis det meste til anlegg og drifting av bredde-idretten rundt omkring.

Inspirerer topp-idretten oss?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har valgt å se toppidrett og masseidretten i sammenheng. At masseidretten er nødvendig  for at noen ganske få vokser frem til topp-utøvere, tror jeg på. Når vi ser fantastiske Marit Bjørgen på 30 km idag, tror jeg at dette får små gutter og jenter ut på ski. At det får voksne folk til å mosjonere mer, tvilsomt. At nesten 1,5 millioner nordmenn så henne, var skikkelig nasjonaltisk underholdning. Men noe særlig mer stolte av oss selv, bør vi ikke bli.

Så til hverdagen.

To-tredjedeler av oss beveger oss for lite. En såkalt sunn livsstil med bra kosthold, moderat med alkohol, ingen røyking og daglig noe fysisk aktivitet, er grunnlaget for at sjansene øker for at vi skal holde oss friske. SSB har regnet ut at helseutgiftene i 2016 var vel kr 62 000 PR innbygger. Ett annet regnestykke viser at stillesitting uten avbrekk tar livet av like mange PR mnd som trafikkulykker i løpet av 2 år. (tall for Lasse Heimdal i Aftenposten 23 februar 2018). Vista analyse mener å kunne dokumentere at minst 10 minutter fysisk aktivitet  ( gjelder da selvsagt alle) ville spare Statsbudsjettet for kr 80 milliarder! 

“Leve hele livet”

Nettopp det er navnet på meldingen som snart kommer fra regjeringen. Ett av de 4 hovedpunktene er nettopp fysisk aktivitet og fellesskap og hvordan forholdene skal legges til rette for det. Kort fortalt, enten man er middelaldrende eller senior må det mer økonomiske midler til kommuner eller bydeler for ansette folk som kan få igang aktiviteter. Det være seg øremerkede midler til Frisklivsentraler eller seniorsentre. En velment brosjyre i posten er ikke nok til dytte folk igang. Får man først igang slike aktiviteter, inspireres gjerne frivillig til å følge opp. Kanskje det bare er å sette i gang? Når vi en søndag ser 1000-vis på ski, har lett for å glemme at de fleste “bare sitter der”.

Hilsen Thor-Øistein som ikke gir seg.