seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

For en tid tilbake fikk jeg en utfordrende oppgave av Helsedirektoratet. På konferansen “Leve hele livet” ble jeg bedt om å holde et vel 10 minutters innlegg med tittel som i overskriften. Det har ført til at jeg har (skum)lest Stortingsmeldingen “Leve hele livet – en kvalitetsreform for eldre” og hva kloke gamle mennesker har skrevet om det å bli gammel. Dessuten har jeg brukt mye tid til å tenke på hvordan jeg synes det er å være gammel.

Målet med reformen er at alle eldre skal få bedre hjelp og støtte til å mestre livet lengre – en ambisiøs målsetting som vi naturligvis må applaudere. Samtidig gjøres det grep i offentligheten som på ingen måte er med på å støtte ambisjonene. Jeg tenker da på nedleggelse av sykehjem, tilbaketrekking av fysioterapiavtaler  i bydeler i Oslo, nedleggelse av seniorsentre  og utilstrekkelig personale på sykehjem og helsehus.

På åpningen av konferansen som forøvrig var digital kom det mange løfter og gode ord fra arrangørene i Helsedirektoratet og jeg tviler ikke på at det er mye god vilje og ønske om å gjøre det aller beste for de eldre. Et åpenbart problem er at de som sitter og planlegger omsorgen for oss gamle ikke vet hvor skoen trykker – de har nemlig aldri vært gamle selv. Gjennomsnittsalderen hos dem som styrer oss er faretruende lav – de eldre blir gjerne skiftet ut og de gamle er totalt fraværende. Et annet problem er at alle de fagre ord om gjennomføring og implementering av reformen som kommer fra sentralt hold skal i praksis utføres i kommunene. Det legges opp til gode ordninger for støtte og hjelp til kommunene uten at det følger økonomiske midler (penger) med. Sykehjemmene har alt for få hender, dvs mangel på personale. De som jobber der løper fra beboer til beboer og synes aldri de får gjort nok. Hjemmetjenesten har også for lite hjelp og selv om det ikke er stoppeklokken som styrer, så er det liten eller ingen tid til det lille ekstra som ville hjelpe hjemmeboende gamle. Uten penger blir det heller ikke flere hender i eldreomsorgen, vanskelig å tenke seg at kommunene eller bydelene i Oslo og Bergen vil prioritere de gamle på bekostning av alle andre oppgaver kommunene har.

Reformen tar også opp støtte til pårørende til pleietrengende gamle som bor hjemme. Kommunene stiller opp med hjelp til å stå opp og til å legge seg. Dessuten eventuelle forefallende oppgaver som helst skal være fort unnagjort i løpet av dagen. En gammel ektefelle til en dement eller annen pleietrengende har fulltidsjobb 24/7 uten at det bekymrer dem som styrer synderlig – en institusjonsplass til den demente er i dag i alle fall utopisk så lenge ektefellen er noenlunde oppegående. Jeg tror de som styrer har et helt teoretisk forhold til hva det betyr å være pårørende i en slik situasjon. Sannsynligvis oppfattes det som et strålende tilbud at det gis tilbud om hjemmesykepleie 3-4 ganger daglig.

Hvis ikke personalsituasjonen ved Helsehus/Pleiehjem bedres betydelig er hverken avlastningsopphold eller permanente opphold særlig forlokkende. Vi hører skrekkhistorier om demente som virrer rundt ut og bleier som ikke blir skiftet, historier som dessverre ikke er enestående. Uten mer penger til denne omsorgen har Leve hele livet reformen ingen mening. Da hjelper det lite med fagre ord og løfter.

Mitt bidrag til konferansen var en personlig fortelling om det å være gammel og for å svare på oppgaven jeg hadde fått, var jeg både provoserende og satte ting på spissen. Å holde innlegg for 1200 påmeldte uten å se andre enn en kameramann var nokså spesielt – jeg må jo si at tilbakeføringer fra et publikum er mer tilfredsstillende.

Hilsen Ragnhild som ikke er godt voksen, men gammel.

Særlig Dagbladets helseoverskrifter kan skremme vannet av de fleste. Mye spissformuleres selvsagt for å gjøre folk nysgjerrige på hva som skrives i avisen. For kort tid siden var det kaffedrikkingen vår som fikk gjennomgå, men mer om det senere.

Om kaffedrikking startet ett eller flere steder samtidig, er man noe uenig om. Historien om en gjetergutt i gamle Etiopia som lot seg inspirere av ett bær/frukt på en busk som luktet så usannsynlig godt når han hev kvistene på kveldsbålet, kan være starten på kaffeeventyret. Og dette var for 5-600 år siden. Bærene ble tygget og de ble drukket etter å ha blitt kokt. Europeerne likte denne velluktende og velsmakende drikken og fra siste halvdel av 1600 tallet kunne de mest velstående, drikke kaffe de fleste steder. Det tok selvsagt litt tid før vi nordmenn fikk ta del i dette, men det har vi gjort til gangs, ettersom tiden har gått. Idag importerer Norge 40 000 tonn kaffe og vi er verdens nest,mest drikkende folkeferd.

Koffein i kaffe bønnen er et sentralstimulerende stoff. Etter ett par kopper kaffe om morgenen, kvikner vi til. Vi tar gjerne en kopp eller to ekstra utover dagen, når det begynner å gå tyngre. I tillegg til koffeinet finnes det omlag 200 aktive stoffer i kaffebønnen. Bl.a antioksydanter som hemmer de såkalte skadelige, fri radikaler som dannes  kontinuerlig i kroppen, Hver nordmann drikker i snitt 3,5 til 4 kopper kaffe daglig og vi regner at dette sansynligvis er den viktigste antioksydanten vi får i oss.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Så litt om oppslag som kan ta gledesstundene fra oss. Når krigsoverskriftene forteller at kaffe er direkte farlig for gravide, er det rimelig at far, bestefar og oldefar leser dette nøye og går til kildene. Og det var forskere som nå i august 2020 hadde gått gjennom 1200 vitenskapelig artikler om graviditet og kaffe. Selv ganske beskjedne mengder kaffe kunne føre til aborter, dødfødte barn, lav fødselsvekt og senere enkelte sykdommer hos barnet. Dette har selvsagt blitt kommentert av spesialister rundt i verden. Konklusjonen er heldigvis den som Helsedirektoratet fra tidligere har lagt seg på. Det finnes ingen sikker dokumentasjon på at 1-2 kopper kaffe under svangerskapet er farlig. Så da vet vi det.

“kokekaffe er helseskadelig!’ , var også oppslag for en tid siden. Norske forskere fant for vel 20 år siden at fettstoff i kaffebønnen som øker det helseskadelige kolesterol (LDL) blodet vårt. Men dette har selvsagt med mengde kokekaffe å gjøre. Noen kopper kokt kaffe, av og til, er ikke skadelig så lenge filterkaffe er det vi nyter daglig. Kaffefilteret slipper ikke gjennom det skadelige fettet.

“Vi kan tåle opptil 25 kopper kaffe om dagen”. Noen få gjør nok det, men det gjelder ikke mange. Vi vet idag at noen har en ekstrem evne til å forbrenne (metabolisere) koffein, så det er nok forklaringen. Men de fleste av oss hadde nok endt opp med stigende blodtrykk og hodebank.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt setter pris på “en kaffetår og en matbit” med venner, selv i disse dager.

Jeg tilhører dem som synes helsemyndighetene våre sammen med politikerne håndterer pandemien veldig bra. Jeg synes selvfølgelig synd på barnebarna som ikke får treffe vennene sine på vanlig måte, på de av barna våre og andre som er permiterte  og kulturlivet som har kjempeproblemer. Jeg er ikke dummere enn at jeg ser hvilke enorme konsekvenser nedstengningen har for samfunnet og økonomien vår. Heldigvis har vi muskler i form av penger på bok slik at vi som samfunn kan stille opp der det er nødvendig.

Det er klart at ikke alle er enige i måten å takle situasjonen på, som mener at nedstengingen er unødvendig, at vi fint kunne holdt samfunnet åpent og samtidig beskyttet de sårbare gruppene. Da må jeg spørre – hvem er de sårbare? Selvfølgelig vet vi at alle over 80 år er sårbare, spesielt de med dårlig helse på sykehjem. Videre har alle over 65 år større risiko for å bli syke med Covid-19 enn yngre mennesker. Men vi vet også at pr i dag er 117 personer med Covid-19 innlagt på sykehus og 13 personer får respiratorbehandling. De 13 er definitivt ikke over 80 år da så gamle mennesker ikke legges i respirator. Så det må være en annen gruppe enn de definerte sårbare.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

The Great Barrington Declaration blir stadig trukket frem som “bevis” på at myndighetene våre håndterer krisen helt feil. Denne uttalelsen stammer fra American Institute of Economic Research som også er beskrevet som en liberalistisk tenketank. Hovedbudskapet er fokusert beskyttelse av de sårbare mens resten av samfunnet slippes fri. Vi ser hvordan det er gått i samfunn som ikke tidlig nok stengte ned, som Storbrittania, USA og Sverige for å nevne noen vi kjenner godt. Riktignok har ikke de nevnte landene fokusert veldig på beskyttelse av de sårbare, kanskje fordi det vil være svært vanskelig i et åpent samfunn. Eller mener motstanderne av tiltakene at alle over 80 år skulle stenges inne? Hva da med den gruppen som er godt under 80 år og alikevel er blitt syke og ligger i respirator? Hvordan skal de plukkes ut og stenges inne?

Denne uken kom det gledelige signaler om at en eller flere vaksiner er på vei og kanskje kan være godkjente og klare for massevaksinering allerede tidlig neste år. For at samfunnsnytten av vaksinen skal være stor må en stor andel av befolkningen la seg vaksinere. I Norge er vaksinering frivillig og slik må det være. Vi vet at det finnes en god del vaksineskeptikere, men forhåpentligvis ikke så mange at vi ikke oppnår den samfunnsmessige nytten av vaksinering. Her synes jeg mediene har et stort ansvar. Det skal selvfølgelig ikke stikkes under en stol at noen får bivirkninger av vaksiner. Vi så det etter storstilt vaksinering i forbindelse med svineinfluensaepidemien, at noen fikk alvorlige bivirkninger. Men når Dagbladet i dag, lørdag 14.november, slår opp på første side som lyser mot oss fra alle steder hvor aviser selges, bilde av Charlotte (17), skadet for livet av vaksinen, da er det i beste fall umusikalsk, i verste fall gjør det ubotelig skade på vaksineoppslutningen. Jeg mener selvfølgelig ikke at bivirkningene av svineinfluensavaksinen ikke var meget alvorlige og at for Charlotte og andre som ble rammet ble utfallet tragisk. Men akkurat i dagens situasjon hvor vi står i en global pandemi er det ikke i tråd med medienes ansvar å fyre opp under vaksineskepsisen.

Hilsen Ragnhild som har tillit til helsemyndighetene våre.

Snøen har hittil bare kommet og gått. De fleste skianleggene har måttet hjelpe naturen  med å lage ski føre. Rundt omkring i verden er det snøkanoner som spruter ut “kunstsnø” i bakker og løyper denne høsten. Sjusjøen med det flotte anlegget på Natterudstilen kunne sist helg by på fantastiske forhold. Tilsammen 5 km spor i kupert terreng uten en millimeter snø fra himmelen var arenaen for hundrevis av langrennsløpere.

Jeg var heldig og fikk være med brødrene Jarl og Harald Riiber på en kombinertsamling før åpning av sesongen på Beito og World Cup i Finland om få uker. Selvsagt håper vi alle på en skikkelig nordisk vinter igjen.

Litt sjåvinistisk er jeg vel, når jeg påstår at all skisport startet i Norge. Men langt unna er det ikke. Vi gikk på ski, vi hoppet og vi kjørte utforbakke. Og det var de samme som gjorde alt sammen. På slutten av 1800-tallet begynte vi å konkurrere og det var langt fra spesielt langrenn eller hopp. De fleste har nok glemt at til langt ut på 1920-tallet  fikk  utøverne ikke delta i hopprennet i Holmenkollbakken uten først og ha gått langrenn. For hundre år siden var det utallige historier om skogskarer som la bort øksa, tok på seg sekken, brukte 2 døgn for å gå på ski til Christiania, for så delta i Kollen.

Dette var den “egentlige” skisport og de beste i kombinasjonen langrenn og hopp, det var nasjonens helter. Jeg kan bare nevne Thorleif Haug og Johan Grøttumsbråten. Takk og pris, kombinertsporten har virkelig fenget rundt i verden. I de andre skigrenene er det langt fra så mange nasjoner som har utøvere som i kombinert!

Hva er det så som gjør at  noen mestrer denne kombinasjonen av styrke og utholdenhet? Egentlig er det naturstridig. Vi mennesker er litt enkelt fortalt utstyrt med muskelfibre som enten er raske og kjappe eller utholdende. En god kombinertløper er fra naturens side utstyrt med en passe blanding som gir mulighet for utholdenhet i skiløypa og og ekstrem spenst i hoppbakken. Kunsten blir så ikke å forstyrre denne blandingen av egenskaper ved å overdrive feks utholdenhetstreningen. Nesten  lovmessig blir det da kortere hopp i bakken. Og for den saks skyld, det går galt,  hvis man gjør det omvendt.

Brødrene Riiber har gått på ski fra de lærte å gå, nesten. For Jarl er skisporten hans “yrke” for noen år nå. Han har da også vunnet “World cup” i to år. Harald greier å utdanne seg til helikopterpilot samtidig med ski-karrieren. Hva gjør så gammeldoktern i denne sammenhengen? Med noen 10-års erfaringer, prøver jeg å bidra  slik at de holder seg friske, at de trener og konkurrerer slik at de beholder overskuddet. Da er sjansene best for å lykkes og det er vel det det dreier seg om for gutta. Jeg er heldig som får bli med på denne reisen.

Hilsen Thor-Øistein som ser frem til at det blir skikkelig vinter

Nå skal jeg skrive litt om barne- og ungdoms-idretten. Dette har vært min interesse og engasjement i alle år. Å bli gammel,  borger ikke alltid for den største klokskap, men endel erfaring på godt og vondt har det blitt.

Jeg er så heldig  å ha barnebarn som driver med diverse idretter, hockey, håndball, fotball, ski og friidrett.  I tillegg til å følge disse barna, er det fortsatt noen som synes jeg kan være nyttig som rådgiver i en gruppe 13-16 åringer som løper fort, egentlig fortere enn andre barn i denne alderen her i landet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg skal prøve å trekke sammen mine erfaringer, med det som er ny kunnskap og hva jeg opplever når jeg henger rundt  med et observerende blikk, og prøver å bidra med noen råd.

Barna som har lyst til å være med i friidrett i vår nærområde, har fantastiske treningsforhold, feks i Rud-hallen i Bærum. Bl.a. er det en gruppe 8-12 åringer som løper, hopper med instruktører som strever med å holde styr på 20- 25 unger. Det er stor forskjell på ferdighetene. Sånn grovt vurdert, halvparten virker spreke og resten strever med å få beina med seg. Enkelt sagt, dette er en stor utfordring i individuelle idretter. Mestring er stikkordet for å ha det fint på trening. Treneren har lett for “å se” de beste. Barn som som mestrer dårlig, blir tildels oversett, Veldig mange gir seg, slik at det bare er de beste som fortsetter med regelmessig trening og tildels konkurranser.

Hva jeg ser, støtter det som større undersøkelser viser. Konkurransemomentet kommer for tidlig og for sterkt inn i barneidretten. Når treningen blir “å løpe om kapp” eller hoppe høyest mulig,fra du er 8 år, er ikke dette moro for alle. Løsning? Trene i mindre grupper med samme ferdigheter, samt nedtone konkurransemomentet. De beste blir som oftest tatt hånd om, uansett.

Har så lagidrettene i barneårene ingen utfordringer? De første årene går det oftest temmelig sømløst. I ballidretten får alle spille. Det fokuseres mye på “å ha det moro”, det spiller liten rolle om det blir tap, osv. Dessverre kan dette endre seg raskt. Allerede fra 12-13 års alderen, toppes lagene. Det blir viktigere å vinne. Det blir trening 3-4 ganger i uka og kamper i helgene for de beste. Tilbudet til de som ikke er så ivrige eller så flinke, blir dårligere eller bortfaller helt. Unnskyldningen til klubben kan være manglende bane- eller hallplass. Eller, det er ingen kamptilbud for lagene på lavere ferdighetsnivå.

Idrettslagene er stort sett rigget for konkurranseidrett.  Men for all del, barneidrett inntil konkurranse- momentet ta overhånd, går greit.

I tillegg til å være sterkt opptatt av den “virkelige” barneidrett, er det også utfordrende å bidra til at noen barn får realisert sine evner i idretten. Jeg vil alltid se hvor viktig en dyktig og dedikert trener er for disse barna. Jeg er ukentlig sammen med min venn og trener Petar. Han har en gruppe på 2 gutter og 5 jenter i alderen 12- 15 år. Det er trening på bevegelighet, hurtighet, koordinasjon og for all del løping med å uten hekker. Hva er det enestående ? Han ser hver enkelt, er veiledende og oppmuntrende og litt streng. Dette liker utøverne! Jeg tror alle fortsetter!

Den andre gruppen er 13-16 åringen som trener for mellom- og lang-distanse løping. De har trent mye og riktig og flere har enestående resultater allerede. Hva slags erfaringer har vi tidligere med slike aldersgrupper? De er i en alder med vekst og utvikling på alle måter og det krever stor varsomhet. Svært mange har latt seg fascinere av kjempegode resultater og har trent seg i senk. Veien videre må være trening som gir rom for fysisk og mentalt overskudd. Treningen må være allsidig, En pause i året og hviledager er nødvendig. Selvsagt kommer trener Atle inn med treningen på styrke, hurtighet, utholdenhet og teknisk. Følger disse guttene treningrådene, er sjansene store for at de holder seg friske og skadefrie, at utviklen ellers går greit og at den sportslige fremgangen fortsette.

Dette kan bli moro,  hilsen Thor-Øistein som prøver å følge med.

Nå når USA-valget er nær ved å gjøre meg handlingslammet og depresjonen er like ved å ta tak i meg er det godt å tenke på en fin Fagervannopplevelse lørdag som var.

På invitasjon fra Brosteinkameratene troppet Thor-Øistein og jeg opp ved sydenden av Fagervann 31.10 for å være med på en seremoni til ære for Jan Jakob Tønseth

Brosteinkameratene var JJTs løpevenner i nær tredve år og vennskapet vedvarte etter han ble syk og til han døde i oktober 2018. I de to årene som er gått har vennene stanget hodet i Oslos byråkrati i en kamp for å få lov til å sette opp en minnetavle ved Fagervann der Jan Jakob Tønseth pleide å stå ved nordenden av vannet og lese diktene sine om Fagervann. Anmodningen ble avslått gang på gang med henvisning til Markaloven og andre byråkratiske rariteter. Prosjektet var nesten oppgitt da det viste seg at det fantes grunneiere med hytte ved sydenden av vannet som syntes det var hyggelig at dikteren og poeten ble hedret med en minnetavle på deres eiendom. Slik hadde det seg at vi to år etter hans død på en litt hustrig lørdags fikk være med på en minnemarkering med taler, diktlesing og sang. Minnetavlen med diktet Ved Fagervann og bilde av dikteren på en grantrestamme ble avduket og lest høyt av to av kameratene.

For oss som bare kjenner Jan Jakob Tønseth fra diktene hans var det en opplevelse å få lov og delta i denne markeringen. Selv om turen opp var  bratt og sleip etter alt regnet, var det vel verd anstrengelsene (vi er ikke lenger i sekstiårene). Det å oppleve en vennegjeng, både kvinner og menn, som går til store anstrengelser for å hedre en venn er både rørende og betagende. På turen ned til Skar som var om mulig enda vanskeligere og glattere enn turen opp var vi begge to i en løftet stemning og følte at vi hadde fått være med på noe helt usedvanlig. Takk til Brosteinkameratene og til Jan Jakob Tønseth og hans dikt.

Hilsen Ragnhild som ikke tør å se på nyhetene denne onsdags morgenen

Gudrun Waadeland, skuespiller, instruktør, teatersjef og innehaver av intimteateret Henrik Ibsen teater og salong, døde 8.oktober og ble begravet på Vestre gravlund i går. Gudrun har sammen med sin mann Svein Erik Brodal gjennom de siste tredve årene beriket våre liv. Sist jeg snakket med henne var like før koronaen rammet oss. Hun og Svein Erik hadde en ny forestilling på trappene og vi kunne melde oss på til 19. april. Den forestillingen ble selvfølgelig avlyst som følge av pandemien, men lite ante vi da at dette var punktum for mange år med nye oppsetninger av Ibsens dramaer i Hjørungveien 1.

Med jevne og ujevne mellomrom de siste 30 årene har jeg fått en telefon fra Gudrun Waadeland. Hun har da med stor entusiasme fortalt at nå har hun og Svein Erik innstudert et nytt stykke av Henrik Ibsen og har vi lyst til å komme for å se og høre forestillingen. Det har vi selvfølgelig hatt og slik har vi fått oppleve en rekke Ibsendrama iscenesatt og spilt av Gudrun og Svein Erik. Skjønt spilt, de kalte dette selv for en lesning, de leste stykkene, med kostymer og rollebesetning som besto av de to alene. Det har hver gang vært en opplevelse. Uten mye staffasje og bare med de to som leser kom Ibsens tekst frem på en helt annen måte enn i teateret. Dessuten har de for det meste lest hele teksten og ikke en forkortet verjon som er det vanlige ved teateroppsetninger.

Første gang vi var med på lesning i Hjørungveien 1 var for noe over 30 år siden og stykket som ble lest var Når vi døde vågner. Dette Ibsens siste drama leste de to igjen for et par år siden og det var for oss 22 som var til stede en betagende opplevelse. Gudrun har selv skrevet en tekst om hvordan hun tolker dette dramaet – en tekst som ble lest opp av presten i begravelsen hennes i går.

Siste gang vi var på lesning i Hjørungveien var for nokså nøyaktig ett år siden. Da var det Gjengangere som ble lest. Som sedvanlig var vi 22 tilskuere på loftet og nåde den som flyttet på en stol eller prøvde å åpne et vindu, alt måtte stå som nøye planlagt og regissert. Stykket ble lest i ett, bare med en liten pause mellom aktene, en kraftanstrengelse for de to skuespillerne som tross alt begge hadde passert 80 år. Etter lesningen ble det, også som vanlig, servert te, kaffe og småkaker, og ingen fikk lov til å yte noen form for bistand. Etter serveringen ble det åpnet for spørsmål og kommentarer. Det ble som alltid en lang og meningsfyllt kveld for oss tilskuere, for Gudrun og Svein Erik må det ha vært utrolig slitsomt, men som for skuespillere flest – adrenalinet holdt dem oppe.

Hjørungveien 1 som er Gudruns barndomshjem, er i seg selv en opplevelse med sine krinkler og kroker, gamle møbler, speil og lysekroner, malerier, nips av forskjellig slag, blondegardiner, puter og alt som setter oss i en stemning av noe tidsmessig langt tilbake. Det å komme dit, bli tatt i mot i gangen nede av Gudrun iført kåpe og hatt, for så å bli møtt av garderobier Svein Erik og geleidet opp den trange og bratte trappen til loftet hvor det gjelder å finne seg en plass uten å flytte på noe. Her har vi sittet og fått med oss en rekke av Ibsens skuespill. De jeg husker best er nok Når vi døde vågner, Byggmester Solness, John Gabriel Borkman, Gjengangere og Brand som ble lest in toto over to kvelder. Så mye Brand har aldri vært spilt på teateret.

Som jeg skrev innledningsvis, Gudrun Waadwland og Svein Erik Brodal har vært viktige for oss og beriket oss med sin kunst. At Gudrun nå er borte og Svein Erik har helsemessige store utfordringer fyller oss med sorg. Det er noe vesentlig som plutselig ikke er mer. Begravelsesseremonien i går var en høytidsstund det føltes godt å oppleve. Men det minner oss på at alt har sin tid.

Hilsen Ragnhild som er trist, men også takknemlig for alt vi har fått være med på.

I dag har Thor-Øistein og jeg gått tur langs vårt lokale Everglade, med bever og Pia, men uten krokodiller, og filosofert litt over det som opptar oss mye for tiden, valg i USA og den politiske situasjonen her hjemme.

Dette skal ikke være en partipolitisk blogg, men slik verden ser ut akkurat nå er det umulig ikke å tenke og skrive i alle fall litt politisk. Mens jeg biter negler med tanke på hva som kan skje etter 3. november må jeg være evig takknemlig for å være norsk. Takknemlig for at vi har politikere som snakker respektfullt om sine motstandere og som innimellom innrømmer at de kanskje kan ha noen poeng. Takknemlig for at selv om temperaturen av og til er høy så hører vi ikke karakteristikker som imbesil, forbrytersk, idiotiskog det som verre er. Vi hadde en liten glipp fra en partileder på et landsmøte som prøvde seg på Trumpvarianten ved å sette nedsettende kallenavn på motstanderne sine. Tenker hun angrer litt på den nå.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Når dette er sagt kan jeg ikke være annet enn bekymret over trenden med at de øverste politiske sjiktene besettes av tidligere ansatte og partnere i påvirkningsbransjen samtidig som politikere som skiftes ut går direkte til samme påvirkningsbransje, riktignok med en karantenetid på seks måneder. På den måten skaffer kunder av First House, PwC og andre påvirkere seg nærmest direkte tilgang til øverste hylle i regjeringsapparatet eller hos de viktigste partilederne fordi de har vært og er bestekompiser. Og dette gjelder alle partier på Stortinget, røde blå og gule, bare Senterpartiet og Rødt er klare på at slik vil vi ikke ha det. Eksempelet som Jo Moen Bredeveien trekker frem i Dagsavisen i dag får meg til å fryse på ryggen. http://Politikerklassen Vi gir dem tillit. De viser seg ikke tilliten verdig. Gang på gang.

Tidligere rådgiver for Venstres leder som nå er i First House skaffet en kunde direkte tilgang til Næringsministeren. Et demokratisk problem? Så absolutt. Men heldigvis lever vi i et land hvor mediene trygt kan skrive om slikt og kanskje få noen politikere til å skamme seg bitte litt.

Men jeg leser Aftenposten også og kan glede meg over en frittalende lederskribent. Når en ung KrF-kvinne gjør seg høy og mørk og kaller den norske foreldrepermisjonen lite fleksibel får hun så hatten passer: Vrøvl skriver Aftenposten i en leder. Det er jeg hjertens enig i.

Hilsen Ragnhild som er veldig glad for å bo i Norge

Jeg tviler ikke på Helseministerens gode intensjoner når han snakker om pasientenes helsetjeneste. Jeg skal til og med være så storsinnet at jeg ikke skal tvile på at regjeringen ønsker at vi skal ha en helsetjeneste som gavner alle og derfor innfører fritt behandlingsvalg.  Men her kommer forskjell i ideologi inn og hvordan synet på hva som gavner oss best gjør at ulike aktører kan komme til vidt forskjellige konklusjoner.

For snart 20 år siden innførte Stoltenbergregjeringen fritt sykehusvalg. Dette har det vært bred enighet om og har fungert fint i disse tyve årene. Pasienter har fått anledning til selv å velge sykehus når de henvises til sykehusbehandling. Valget har da stått mellom offentlige sykehus alle steder i landet eller private institusjoner der plasser er kjøpt av det offentlige. På den måten har det offentlige helsevesen kunnet sørge for ekstra kapasitet der det er nødvendig, men ikke ubegrenset ekstra kapasitet.

Fritt behandlingsvalg innebærer at pasientene selv velger hvor og av hvem de skal behandles enten det er innenfor det offentlige systemet eller på en privat klinikk – og det offentlige betaler. Med andre ord, helsekronene følger pasientene og de står fritt til å velge.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Nå vet vi at når det gjelder helsetjenester er etterspørselen alltid større enn tilbudet og de velutdannede og resurssterke vet alltid hvilke muligheter som finnes. Ny diagnostikk og nye behandlingsmetoder dukker stadig opp og helsebudsjettene øker i en slik grad at kontroll er tvingende nødvendig. Dette skriver Tiril Rustad Halvorsen om i Dagsavisen 19.10. http://Når valgfrihet trumfer fornuft Helseminister Bent Høie er glad for å gi enda mer valgfrihet. Men hvem kommer den til gode?   Prioriteringer må til for at helsekronene skal kunne utnyttes best mulig og til glede og nytte for hele befolkningen. Fastlegene er kontrollinstansen som sørger for at det bare blir henvist til nødvendig diagnostikk og behandling. Men alle som har drevet med pasientbehandling vet hvor vanskelig det er å stå i mot den veltalende pasienten som bare MÅ ha den MR-undersøkelsen eller vurderingen for en spesialistbehandling. Når pasienten selv sitter på midlene er veien kort til både overdiagnostikk og overbehandling.

Slik det er i dag er de private helsetilbudene nyttig og viktig korrektiv til det offentlige og bidrar med øket kapasitet der det offentlige trenger flere hender. Men det er tydelig at private helsetilbud er et marked med økende potensiale. Stadig dukker det opp nye private tilbud og befolkningen får vite via store kampanjer hvor viktig det er med helseforsikring. Vi har faktisk verdens beste helseforsikring og den heter syketrygden. Spør amerikanerne som er henvist til privat forsikring som på ingen måte dekker alle og hvordan de har det som faller utenfor. Nå mister ikke vi syketrygden selv om vi sper på med privat helseforsikring, men tilbudene antyder at det offentlige ikke er bra nok. Slik blir behovet for private tjenester selvforsterkende. Så lenge de private helsetjenestene er lønnsomme øker de i antall. Fritt behandlingsvalg kan komme til å sluse endel behandling over i det private markedet og slik tappe det offentlige for økonomiske resursser.

Jeg mistror ikke kolleger i det private helsetilbudet og tror at deres viktigste insentiv er økonomisk. Men med økende konkurranse blir det helt nødvendig å tjene mer penger for å styrke driften og holde på pasientene. Slik kan det etterhvert være fristende å tilby mer diagnostikk og behandling enn det som egentlig er nødvendig og riktig ut fra et helhetssyn. Slik øker overbehandlingen og Legeforeningens kampanje “Gjør kloke valg” er fort glemt.

Vi har et offentlig helsevesen som vi er stolte av og som vi vet gir den behandlingen vi trenger når vi trenger den. Det er ikke alltid legene er enige med deg i at du trenger den og den behandlingen. Det er faktisk ikke alltid at pasientene vet best. Derfor bør vi beholde systemet vi har og ikke gi pasienten rett til fritt behandlingsvalg.

Hilsen Ragnhild som er en svoren tilhenger av et godt offentlig helsevesen. Det har vi enn så lenge.

I løpet av de siste ukene har vi vært på besøk til Roseslottet på Frognerseteren 2 ganger, først med tolvåringen  Hedda og så igår med Kaspar snart 15 år.

Roseslottet er en imponerende kunst-installasjon. Maleren Vebjørn Sand har malt tilsammen 153 kunstverk. Dominerende er selvsagt de monumentale 3 – 4 meter høye friluftsbildene som viser motiver fra okkupasjonen fra 1940-1945. Nå skal ikke jeg prøve å beskrive hva vi så i kronologisk rekke følge, men heller prøve å gjenskape hva barna lurte på og hva vi prøvde å utdype i tillegg til de fine tekstene som sto ved vært enkelt bilde.

Jeg var 4 år  da nazi-tyskerne den 9 april 1940 kom til Norge. I etterkant kan jeg være i tvil om hva jeg husker og hva som har blitt meg fortalt. Jeg mener jeg med sikkerhet husker store svarte fly som feide over grantoppene i Ski på vei til Fornebu. Der var det et militærdepot og en mindre forlegning. Far mente at det var tryggest å evakuere oss enda lenger ut på landet. Han hadde en skogsdrift i Enebakk og vi ble kjørt med lastebil ut til Brevik gård ved Mjærvannet. Her ble vi i en måned til det skulle bli “roligere”.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Innfallsporten til denne historien her, var bilder av norske familier som flyktet på lastebil og 129 norske soldater i kamp med tyske tropper ved Fossum bro. Fra Mjærvannet til brua over Glomma var det ikke lenger enn at vi hørte krigshandlingene og så lysgranater. Barna spurte naturlig nok om jeg var redd. Tror faktisk ikke det. For en 4 åring på det tidspunkt, var krig og skyting fremdeles et fjernt begrep.

At jødedeportasjonem har fått en bred plass er mer enn rimelig og kan selvsagt bli bakgrunn til noe utdypning. Både enkeltbilder av norske jøder og hus-installasjonen Ellinors hus, kan for oss ikke forbli ukommentert. Ellinor 5 år gammel ble sammen med mammaen sendt med skipet Donau til Stettin og deretter Auschwitz for umiddelbart ført til gass-kammeret. Barna leste historien ved bildene og hva jeg la til husker jeg egentlig ikke. Bare jeg tenker på det, er nok til at føler at “stemmen knekker”.

Slik gikk vi fra bilde til bilde. Hvorfor brant tyskerne ned Finmark og Nord-Troms? Hvorfor ble noen nordmenn nasister og støttet tyskerne? Hvorfor sprengte hjemmefronten fabrikken på Rjukan? Hvordan gikk det med skuespillerne Knut og Sonja Wigert som på hver sin måte var krigshelter?

Og slik gikk det i 2 timer før vi avsluttet med varm Kakao. Vi, datter, 2 barn har opplevd noe sammen. Snakket mye uten at mobilen har vært fremme.

Stor takknemlighet til familien Sand.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt enda en fin dag.