I Debatten på NRK forleden snakket man om trening og fysisk aktivitet i folkehelse sammenheng. Professor og kollega Eivind Wang fortalte om 4×4 (mao intervalltrening) og antydet at dette burde være grunnlaget for at de 80% av oss som sitter stille, bør komme igang. Han avfeide temmelig bryskt podcast og nettbasert trening som useriøst. I mer enn 15 år har 4×4 trening blitt dokumenter som effektiv trening i alt fra toppidrett til rekonvalesens etter hjerte-infarkt. Men det er samtidig blitt dokumentert at å gå 20 minutter daglig pluss noe styrke-øvelelser gir stor helsegevinst for de fleste. Intervalltrening for 60 år gamle sofaslitere er utopi.
Professoren avfeide styrketrening med å si «at vi blir sterkere i musklene, og det er det». Vel, det i seg selv er bra for oss og hva vi greier å gjøre. Men flere studier viser at systematisk styrketrening, forlenger livet, forebygger mange livsstilssykdommer.

Hva annet lærte denne debatten oss? Jo, at vi ikke er kommet lenger enn at en professor i medisin (mann) arrogant kan avfeie en personlig trener og coach (ung kvinne) med at det hun driver med er useriøst og totalt uvirksomt. Budskapet til Catrine Collins var ganske enkelt at fysisk aktivitet er viktig for helsen vår og at det enkleste ofte er det beste. I en travel (kvinne)hverdag kan øvelser under veiledning fra personlig trener online være akkurat det lille som får henne opp av sofaen mellom barnepass og full jobb. Eller fra vårt ståsted som pensjonister kanskje det lille som gjør at vi tar noen øvelser i stedet for å våge oss ut i sprengkulde og glatte veier. Det jeg prøver å si er at man må leve ganske isolert i sin professorboble for å tro at veien til folkehelse via fysisk aktivitet bare går ved 4×4 trening minimum to timer i uka. Her er rett og slett det beste blitt det godes fiende, jeg synker heller ned i sofaen med en god bok før jeg kaster meg ut i intervalltrening a la 4×4.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Professoren sa at all trening må være vitenskapelig basert og at 4×4 er dokumentert i flere publikasjoner å øke den fysiske formen, studier som han til dels selv har vært med på. Han hoppet glatt over de studiene som viser at litt er bedre enn ingenting og at vi opprettholde form og helse bare ved å bevege oss regelmessig, gjerne med å ta i litt ekstra på tur i motbakker. Catrine Collins bekreftet også at hun baserer seg på veletablert og akseptert kunnskap når hun gir treningsråd. Forøvrig greidde hun å beholde roen og fatningen selv etter professorens til dels ufine angrep.

Dette innlegget er skrevet av Thor-Øistein og Ragnhild sammen etter at vi ble rimelig oppbrakt over vår kollegas behandling av sine meddebattanter, i særdeleshet hun som bedriver treningsveiledning online.

Det er mange tanker som melder seg rundt et årsskifte. Noen dreier seg om året som gikk, gleder og sorger, og noen om året som vi akkurat har gått inn i.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når det gjelder verdenssituasjonen så er det lite å glede seg over og fremtiden ser ikke lys ut, hverken når det gjelder krig i Ukraina og Gaza eller utsikten til å få Trump som president i USA. På hjemmefronten er det alt for mange i landet vårt som sliter økonomisk mens jeg og mine nærmeste har det lunt og godt. Litt urettferdig? Ja selvfølgelig og jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe med det. Jeg leser akkurat Hege Duckerts glimrende bok om Katti Anker Møller, overklassekvinnen som så urettferdighetene rundt seg og begynte å gjøre noe med det. Vi kan takke henne (og Johan Castberg) for lovene som forandret livene til barn født utenfor ekteskap. I dag kan det synes merkelig, men på begynnelsen av 1900-tallet var kvinner som “kom i uløkka” og barna deres samfunnets utstøtte i den grad at mange ikke engang overlevet. Det som både forundrer og skremmer meg er å lese hvordan mange ivrige kvinnesaksforkjempere motarbeidet henne og regelrett hetset henne. Ikke mye kvinnesolidaritet å spore fra kvinnesakskvinnene som stort sett tilhørte øvre middelklasse og overklassen – overfor de stakkars arbeiderkvinnene og tjenestejentene som uheldigvis ble gravide uten å være gift.

I går feiret vi nytt år på tradisjonelt vis med fire gode venner. Tradisjonen tro startet vi med å følge Kongens tale på TV. Kong Harald er en klok mann og talen hans var en tydelig appell om å ta klimakrisen på alvor. Tenk om regjeringen vår og Equinor endelig kan forstå og innrømme at nye oljefelt og mer olje er ikke veien å gå for å redde klimaet. Equinor har som en miljøaktivist uttrykte det en klimaaktivist kaller frekkhetens nådegave når de påstår at oljen er veien til det grønne skiftet. De glemmer glatt at når den “rene norske oljen” brennes er klimautslippene store selv om det skjer utenfor vårt land. Dessuten bruker Equinor en forsvinnende liten del av sitt enorme overskudd på grønne teknologier.

Når jeg tenker på året vi har foran oss ser jeg at det er i ferd med å blusse opp en ny abortdebatt, nesten 50 år etter at lovforslaget om selvbestemt abort gikk igjennom i Stortinget med 1 – en stemmes overvekt.  I dag er det overveldende flertall for loven vi har med selvbestemt abort inntil 12 svangerskapsuke. Mange av oss mener imidlertid at tiden er løpt fra bestemmelsen om at abort mellom 12 og 18 uker skal bestemmes av en nemnd.  Abortutvalget som la frem sine konklusjoner før jul anbefaler også om ikke enstemmig at selvbestemmelse bør utvides til 18 uker. Sånt blir det bråk av og en ny abortdebatt er i emning. Merkelig at det går an å lage så mye støy om en lovendring som rett og slett ville lovfeste en rett som de aller aller fleste kvinnene som søker om abort mellom 12 og 18 uker allerede har. Den gang da loven ble vedtatt var det om å gjøre at lovteksten ble et kompromiss mellom forkjemperne for selvbestemt abort og motstanderne som helst ville beholde nemndbehandling for abortsøkende kvinner. Kompromisset besto i at etter 12 uker skulle kvinnene møte i en nemnd som igjen skulle ha mulighet for avslag. I dag er det ytterst få som får avslag i søknad om abort mellom 12 og 18 uker. De få avslagene er nesten utelukkende fordi svangerskapet er kommet for langt.

I motsetning til da loven ble vedtatt gjøres over 90% av abortene i dag medikamentelt, dvs at hun får tabletter som settes inn i skjeden og skal fremkalle abort. Før 9. svangerskapsuke kan behandlingen skje hjemme, etter 9 uke skal det gjøres på sykehus. Denne måten å fremkalle abort på er det ikke tatt høyde for i den nåværende loven og gjør det nødvendig å revidere lovteksten.

Det er ellers mange andre gode forslag til revidering av loven fra abortutvalget, revisjoner som er helt nødvendige for å være i takt med tiden vi lever i. Men striden kommer nok til å stå om 18-ukers grensen. KrF er på offensiven sammen med endel fra SP.  Et spedt forsøk fra Erna Solberg på å komme KrF i møte og stramme inn på abortloven i 2014 endte med full tilbaketrekning (nesten – KrF fikk nemndbehandling av tvillingaborter.) Det ble ingen reservasjonsrett for fastlegene, men abortloven var satt i spill og det ble nødvendig å se på om den trengte en viss oppdatering. Mye er forandret siden 1978, blant annet blir nå de aller fleste tidligaborter gjennomført medikamentelt uten sykehusinnleggelse. Alle undersøkelser viser at de aller fleste aborter foretas før uke 12. I dag er det mulig å påvise fosterskader ved hjelp av ultralyd og blodprøve, noe som i hovedsak først kan skje etter 12 uke og kan føre til ansøkninger om abort etter 12 svangerskapsuke. Så nå står striden om det er en nemnd eller kvinnen selv som skal bestemme om et kanskje ikke levedyktig foster skal kunne fjernes eller ikke. Jeg og mange med meg mener det faktisk er kvinnen selv som må bestemme dette, gjerne ved hjelp av fastlegen som hun kjenner, men ikke ved å møte en nemnd av fremmede leger.

Nå må vi vente og se om regjeringen legger frem et forslag til revidering av abortloven og om revisjonen inneholder en utvidelse av selvbestemmelsesretten til 18 uker. Om grensen blir utvidet til 18 uker er ikke godt å si, dertil er det alt for usikkert hva Stortinget faller ned på. Jeg håper de fleste vil innse hvor fornuftig det er å følge praksis som i dag gir kvinnen rett til abort frem til 18 uker når hun ønsker det, men etter å ha møtt i en nemnd mellom uke 12 og 18. Uansett skal vi være lykkelige over å bo i et land hvor kvinners liv og helse veier tyngre enn mørkemenns ønske om å kontrollere deres reproduksjon. Jeg ser med gru til USA, til Ungarn og andre land som ved abortnekt leder til at abortene skjer utrygt og farlig “under jorden”.

Kampen for selvbestemt abort ble vunnet i 70-årene, nå gjenstår det bare å utvide selvbestemmelsesretten slik det praktiseres hos oss i dag, men uten nemndbehandling.

Hilsen Ragnhild

Vi fikk hyggelige presanger til jul fra barn og barnebarn. Men noe helt spesielt var det med skoskeia (skohorn) fra familien i Nordheimsund. Den er laget av landets eldste mann, 109 år gammel. Av statistikken kan vi lese at folk i Vestland fylke har lengst forventet levetid her i landet. Men at man er istand til å produsere kunsthåndverk i sitt 110 år er mer enn oppsiktsvekkende.

Vidar Eide er født 3. juli 1914 i Tørvikbygd, Kvam kommune i Hardanger. Han bor fremdeles i det samme huset som han er født i på gården hvor han har hatt sitt virke  på hele livet. Det har vært smådrift med noen melkekyr, gress- og kornproduksjon. Han har vært flink med nevene og har i årenes løp produsert mer enn 20 trebåter. Mest oppsiktsvekkende to båter etter at  han ble 100 år. Litt småtteri har han også likt å drive med, bl.annet har han laget  mer enn 1000 skoskeier. Litt har han solgt men mest har nok blitt til gaver. Han er fortsatt i det lille verkstedet han lagde som 18 åring der han bruker en liten sirkelsag han selv har konstruert. I intervju med NRK og lokalavisa, tilstår han et det har kostet han et par fingre, “men det har det vært verdt”.

Han bor i huset sammen med datter-dattera og hennes familie. Han greier mye selv, men matstellet står nok familen for det meste for. Han går med 2 krykker og når føret tillater det, kjører ha en liten elektrisk scooter rundt på tunet.

Hva er mer enn rimelig enn at journalisten etter hvert spør om hva som er hemmeligheten for å kunne bli så gammel. Svaret ble “Eg har teke tida til hjelp”. Denne tida har han mer eller mindre  ubevisst brukt bra. Den fysiske aktiviteten har han greid å opprettholde. Han har endog skaffet seg et trø/trå- apparat som han bruker når han setter seg ned for å se på TV. Han har mange bøker i biblioteket sitt og har alltid likt å lese. Og ellers da? “Ingen har vel drukke så mykje mjølk som meg”, sier han, Og ikke har han drukket kaffe heller. For ballansens skyld så må nok gammeldoktern legge til at andre historier kan fortelle om hundreåringen som både har røkt og drukket brennevin hele livet. Det må nok ha noe med genetikken å gjøre også!!! Eide kan fortelle at det i hans familie ha vært flere som har passert 100 år.

Denne historien om Vidar Eide som 109 år gammel forteller om livet sitt, får meg til å tenke på Okinawa, øya i Japan med verdens eldste befolkning.Dette har selvsagt trigget forskere og deres konklusjon er omtrent som følger: De gamle er aktive i samfunnet  til siste slutt og de er fysisk aktive på alle måter. De har nær kontakt med de yngre generasjoner og har oppgaver hele livet. De spiser mye  grønnsaker, også soya. De spiser totalt lite fett og lite kalorier. Overvekt er sjelden.

Hva forteller dette oss ?.Jo, et langt liv har både med arv og miljø å gjøre. Så får vi legge til flaks og hell. Denne siste faktoren vektlegges nå mer og mer.

Men 109 åringen fra Hardanger er på alle måter et eventyr. En aktiv gammel mann som fremdeles har det bra både med hode og bein.

Hilsen Thor-Øistein som ser på dette som en inspirasjon.

‘

Rolig julaften morgen og formiddag. Lang morgenseanse med aviser og julebakst. Adventspusselet er blitt fullført. De siste julekortene pr telefon ferdig snakket. Julekaktusen som er arvet etter mor er nesten utsprunget. Og hvis dere lurer på hva som skjuler seg under sen gule plastbøtten på verandaen så er det restene av juleskinken.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går var den tradisjonelle Lille julaften med barn, svigerbarn og barnebarn, de av dem som er i Osloområdet i julen. Tradisjonen tro ble det servert sild, rakfisk og mer “barnevennlig” laks som røkt og gravet, og ikke å forglemme den enda mer tradisjonelle juleskinken. Juleskinken fortjener egen omtale, en oppskrift fra min svenske mormor, modifisert etter litt moderne muligheter. Den har ligget i sukker-saltet lake i 2 uker , kokt og griljert akkurat slik mormor og mor gjorde det. Lurer på om noen av mine plukker opp hansken etter meg. Ellers var det stor og god stemning, mye latter og morsomme påfunn, quiz og selvhjelpskurs. Sist gang ble første vers av Terje Vigen deklamert, denne gangen vers nr 2. Vi kommer neppe gjennom hele i vår levetid.

Nå sitter vi her og er bare fyllt av takknemlighet. Takknemlige for barna våre, dine, mine og vårt som ser ut til å strikose seg sammen, store barnebarn som gleder seg over å være sammen. Vi tenker nå på alle dem som ikke er så heldige som vi er, som har mistet noen nå oppunder jul, enten på naturlig måte eller voldelig. Jeg tenker på min gode venninne som tilbringer julen på sykehus med brukket ankel. Tankene våre går også utenom andedammen, til det som skjer i Ukraina og på Gaza. Det er så grusomt at det er ikke til å holde ut. Er det lov å privatisere, å feire jul med våre kjære og ha det så morsomt og hyggelig, trygt og godt? Jeg har ikke noe godt svar på dette, men velger å holde meg til det nære og ha en fin julefeiring med dem jeg er glad i.

Jeg vil med dette lille, julete innlegget ønske alle våre lesere en riktig god jul og takke for at dere er der, følger oss og kommer med kloke og gode kommentarer. GOD JUL.

Hilsen Ragnhild

Så er alle de tradisjonelle juleforberedelsene i gang. Juleskinken ligger i lake og skal kokes den 21.desember og bokgavene til barn og barnebarn lille julaften er innpakket. Mandag blir det baking med et utvalg døtre og barnebarn og så blir det å lage sild. Kjersti og jeg har laget pølser og om jeg skal si det selv, de ble “best ever”.

Nå er det tredje søndag i advent og de to gamle koser seg i fred og ro etter en veldig hyggelig førjulsmiddag med Petter, tre barnebarn og to meget aktive oldebarn på snart 5 og 3 år. Lille julaften skal bli som den pleier, men vi forbereder i rolige former. Syv uker i sofaen med benet opp har lært meg noe om hvor deilig det er å ta det helt med ro, så får tingene gå som de går.

Hvorfor holder vi på og styrer med disse juleforberedelsene? For min del har det med å opprettholde tradisjoner å gjøre. Akkurat slik holdt mor på i sin tid, bare mye mer enn det jeg gjør. Vi bakte berlinerkranser og hjortetakk i alle år, nå baker Kjersti, Karoline og jeg med et utvalg barnebarn berlinerkranser og julebiskotti. Etter bakingen er det rakfisk, tradisjonen tro.

Avisene er fulle av annonser for julegaver. De lokker med priskutt og forteller oss alt vi burde kjøpe, hva som er den perfekte julegaven til ham, henne, tanter og onkler, barn og barnebarn. Kjøpepresset før jul er enormt – og får alle som ikke vil kjøpe og kjøpe til å føle seg mislykket. Vi leser at nordmenn bruker store summer på kalendergaver, altså allerede før julefreden senker seg er det brukt masse penger på disse kalendrene. Jeg må innrømme at jeg har fått en julekalender av Kjersti.  24 små konvolutter med brikker som skal bli til et ferdig puslespill 24  desember. Jeg koser meg med dagens brikker som den ivrige pusler jeg er.

Men tilbake til kjøpepresset. Undersøkelser viser at vi stort sett ikke er så opptatt av gaver. Det folk flest forbinder med julen og gleder seg til er å spise god mat og være sammen med familie og venner. Jeg leste en artikkel for sirka en uke siden, en skribent som har sett seg lei på gavepresset. Hun ville hverken gi eller få gaver i år og det fortalte hun familien gjennom innlegget i avisen. Det er en hyggelig tradisjon å utveksle gaver med sine nære og kjære, men det må ikke resultere i kjøpepress og stress. Stort sett tror jeg de fleste holder gavepresset på et rimelig nivå. Selv om forretningsstanden håper på stor omsetning i forbindelse med julen bør de forstå og innrette seg etter at pengene ikke sitter like løst som før etter prisøkninger og renteheving. Alle de glorete annonsene for alt vi burde kjøpe koster jo også. Lurer på om de lønner seg.

Det er enda en uke igjen til julaften så jeg venter med å ønske dere alle god jul.

Hilsen Ragnhild

I dag, 10 desember deles Nobelprisene ut. De aller fleste i Stockholm med megen pomp og prakt, men vi har altså fått æren og gleden av å dele ut fredsprisen etter Alfred Nobels ønske. Det skjer i Oslo Rådhus i en stor og vakker sal, fullt på høyde med det Sverige har å by på.

I år gikke fredsprisen til Narges Mohammadi, iransk kvinneaktivist som alle vet sitter i iransk fengsel med en dom på veldig mange år og 154 piskeslag. Ingen kan overleve 154 piskeslag. Narges Mohammadis barn, tvillingene Kiana og Ali, tok i mot prisen på morens vegne og leste talen Narges hadde fått smuglet ut av fengselet. Det var en uvanlig sterk tale hvor den fengslede fredsprisvinneren feller en hard dom over det styrende religiøse regimet som hun sier har liten respekt og støtte i folket. Hun ber også verden reagere og gi sin støtte til dem som prøver å endre Iran. Menneskerettighetene i Iran er under mangesidig press fra undertrykkende krefter. Hun oppfordrer vesten til ikke å forsinke demokrati og menneskerettighetermed strategier som bidrar til å videreføre Irans styresett.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I kveld fikk vi vanlige mennesker anledning til å hylle fredsprisvinneren. Møte på Jernbanetorget med sterke appeller og kunstneriske bidrag. Deretter fakkeltog opp Karl Johans gate til Eidsvolls plass foran Grand hotell. Det var betagende å være del av en menneskemasse på ca1500 som gikk med fakler for å hylle en modig kvinne, men også for å protestere mot et inhumant, gammeldags prestestyre som undertrykker alle borgere og særlig kvinner som ikke har noen rettigheter under en slik islamistisk styreform.

På slaget 19.00 kom Narges to barn og ektemannen ut på balkongen og tok i mot hyllesten. Det var en opplevelse for oss som sto der og ropte Kvinner, liv, frihet. Hvilken opplevelse det må ha vært for to 17-åringer som ikke har sett moren sin på 8 år kan vi bare tenke oss. Narge Mohammadis bilde var projisert på veggen på Grand – bare utrolig vakkert.

Og i Stockholm får Jon Fosse sin Nobelpris. Dette er en stor dag.

Hilsen Ragnhild som måtte dele opplevelsen av å være med på feiringen av Narges Mohammadi.

Etter åtte uker mer eller mindre stillesittende med benet i sofaen har jeg en sterk følelse av å ha vært på treningsleir. Vi er nå helt på tampen av vårt 15-dagers sydeopphold og er klar for hjemreise. Hvordan kan late dager på Gran Canaria føles som et treningsopphold? Vel, her har min (u)venn mosjonsappen mye av skylden. Den har heiet meg frem og fortalt meg hvor flink jeg er som daglig slutter bevegelsesringen. Dessuten kan skrittelleren på telefonen fortelle meg at daglig antall skritt er mellom 9 og 13.000. Altså treningsleir.

Hvordan har nå dagene gått og hvor er de blitt av? Dagen starter ved 7-tiden med kaffe og aviser (digitale). Etter ca to timer en kort spasertur til morgenbadet i sjøen, et bad som gjerne tar en time inkludert småprating på stranden. Så er det frokost og vips så er klokken passert 11 og vel så det. Så er det dagens tur – mellom en og to timer hvis det ikke er alt for varmt, da tar vi turen før bad og frokost klokken 8.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det har vært tid for venner som også er her nede – veldig hyggelig å være sammen over en hjemmelaget lunsj eller brunsch. Etter alle årene på ordentlig treningsleir i Mogan har vi fått noen usedvanlig hyggelige venner som vi møtte til lunsj i nettopp Mogan i går. Så helt asosiale har vi ikke vært selv om vi etter alle disse årene trives godt alene i hverandres selskap.

Innimellom fysiske aktiviteter og foring av mosjonsappen er det blitt god tid til lesing. Ettersom vi reiser lett, med bare håndbagasje, er det liten plass til tykke bøker tilstrekkelig for et så langt opphold  Redningen har vært lesebrett og to av bøkene jeg har lest kan trygt anbefales. Den første er The spy and the traitor av Ben MacIntyre, om KGB- dobbel agent under den kalde krigen – en førsteklasses spennende dokumentar. Den andre boken er Babysitter av Joyce Carol Oats. En forferdelig historie mesterlig fortalt og nesten ikke til å legge fra seg. Jeg har akkurat lest Them, også av Oats, og enda så forskjellige de to historiene er så kjenner jeg igjen hennes måte å skrive på og fortelle historier så det gjør vondt langt ned i magen.

Dette blir da siste rapport fra oss ferierende. Nå skal vi hjem og det gleder jeg meg veldig til. Hverdagen er tross alt aller best

Hilsen Ragnhild

Vi gamle gubbene bør slutte med meste. Sett deg i godstolen, ta fram snadda og vent til det hele er over. Vel, det er nettopp en rekke slike utsagn jeg har lyst å se nærmere på.

For mange av oss har en eller annen form for skisport vært en viktig del av vinterlivet. Har det blitt noe stygge fall i utforbakken, er det kanskje greit å hive inn håndkleet. Men jeg har foreløpig valgt en annen variant. Jeg velger flatt terreng og jeg bruker langrennski med stålkanter. De er tyngre og det er lettere å holde balansen når jeg ploger i småbakkene. Litt eplekjekt, men likevel. Antydet diagonal-gang, vel å merke på flatene med Blå Swix, gir lykkefølelse.

Ragnhild, 82 år, sykler i gatene, tross advarsel etter å ha trynet i fortauskant. Jeg bruker ergometersykkel en sjelden gang når helsetilstand tilsier det. Når balansen ikke føles god lenger, er trafikksykling for meg en risikosport. Gammel venn på 89 sykler stadig Kikutturer på El-sykkel, så hvorfor ikke når lysta er der.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv om vi har svømt hele livet, så er det mange som merker at denne ferdigheten også blir redusert. Svigermor sa feks. at beina ble tunge og at hun fløt så dypt. Måtte rett og slett bruke mye krefter for å være flytende. Nå på Gran Canaria med 23 grader i havet, er bading 2 ganger daglig en herlig øvelse. Sannsynligheten for såkalt illebefinnende øker noe når vi blir skikkelig gamle. Jeg svømmer ikke rett til havs lenger, heller langs land. Men er det nødvendig.?

Fjellturene våre har blitt dalturer. Vi skryter ikke på oss mange høydemeter lenger. Barn og barnebarn fyker rundt på toppturer og vi gleder oss over vakre bilder. Vi gleder oss over 2 timer rolig gange i dalen. Det er det vi greier nå, og er takknemlig for det. Vi blir svette og slitne og badet er like deilig som før i verden.

Jeg begynte å spille golf rundt 55 års alder. Ble aldri særlig god men bra nok til å ha glede over runder med venner både hjemme og ikke minst når vi var ute på ferie-reise. 9 hull på liten  bane i  Kragerø med Ragnhild eller vennen Anders, føles optimalt eller kanskje max for hva som går nå. Idag, i nesten 30 grader valgte jeg 45 baller på Drivingrangen i Tauro. Jeg følte at dette var moro, Gleden over å mestre, dvs treffe ballen på en  brukbar måte, se den lande etter 100 meter, var gledelig. Litt latterlig kanskje, jeg slapp å gå i 2 timer for å slå disse 45 ballene. Jeg har ett par venner som sannsynligvis vil håne meg etter dette.

Så litt mer intellektuell tilnærming, som også krever litt endring. På teateret må vi helst sitte på første benk, unge skuespiller med dårlig diksjon og kanskje vanskelig tilgjengelig dialekt, er ikke direkte aldersvennlig.
Når alt kommer til alt, det er lite vi slutter med. Vi gjør det bare litt annerledes.

Hilsen Thor-Øistein som er litt trøtt av høre at vi «ikke har noen fremtid», Den er bare kortere. Så ta vare på den!!

Novemberferie på Gran Canaria byr på mangt. Og idag ble det noe vi aldri har sett før. Vi hadde vårt ettermiddagsbad på Anfi. I vannet ( 23grader) var det folksomt, gamle, unge, barn, tjukke og radmagre, om hverandre. Dvs ett greit snitt av den nordeuropeiske befolkning. Det som gjorde meg og andre mest nysgjerrig, var nok en eldre kar som satt i en flytende rullestol. Tre i familien passet på og det hele så skikkelig hyggelig ut. Om redskapen kunne kalles en hybrid eller amfibierullestol, er jeg litt usikker på. Men den fløt i vannet, med sikkerhets-assistanse, og den rullet på land, etterpå.
Hele familien virket glade og fornøyde og jeg kunne ikke la være å si at dette var en flott seanse å være vitne til.
Vi presenterte oss og han,Lauritz Fladby,syntes det var greit at jeg kunne skrive litt om hans historie.
For ett år siden fikk han slag 78 år gammel . I entreprenør-virksomheten sin kjørte han en svær hjul-laster daglig inntil dette skjedde. Etter rehabilitering og «stå-på» innsats, har han blitt istand til, med noe assistanse, å komme seg opp i en «prekestol» og bevege seg rundt. Mest tid blir det dog i rullestolen.  Men han ga utrykk for at det gikk bra, og ikke minst fordi at hodet fungerte bra.

Å komme seg fra Gardemoen til Gran Canaria, krever en kjempeinnsats av mange. Først og fremst av Fladby selv og hans hjelpere, men selvsagt også flyselskapet.

En ting er at dette er «litt av en historie». Men den kan være til inspirasjon. Det er  omlag 10 000 som rammes av slag i Norge i året. I ca. 85% av tilfellene er det pga blodpropp i blodårene til hjernen. Resten skyldes blødning. Jo raskere behandlingen kan igangsettes, jo bedre går det. 3-4 timer skal være den kritiske grensen.
Blir det likevel lammelser, blir rehabilitering og trening nøkkelen til et best mulig resultat. Dette er dokumentert  i mange studier. Dessuten er det aldri for sent å starte trening av muskulaturen, uansett alder. Dette er vist helt opp til 95-100- åringer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt artig at jeg som bruker noe tid på ungdom som trener og løper svært så fort i Ull-Kisa- klubben på Jessheim, nå treffer en senior, også fra Jessheim, som krever like stor respekt.

Hilsen Thor-Øistein som har hatt enda en fin dag.

Her vi sitter i 30 grader +/- virker det helt ulogisk å se TV- bildene fra Norge og Beitostølen med minus 10 og massevis av snø. Langrennssirkuset 2023/24 er i gang, neste uke starter kombinert og i Østerrike raser Henrik Kristoffersen over de hersens miljøaktivistene som ødelegger moroa for ham og lagkameratene. Alt er altså som før – vinteren er kommet til Norge. Men alt er ikke som før – kloden koker og verre skal det bli.

I følge en ny rapport setter Kristoffersen og co klimaavtrykk som mange-mangedobler avtrykket til den jevne nordmann ( og de avtrykkene er også for store). De avsindig store klimaavtrykkene skyldes trenings-og konkurransereising jorden rundt mange ganger i året. Alpinistene er verst, deretter kommer langrennsløperne.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis har vi utøvere og ledere   som tar denne problemstillingenpå alvor og foreslår tiltak for å redusere reisingen. De innrømmer at det burde være unødvendig å reise til New Zealand og Chile for å trene når det er norsk og europeisk sommer, men dette fordrer internasjonalt samarbeid om blant annet å forandre på sesongstarten og rennkalenderen.

Når vi vet hvor kommersiell idretten er blitt, hvilke enorme summer som håves inn via TV-rettigheter og hvor korrupt deler av idretten (les fotball) er blitt så kommer det til å sitte langt inne å forkorte sesongen eller prøve å unngå lange reiser for trening og konkurranse.

Det er skuffende å oppleve hvordan noen av våre idrettshelter (i alle fall helter i manges øyne, ikke mine) krangler med forbundet sitt for å oppnå økonomisk vinning for seg selv. Det er jamen fort gjort å glemme hvordan de kom til toppen, blant annet ved hjelp av økonomisk støtte fra nettopp forbundet. Fra å være en liten utøver som trener og konkurrerer på det jevne er det noen ganske få som når toppen og derved blir veldig attraktive for sponsorene. Disse ganske få burde se det som en lojalitetshandling å skaffe forbundet sponsorpenger som igjen kan brukes på alle. Dessverre er det ikke alle som ser det slik, noen vil helst ha mest mulig sponsorinntekter for seg selv på bekostning av fellesskapet.

Men tilbake til klima og miljø – jeg heier på den unge fotballspilleren på høyt nivå (les Morten Thorsby) som bruker tid, krefter og penger på å arbeide for en mer klimavennlig idrett. Jeg heier også på de alpinistene og langrennsløperne som innser hvor ødeleggende utøvelsen av idretten deres er for jordkloden og prøver å gjøre noe med det. Men de må stå opp mot et rigid og delvis korrupt system så det kommer til å koste.

Og her sitter vi i glasshus på Gran Canaria, for flyreisen ned og opp setter avgjort avtrykk. Men selv om vi sitter godt i glasshuset må det være lov å mene noe om internasjonal og norsk idrett som virkelig har mulighet til å redusere karbonutslippene.

Hilsen Ragnhild