Når det meste går på tverke, er det vanskelig å komme seg ut av stolen. Det har vi tenkt å gjøre noe med. Derfor dette bilde av 3 spreke ungdommer. Jan Briseid fra Røde Kors, Ole Petter Hjelle, legen med bøkene “Sterk hjerne med aktiv kropp” og “Mat for hjernen”, og Yngvar Andersen, uten nødvendig presentasjon, skal sammen med gammeldoktern TØE, starte et prøveprosjekt fra 23. mai.
Røde Kors i Oslo disponerer husene til det gamle småbruket Finnerud i Nordmarka. I flere år har eldre kunnet melde seg på turer til Finnerud i regi av Røde Kors. Det har blitt turer med og uten ski på beina, ofte supplert med kaffe og en matbit. Vi har etter hvert innsett at dette har vært en hyggelig gest til allerede spreke eldre. Nå er ambisjonen at vi skal få med oss eldre( 65 år pluss) og gamle ( 75-80 pluss.) som i liten utstrekning har kommet seg ut. Ett sted må vi begynne og bydelen Sagene et den heldige. Gjennom Seniorsenteret og hjemmetjenesten skal vi rekruttere folk til den første utflukten. Alle blir hentet på Sagene, kjørt med buss gjennom Sørkedalen opp til Finnerud. Uansett stokk eller rullator, alle orker nok en liten tur på veien i skogen. Etterhvert avslutter vi med litt underholdning og mat i peisestuen. Dette skal gjentas med ukentlige turer.
Vår ambisjon er at slike turer skal stimulere til noe egenaktivitet. Det skal ikke mye til av aktivitet sammen med andre før de fleste føler seg bedre både i kropp og sinn. Jeg har skrevet om det tidligere, omlag 70 prosent av oss er for lite aktive. At det får konsekvenser for helsa er temmelig klart, men når alt kommer til alt, det viktigste blir at vi føler oss bedre. Selv om vi føler oss temmelig gebrekkelige der vi sitter, dagene kjennes bedre når vi kommer oss ut.
Vi har også i tankene å bruke Maridalen til “aktivitetsutflukter” for eldre. 15-20 minutter fra Sagene har Oslo Turistforening et lite hus med kjøkken , for ikke å snakke om hyggelig grill- og bålplass. Dette er på Skar og her finner vi også ett fint kunstgalleri i det gamle kruttkammeret.
Dette gleder vi oss til. Den første utfordringen blir selvsagt å nå de som er i “målgruppen”. Etter hvert vil vi prøve oss i andre bydeler også!
Hilsen Thor-Øistein som ser frem til å komme skikkelig igang. Målgruppen burde være vaksinert mai!!
Jeg har alltid vært glad i å lese og krimlitteratur har også hørt til repertoaret. Som barn elsket jeg Frøken Detektiv, som jeg helst måtte lese i smug da mor syntes det var dårlig litteratur (hvilket det sikkert også var). I tenårene ble jeg kjent med Agatha Christie og lykken var fullkommen hvis jeg kom over en Agatha Christiebok jeg ikke hadde lest. Jeg husker med fotografisk hukommelse en skitur med mor hvor det eneste jeg kunne tenke på var en halvlest “Etter begravelsen” som lå hjemme og ventet på meg.
Senere i livet har krimbøker fulgt meg sammen med så mye annet og jeg kan fortsatt glede meg stort over en god krim. MEN, hva er en god krim? For meg er det et mordmysterium hvor forfatteren legger ut små spor som det er mulig å følge slik at det kan være mulg å gjette seg til løsningen. Men gåten skal helst være så finurlig at jeg på slutten sitter igjen med en stor overraskelse og ikke kunne gjette meg til løsningen.
Mange av dagens kriminalhistorier skuffer meg stort. Nå virker det som det er om å gjøre å vinne konkurransen om det aller mest bestialske mordet som gjerne er skildret i detalj over mange sider. Jeg leste med glede de første bøkene til Jo Nesbø, men da jeg kom til Panserhjerte lovet jeg meg selv at jeg aldri mer skulle lese noe av ham, og det løftet har jeg holdt. Karin Fossum skriver drivende godt og får stadig ros og priser for at hennes kriminalromaner virkelig anses som god litteratur. Men også hun har henfalt til konkurranse om bestialitet. Da jeg for tolv år siden leste hennes siste bok hvor en liten gutt ble revet ihjel av hunder, også dette skildret med stor detaljrikdom, ga jeg opp henne. Inntil Thor-Øistein for en uke siden kom hjem med hennes siste kritikerroste bok og jeg litt nølende lovet å gi henne en ny sjanse. Og det er ikke tvil, dette er god litteratur, godt sråk og i tillegg en spennende historie. MEN, hun gir seg ikke, et grusomt drap er skildret i detalj over ti – 10 sider. Er det nødvendig? Kunne ikke en så god forfatter som hun er greid seg uten alle detaljene og heller overlatt til leserne å tenke seg at dette var grusomt.
Nå har jeg bestilt fra vår lokale bokhandel (som selvfølgelig er koronastengt, men leverer ut bestilte bøker) The Thursday Murder Club. Dette er en bok garantert uten blodige detaljer og som har fått gode anmeldelser. Den skal jeg gjemme og kose meg med i påsken.
Jeg ser selvfølgelig det irrasjonelle i et ønske om å kose seg med noe så fælt som mord og ikke tåle en beskrivelse av det som sikkert er virkeligheten. Men kriminallitteratur er eventyr for voksne som en forfatter har uttrykt det, og eventyr tilhører ikke virkeligheten. Så jeg kommer til å fortsette å søke opp god kriminallitteratur uten de mest blodige og bestialske skildringene.
Hilsen Ragnhild som i denne sammenhengen er irrasjonell.
Det er blitt mange turer både oppover og nedover langs elven nå vi har gått mye hver for oss. En av favoritturene mine går hjemmefra, opp til Nydalen og det gamle Spikerverket (som nå er helt borte) på vestsiden av elven og tilbake langs østsiden. En liten svipptur bort til Nordpolen forbi det som en gang var Gjær og spritfabrikken, og så nedover forbi Bjølsenfossen og det jeg fortsatt liker å kalle Bjølsen Valsemølle.
Denne gangen starter jeg på Nordpolen, en liten grønn flekk omkranset av høye hus i krysset mellom Treschows gate, Grefsenveien og Sandakerveien. Navnet fikk krysset etter en gammel skysstasjon helt nord i Christiania, skriver historieformidler Leif Gjerland. Det har også ligget en liten restaurant som het Nordpolen her og som er blitt litterært foreviget i Lars Saabye Christensens roman Halvbroren. Restauranten ble som så mye annet revet i slutten av 50-årene, men navnet Nordpolen lever videre i barneskolen Nordpolen. Tilbake til elven går jeg gjennom den gedigene porten til Norske gjær og spritfabrikker, det eneste som står igjen av produksjonsområdet på Sandaker. Norske gjær- & spritfabrikker ble etter diverse fusjoner til Idun industri en del av Orklakonsernet ogble til slutt nedlagt i 2005. Nå er det boliger på tomten, en skjebne andre norske industribedrifter også har lidd. Mon tro hva som skal skje nå valseverkene til Hydro skal selges til et amerikansk investeringsselskap.
På den andre siden av Treschows gate ligger boligene som tilhørte Bjølsen Valsemølle før i tiden og tvers over elven møllene, siloene og administrasjonsbyggene. Bjølsen valsemølle ble grunnlagt i 1884 av min oldefar, Gustav Martinsen, min farmor Ragnhild Halvorsen, født Martinsen vokste opp her på Bjølsen. Familien bodde i direktørboligen hvor det etterhvert ble anlagt noe så eksotisk som en engelsk have med stier, terasserte skråninger med blomster, halvsirkelformede grotter og små paviljonger. I 1985 ble Valsemøllen fusjonert med Nora industrier og Ringnes, og så gikk det som det måtte gå. I 1991 ble Bjølsen valsemølle en del av Orkla-konsernet og i 1999 gjorde Orkla en byttehandel med svenskene og siden har varemerket Regal og Bjølsen valsemølle vært eid av det svenske landbrukssamvirket Lantmannen. Enda et stykke norsk industrihistorie er solgt ut av landet. For meg var Bjølsen en del av oppveksten min, far og flere av hans brødre satt i styret og fars yngste bror var administrerende direktør da de store oppkjøpene og fusjonene foregikk sent på 80-tallet. I dag er det sørgelig å se den en gang så staselige direktørboligen omgjort til leiligheter og parkanlegget er for en stor del ødelagt, nedtagget og delvis gjort om til parkeringsplass. Men møllene fungerer fortsatt og det produseres hvete-, rug- og byggmel i de samme lokalene som i 1884, bare med svenske eiere.
Bjølsenfossen som ga kraft til møllen helt opp til 1970-årene er Akerselvas høyeste foss med et fall på 16 meter. Dessverre er den umulig å få sett skikkelig i dag, men det foreligger planer om å legge stien langs elven slik at den går rett forbi fossen. Håper planene blir realisert i vår levetid. Akerselvas venner er på saken.
På vei videre nedover langs elven til Lilleborg går jeg forbi Jerusalem bro. Det er en relativt ny bro mellom Sandaker og Bjølsensiden av elven. Navnet har den fått fordi det for ca 400 år siden lå et lite småbruk her som het Jerusalem. Et bruk som sikkert ble drevet av gudfryktige mennesker.
Så er jeg hjemme på Lilleborg – hvor det på 1700-tallet ble anlagt en såpefabrikk. Nå er det her som på så mange andre industritomter bygget boliger. Heldigvis er mye av bebyggelsen reist med respekt for de gamle fabrikkbygningene som det fortsatt er noen som står igjen av. Vi bor i et nytt bygg som henger sammen med et restaurert gammelt og vis a vis oss er noen av de riktig gamle industrilokalene.
Videre nedover kommer jeg til Myraløkka hvor Myrens verksted holdt til fra etableringen i 1848, som en Kværnerbedrift fra1928 og til Kværner la ned industrivirksomheten i 1988. I 1997 kjøpte en investorgruppe Myrens Verksted av Kværner og etablerte Myrens Eiendom AS. Så slik gikk det med den industribedriften. På selve Myraløkka er det et relativt stort friområde med akebakke om vinteren og et sted for picnicer og soling om sommeren. Hvert år når det ikke er koronarestriksjoner har Oslo Filharmonien holdt sommerkonsert på Myraløkka, et positivt og veldig populært tiltak som samler en masse mennesker.
Denne turen avslutter jeg ved Sagene folkebad – en fredet bygning som har vært planlagt oppgradert til bad igjen i en årrekke. Spørs om det skjer – men bygningen er flott.
Hilsen Ragnhild som ikke blir trett av å vandre langs elven og tenke på alt som foregikk her i en periode Norge var en industrinasjon.
Nå er det tre uker siden dvergdachsen Pia ble operert for prolaps i ryggen. Vi er lydige hundeeiere og følger rådene fra veterinærene til punkt og prikke. Og rådene går ut på at Pia skal ha mest mulig ro med korte turer ute for nødvendige ærender og tilsvarende korte opptreningsvandringer inne sånn cirka hver 2-3 time. Dette tilsier at hun må passes på og at en av oss må være hjemme til enhver tid. Det har ført til at vi har gått tur hver for oss på en til en og en halv time. Skiturer som det var mange av før operasjonen er det ikke blitt ettersom det krever litt mer tid. Jeg fikk en to og en halv times tur akkurat da mildværet kom som kompensasjon for Thor-Øisteins dagstur til Lillehammer for litt peptalk før VM i Obersdorf.
Vi har nå bodd på Lilleborg i 11 år og det er blitt mange turer langs Akerselva, både oppover mot Nydalen og Kjelsås og nedover mot Grønland. Jeg må med skam bekjenne at jeg visste lite om hvilken betydning Akerselva med alle fossene har vært for industrialiseringen av Oslo og hele livet langs elven før jeg flyttet hit. Etter at vi ble bosatt på Sagene/Torshov har vi også oppdaget at Oso vest/Bærumsbeboere oppfatter områdene øst for Ullevål sykehus som terra incognita. Det å ta seg hit fra Frogner ses på som en uoverstigelighet selv om vi vet at 20-bussen bruker 15 minutter fra Frogner plass til Arendalsgata.
På en av korona-hundepass-friturene mine langs elven fra Kuba til Bjølsenfossen bestemte jeg meg for å skrive om noen av de historiske stedene jeg passerte på veien. Er det ikke underlig at vi midt i Oslo har et sted som heter Kuba? Ingen har klart å finne ut hvor navnet kommer fra. Noen mener det har sammenheng med at bebyggelsen på Grunerløkkasiden fikk tilnavnet Ny York, fikk den andre siden navnet Cuba. En annen teori er at navnet er en forkortelse for Kuskebakken som var navnet på et vertshus like ved nedkjørselen til Vulkan.
Jeg håper dette fine bilde av Jarl på tredemølle på Lillehammer for en uke siden, kommer opp også på Facebook. De fleste er vant til tredemøller på treningssenteret, relativt smale og lette med et lite panel i forkant som kan fortelle oss litt om fart, puls osv. Hvis vi snubler kan vi ta tak i “håndtak” på siden som er greie å ha hvis uløkka er ute. Etterhvert er det endel slike møller i hjemmene også. De koster fra 10-20 000 kroner og selv de aller billigste er brukbare.
Etterhvert har det blitt tredemøller laget for helt spesielle formål. Det er alt fra møller for travhester til møller for skøyting på ski. Det finnes ikke mange av dem, utover i anlegg for toppidrettsutøvere. Disse store møllene kan være fra 6 m lange til 3 m brede. De kan kjøres med stor fart og med bratt helning. De egner seg spesielt når vi skal følge med på skøyteknikk, måling av en masse parametre i blodprøver, oxygen forbruk osv. Vi kan for eks finne ut, hva som er mest energibesparende med “dobbeldans” eller “padling” i motbakker. Det var en slik treningsøkt vi hadde med Jarl på Høyskolen på Lillehammer forleden og denne ga oss mange gode svar. Så selv midt i sesongen med flotte skiløyper, er den store tredemølla et viktig supplement. Den unge mann er i fin form og er på alle måter godt forberedt til VM i Oberstdorf.
Livet som toppidrettsutøver ha endret seg enormt. For 40-50 år siden var det viktig å skille mellom amatører og profesjonelle. Hvis en amatør dengang tok i mot penger eller verdier i naturalia, kunne det bli varige diskvalifikasjoner. Jeg ser fremdeles for meg skogsarbeideren som la øksa fra seg på fredagen, gikk på ski til Oslo på lørdagen for så å konkurrere på søndagen i Kollen. Idag er de yrkesutøvere i idretten sin.. De beste tjener bra, mens de fleste nok er avhengig hjelp og bistand fra andre.
Toppidretten er Idag endel av underholdnings-bransjen. VM starter 23. Februar. Alle vi som i år sitter hjemme og venter på vaksineeffekten, har mye å glede oss til på TV. Vi nordmenn er skikkelig sjåvinistiske. Norske utøvere på pallen, er det som gleder oss mest. Men la oss være nøkterne. Vi har etterhvert lang erfaring for at feks 20 norske medaljesjanser til slutt, når regnskapet gjøres opp, ender med 7-8 medaljer. Og godt er det.
Nå skal utøverne Corona-testes hver annen dag. Disse hurtig-testene er belemret med noen falsk positive tester. Og det kan resultere at utøver på kort varsel ikke får starte. De kan neste dag bli “frikjent” men hva hjelper det? Slik kan det bli i “disse tider” og det må vi nok leve med
Hilsen Thor-Øistein som skulle ha vært der.
ps. Jarl ble verdensmester for 2 år siden, derfor denne overskriften. Men det er ikke usannsynlig med repriser !?
Hår kan brukes til så mangt, som her i eventyret om Rapunzel som lot prinsen klatre opp i tårnet for å befri henne ved hjelp av fletten hennes.
Vi mennesker har et underlig forhold til hår. Og ikke nok med det, kvinner og menn ser på sin behåring på vidt forskjellige måter. Men før jeg går nærmere inn på det vil jeg si litt om hva hår egentlig er.
De aller fleste pattedyr inkludert mennesker, har hår. Hos andre pattedyr enn mennesket kalles håret for pels. Det er rimelig å anta at pelsen er viktig for å beskytte huden under. Vi mennesker har hår på hele kroppen bortsett fra ihåndflatene og under fotsålene. Hår består 95% av keratin og dannes ved celledeling og forhorning i nedre del av hårsekkene. Hårsekkene dannes i fosterlivet og etter fødselen dannes ikke flere hårsekker. Når håret vokser deler cellene i nedre del av hårsekkene seg og skyver de eldre cellene utover. Cellene blir forhornet, noe som fører til at de fylles med keratin og gjennomgår en programmert celledød. Den delen av håret som stikker opp over huden består altså av dødt materiale.
Menn og kvinners synlige kroppsbehåring er forskjellig, men både menn og kvinner har synlig hår på hodet og, etter puberteten, i armhulene og rundt kjønnsorganene. Begge kjønn betrakter stort sett hodehåret som en pryd som de stusser og steller med. Særlig vi kvinner er veldig opptatt av å være fin på håret, men det ser ut til at menn i stadig økende grad lar seg frisere for også å bli fine på håret. Menn har dessuten hår i ansiktet som pleies på ulik vis alt etter sosiale normer og moten i tid og sted. I dag synes jeg nesten ikke jeg ser menn mellom 40 og 70 uten et mer eller mindre velpleiet skjegg. For kvinner derimot er hår i ansiktet en uting som man prøver å fjerne på ulike vis. Her er det store genetiske forskjeller, det ser ut til at kvinner i middelhavslandene oftere får hår i ansiktet når de blir eldre.
Men så til kroppshåret. Menn synes å ha få problemer med det. Snarere tvert i mot – hår på brøstet er tegn på den sterke mann og virilitet. Vi kvinner derimot skjemmes over hår andre steder enn på hodet. Legger og armhuler barberes jevnlig og mange regner det for uhygiensisk å ha hår under armene. Resultatet er sår og irritert hud etter stadig barbering. Hår på leggene blir også fjernet på forskjellig måte, ofte med smertefulle prosedyrer som voksing. Alle vet hvor vondt det er å fjerne et plaster som sitter fast og tusen ganger vondere er det å få revet av hår på leggene med voks. Men hva gjør vi ikke for å se delikate og velpleide ut.
Det siste på området er intimbarbering – dvs fjerning av kjønnshår med barberhøvelen eller med voks. Brazilian wax er effektiv hårfjerning som sikkert også gjør satans vondt. Og nå undrer jeg meg veldig på hva som er så viktig med at voksne kvinner skal se ut som syvåringer nedentil. Jeg leser med stigende undring om gynekologer som forteller at de i dag nesten aldri ser kvinner med hår rundt kjønnsorganet. Det å fjerne kjønnshår blir også forklart med renslighet og hygiene, som om det er like viktig som å dusje og vaske seg. Nå vet jeg det ikke, men jeg har en anelse om at menn ikke er like hippe på intimbarbering som kvinner. Jeg er imidlertid helt sikker på at moderne menn er like opptatt av hygiene og renslighet, så hvorfor kan de la håret gro, både her og der, er vanskelig å forstå.
Hvorfor har vi hår? Det har vel en slags beskyttende funksjon, og en ting er helt sikkert – stadig barbering, voksing eller annen hårfjerning irriterer huden og fjerner også den beskyttende effekten. Så hurra for håret både på hodet og ellers. Visste dere forresten at mørkt hår på verdensbasis er det absolutt vanligste, 2% av verdens befolkning er lyshåret og bare 1 % har rødt hår. Så heia dere rødhårete, dere er helt unike.
Hilsen Ragnhild som tilhører 2%en og har en datter som er 1%ig.
Maya Forstater, en britisk forsker og skatteekspert mistet jobben sin i en tenketank etter i en rekke tvittermeldinger å ha stilt spørsmål ved om det skal være mulig å selv definere sitt kjønn uavhengig av sitt biologiske kjønn. Selv mener hun dette burde ligge innenfor grensene av ytringsfriheten og at hun førsrt og fremst etterlyser en diskusjon om biologisk kjønn og mulighetene for å omdefinere dette. Sannsynligvis ville ikke Maya Forstaters oppsigelse startet noen stor debatt her hjemme om ikke den verdenskjente skaperen av HarryPotter-universet, J.K.Rowlings, hadde gått ut på tvitter og støttet Forstater: #IStandWithMaya og tvitret: “Kle deg som du vil, kall deg hva du vil, ligg med hvilken som helst voksenperson som vil ha deg, (……) men å kaste kvinner fra jobben for å si at kjønn er sant?” Rowlings er etter dette blitt hatobjekt nr 1 for LHBT-bevegelsen og utsettes for utskjelling og truet med forskjellige former for yrkesforbud,
Det er ikke vanskelig å sympatisere med LHBT-bevegelsen og personer som utsettes for diskriminering og hat pga sin seksuelle legning. Det er også lett å forstå at når man stadig utsettes for kritikk og hat er det ofte vanskelig å skjelne mellom hatfulle ytringer og invitasjon til diskusjon og oppfordring til meningsutveksling. For selv om man føler seg truet må det være mulig å akseptere at det finnes ulike syn på hvordan vi definerer kjønn, enten som det konservative syn mann og kvinne eller med tre kjønn, eller til og med flere avskygninger av kjønn. Dette må vi kunne diskutere uten å havne i skyttergravene.
Jeg kan være enig eller uenig med JK Rowlings, men ingenting kan ta fra henne hennes betydning for leselysten hos barn og undommer. Så ved å nekte å promovere bøkene hennes eller å ha bokkvelder basert på Harry Potter som noen bibliotekarer har gjort, gjør de et ungt lesende publikum en bjørnetjeneste, (og bjørnetjeneste i mine ører betyr en dårlig tjeneste, bare så det er sagt.)
Så her er vi tilbake i krenkelseskulturen som vi lever i. Det å ha litt avvikende meninger fra det politisk korrekte eller det som ekkokammeret vårt har, skal ikke føre til yrkes-forbud eller at vi ikke lenger vil høre disse meningene. For ikke å snakke om det å bli så krenket av meninger ytret for flere hundrede år siden at statuer av ellers kulturelt og historisk viktige personer ødelegges eller kastes på sjøen. Dette er en utvikling som bekymrer meg, så jeg har et stort håp om at denne utviklingen kan snu. For å parafrasere Voltaire (eller var det slett ikke han som sa det?): Jeg er dypt uenig med deg og meningene dine, men jeg vil dø for at du skal få ytre dem.
Familien Halvorsen-Endsjø har har hatt hund hele livet. Vi er vokst opp med hunder og slik er det fortsatt. Store og små hunder, forskellige raser. De siste snart 30 årene, dachshundene Bastian, Pia og nå Pia 2. De har vært viktige i livene våre, både for barna våre, barnebarna og ikke minst for oss nå på våre gamle dager. I snitt lever hundene 10- 12 år. De fleste av våre døde i denne alderen av diverse kreftsykdommer. Men hunden Bastian ble ganske enestående. Med svært stor sansynlighet ble han tatt av en ulv i et skogsområde mellom Ski og Enebakk.
Pia som nå nettopp fylte 6 år har vært veldig sprek. Året rundt har hun vært med på turer i skog og mark. Stort sett har hun oppført seg slik at hun har kunnet løpe løs. At dette har gått bra, skyldes nok delvis at hun er en Dvergdachs med et degenerert jaktinstinkt. Rådyrene får gå i fred for oss. For en ukes tid siden endret ting seg. Hun hovnet opp i magen og var ikke så ivrig med på tur lenger. Vi trengte hjelp og helst temmelig øyeblikkelig.
Vi spurte oss rundt og endte med det store registeret av dyreklinikker i Oslo. Det ble AniCura på Hoff ved Smestad-dammen. Nytt og flott på alle måter. Jeg skisserte opp hva problemet var i resepsjonen. Raskt dukket det opp en ung veterinær som tok med Pia til undersøkelsesavdelingen. Etter vel 2 timer var det tatt blodprøver, ultralyd av magen osv. Resultatet var usikkert og vi avtalte oppfølging etter 2 dager. I løpet av disse dagene begynte hun å bli lam i beina. Hun ble så innlagt i går med mistanke om et nukleus-prolaps. Dette er dachsene med den lange ryggen forøvrig disponert for å utvikle.
Ortpedisk kirurg Sylvia, orienterte oss om CT-undersøkelse i narkose og hvis positivt funn, direkte til operasjon av prolapset. Vi ble omhyggelig orientert før og etter operasjonen. Alt virket faglig stødig og det gikk bra. Pia har satt beina under seg og vi henter henne imorgen for postoperativ pleie i heimen.
Veterinær-tjenesten rundt smådyr har endret seg voldsomt i løpet av kort tid. Dyrlegen på hjørnet som gjorde en klinisk undersøkelse av hunden, kanskje med en blodprøve, er mer eller mindre borte. Var det alvorlige ting, kunne hunden henvises til rtg undersøkelse annet sted. Operasjoner var sjeldne og det endte ofte med et avsluttet hundeliv.
Idag kan hunden forsikres slik at behandling etc helt opp til kr 100 000, kan dekkes. Prisene ved dyreklinikker på undersøkelser og inngrep er på Volvat nivå i humanmedisinen. AniCura er et stort internasjonalt system av klinikker. Faglig sikkert strålende, men noen må tjene masse. Familien Mars i USA er eiere og har Statenes tredje største formue og det er formidabelt mye.
Vi håper at vi ikke har utsatt Pia for smerter i overkant. Vi håper også at det blir mange gode hundeår i tiden som kommer.
Torsdag denneuken holdt Toril Moi digitalt foredrag med ovennevnte tittel i regi av Nasjonalbiblioteket. Hun tok for seg husmorrollen slik den ble beskrevet i flere av mors, Ebba Haslunds, bøker. Det var særlig to bøker fra 1950-tallet og en fra 1975 Moi tok for seg. Der viser hun at femtitallets husmor nok var sliten og lei av vasking, reparering av tøy og matlaging, men samtidig hadde en tydelig stolthet over sitt arbeid. Da tiden er kommet til 70-årene med feminisme og kvinners inntog på arbeidsmarkedet, ligger femtiårenes kvinneideal på sotteseng og “bare husmor” blir gjenstand for forakt. Husmoren er ikke lenger stolt, men slagen. Hun tilhører en utdøende rase og stolthet over arbeid i hjemmet er stort sett forbi. Når mor skriver om husmoren på femtitallet så er det overklassen og øvre middelklassens kvinner hun skriver om. Husmoren i bondesamfunnet hadde en helt annen viktig rolle både i familien og i jordbruket. Når Sigrid Undset skriver om husmoren i Kristin Lavransdatter-trilogien beskriver hun hvor vesentlig husmorrollen var i middelalderen i Norge.
Mor var opptatt av Sigrid Undset, både skrev om henne og holdt foredrag om Sigrid Undsets forhold til hus og hjem og kvinnesak. Der feministene var udelt negative til Undsets kvinnesyn hadde mor et noe mer nyansert syn som hun formidlet i essays og foredrag. Både Sigrid Undset og mor var hardt arbeidende yrkeskvinner samtidig med at de kunne formidle en tro på viktigheten av hjemmet som samfunnsbygger. Sigrid Undset opplevde ikke feminismens fremmarsj og den utstrakte teknifiseringen av hjemmene. Det gjorde mor. Hun hadde alltid stått frem for kvinners rettigheter og viktigheten av å være selvforsørgende har hun fremholdt for sine døtre og andre lenge før Nyfeminismen inntok landet. Fra 1970-årene ble hun i pakt med tiden en mer og mer radikal feminist. For henne ble det tydeligere og tydeligere at arbeidet i hjemmet ikke lenger var en heltidsbeskjeftigelse, med alle de tekniske hjelpemidlene som etterhvert ble allemannseie. Hun så da så tydelig hvordan femtitalls husmorens stolthet ikke kunne videreføres, men var på vei til å legges på historiens skraphaug.
Sigrid Undset er blitt mer tilstede for meg akkurat nå når jeg leser Christine Myrvangs glitrende bok “Tause kilders tale”. Selv om jeg tidligere har lest både Tordis Ørjasæters og Sigrun Slapgards biografier gir denne boken som slett ikke er en biografi, men et historisk verk, meg ny forståelse og innsikt. Jeg er sikker på at mor hadde likt denne boken svært godt.
Toril Mois foredrag minnet meg på opplevelser fra min egen barndom og ungdom. Det, og mors siste erindringsbok “Ingen frøkensport” minner meg også på alle de tingene jeg aldri fikk spurt om eller snakket med mor om selv om jeg fikk beholde henne lenge – hun ble nesten 92 år, og vi var nærmeste naboer i nesten 40 år.
Toril Moi kommer med en lengre tekst i løpet av året om mors forfatterskap so jo var så mye mye mer en “husmorbøkene”. Jeg var skuffet over at forlaget hennes ikke gjorde noe i forbindelse med 100-årsdagen for 31/2 år siden. Det hadde nok ikke skjedd hvis William Nygaard fortsatt hdde vært sjefen der. Nasjonalbiblioteket feiret henne imidlertid både med utstilling og fordrag, noe vi, hennes etterkommere, satte umåtelig stor pris på. Nå når det igjen vises interesse for forfatterskapet hennes kunne kanskje forlaget gjøre noe til 110-årsjubileet som f.eks. å gi ut på ny en av hennes aller beste bøker “Det hendte ingenting” påny. Den ble tiet ihjel da den kom ut, sannsynligvis fordi den handlet om lesbisk kjærlighet, og ikke akkurat promovert da den ble utgitt som billigbok i 1993. Selv så mor på “Døgnfluens lengsel” fra 1984 som sin beste bok.
Hilsen Ragnhild med stor takknemlighet overfor Toril Moi.
For 5 dager siden, sent en kveld, fikk jeg en telefon fra bydel Sagene. Jeg ble forespurt om jeg ville bli Korona-vaksinert, hvilket jeg bare kunne bekrefte at det ville jeg. I Oslo var de ferdig med å vaksinere på sykehjemmene og nå sto resten av gamlingene for tur. Neste dag stilte jeg opp i Sagene samfunnshus. Et stort møterom var rigget om til dette formålet..På alle måter ble gammeldoktern imponert over alt og alle. Virkelig profesjonelt.
Jeg fikk Moderna vaksinen som er produsert over samme lesten som Pfizer vaksinen. Et såkalt m- RNA molekyl som har “oppskriften” til Koronavirus piggen som fester seg til våre slimhinner, blir injisert. Sammen med en microfettdråpe kommer denne inn i våre immunpotente celler. Oppskriften overføres slik at det dannes et protein som i sin tur induserer antistoffdannelse som så skal forhindre at det aktuelle Koronavirus får fotfeste i kroppen vår. Dette ble litt innviklet, men jeg blir stadig overrasket over hvor mange som er interessert i “hva er det egentlig som skjer ?” Derfor prøver jeg å være litt popularisert belærende.
Uviklingen av vaksinene har gått utrolig raskt. Vaksinekandidatene har gått gjennom alle utprøvninger, både når det gjelder effekt og bivirkninger. Troverdigheten til dette har vært så stor at 95 prosent av de som er forespurt om de vil ha vaksinen, har svart ja. At minimum 85 prosent av befolkningen blir vaksinert er nøkkeltallet for en flokkimmunitet.
Hva så med de 15-20 gamle og syke som døde noen dager etter vaksinasjon på sykehjemmene? Legemiddel-verket er helt klare på de alle var så syke av grunnsykdommer at vaksinen bare ble dråpen som “fikk begeret til å flyte over”. Som frisk gamling, har jeg merket noe? Litt hodepine og kald på hender og føtter, men ikke værre enn at livet har gått greit.
Koronavirus endrer seg hele tiden, allerede i tusenvis. Det som nå har vært bekymringsfullt er at den Britiske varianten er mer smittsom en den vanlige. Lite tyder på at den er mer farlig (virulent), Men en ukontrollert spredning kan føre til at helseveseneK vårt kneler. Siste nytt om Modernavaksinen idag, 25.01, tyder på at den også virker mot den aktuelle mutasjon. Vi får både tro og håpe at dette går bra. Jeg har ikke særlig sans for journalisten i NRK som i sin flinkhet sår tvil om dette.
Hele verden har tro på en effektiv Koronavaksine er det viktigste for å bringe pandemien til en ende. I Norge fikk vi de første dosene mellom jul og nyttår og etterpå har det jevnlig blitt nye leveranser. Av en eller annen grunn har vaksinasjonen gått mye tregere i Norge enn i resten av Europa. En årsak kan være at vi har vaksinert bare 4 dager i uken. Nesten ikke til å tro når vi ser på innsatsen som ellers gjøres.
