Det er en vanlig oppfatning at eldre kvinner mestrer tilværelsen bedre enn eldre menn, særlig aleneboende eldre kvinner i motsetning til menn som bor alene. Kvinner har oftere et godt sosialt nettverk og et nærere forhold til familie og venner enn menn. Kvinner lever lengre og har dermed også flere år alene enn menn. Disse forskjellene er kanskje mer fremtredende blant dagens 80 – 90 åringer enn de ser ut til å bli i årene fremover. Kvinner lever fortsatt lengre enn menn, men forskjellene er i ferd med å skrumpe inn, kanskje fordi kvinner har fulgt opp menns dårlige helsevaner (røyking, stress, mm), men også fordi menns levealder har økt raskere enn kvinners.
Opp til rundt 75 år er både kvinner og menn stort sett godt fornøyd med livet og har det bra. I den senere alderdommen, etter 75 år, setter for alvor det fysiske forfallet inn med de konsekvenser det har for livskvaliteten. Det viser seg at gamle kvinner, over 75 år, i gjennomsnitt har flere fysiske helseplager enn menn og er mer utsatt for ensomhet og depresjon.
Det er lite forskning på evnen til å bygge sosiale nettverk som varer utover i alderdommen hos kvinner og menn. Det kan imidlertid se ut til at kvinners evne til sosial kontakt er en hjelp mot ensomhet og depresjon. Men slik kontakt er ofte avhengig av fysiske muligheter til å komme seg ut og rundt. Når vi vet at eldre kvinner oftere har bruddskader og andre fysiske hindringer for å forlate bostedet så hjelper evnen til å bygge sosiale nettverk lite.
Ser da fremtiden bare mørk ut for oss kvinner som nærmer oss eller allerede er i den høye alderdommen? Det er mye vi kan gjøre for å beholde helsen lengst mulig. Det viser seg at styrketrening er effektiv langt opp i alderdommen og det aller viktigste for å komme seg ut av sengen om morgenen og kanskje også ut og bort til nærmeste møteplass. Thor-Øistein har vært med på å skrive bok om nettopp mulige treningsmåter for eldre og gamle – den har vi vist til tidligere.
I de store byene hvor ensomhet kanskje er den største utfordringen er det et godt utbygget nettverk av seniorsentre som er uvurderlige i sine tilbud til en aldrende befolkning. Bruk dem – det vil du garantert ikke angre på. Det er ikke alle som har familien i nærheten, og ikke alle gamle har familie. Seniorsentrene gir mulighet for å møte likesinnede og knytte nye forbindelser.
En liten påminner til både kvinner og menn i alle aldre – venner er noe av det viktigste vi har og er helt uavhengig av om man lever eller har levet i et parforhold. Vennskap må pleies og dyrkes – det er viktig å huske på enten vi lever aktive liv eller er kommet over i den roligere fasen.
I går klokken 11.00 var det Norges 15 minutes of fame og kunngjøringen av hvem som får årets fredspris. Alle medier kunne fortelle oss at “verdens øyne er rettet mot Norge”. Selv om det betyr svært lite for Nobelkomiteen og ICAN vil jeg slutte meg til rekken av gratulanter. Prisen er ikke særlig kontroversiell, for alle er i mot atomvåpen, man er bare rykende uenige om hvordan nå målet om en atomvåpenfri jord. Det springende spørsmålet er så vidt jeg har forstått om vi skal starte en prosess ved et forbud NÅ eller om vi skal lene oss tilbake og tro på doktrinen om at så lenge alle parter i en konflikt (eller mange konflikter) har atomvåpen så vil ingen tørre å bruke dem. Dessuten sies det at vi gjennom vårt medlemskap i NATO er forpliktet til å stemme i mot alle forsøk på å innføre et forbud. Og slik blir prisen (heldigvis) kontroversiell, for ICAN står fast på forbudslinjen og det har nå Nobelkomiteen sluttet seg til og premiert.
For meg som en enkel sjel er det vanskelig å forstå at det er bedre å sitte på hver sin tue med de verste masseutryddelsesvåpen som finnes for å skremme hverandre fra å bruke dem, enn å starte en massiv nedrustningsprosess ved å stemme for et forbud. Det vektigste argumentet for motstanderne av forbud er at ingen av statene som har kjernevåpen har vært med på forbudslinjen. Kina, USA og Russland, for ikke å snakke om Nord-Korea, skremmer hverandre og oss så godt de kan. Vi har all grunn til å være redde, og slik vil det fortsette om ingen begynner med å si at nok er nok. ICAN er en organisering av alle gode krefter mot atomvåpen og de krever at noe skjer nå med bakgrunn i den humanitære katastrofen som inntreffer om noen, villet eller i vanvare trykker på knappen. Ingen aner hva en uforutsigbar president i USA kunne finne på, og vi, Norge, er livredde for å ikke tekkes ham. På den annen side er det et åpent og forferdelig vanskelig spørsmål hvordan temme røverstater som for eksempel NordKorea
I Dagsnytt 18 i går fikk vi alle argumentene for og i mot, samt de mest ekstreme fra FrPs representant som syntes prisen var farlig for verdensfreden. Det beste innlegget kom fra SV som rolig og saklig argumenterte for at Norge nå må gå i front for å starte den etterlengtete prosessen for en fredeligere verden. Hvorfor skal vi ikke kunne gjøre det uten å ødelegge vårt forhold til NATO. Og ja, vi kommer til å irritere Donald Trump, men det er vel vårt minste problem?
Gratulerer ICAN og gratulerer Nobelkomiteen som virkelig har gitt en pris i Nobels ånd.
Nå har vi endelig fått “our souls at night” på Nettflix. Igår kveld var vi hjemme hos Robert Redford og Jane Fonda som var 2 karakterer rundt 80 år, etter flere år alene etter at ektefellene døde. (For noen uker siden skrev vi om disse 2 skuespillerene, repeter det !!!!). Det starter med at han sitter hjemme alene med en dyp tallerken med ett eller annet foran seg. Han ser passelig matlei og trist. Hun tar initiativ til at de blir bedre kjent,,, på alle måter. Jeg synes det var mye gjenkjennelse, typisk “feel good film.
Dette er egentlig en intro for å skrive noe om oss eldre menn og særlig hvordan livet kan bli når vi av en eller annen grunn er eller blir alene. Vi vet at eldre enslige menn får de aldersbestemte sykdommer tidligere og.har ett kortere liv enn snittet. Det er mange grunner til dette, men la meg ta noen eksempler. Merker de endringer med helsa, går de senere til legen enn andre. Feks oppdages kreftsykdommer ofte sent og det ofte med uheldige konsekvenser. Krever en sykdom medisinering og kontroller, følges dette dårlig opp.
Det er mange år siden kollega Thomas Bøhmer fastslo at underernæring var vanlig funn når eldre/gamle ble innlagt på sykehus eller var på eldre-institusjon. Eldre som bor alene hjemme kan ha tilsyn hjemme, men undersøkelser idag viser at en altfor stor prosent av dem ikke får i seg nok næringsrik mat. Værst er det med menn. Maten kan være i kjøleskapet, men den eldre orker ikke spise. Enten de er hjemme eller på institusjon, spises det ikke uten at det er hyggelig rundt måltidet. Ofte glemmes at endel eldre har dårlig tannstell. Det er mangel på alt fra tannpuss til tannlegebesøk. Er det smerter i munnen, et det ikke lett å tygge. Når det er slik jeg her beskriver, er det ikke lett å leve opp til rådene om næringsrik og tilstrekkelig mat med frukt og en skje tran osv.
Faglige diskusjoner som har vært temmelig hete har nok forekommet blant leger tidligere også. Som oftest i det lukkete rom og fra tid til annen på møter eller konferanser. De siste par uker har leger tatt dette opp på et høyere nivå. Dvs. avisspaltene har vært arena for to medisinske professorer som med god margin har passert grensen for vanlig saklighet. Etterhvert har selvsagt andre hengt se på.
Det dreier seg om et sykdomskmpleks som kalles CFS/ME som har vært et begrep fra 1980 årene. På vanlig norsk kalles det nok “kronisk utmattelse”. Det kan ramme alle, men gruppen 40-50 år hyppigst, flest kvinner. Årsakene er som oftest ukjente, men det er ofte en forhistorie med lengeværende stress eller en eller annen virus infeksjon. I -60 og -70 årene opplevde jeg et slikt sykdomsbilde etter Kyssesyke (Epstein Barr virus infeksjon). Det kunne bli svært lengevarende og noen kom rett og slett ikke til krefter igjen. Hvor mange som rammes, har vi ikke gode tall på.
Noen er så syke at de ikke er i stand til å grei seg selv, de er ikke i stand til noe som helst og kan være sengeliggende i flere år. I andre enden finner vi mennesket som etter månder med sengeleie gradvis kommer tilbake til et vanlig liv.
Hva harde 2 professorer kranglet om? Den ene hevder at kronisk utmattelse kan forklares ut fra en såkalt somatisk/kroppslig sykdomsmodell og må behandles deretter. Den andre hevder at det er psykiske faktorer med i sykdomsutviklingen og at noen har nytte av behandling som følger disse sporene.. At man ser forskjellig på sykdomsmekanismer osv, bør være greit og kan føre til viktig arbeid videre. Litt mer ugreit blir det når det dukker opp uttrykk som “dette har du ikke greie på”, “dette har du ikke arbeidet med”, “dette har du ikke forsket på”, “jeg har vært på en konferanse du ikke var med på”. Egentlig mangler bare utsagn som ” jeg er større, sterker og klokere enn deg”.
Hva skal en vanlig leser tro. Nyttig informasjon er det neppe for folk flest. For de som er syke og deres pårørende må det være rimelig dumt.
Når vi blir eldre, blir vi nødvendigvis klokere? Vi velger å tro det selv. Har vi et varmere hjerte og føler mer omsorg for andre? Svaret blir vel det samme.
I det nye storting er snittalderen 10 år lavere enn for noen år siden, nå ca 45 år. Det er ingen representanter over 70 år og 3 er eldre enn 65 år. Jeg diskuterte dette med en jevnaldrende kollega for ett par uker siden. Han syntes dette var greit, “vi hadde oppnådd alt vi ønsket oss og hadde ikke mer å bidra med”. Jeg hevdet at det ikke dreide seg om det. Kanskje vi litt eldre kunne bidra med litt om det fremtidige samfunn generelt. Vi har da nok utfordringer uteom eldreomsorgen.
Alle de store partiene ble senest ifjor enige om at mindreårige flyktninger skulle gis midlertidig flyktningstatus. Dvs. hvis de norske myndigheter betrakter det trygt skal del de hjemsendes når de blir 18 år. Dette uansett om hvor godt de har blitt integrert i det norske samfunnet. Hva har dett endt opp med ? Jo, mer enn 150 unge, hovedsakelig gutter fra Afganistan har rømt fra Norge i redsel for å bli sendt tilbake. Vi ikke hvor de er i verden nå, men Ihverfall ikke i Afganistan. Partiene er nå enige om at dette er er uheldig. Jeg vil bruke mye sterkere ord. De vil nå endre dette. Neste storting vil gi barna vanlig flyktningstatus med vanlige rettigheter. Så,kommer for meg et springende punkt. Man foreslår at det opprettes lokale omsorgs sentre i Afganistan. Det sies ikke noe om omfanget og budsjett. I lang tid har vi hørt om at det som monner best er hjelp i nærområdene, men budsjett omfanget sies det ikke noe nærmere om . Så langt har det ikke vært imponerende. Kan vi stole på det nå? Men når først galt har skjedd med de som har midlertidig opphold, bør vi la de få bli i Norge. Det er mer enn hjerteskjærende å sende de som fremdeles er her, ut mot deres vilje. Så får vi starte med blanke ark neste år.
Vi er på fjellet med tre barnebarn – 9-12 år. For et privilegium å være sammen med dem alene og kunne skjemme dem bort med basseng på hotell i nærheten når det sprutregner og så vafler og kakao med krem etter tilbakekomst til hytta. De er blitt så store at morgenene er fredelige så vi kan få lest aviser og drukket kaffe før de våkner. I morges leste jeg igjen om de mindreårige asylsøkerne, de som har livet sitt på vent og gruer seg intenst til 18 årsdagen sin. Jeg klarer ikke å forstå at innvandringsregulerende hensyn skal trumfe barns liv. Jeg har igjen og igjen hørt alle de for meg komplett uforståelige argumentene om barn som blir sent på en farefull reise for å hjelpe familien sin. Ja og hva så? Disse barna flykter fra en krigssone, Afghanistan er et land i krig og de aller fleste som nå står i fare for å bli hjemsendt kommer derfra. Og ikke nok med det, myndighetene vet at store områder i Afghanistan er livsfarlige, men så sender de barn tilbake til et såkalt trygt område hvor de hverken har familie eller annet nettverk og hvor det når som helst kan bli en ny krigssone. Ingen av de store partiene vil gå tilbake på det menneske- og barnefiendlige asylforliket de inngikk nærmest i panikk. Politikerne må se noe av urimelighetene de er med på, men så er det de innvandringsregulerende hensyn……….
Her sitter vi trygt og godt i en varm hytte, med nok av alt og med våre skjønne barnebarn. Og der ute, i vårt land er det iskaldt og hjerteløst overfor andre av verdens barn som burde få oppleve en trygg oppvekst. Jeg gråter for flyktningbarna som kastes ut av Norge. Hva kan jeg gjøre? Det hjelper lite å gråte og min stemme ved valget var ikke nok til å felle de mest hjerteløse av politikerne våre. Men vi begynner å bli flere – nå må noe skje!
For en uke siden skrev jeg om danse-band musikk på 75 årsdag. Det fikk liv i oss. Vi danset utover natten, hadde det moro og svetten haglet. Igår kveld hadde vi Hedda 9 år og Kaspar snart 12 på besøk. Morforeldre har lov til å skjemme bort ungene og det gjorde med pizza, brus og etterhvert TV med smågodt attåt. Men for å si det med en gang.Vanligvis er det et helt annet kosthold! Barna ville se på “Skal vi danse?” Og det gjorde vi. Vi litt eldre hadde bare tittet så vidt på det tidligere, men det ble en morsom opplevelse. Fra topp proffe selskapsdansere til nettopp: Trude Drevland 70. Alderen tilsa at hun godt kunne vært mor til de andre men det gjorde ingenting. Hun strålte av trygghet og glede. Om ikke alle dansetrinnene var like flotte, så var det likevel elegant og for en flott holdning hun hadde. Seerne satte også pris på dette og stemte henne videre.
Jeg vet ikke ikke noe om og hvordan hun trener, men jeg er temmelig sikker på at hun gjør endel for å se så sprek ut. Uansett alder er vi mer eller mindre forfengelige. Vi ønsker å se bra ut. Rynker og litt skrukk forteller at vi har blitt noen år. At vi blir krumme i ryggen og går som sekker med korte skritt, behøver ikke være obligatorisk! Yngvar og jeg har skrevet om trening for å ta tak i dette, og det skal ikke mye til. Kortversjonen kan være: styrketrening av kjernemusklene, løft hodet, vær bevist når du går, ta lange skritt og sveiv med armene.
Men jeg kommet tilbake til dansingen. Glimrende mosjon som gir glede. Det kan være hjemme i stua, på Danseband festival eller kanskje Norsk seniordans. Ca 12 000 er medlemmer av dette. Jeg har ikke vært med selv men kjenner danse-entusiaster som fremsnakker dette flotte tiltaket. Dette er bare å Google, så ser du hvor det foregår..
I går var vi på foredrag i Norsk biografisk selskap på Nasjonalbiblioteket. Tittelen på foredraget var Alltid oppreist og handlet om min mor, Ebba Haslund. Det var en fin, men samtidig underlig opplevelse. Fin fordi jeg fikk et annerledes bilde av moren min og en litt ny vinkling til mange av romanene hennes, underlig blant annet å høre sitater fra personlig brev (som biografen Janke Klok hadde fått tilgang til) som ga meg en sorg over alt jeg ikke snakket med moren min om.
Mor og jeg hadde et nært forhold og fant felleskap i mye, kanskje særlig i kvinnekampen i 1970-årene. Vi ble på en måte i fellesskap radikalisert (et belastet ord i dag). Hun var allerede en kjent person som sto i spagat mellom sine borgerlige venner og omgangskrets og det radikale kunstnerlivet hun var del av og som leder av Forfatterforeningen. Privat ble det mange tårer, offentlig sto hun alltid oppreist. En gang tidlig på 70-tallet satt hun og gråt på mitt kjøkken etter å ha blitt latterliggjort i et selskap av en såkalt venn (mann selvfølgelig). Ingen sto opp for henne der og da, selv far som elsket henne dypt og inderlig og var hennes store støtte hele livet forsto ikke hvor vondt det gjorde. For meg kostet det mindre å stå på barrikadene, det var på en måte mer forventet av en 30 åring enn av en midt i femtiårene.
Mor hadde et skarpt og ironisk blikk på det meste, noe som kom til uttrykk i morgenkåseriene hennes og utallige signertartikler i Klassekampen. Hun ble på ingen måte mildere med årene, men samfunnet forandret seg slik at hun ble oppfattet mindre kontroversiell. Hun var en yndet foredragsholder og bidragsyter i aviser og tidsskrifter. Etter et usedvanlig skarpt morgenkåseri ble hun riktignok vraket som morgenkåsør i P2 så sent som på 2000-tallet, men stort sett ble hennes skarpe meninger godtatt og satt pris på.
En av våre uenigheter var forholdet til Kirken. Hun trodde på Gud, gikk i kirken, men var overbevist om at Jesus var et perfekt menneske, men ikke guddommelig. Det synet rimet dårlig med medlemskap i Den norske kirken syntes nå jeg, selv utmeldt ikke troende. Mor sa også flere ganger at det største problemet med å være kristen var den norske kirken. Hun engasjerte seg sterkt i saken for Helge Hognestad og mot biskopene, men kirkegjenger fortsatte hun og være og næret dyp respekt og vennskap med liberale teologer som Stephan Tschudi og Anne-Lise Brodtkorb.
Jeg savner henne hver dag og forstår nå at det er flere av romanene hennes jeg må lese om igjen. Takk til Biografisk selskap, Sigrun Slapgard, Janke Klok og Thorvald Steen for et minnerikt møte i går.
Inntil ca 25 år siden var golf i Norge en aktivitet for “de få”. Synet på golf var nok preget av at dette var en aktivitet for overklassen på Bogstad i Oslo og i noen andre byer. Det var dyre medlemskap, strenge kleskoder og litt jålete. Men så skjedde ting. Det ble bygget golfbaner rundt i hele landet og på noen år var det 125 000 medlemmer i Golfforbundet. Og medlemsmassen var et snitt av den norske befolkning!
I 25 har jeg i snitt spilt 10 runder golf i medlemsklubben min PR år. Bærum golfklubb i Lommedalen. I sommer har jeg spilt senior golf i klubben 8 ganger. Vi spiller 18 hull, vi går 6 til 8 km, avhengig av hvor langt vi må gå for å finne ballen. Vi skyver eller drar en tralle med golfbaggen. Aldersspennet er fra 60 til 92 og for de eldste av oss er det naturlig med batteritralle. Vi er totalt ca 60 stykker og det blir trukket hvem vi går runden med. Som oftest 3 sammen som vandrer rundt banen med kølle og baller. Jeg kan ikke husk sist at vi ikke hadde det hyggelig. Vel får vi svelge at enkelte er vel opp tatt av egne prestasjoner og tidligere meritter, men det går bra. Såkalte regelryttere finnes også.
Mange av seniorene er på banen flere dager i uken. For meg er 1 gang i uken ideelt når jeg først er i området. Det er jo så masse annet å gjøre også, selv når vi er “litt eldre”. Golfforbundet har 100 000 medlemmer PR idag. Nesten 32 000 er eldre enn 60 år! Det er ingen annen organisert idrett med flere seniorer. For ca 10 år siden sluttførte man i Sverige en undersøkelse hvor 300 000 golfspillere ble fulgt gjennom flere år. Det ble konkludert med at golfspillere fikk de aldersbestemte sykdommer senere i livet og i snitt levde 5 år lenge enn den ikke golfspillende svenske befolkningen. Det sosiale aspektet ble også vektlagt og det er det bare å underskrive på.
Til må jeg tilstå en ting. For noen dager siden vant min partner Ole-Christian Solheim og jeg klubbens parturnering! Og det er første gang på alle disse årene. For første gang “falt noen brikker” på plass.Det var moro å lykkes denne gangen, men i fremtiden ser jeg frem til hyggelige runder uten forventninger feks i godt selskap med Ragnhild, kona mi. Og så fortsetter jeg med skogsturene uten ball men med hund.
For å si det med en gang. Fysisk har jeg selv ikke vært med på noen ekspedisjon, men takket være satellitt-telefon har jeg på en måte vært med i isødet. I snart 15 år har Børge og jeg hatt et hyggelig vennskap som nå bla fører til at vi går turer i skogen på beina, vi sitter på kafé og prater og vi bruker mobiltelefonen..
Børge er ca 25 år yngre enn meg og det er ihvertfall litt av poenget med det jeg skriver idag. Sånn i det daglige går ekteparet Halvorsen/Endsjø skogsturer sammen med hunnen Pia eller jeg går sammen med gamle venner. Ellers følger jeg barnebarn på diverse treninger. Om sommeren blir det enkelte dager på golfbanen. Mao, vi er heldige. Vi er rimelig spreke og kan gjøre det meste. Seniorsenteret i vår bydel er ett flott tilbud, men behovet er der ikke enda. Til vi er 70-75 deltar de fleste av oss i det mangfoldige livet. Deretter ser det ut til at det forventes av oss at vi skal holde oss til eldre aktivitetene og kanskje bør bo i “eldreghettoer” også.
Og så tilbake til det som bidrar til opprettholde spenstige tanker i hodet. Vennen Børge var ung Nordsjødykker i midten av 1980 årene. Risikodylk ned mot 350 meter med alt det hasardiøse dette innebar. Dette var garantert ufarlig på et tynt grunnlag av våre kolleger. Av alt han har har utført senere, er nok alenetur i vintermørket til Nordpolen, noen og 90 dager, toppen og nærmest en umenneskelig prestasjon. Og da glemmer jeg ikke Antarktis og et utall av breer, Patagonia, Nordost og Nordvestpassasjen i seilbåt, osv. osv. Enten der er i foredrag eller i vanlige samtaler bruker Børge lite “jeg formen”. I mange situasjoner blir det i overkant beskjedent.
Nå har han akkurat kommet hjem fra “en tur” til Alaska. Gått Chugach icefield breen på langs med en venn. Det tok 3 uker og i en bisetning har han nevnt at 2 ganger ble han hengende i sikringstauet ned i bresprekker og det med fullt utstyr også. Pytt, pytt.
3 timers tur i kuppert skogsterreng forrige dagen hadde han tid til. Selv om jeg er vokst opp i skog og mark, er hans observasjonsevne i naturen for meg temmelig enestående. Hva pratet vi om når vi ikke holt kjeft ?? Absolutt alt, men jeg må selvsagt grave å spørre litt. For meg var det litt moro at jeg kunne introdusere nytt, vilt terreng for han. Forresten han heter Ousland også.
