Svaret er ja og det skal jeg nå begrunne. Helsedirektoratet klassifiserer oss som gamle fra 75 års alder. Flere undersøkelser viser at underernæring er et vanlig problem særlig fra fylte 80 år. Tall fra innleggelser på sykehus og aldershjem viser tydelig at vi gamle spiser for lite og for dårlig. Det samme er tilfelle når vi bor hjemme. For lite og for dårlig betyr rett og slett for lite proteiner og totalt for lite kalorier. Tradisjonelt har de viktigste proteinkildene vært kjøtt, fisk, melk, melkeprodukter og egg.
De nordiske ernæringsrådene kom nå høsten 2023 og vil bli fulgt opp av norske råd til våren. Hva de vil gå ut på, er allerede presentert i mediene og det er ingen bombe. Vi bør spise mer fisk, grønt og mindre rødt kjøtt. Ernæringsekspertene har faktisk tallgitt antall gram kjøtt pr uke til 350 gram eller 50 gram pr dag. Dette såkalt optimale kosthold er på bakgrunn av masse forskning internasjonalt. I store befolknings- undersøkelser viser dette lavere forekomst av livsstilssykdommer som diabetes, kreft, hjerte- karsykdommer osv., og levetiden øker.
Men tilbake til 80 år og eldre. Har vi først blitt så gamle og er rimelig friske, er det mye som tyder på at den livsstil og de matvaner vi har hatt sålangt er tilfredsstillende for resten av livet. Kostholdsrådene til gamle som etterhvert spiser for lite, bør være annerledes enn de gitt til resten av befolkningen. 80-85 åringene bør få anbefalinger om velsmakende, næringsrik kost som holder oss oppegående så lenge som mulig. Kjøtt har i varierende grad vært endel av livet vårt, så la det forbli slik. Ernæringsrådet understreker at kjøtt inneholder endel næringsstoffer som er bra for oss. Det betyr noe for hvordan vi har det,og hva vi har krefter til i det daglige. Ultraprosessert mat som feks pølser med lang holdbarhet er nok den stygge ulven med inflammatoriske (betennelses) fremmende egenskaper. Men ett par wienerpølser i ny og ne er neppe noe problem for gamlingen. Lammekjøtt i gryte er nok dog det beste for både kropp og sjel.
Vi var veldig opptatt av, og med rette, rasediskrimineringen i Sør-Afrika og apartheidlovene mellom 1948 og 1994. Verdenssamfunnet vedtok boikott og straffetiltak mot makthaverne i Sør-Afrika som til slutt endte med at de diskriminerende lovene ble slettet og den svarte befolkningen fikk fulle borgerrettigheter. I dag kjemper vi mot en annen form for apartheid uten at verden går til straffetiltak og boikott. Jeg snakker om kjønnsapartheid.
I dagens Aftenpost leser vi en artikkel skrevet av nobelprisvinner Narges Mohammadi, en artikkel som sannsynligvis er smuglet ut fra fengselet i Iran hvor hun sitter innesperret fordi hun har begått den forbrytelsen å være en kvinne som aktivt kjemper for likestilling. http://Det som skjer i Iran, må kalles kjønnsapartheid Narges Mohammadi Vinner av Nobels fredspris 2023Det hun og andre kvinner i Iran opplever er å være offer for kjønnsapartheid.
Mohammadi skriver at det skjer ufattelige forbrytelser mot kvinner i Iran og Afghanistan. Kvinner blir begrenset og hindret i å leve frie liv. De hindres i alt fra hvordan kle seg. hvordan ferdes i det offentlige rom, retten til utdanning og arbeid og retten til å bestemme over egen kropp. Hun etterlyser at kjønnsapartheid får status som forbrytelse mot menneskeheten. Det internasjonale samfunnet må gå sammen om å fordømme og kriminalisere kjønnsapartheid akkuret som det gjorde under overfor Sør-Afrika. Det kommer positive signaler fra FN og UN Womens administrerende direktør om å få i stand en prosess fot å nedfelle kjønnsapartheid i internasjonal strafferett.
Her hjemme har mediene og særlig Aftenposten denne høsten og vinteren hadde et sterkt fokus på æresrelatert vold og drap. I tillegg sender NRK i disse dager en serie om æresvold og tvangsekteskap. Dette er veldig bra, men så lenge ikke de skyldige blir anmeldt, eller anmeldelsene blir trukket tilbake, og denne typen kriminalitet sjelden kommer til domstolene og så godt som aldri fører til domfellelse, kommer vi ikke videre. Politiet gjør så godt de kan med de resurssene de har til dette arbeidet.
Her må vi som samfunn være mye mer på. Vi må tørre å snakke om og sette ord på hva som skjer. Vi må ikke være så livende redde for å bli stemplet for rasister at vi ikke tør å sette ord på i hvilke miljøer ære er en så viktig del av kulturen at drap kan bli resultatet. Vi skylder de unge jentene og også noen gutter som utsettes for vold, drap og tvangsgifte at vi tar problemene rundt på det dypeste alvor. Denne formen for ære og æreskultur er en forferdelig ukultur, ikke bare i vårt land, men i alle de landene hvor det praktiseres. Nå må kjønnsapartheid virkelig komme på dagsorden og føre til samme type sanksjoner og kriminalisering som apartheidregimet i Sør-Afrika i sin tid ble. Dette er feminisme på alvor
Overskriften kjenner dere kanskje igjen fra Nordahl Griegs store dikt “Til ungdommen”. Hvorfar skal det være så mye vanskeligere å snakke om fred og fredsarbeid enn om krig? Selv om vi alle selvfølgelig ønsker oss fred er det krig og krigens helter som gjelder. Dette og mange andre spørsmål tar Linn Stahlsberg opp i sin nye bok som heter nettopp “Krig er forakt for liv”.
I dag leste jeg et stort intervju med Linn Stahlsberg i Klassekampen hvor disse temaene blir tatt opp. Linn er en modig kvinne, hun står opp og frem som pasifist i en tid hvor krig dessverre fremstår som en nødvendighet. I en tid hvor NATO fremstår som et FN og i alle fall mye viktigere enn FN, hvor generalene er nærmest daglige besøkende i Dax18 og Dagsrevyen. Hun etterlyser fredsaktivistene som er de virkelig modige. I Russland og Israel risikerer man fengsel ved å kritisere krigføringen. Hvor det er dødsstraff for ikke å ville la seg være kanonføde i en kamp de ikke forstår hvorfor de må delta i. En av de mange scenene fra antikrigsfilmen “Intet nytt fra vestfronten” som gjorde sterkt inntrykk på meg var unggutten som ble skutt av sine egne for ikke å ville fortsette å kjempe klokken 21.50 den 22.11.1918. Krigshandlingene skulle som kjent opphøre klokken 22.00.
Som sagt, Linn Stahlsberg er modig. Det er forferdelig vanskelig å være prinsippfast pasifist og samtidig se på Putins krigsmaskin rulle over Ukraina og hvis de seirer kanskje vil fortsette å rulle videre vestover. Men noen må tørre å si fra, fortrinnsvis noen som blir hørt i Kreml. For ikke å snakke om det som skjer i Gaza. Noen, og helst USA må tørre å si fra at dette går ikke lengert. Nå må krigsherrene komme seg til forhandlingsbordet.
Boken hennes er ment å gi ungdommen i dag informasjon om hva pasifisme er, at det å være pasifist og ikke ville bære våpen faktisk er lovlig i vårt land, heldigvis. Jeg synes det er strålende at Linn er tydelig og kompromissløs når det gjelder fredsarbeid. Likevel har jeg litt problemer nå. Skal ikke Ukraina forsvare seg mot angrep og må ikke vi i vesten støtte og hjelpe dem, også med våpen? Her klarer ikke jeg å være pasifist. Den vestlige verden står i samme skvis som venstresiden i Norge før annen verdenskrig. Da trodde man også på fred og ingen våpen, slagordet var “det brukne gevær”. Og så ble Norge okkupert. Da var det ingen som ikke syntes det var helt nødvendig og riktig å forsvare oss.
Krigen i Gaza derimot er ingen forsvarskrig. Krigen er en brutal hevnaksjon som alle gode krefter må stå samlet for å få slutt på. Her må fredsaktivistene virkelig bli lyttet til, men det ser foreløbig riktig dårlig ut. Fredsforkjemperne må se en rolle i å finne frem til strategier som får partene til forhandlingsbordet
Jeg heier på Linn og håper hun fortsetter sin modige kamp. Men jeg klarer ikke følge henne helt frem slik verden ser ut akkurat nå.
At VG gir meg økt innsikt i fysiologi og medisin, skjer ikke så ofte. Forleden skjedde det. Oppslag på forsiden gjorde meg nyskjerrig. Kollegene Svend Davanger, Geir Selbæk og psykologen Simone Grassine har vært premissleverandører og henviser til aktuell forskning. Gjennom generasjoner har vi erfart at turer i skog og mark, og for den saks skyld havet, har vært bra for oss. Men hva er det egentlig som skjer med oss? Begrepet, « frittflytende oppmerksom», i noe varierende form, er noe av nøkkelen til å forstå hva som skjer med oss. Vi skal ikke gå mange skritt innover i skogen før vi merker at det meste blir annerledes. Vi ser hvor vi plasserer føttene i skogbunnen, vi ser på busker, kratt og trær og vi hører skogens ro. Skogen har en egen lyd, selv uten vind i trærne og fuglekvitter. Den frittflytende oppmerksomheten, mener forskere var en egenskap som gjorde at vi overlevde for 100 000 år siden med truende villdyr på savannen i Afrika. Forskning fra USA har vist ar vår hjerne skjerpes etter skogstur. En hukommelses test som gikk på å erindre tallrekker, viste klar forbedring. Det samme viste såkalt kreativitets-tester. Et forsøk utført i Australia viste at skjermbilde av grønn natur med blomster, bare 40 sekunder, også kunne gi noe av det samme. Er det tankene rundt tidlige naturopplevelser som dukker opp?
Shinrin Yoku, japansk skogsbading, bedrives av 100 000ener, særlig fra Tokio området, (Jeg har skrevet mer utdypende om dette tidligere). For de fleste går det ut på, en rolig kort tur langs en sti i skogen, så rolig sitte ned for å la tankene vandre ett par timer. Og hva har japanske forskere funnet? Jo, både den fysiske og mentale helse, forbedres. Tester har også vist positive endringer med vårt immun-apparat. Det siste tilskrives dampen av kvaeliknende substanser fra trærne.
For de fleste av oss blir nok skogsturene så mangt. Hvis vi ikke har musikk eller podcast plugger i ørene, så opplever vi nok nettopp skogens ro og vakkerhet. I motbakkene «går vi litt på» og hjerte og lunger utfordres litt. Luften er klar og ren og det er lite generell luftforurensning! En rekke studier viser at dette samlet er bra for vår helse, det forlenger levetiden og det kan endog være demensprofylakse. Hvilke enkeltfaktorer som betyr mest er vel egentlig ikke så farlig.
Fint å finne ting som dokumenterer at du har hatt rett i dine antagelser.
I Debatten på NRK forleden snakket man om trening og fysisk aktivitet i folkehelse sammenheng. Professor og kollega Eivind Wang fortalte om 4×4 (mao intervalltrening) og antydet at dette burde være grunnlaget for at de 80% av oss som sitter stille, bør komme igang. Han avfeide temmelig bryskt podcast og nettbasert trening som useriøst. I mer enn 15 år har 4×4 trening blitt dokumenter som effektiv trening i alt fra toppidrett til rekonvalesens etter hjerte-infarkt. Men det er samtidig blitt dokumentert at å gå 20 minutter daglig pluss noe styrke-øvelelser gir stor helsegevinst for de fleste. Intervalltrening for 60 år gamle sofaslitere er utopi. Professoren avfeide styrketrening med å si «at vi blir sterkere i musklene, og det er det». Vel, det i seg selv er bra for oss og hva vi greier å gjøre. Men flere studier viser at systematisk styrketrening, forlenger livet, forebygger mange livsstilssykdommer.
Hva annet lærte denne debatten oss? Jo, at vi ikke er kommet lenger enn at en professor i medisin (mann) arrogant kan avfeie en personlig trener og coach (ung kvinne) med at det hun driver med er useriøst og totalt uvirksomt. Budskapet til Catrine Collins var ganske enkelt at fysisk aktivitet er viktig for helsen vår og at det enkleste ofte er det beste. I en travel (kvinne)hverdag kan øvelser under veiledning fra personlig trener online være akkurat det lille som får henne opp av sofaen mellom barnepass og full jobb. Eller fra vårt ståsted som pensjonister kanskje det lille som gjør at vi tar noen øvelser i stedet for å våge oss ut i sprengkulde og glatte veier. Det jeg prøver å si er at man må leve ganske isolert i sin professorboble for å tro at veien til folkehelse via fysisk aktivitet bare går ved 4×4 trening minimum to timer i uka. Her er rett og slett det beste blitt det godes fiende, jeg synker heller ned i sofaen med en god bok før jeg kaster meg ut i intervalltrening a la 4×4.
Professoren sa at all trening må være vitenskapelig basert og at 4×4 er dokumentert i flere publikasjoner å øke den fysiske formen, studier som han til dels selv har vært med på. Han hoppet glatt over de studiene som viser at litt er bedre enn ingenting og at vi opprettholde form og helse bare ved å bevege oss regelmessig, gjerne med å ta i litt ekstra på tur i motbakker. Catrine Collins bekreftet også at hun baserer seg på veletablert og akseptert kunnskap når hun gir treningsråd. Forøvrig greidde hun å beholde roen og fatningen selv etter professorens til dels ufine angrep.
Dette innlegget er skrevet av Thor-Øistein og Ragnhild sammen etter at vi ble rimelig oppbrakt over vår kollegas behandling av sine meddebattanter, i særdeleshet hun som bedriver treningsveiledning online.
Det er mange tanker som melder seg rundt et årsskifte. Noen dreier seg om året som gikk, gleder og sorger, og noen om året som vi akkurat har gått inn i.
Når det gjelder verdenssituasjonen så er det lite å glede seg over og fremtiden ser ikke lys ut, hverken når det gjelder krig i Ukraina og Gaza eller utsikten til å få Trump som president i USA. På hjemmefronten er det alt for mange i landet vårt som sliter økonomisk mens jeg og mine nærmeste har det lunt og godt. Litt urettferdig? Ja selvfølgelig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Jeg leser akkurat Hege Duckerts glimrende bok om Katti Anker Møller, overklassekvinnen som så urettferdighetene rundt seg og begynte å gjøre noe med det. Vi kan takke henne (og Johan Castberg) for lovene som forandret livene til barn født utenfor ekteskap. I dag kan det synes merkelig, men på begynnelsen av 1900-tallet var kvinner som “kom i uløkka” og barna deres samfunnets utstøtte i den grad at mange ikke engang overlevet. Det som både forundrer og skremmer meg er å lese hvordan mange ivrige kvinnesaksforkjempere motarbeidet henne og regelrett hetset henne. Ikke mye kvinnesolidaritet å spore fra kvinnesakskvinnene som stort sett tilhørte øvre middelklasse og overklassen – overfor de stakkars arbeiderkvinnene og tjenestejentene som uheldigvis ble gravide uten å være gift.
I går feiret vi nytt år på tradisjonelt vis med fire gode venner. Tradisjonen tro startet vi med å følge Kongens tale på TV. Kong Harald er en klok mann og talen hans var en tydelig appell om å ta klimakrisen på alvor. Tenk om regjeringen vår og Equinor endelig kan forstå og innrømme at nye oljefelt og mer olje er ikke veien å gå for å redde klimaet. Equinor har som en miljøaktivist uttrykte det en klimaaktivist kaller frekkhetens nådegave når de påstår at oljen er veien til det grønne skiftet. De glemmer glatt at når den “rene norske oljen” brennes er klimautslippene store selv om det skjer utenfor vårt land. Dessuten bruker Equinor en forsvinnende liten del av sitt enorme overskudd på grønne teknologier.
Når jeg tenker på året vi har foran oss ser jeg at det er i ferd med å blusse opp en ny abortdebatt, nesten 50 år etter at lovforslaget om selvbestemt abort gikk igjennom i Stortinget med 1 – en stemmes overvekt. I dag er det overveldende flertall for loven vi har med selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke. Mange av oss mener imidlertid at tiden er løpt fra bestemmelsen om at abort mellom 12 og 18 uker skal bestemmes av en nemnd. Abortutvalget som la frem sine konklusjoner før jul anbefaler også om ikke enstemmig at selvbestemmelse bør utvides til 18 uker. Sånt blir det bråk av og en ny abortdebatt er i emning. Merkelig at det går an å lage så mye støy om en lovendring som rett og slett ville lovfeste en rett som de aller aller fleste kvinnene som søker om abort mellom 12 og 18 uker allerede har. Den gang da loven ble vedtatt var det om å gjøre at lovteksten ble et kompromiss mellom forkjemperne for selvbestemt abort og motstanderne som helst ville beholde nemndbehandling for abortsøkende kvinner. Kompromisset besto i at etter 12 uker skulle kvinnene møte i en nemnd som igjen skulle ha mulighet for avslag. I dag er det ytterst få som får avslag i søknad om abort mellom 12 og 18 uker. De få avslagene er nesten utelukkende fordi svangerskapet er kommet for langt.
I motsetning til da loven ble vedtatt gjøres over 90% av abortene i dag medikamentelt, dvs at hun får tabletter som settes inn i skjeden og skal fremkalle abort. Før 9. svangerskapsuke kan behandlingen skje hjemme, etter 9 uke skal det gjøres på sykehus. Denne måten å fremkalle abort på er det ikke tatt høyde for i den nåværende loven og gjør det nødvendig å revidere lovteksten.
Det er ellers mange andre gode forslag til revidering av loven fra abortutvalget, revisjoner som er helt nødvendige for å være i takt med tiden vi lever i. Men striden kommer nok til å stå om 18-ukers grensen. KrF er på offensiven sammen med endel fra SP. Et spedt forsøk fra Erna Solberg på å komme KrF i møte og stramme inn på abortloven i 2014 endte med full tilbaketrekning (nesten – KrF fikk nemndbehandling av tvillingaborter.) Det ble ingen reservasjonsrett for fastlegene, men abortloven var satt i spill og det ble nødvendig å se på om den trengte en viss oppdatering. Mye er forandret siden 1978, blant annet blir nå de aller fleste tidligaborter gjennomført medikamentelt uten sykehusinnleggelse. Alle undersøkelser viser at de aller fleste aborter foretas før uke 12. I dag er det mulig å påvise fosterskader ved hjelp av ultralyd og blodprøve, noe som i hovedsak først kan skje etter 12 uke og kan føre til ansøkninger om abort etter 12 svangerskapsuke. Så nå står striden om det er en nemnd eller kvinnen selv som skal bestemme om et kanskje ikke levedyktig foster skal kunne fjernes eller ikke. Jeg og mange med meg mener det faktisk er kvinnen selv som må bestemme dette, gjerne ved hjelp av fastlegen som hun kjenner, men ikke ved å møte en nemnd av fremmede leger.
Nå må vi vente og se om regjeringen legger frem et forslag til revidering av abortloven og om revisjonen inneholder en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker. Om grensen blir utvidet til 18 uker er ikke godt å si, dertil er det alt for usikkert hva Stortinget faller ned på. Jeg håper de fleste vil innse hvor fornuftig det er å følge praksis som i dag gir kvinnen rett til abort frem til 18 uker når hun ønsker det, men etter å ha møtt i en nemnd mellom uke 12 og 18. Uansett skal vi være lykkelige over å bo i et land hvor kvinners liv og helse veier tyngre enn mørkemenns ønske om å kontrollere deres reproduksjon. Jeg ser med gru til USA, til Ungarn og andre land som ved abortnekt leder til at abortene skjer utrygt og farlig “under jorden”.
Kampen for selvbestemt abort ble vunnet i 70-årene, nå gjenstår det bare å utvide selvbestemmelsesretten slik det praktiseres hos oss i dag, men uten nemndbehandling.
Vi fikk hyggelige presanger til jul fra barn og barnebarn. Men noe helt spesielt var det med skoskeia (skohorn) fra familien i Nordheimsund. Den er laget av landets eldste mann, 109 år gammel. Av statistikken kan vi lese at folk i Vestland fylke har lengst forventet levetid her i landet. Men at man er istand til å produsere kunsthåndverk i sitt 110 år er mer enn oppsiktsvekkende.
Vidar Eide er født 3. juli 1914 i Tørvikbygd, Kvam kommune i Hardanger. Han bor fremdeles i det samme huset som han er født i på gården hvor han har hatt sitt virke på hele livet. Det har vært smådrift med noen melkekyr, gress- og kornproduksjon. Han har vært flink med nevene og har i årenes løp produsert mer enn 20 trebåter. Mest oppsiktsvekkende to båter etter at han ble 100 år. Litt småtteri har han også likt å drive med, bl.annet har han laget mer enn 1000 skoskeier. Litt har han solgt men mest har nok blitt til gaver. Han er fortsatt i det lille verkstedet han lagde som 18 åring der han bruker en liten sirkelsag han selv har konstruert. I intervju med NRK og lokalavisa, tilstår han et det har kostet han et par fingre, “men det har det vært verdt”.
Han bor i huset sammen med datter-dattera og hennes familie. Han greier mye selv, men matstellet står nok familen for det meste for. Han går med 2 krykker og når føret tillater det, kjører ha en liten elektrisk scooter rundt på tunet.
Hva er mer enn rimelig enn at journalisten etter hvert spør om hva som er hemmeligheten for å kunne bli så gammel. Svaret ble “Eg har teke tida til hjelp”. Denne tida har han mer eller mindre ubevisst brukt bra. Den fysiske aktiviteten har han greid å opprettholde. Han har endog skaffet seg et trø/trå- apparat som han bruker når han setter seg ned for å se på TV. Han har mange bøker i biblioteket sitt og har alltid likt å lese. Og ellers da? “Ingen har vel drukke så mykje mjølk som meg”, sier han, Og ikke har han drukket kaffe heller. For ballansens skyld så må nok gammeldoktern legge til at andre historier kan fortelle om hundreåringen som både har røkt og drukket brennevin hele livet. Det må nok ha noe med genetikken å gjøre også!!! Eide kan fortelle at det i hans familie ha vært flere som har passert 100 år.
Denne historien om Vidar Eide som 109 år gammel forteller om livet sitt, får meg til å tenke på Okinawa, øya i Japan med verdens eldste befolkning.Dette har selvsagt trigget forskere og deres konklusjon er omtrent som følger: De gamle er aktive i samfunnet til siste slutt og de er fysisk aktive på alle måter. De har nær kontakt med de yngre generasjoner og har oppgaver hele livet. De spiser mye grønnsaker, også soya. De spiser totalt lite fett og lite kalorier. Overvekt er sjelden.
Hva forteller dette oss ?.Jo, et langt liv har både med arv og miljø å gjøre. Så får vi legge til flaks og hell. Denne siste faktoren vektlegges nå mer og mer.
Men 109 åringen fra Hardanger er på alle måter et eventyr. En aktiv gammel mann som fremdeles har det bra både med hode og bein.
Hilsen Thor-Øistein som ser på dette som en inspirasjon.
Rolig julaften morgen og formiddag. Lang morgenseanse med aviser og julebakst. Adventspusselet er blitt fullført. De siste julekortene pr telefon ferdig snakket. Julekaktusen som er arvet etter mor er nesten utsprunget. Og hvis dere lurer på hva som skjuler seg under sen gule plastbøtten på verandaen så er det restene av juleskinken.
I går var den tradisjonelle Lille julaften med barn, svigerbarn og barnebarn, de av dem som er i Osloområdet i julen. Tradisjonen tro ble det servert sild, rakfisk og mer “barnevennlig” laks som røkt og gravet, og ikke å forglemme den enda mer tradisjonelle juleskinken. Juleskinken fortjener egen omtale, en oppskrift fra min svenske mormor, modifisert etter litt moderne muligheter. Den har ligget i sukker-saltet lake i 2 uker , kokt og griljert akkurat slik mormor og mor gjorde det. Lurer på om noen av mine plukker opp hansken etter meg. Ellers var det stor og god stemning, mye latter og morsomme påfunn, quiz og selvhjelpskurs. Sist gang ble første vers av Terje Vigen deklamert, denne gangen vers nr 2. Vi kommer neppe gjennom hele i vår levetid.
Nå sitter vi her og er bare fyllt av takknemlighet. Takknemlige for barna våre, dine, mine og vårt som ser ut til å strikose seg sammen, store barnebarn som gleder seg over å være sammen. Vi tenker nå på alle dem som ikke er så heldige som vi er, som har mistet noen nå oppunder jul, enten på naturlig måte eller voldelig. Jeg tenker på min gode venninne som tilbringer julen på sykehus med brukket ankel. Tankene våre går også utenom andedammen, til det som skjer i Ukraina og på Gaza. Det er så grusomt at det er ikke til å holde ut. Er det lov å privatisere, å feire jul med våre kjære og ha det så morsomt og hyggelig, trygt og godt? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men velger å holde meg til det nære og ha en fin julefeiring med dem jeg er glad i.
Jeg vil med dette lille, julete innlegget ønske alle våre lesere en riktig god jul og takke for at dere er der, følger oss og kommer med kloke og gode kommentarer. GOD JUL.
Så er alle de tradisjonelle juleforberedelsene i gang. Juleskinken ligger i lake og skal kokes den 21.desember og bokgavene til barn og barnebarn lille julaften er innpakket. Mandag blir det baking med et utvalg døtre og barnebarn og så blir det å lage sild. Kjersti og jeg har laget pølser og om jeg skal si det selv, de ble “best ever”.
Nå er det tredje søndag i advent og de to gamle koser seg i fred og ro etter en veldig hyggelig førjulsmiddag med Petter, tre barnebarn og to meget aktive oldebarn på snart 5 og 3 år. Lille julaften skal bli som den pleier, men vi forbereder i rolige former. Syv uker i sofaen med benet opp har lært meg noe om hvor deilig det er å ta det helt med ro, så får tingene gå som de går.
Hvorfor holder vi på og styrer med disse juleforberedelsene? For min del har det med å opprettholde tradisjoner å gjøre. Akkurat slik holdt mor på i sin tid, bare mye mer enn det jeg gjør. Vi bakte berlinerkranser og hjortetakk i alle år, nå baker Kjersti, Karoline og jeg med et utvalg barnebarn berlinerkranser og julebiskotti. Etter bakingen er det rakfisk, tradisjonen tro.
Avisene er fulle av annonser for julegaver. De lokker med priskutt og forteller oss alt vi burde kjøpe, hva som er den perfekte julegaven til ham, henne, tanter og onkler, barn og barnebarn. Kjøpepresset før jul er enormt – og får alle som ikke vil kjøpe og kjøpe til å føle seg mislykket. Vi leser at nordmenn bruker store summer på kalendergaver, altså allerede før julefreden senker seg er det brukt masse penger på disse kalendrene. Jeg må innrømme at jeg har fått en julekalender av Kjersti. 24 små konvolutter med brikker som skal bli til et ferdig puslespill 24 desember. Jeg koser meg med dagens brikker som den ivrige pusler jeg er.
Men tilbake til kjøpepresset. Undersøkelser viser at vi stort sett ikke er så opptatt av gaver. Det folk flest forbinder med julen og gleder seg til er å spise god mat og være sammen med familie og venner. Jeg leste en artikkel for sirka en uke siden, en skribent som har sett seg lei på gavepresset. Hun ville hverken gi eller få gaver i år og det fortalte hun familien gjennom innlegget i avisen. Det er en hyggelig tradisjon å utveksle gaver med sine nære og kjære, men det må ikke resultere i kjøpepress og stress. Stort sett tror jeg de fleste holder gavepresset på et rimelig nivå. Selv om forretningsstanden håper på stor omsetning i forbindelse med julen bør de forstå og innrette seg etter at pengene ikke sitter like løst som før etter prisøkninger og renteheving. Alle de glorete annonsene for alt vi burde kjøpe koster jo også. Lurer på om de lønner seg.
Det er enda en uke igjen til julaften så jeg venter med å ønske dere alle god jul.
I dag, 10 desember deles Nobelprisene ut. De aller fleste i Stockholm med megen pomp og prakt, men vi har altså fått æren og gleden av å dele ut fredsprisen etter Alfred Nobels ønske. Det skjer i Oslo Rådhus i en stor og vakker sal, fullt på høyde med det Sverige har å by på.
I år gikke fredsprisen til Narges Mohammadi, iransk kvinneaktivist som alle vet sitter i iransk fengsel med en dom på veldig mange år og 154 piskeslag. Ingen kan overleve 154 piskeslag. Narges Mohammadis barn, tvillingene Kiana og Ali, tok i mot prisen på morens vegne og leste talen Narges hadde fått smuglet ut av fengselet. Det var en uvanlig sterk tale hvor den fengslede fredsprisvinneren feller en hard dom over det styrende religiøse regimet som hun sier har liten respekt og støtte i folket. Hun ber også verden reagere og gi sin støtte til dem som prøver å endre Iran. Menneskerettighetene i Iran er under mangesidig press fra undertrykkende krefter. Hun oppfordrer vesten til ikke å forsinke demokrati og menneskerettighetermed strategier som bidrar til å videreføre Irans styresett.
I kveld fikk vi vanlige mennesker anledning til å hylle fredsprisvinneren. Møte på Jernbanetorget med sterke appeller og kunstneriske bidrag. Deretter fakkeltog opp Karl Johans gate til Eidsvolls plass foran Grand hotell. Det var betagende å være del av en menneskemasse på ca1500 som gikk med fakler for å hylle en modig kvinne, men også for å protestere mot et inhumant, gammeldags prestestyre som undertrykker alle borgere og særlig kvinner som ikke har noen rettigheter under en slik islamistisk styreform.
På slaget 19.00 kom Narges to barn og ektemannen ut på balkongen og tok i mot hyllesten. Det var en opplevelse for oss som sto der og ropte Kvinner, liv, frihet. Hvilken opplevelse det må ha vært for to 17-åringer som ikke har sett moren sin på 8 år kan vi bare tenke oss. Narge Mohammadis bilde var projisert på veggen på Grand – bare utrolig vakkert.
Og i Stockholm får Jon Fosse sin Nobelpris. Dette er en stor dag.
Hilsen Ragnhild som måtte dele opplevelsen av å være med på feiringen av Narges Mohammadi.
