seniorlivet Livet som 65+, muligheter, gleder og utfordringer.

Overskriften er direkte sitat fra lederartikkelen til sjefredaktør Are Brean i Tidsskrift for den norske legeforening. Det er en stygg tendens i høyrepopulistiske miljøer å ønske å styre forskningen inn på spor de selv liker og kan stå for. I Ungarn skjer det en gradvis økende kontroll med akademiske institusjoner under den høyrepopulistiske regjeringen. “Målet er å hindre at milliarder av regjeringens midler forsvinner uten håndfaste resultater” uttalte den ungarske minister for innovasjon og teknologi. Liknende forsøk på inngrep i den akademiske friheten skjer også ved det populistiske Brexitpartiet i Storbritania og blant høyrepopulister i Nederland, for ikke å snakke om President Trumps uttalte skepsis til vitenskapen. Vårt hjemlige Fremskrittsparti henger seg på denne farlige populistbølgen ved å foreslå politiske krav om meningsmangfold i forskning på innvandring. Det er uklart hva som menes med meningsmangfold, men det kan bety krav om en politisk agenda ved ansettelse av forskere eller bevilgning av midler. Heldigvis står slike forslag fra FrP alene hos oss, men det betyr ikke at det ikke er viktig å følge nøye med slik at populistene ikke får overtak.

Skal vi kunne forby alt vi ikke liker?

Populistiske grep for å styre forskningen i en bestemt retning kan også sammenliknes med debatten rundt “no platforming” og behovet for ikke å bli krenket. Støyen rundt den nye § 9 A i Opplæringsloven som trådte i kraft for 2 år siden illustrerer hvor vanskelig det er å definere det å føle seg krenket. Paragrafen har som mål å beskytte elever fra å bli krenket av medelever eller ansatte. Det er ikke tvil om at mobbing fortsatt er et kjempeproblem og krever tiltak også i form av lov. Elevundersøkelsen viser at 2% av elever i grunnskolen og videregående skole føler seg mobbet av læreren – et problem det naturligvis må gripes tak i. Støyen oppsto fordi det er uklart hva elevene legger i å bli krenket. Kan det være slik at vanlig forsøk på tilrettevisning fra lærers side kan av enkelte elever oppleves som krenkelser?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

No platforming enda en gang

Retten til ikke å bli krenket kan gi seg absurde utslag som i USA hvor studenter krever at lærere og professorer avsettes eller nektes å undervise hvis/når de har meninger som flertallet av studentene ikke liker. Men hva skal jeg og vi mene om at personer jeg/vi synes har forferdelige meninger som inviteres til å holde foredrag i enkelte fora? Skal vi være en del av koret som forlanger at slike personer ikke skal inviteres eller skal vi holde fast ved ytringsfrihetens grunnprinsipper? Grensen mellom uspiselige ytringer og hatefulle ytringer er hårfin, debatten går og er fryketelig vanskelig. Lysglimt Johansens invitasjon til Arendalsuka som ble trukket tilbake er et eksempel som viser hvor vanskelig denne debatten er. Ingen, aller minst jeg klarer å trekke grensen for hvilke ytringer som er så ille at ytringsfriheten må vike.

Kan ytringer føre til skade?

Anine Kierulf, som er en av våre fremste eksperter på ytringsfrihet er tydelig på at nesten alt kan sies, uansett om noen føler seg støtt av det. Hun viser også til sosialfilosofen John Stuart Mills skadeprinsipp: Bare ytringer som kan føre til ganske umiddelbar fysisk skade, bør forbys. Oppfordringer til vold og voldsomheter er av en slik art. I virkeligheten har vi flere rettslige yttergrenser for ytringer, vi har ærekrenkelsesbestemmelser og beskytter folk mot redsel og frykt ved å forby trusler. Men, som Anine Kierulf sier, hvilke ytringer som forbys, og hvorfor, bør kontinuerlig debatteres.

I den pågående politiske debatten er dette spørsmål som stadig debatteres og godt er det. Vi må komme videre etter den lammende bomdebatten.

Hilsen Ragnhild som nok mener at de jeg intenst misliker meningene til må få komme til orde.

Nå vil jeg skrive litt om bompenger og danseglade eldre i lys av et lokalvalg.

Ingen er vel i tvil om at det er valg om snaue 3 uker. Alle medier er opptatt av valget og hvordan det går med de ulike partiene, hvem som mister velgere og hvem som med et bredt smil kan innkassere stadig nye velgere. Og diskusjonens bølger går høyt om, ja bompenger. Som om ikke lokalmiljøene rundt om i landet (for dette er faktisk et lokalvalg) har andre, større og viktigere problemer enn bompenger. Hva med miljøtiltak, helse, skole, eldreomsorg? I beste sendetid, ved utspørring av partilederne, går mesteparten av tiden med til å diskutere bompenger. Hva med å snakke mer om de virkelige utfordringene vi har som er miljø og fordeling.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er det ikke vanskelig å forstå at for noen familier, spesielt i de større byene, synes det som bompengengebelastningen kan bli vel stor, selv om trafikkforskerne mener den siste omleggingen med nye bommer ikke førte til større belastning. Men at mediene og politikerne gjør dette til en hovedsak i valgkampen er for meg helt ubegripelig. Bommer er sikkert viktig for noen (mange???), men ikke tilnærmelsesvis så viktig som mediene gjør det til med god hjelp fra politikerne. Selv om en stor del av Norges befolkning bor i Oslo, Bergen eller Stavanger så har vi mange mange lokalsamfunn med store utfordringer som ikke har noe med bommer å gjøre.

Miljøsaken seiler opp som en av de viktigste sakene ved dette valget og takk for det, endelig begynner vi å forstå at det haster å gjøre mye mye mer for miljøet. Selv om mange grep hører rikspolitikken til så er det mye som må skje på individ- og lokalplan. Noen prøver å rope høyt at bommer også handler om miljø (Une Bastholm er forbilledlig), men det drukner i forferdelighetsbeskrivelser om økonomisk belastning. I stedet for å late som om vi skal fikse miljøet uten at det skal koste oss noe som helst, hverken av bekvemmelighet eller på pungen, må andre enn Une si med utestemme, uansett hvor upopulært det er, at ja, det kommer til å koste og det må vi være forberedt på.

Så en liten gladsak som også handler om lokalmiljø og lokale initiativ. Jeg blir så glad når jeg leser og hører om lokalmiljø som står opp for hverandre og gjør det trivelig på forskjellig vis. Jeg ble kontaktet av en slik lokal gledesspreder som lager fester for eldre med danseband. Og vi eldre elsker å danse – helst med en partner. Hans hjertesukk var at det er så mange danseglade kvinner og alt for få menn som våger seg utpå. Det er dessverre slik at eldre menn har større problemer med å komme seg ut av sofaen enn kvinner. Hva kan vi gjøre med det? Jeg vil i alle fall oppfordre alle som kan å komme seg ut, treffe mennesker, gjøre noe hyggelig sammen, f.eks. danse. Vi har tidligere skrevet om seniordans, en fantastisk aktivitet for oss eldre.

Hilsen Ragnhild

Noe forskning er temmelig lettvint. Dvs., funnene som gjøres tøyes et godt stykke utover det som er rimelig. Nå skal jeg presentere en slik undersøkelse.

Jeg har saken fra NTB og Dagsavisen. Ved Universitetet i Leeds ble 25 fotballsupportere i alderen 20-65 år (snittalder 22 år) observert med diverse prøver i forbindelse med 3 fotballkamper i april/mai 2019. Blodtrykk, puls og humør ble registrert før, under og etter kampene.

I løpet av en kamp steg puls i snitt 64 prosent. Noen opplevde angst og ved seier kunne blodtrykks-fall og oppstemthet ( eufori) observeres. Ved tap på hjemmebane ble de fleste stresset og opplevde det hele lite oppløftende.

Andrea Utley som ledet undersøkelsen av 25 menn på tribunen ved 3 kamper gjør følgende konklusjon:   “Den observerte pulsstigning (64 prosent) indikerer et positivt stress og fungerer som en moderat kondisjons tilsvarende 90 minutters gange”.

At spennings-stress uten samtidig fysisk aktivitet fungerer slik, rimer svært dårlig med hva man vet av tidligere undersøkelser. Spennings-stress fører til økning av stresshormoner med flere uheldige fysiologiske konsekvenser. Det forstyrrer blodsukker/ insulinbalansen, virker uheldig på fettstoffskiftet og demper antibetennelsesmarkører som vi er avhengig av at fungerer.

Vi skulle nesten tro at en slik kjapp undersøkelse med lettvint konklusjon måtte være et bestillingsverk fra Leeds United. At fotballfans har det hyggelig og moro på tribunen er stas, men at de blir fysisk sprekere av det, kjøper jeg ikke.

Jeg kan ikke la være å fortelle om et annet arbeide som også nylig ble publisert. Det konkluderte med at bare 30 minutter ute i naturen dempet angst og depressive tanker og blodsukker/insulin begynte å normaliseres. Herlig å lese ting som understøtter det vi bestandig har trodd har vært riktig.

Hilsen Thor-Øistein som fortsatt sier: “gåing er en undervurdert aktivitet”-  Kanskje en ide med 30 minutters gange før og etter 45 minutter x 2 på tribunen.

Det er opprørende å lese at våre fremste politikere vil gjøre det straffbart, eller i alle fall ikke anbefalt å redde mennesker i havsnød. Leger uten grenser søker etter og redder flyktninger i det sentrale Middelhavet på skipet Ocean Viking. I fire redningsaksjoner i august har Leger uten grenser og SOS Mediterranee reddet 365 mennesker fra drukningsdøden i internasjonalt farvann utenfor Libya. Det er ingen som har villet ta i mot disse flyktningene og Norge vil i alle fall ikke ta i mot dem. Vår justisminister synes det er direkte galt å redde dem – det er tydeligvis bedre å la dem dø for å statuere et avskrekkende eksempel for andre som vil forsøke seg på turen over Middelhavet. Det er bare det at hvis man spør noen av de desperate flyktningene i Libya om døden på havet virker avskrekkende så er de samstemmige i at alternativet, å bli torturert og mishandlet i Flyktningeleirer i Libya er værre. Det ser heller ikke ut til at det å redde flyktninger på havet øker flyktningestrømmen slik justisministeren mener.

Norge har vært en stolt sjøfartsnasjon og det har vært en selvfølge å hjelpe mennesker i nød på havet. Nå mener imidlertid norske politikere at det skal vi i alle fall ikke. Norge har ikke plikt til å ta i mot menneskene som er blitt reddet av Leger uten grenser, men de har en plikt i henhold til internasjonale konvensjoner til å sørge for at mennesker reddet opp på et norsk skip skal få en trygg havn. Men selv det vil ikke politikerne bidra til. Nå er det flere europeiske land som sier seg villige til å ta i mot flyktninger som er reddet på havet. Vi i Norge har det tydeligvis best i vår lune avkrok av verden uten å ta inn over oss eller hjelpe medmennesker i nød. Jeg skammer meg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det er ikke bare på havet vi som nasjon viser vår inhumane politikk. Vi vet at norske barn holder på å dø i flyktningeleirer i Syria, barn av IS-krigere. Uansett hvor forferdelige handlinger foreldrene har utført, dette er barn, små og litt større barn. Og norske politikere toer sine hender for det er alt for vanskelig å hente dem hjem, eller de gjør som finansministeren og sier klart at hun ikke vil løfte en finger for disse menneskene.

I Aftenposten skriver Leder i Advokatforeningen, Jens Johan Hjort: “Myndighetene har ikke noe valg. Norske barn må hentes hjem fra Syria”. http://Myndighetene har ikke noe valg. Norske barn må hentes hjem fra Syria! | Jens Johan Hjort Aftenposten· 2 dager siden Barnekonvensjonen er ikke en ønskeliste, men en folkerettslig forpliktelse.

Han er ikke alene, tidligere statsråder samt en rekke kulturpersonligheter har kommet med den samme oppfordringen til regjeringen: Hent barna hjem. Og hva gjør regjeringen eller i alle fall den sterkeste delen av regjeringen? Sitter på gjerdet og synes dette blir så forferdelig vanskelig. Vi har dessverre sett hvordan våre folkevalgte også tidligere har desavuert FN og Barnekonvensjonen, blant annet i flere saker hvor “innvandringsregulerende hensyn” trumfer humanitære hensyn.

De norske barna i Syria som bor sammen med mødrene sine trenger mødrene når/hvis de hentes hjem. Mødrene er terrorsiktet eller blir terrorsiktet og må straffeforfølges og eventuelt dømmes i Norge. Det er også en forpliktelse vi har som regjeringen kvier seg for.

Sommeren er nesten over, vi må våkne fra sommerdvalen og GJØRE NOE. Men hva? Jeg er rasende, og føler meg maktesløs.

Hilsen en opprørt Ragnhild

Alle vet selvsagt hvem Une Bastholm fra Miljøpartiet De Grønne er. I Partilederdebatten forleden var hun høylytt sinna, forbannet og trist når de etablerte politkerne som vanlig vandret rundt grøten. Grøten er selvsagt klimakrisen. Hun har rett i at krisen ikke bare kan kalles truende, den er mange steder allerede en realitet.

Ragnhild og jeg har tatt opp miljøutfordringene flere ganger før og nå “barker”jeg til igjen. De fleste av oss har miljøet i tankene våre, vi sorterer søppel, kjører el-bil og kollektivt, vi prøver å redusere antall flyturer osv. Alt dette som den enkelte av oss foretar seg vil nok redusere CO2 fotavtrykkene litt, men monner knapt.

Forskere fra hele verden tar dette opp, ofte med noe forskjellige vinklinger og vektlegging. La meg ta noen eksempler. Fossilt drivstoff må utfases mye raskere enn det som gjøres idag. Vi må tåle å se vindturbiner/vindmøller og svære solcelle parker. Det bygges atomkraftverk ellers rundt i verden med en helt annen sikkerhet enn de gamle. Mer enn 450 er i drift. Hvor i all verden er vi i Norge som fortsatt borer etter mer olje?

Hvorfor pålegges ikke Equinor og andre en elektrifisering av oljefeltene våre ? Dette alene vil kunne redusere utslippene fra Norge med omlag 10 prosent.

Karbonfangst er kostbart, men begynner å bli mulig. Hvorfor ikke enda mer penger til slike prosjekter ?? Den rimeligste karbonfangsten i Norge vil faktisk være massiv skogplanting. Der har vi forsømt oss. Noe vil nok dette monne også.

Så til en “politisk het potet”. Befolkningsøkningen særlig i Afrika er formidabel. Jo fattigere en befolkning er, dess fler barn blir født. Fattigdom betyr dårlig muligheter for utdannelse. Fra Asia peker all erfaring på at utdannelse av kvinner betyr stopp i befolkningsveksten. Vi i Norge må bistå verdenssamfunnet i denne prosessen.

Jeg lar det egentlig være med disse eksemplene på tiltak. Jeg håper at alle ser at dette vil koste penger. Det vil redusere vår private økonomi og samfunnet må ta noen skikkelige prioriteringstiltak. Oljefondet/pensjonsfondet skal være “til gode» for de neste generasjoner. Hvis ikke vi bruker deler av disse pengene til å løse klimakrisen, forstår jeg lite. Kanskje vi ikke har en  beboelig klode å tilby neste generasjon? Hva oljepengene kan brukes til, bestemmes av stortinget. Men tidligere vedtak er vel “ikke hugget i stein” for all fremtid

• Tilbake til Une Bastholm, bare fortsett med roping inntil vi våkner! Da håper jeg at du også om en generasjon eller 2, som gammel dame vil kunne sitte ved roten av det det gamle asketreet på Jomfruland.

Hilsen Thor-Øistein, en måtelig stor optimist, 83 år.

Første gang vi hadde camp med barnebarn uten foreldre var i 2005. Den gang var det 3 deltagere – alle gutter i barneskolealder. Senere har flere kommet til og noen er blitt “pensjonert” når de går over i ungdomsskolen. Nå har de fleste barnebarna blitt store og har andre prioriteringer enn camp med besteforeldre så i år var det bare to deltagere, Iben 12 år og Hedda 11 år. Vi har innimellom lempet litt på kravene om bare barneskolealder, noen ganger når det har passet slik har vi hatt med barnabarn de første årene av ungdaomsskolen. Skal det bli camp neste år når Iben begynner i ungdomsskolen håper vi hun alikevel blir med slik at det kan bli camp.

Hva gjør vi på camp?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Barnebarna våre er helt klare på at på camp skal det være “same procedure as last year”, dvs at vi følger visse oppsatte spor. Det må være Kragerøtur og Jomfrulandstur, den siste med leie av sykler. Dessuten er morgengymnastikken med påfølgende morgenbad obligatorisk. Selv om det sukkes og stønnes litt når vi etter noen timer med avis og kaffekopp i solen vekker syvsoverne med rop om morgengym, så er det alltid et krav om at morgengym må det være. Ellers er selvfølgelig programmet litt avhengig av været.

Hvordan var årets camp?

I år var det som nevnt bare to deltagere (Iben og Hedda) og to campledere (mormor og morfar), men campen fulgte i oppsatte spor. Vi startet med en sopptur som ble endel lengre enn vi hadde forestilt oss. Barna ville ha kantareller, dessverre ble utbyttet i så måte magert. Men vi fant endel fåresopp og dessuten gikk vi stier og i områder på øya som faktisk var litt ukjente for oss selv om jeg har feriert her siden 1947. Det er en stor øy må vite. Det ble i alle fall en ristet brødskive med smørstekt kantarell til de to deltagerne så alle var godt fornøyde med turen.

Vi var stort sett veldig heldige med været. En morgen regnet det litt så morgengymmen foregikk innendørs, ellers har det bare vært sol og ingen protester på morgenbadet, snarere tvert i mot. De to jentene svømmer og dukker som seler og hopper fra vårt selvlagete stupebrett.Før om årene har det ofte vært krav om kveldsbad, men med disse to spilte vi kort hver kveld til det ble så sent at kveldsbad var uaktuelt. Vi har et familiespill som vi kaller Liverpool og som er kjempepopulært både blant store og små.

Ellers har vi gjort de vanlige tingene, leiet sykler på Jomfruland, spist is i Kragerø og på Valle og spilt Kubb og Boccia. Morfar harinstruert i revolverskyting og pil-og-bue-skyting. Begge jentene takler dette mye mye bedre enn mormor så jeg trekker meg tilbake til oppvasken når det skytes. Innimellom trekker jentene seg tilbake for å spille musikk og synge til, så da tar morfar en hvil på sofaen og mormor koser seg med en bok.

Avreisedagen var helt strålende og varm så vi brukte hele dagen til bading og leker uten å bekymre oss videre om opprydding etc. Vi to gamle tar en tur ned om noen dager for å rydde etter oss og få med alt skittentøy hjem – det var begrenset med plass i bilen med 4 personer og en hund samt vanlig bagasje.

Når mormor og morfar gjør opp status er vi enige om at vi har hatt noen strålende dager med de to nesten-tenåringene og håper at det kan bli camp neste år også.

Hilsen Ragnhild

Vi har hatt noen herlige uker på Bråtane med for det meste fantastisk sommervær. Litt doven og lat blir man i solsteken, men barnebarn får fart i besteforeldrene og sammen med grandnieser og nevøer i tillegg til egne barnebarn har vi lekt både “lite vink”, “sardin i boks” (her meldte jeg pass, å ligge helt stille under en trapp er i overkant for 77 åringer), kubb og boccia. I tillegg er det morgengymnastikk på plenen (Thor-Øistein som instruktør) og morgenbad for noen. Nå har vi hatt et par dager alene, spilt noe golf og hatt litt voksenkontakt. I morgen kommer Iben 12 og Hedda 11 ned til tradisjonell barnebarncamp. De er de eneste barnebarna som er i “campalder”, dvs før ungdomsskole og ungdomstid. Vi gleder oss.

Men selv om vi har nytt fredelige sommerdager gjør den daglige avislesningen at vi må ta inn over oss problemer som er så store at det er vanskelig å fatte. Selv om noen av politikerne våre later som klimaendringene ikke er menneskeskapt og at FNs klimapanel er en haug med tullinger som ikke vet hva de snakker om, så er det umulig å ikke innse at jordskred, flom, hetebølger og Grønlandsisen som smelter har sammenheng med hvordan vi, alle vi moderne mennesker har utbyttet kloden. I Dagsavisen lørdag skriver Lars West Johnsen om hvordan vi bagatelliserer problemene og fortsetter å leve over klodens bæreevne. Glem flyskam, kjøttskam og annen skam (selv om vi godt kan skamme oss) siden problemet er at vi ikke vil gi opp vårt levesett med et forbruk og en vekst som bare kommer på bekostning av kloden og jordens fattige. Vi er nødt til å ta innover oss at klimakrisen må føre til en reduksjon i vår alles personlige økonomi og at det er en grense for økonomisk vekst.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag i Dagsrevyen var det intervju med en ung kvinne som skifter ut hele garderoben sin minst en gang årlig og handler klær på impuls for mesteparten av lønnen sin. Slikt overforbruk som vi har vært med på å dyrke frem er et kjempestort klimaproblem. Vi voksne har ikke gitt de unge forståelse for hvilket ansvar vi alle har for miljø og klima. Greta Thunberg og alle ungdommene som klimastreiker gir håp for fremtiden

Jeg blir sint og lei meg når ledende politikere står frem i pressen og formaner hjelpearbeidere om ikke å hjelpe mennesker på flukt “for da kommer bare så mange flere av dem”. Dette er særlig myntet på dem som redder båtflyktninger i Middelhavet for da vil så mange flere forsøke seg på en fluktrute over havet. Sannheten er at flyktninger som lever i stadig redsel under de forferdeligste forhold i Libya ikke bryr seg om det finnes redningsbåter eller ikke, de vil bare bort med et håp om et bedre liv. De samme politikerne har lagt til rette for at livredde unge gutter sendes tilbake til fengsling og tortur i Afghanistan, et land som av FN regnes som ekstremt farlig og som Høykommisæren for flyktninger har sagt man ikke bør returnere til. Vi leser daglig om bomber og skyting også i Kabul som norske myndigheter anser som trygt. Jeg etterlyser litt menneskelighet innimellom alle prinsippene.

Hilsen Ragnhild som gleder seg til noen dager med de to barnebarna, tross alt.

Jeg slo mitt første golfslag for snart 30 år siden. Jeg forsto ganske snart at jeg ikke var noe stort talent. Tiltross for endel trening, ble det aldri de store fremganger. Etterhvert har det blitt mest seniorgolf i Bærum. 50-60 gubber møtes hver onsdag i Bærum for turneringsspill. 18 hull og 4-5 timer med hyggelig karer er en god hverdags-opplevelse. Ett par ganger i løpet av disse årene har jeg vært på “pallen”. En vanlig runde for meg pleier å være noen gode hull og noen brukbare slag, men alt i alt, dårlig stabilitet.

Og så til forrige helgs opplevelse. Jeg ble klubbmester på 9 hullsbanen til Gumøy golf i Kragerø-skjærgården. Banen er 20 år gammel og knapt 200 medlemmer synes at banen er en liten perle. 50 kvinner og menn, fra 83 til 14 år stilte opp i turneringen. Plutselig slo jeg rett frem og passelig langt og ballen endte raskt opp i koppen/hullet på greenen. Bare 36 slag og 22 poeng var rimelig bra og det var nok til å få pokalen. Var gamlingen i løpet av de siste ukene blitt en god golfspiller?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja, la oss se litt nærmere på det. Jeg fikk selvsagt høre at “alder er bare ett tall. På noen måter er det nok riktig, men på de de fleste områder feil. Jeg kan ha noen tanker og ideer om at livet fortsatt er uten begrensninger, men heldigvis ser jeg realitetene ganske raskt. Som gammel mann går alt litt mer langsomt, muskelstyrke, balanse og koordinasjon er annerledes. For meg er det galt å si at den er dårligere enn i yngre år. Nå er den tilpasset en gammel mann og jeg er fornøyd med det. Holder helsa videre noen år, håper jeg at noen ferdigheter beholdes.

Så litt til golfen igjen. Jeg hadde rett og slett en god dag med mye flaks og hell. Det eneste jeg kanskje gjorde annerledes enn de andre var at jeg prøvde å gjøre alt enkelt. De store gutta (for all del kvinnene også) som virkelig tar golf alvorlig, har anledning til å ta med seg 14 køller på banen. Jeg begrenser meg til 7 og de er for meg de jeg synes er lettest å bruke. Kommer så dette til å gjenta seg?   Kommer jeg til å fortsette suksessen? Neppe og knapt nok det. Jeg vil fortsatt glede med over noen gode slag og ergre meg grønn over ballene som til skogs. Men håpet om litt bedre tekniske ferdigheter som jeg har hatt i alle år, vil fortsatt være der.

Pokalen med inngravert navn skal stå på hylla og minne meg om en morsom og uventet dag.

Hilsen Thor-Øistein

Vi har opplevd en forsmak på hva vi, eller mer sannsynlig barnebarna våre skal få oppleve – en varmere klode. Varmerekorder er satt flere steder i Europa og i Nordland hadde de en varmerekord i bortimot et døgn – inntil Meterologisk Institutt slettet den. Uansett var det varmt nok både natt og dag. Varmen tok bort noe av energien jeg vanligvis bruker til å opprøres over både dette og hint i nyheter og kommentarstoff. Men i dag våknet vi til værskifte, sterk vind og fallende temperaturer og min sedvanlige ergrelser over de siste dagers hendelser dukker opp på nytt.

NRK-Ytring har tydeligvis hatt tørke med hensyn til gode og nyttige innlegg når det gis spalteplass til en trebarnsmor som i frustrasjon over egen familie like godt begår karakterdrap på alle besteforeldre. Det er selvfølgelig trist at noen opplever sine foreldre som ufølsomme og lite hjelpsomme, men det er å gå langt over streken å antyde at dette er gjeldende for hele dagens besteforeldregenerasjon. Kort fortalt synes hun egne foreldre og alle andre besteforeldre stiller alt for lite opp for barnebarna, at hun burde fått mye mer avlastning og det burde også alle andre unge og middelaldrende foreldre med små barn få. Innlegget virker veldig privat og lite egnet som en kronikk. Hennes opplevelser rimer svært dårlig med rådende forskning på området. Forskningen tyder på at besteforeldregenerasjonen er sterkt opptatt av barnebarna og at medomsorg for barnebarn er en viktig del av livene deres.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Besteforeldre kan være alt fra unge, friske, hardtarbeidende kvinner og menn til gamle og eldre med sviktende helse. At småbarnsforeldre trenger avlastning i en travel hverdag er det ikke vanskelig å forstå. Sannheten er imidlertid at de besteforeldrene som har så små barnebarn oftest selv er i full jobb, kanskje også med omsorgsansvar for sine gamle og hjelpetrengende foreldre. Det å være sammen med barnebarn er såvidt jeg har erfart høyt prioritert selv om hverdagen ikke alltid strekker til så langt man skulle ønske. Selvfølgelig er ikke alle så heldige at de har et sommersted hvor barnebarn kommer og går, med og uten foreldre, men barnebarna inntar uansett en stor plass i livene til besteforeldregenerasjonen.

Kanskje har den utslitte trebarnsmoren helt urealistiske forventninger til besteforeldrerollen. Barnebarn er livets dessert, foreldrene får ta seg av oppdragelsen og det daglige, vi besteforeldre koser oss med barnebarna og trår til med hjelp og støtte når det kniper. Selv har vi nå fått så mange store barnebarn som vi nesten må søke om audiens hos for at de skal ha tid til å være sammen med oss. Desto hyggeligere er det når vi kan tilbringe litt rolig tid sammen midt oppe i deres travle liv.

Det er imidlertid viktigere saker å opprøres over, som for eksempel at våre folkevalgte nekter å ta inn over seg at kloden er i ferd med å nå kokepunktet, og fortsetter å dele ut letekonsesjoner for oljeboring, flørter med bompengepartiene og flyr fornøyd både på korte og lengre reiser uten å engang vurdere alternativer. Da miljøvernministeren før sommeren prøvde seg med en mer offensiv klimapolitikk ble han kontant avvist av statsministeren som nødig ville ta sjansen på å miste velgere med upopulære klimatiltak.

Situasjonen til de fengslede kvinneaktivistene i SaudiArabia er fortsatt like alvorlig, og vi ser allikevel på SaudiArabia som en god venn og alliert som vi selger våpen til. Våpen de kan bruke blant annet til å drepe sivile i Jemen. Ja det er nok av saker å opprøres over.

Hilsen Ragnhild på vei ut av sommerdvalen

Jeg har skrevet om Bråtane tidligere, men nå, etter at en stor del av juli er forbi, er vi tilbake her, i mitt sommerparadis. Mine fire barn skal overta, ikke bare på papiret, men i realiteten. De senere årene har de tatt seg av alt av vedlikeholdsarbeid mens vi, de to gamle har konsentrert oss om uteområdet. Jeg luker, klipper roser og luker igjen. Thor-Øistein klipper gress og det er ingen liten jobb etter at mors og fars grønnsakhage ble transformert til gressplen da den eldste generasjonen ikke lenger kunne bruke all sin tid mellom mai og september til å dyrke grønnsaker. Bærbuskene trenger også stell – en våt og dels varm sommer som denne gjør at ugresset nærmest kveler dem. Gartner TØ har litt av en jobb. Stelle gamle klatreroser er også et sisyfosarbeid, men det gir resultater.

Etter to og en halv uke i nord og en rolig uke hjemme på Sagene kom vi til Bråtane i et forrykende regnvær. Båten vår har et lite “hus” så vi ble ikke våte – det ble derimot bagene våre som vi ikke var lure nok til å sette inn. Resultatet var vått tøy som måtte henges opp her og der for å tørke. Uansett, det tar ikke lang tid før vi er inne i “Bråtanemodus”. Morgenkaffe i solen ute (eventuelt inne hvis det regner), morgenbad uansett temperatur og vær (Ragnhild, Thor-Øistein forbeholder seg retten til værforbehold) og så en langsom dag med litt gartnerarbeid, en tur over til vår lille golfbane, bøker og andre rolige sysler.

Fellesskap på en av verdens vakreste øyer

I går var det Gumøydagen. Gumøy er en relativt stor øy med mange sommergjester, men også endel fastboende. Vi, min familie, har feriert her siden 1947, den gangen Kragerøfjorden ikke var så hip som den etterhvert er blitt. Det var derfor ikke så veldig mange sommergjester og vi ble godt kjent med familien på den nærmeste gården, der Gumøydagen har gått av stabelen de siste 20-30 årene. I går var det veldig mange, unge og eldre som hadde funnet veien til Østre Gumøy. Vi satt i solen og mimret litt sammen med Grete, Bjørg og Ellef som jeg har kjent fra jeg var barn og de var mye, mye yngre enn meg mens vi i dag er nærmest jevnaldrende. Det er hva årene gjør med oss. På gården har bonden hett Ellef og Finnbo annen hver gang i generasjoner. Dagens bonde, Ellef, har ingen sønn som har fått navnet, så derfor har søsteren Grete sørget for at Finnbo-navnet ikke blir borte ved å insistere på at et barnebarn skulle hete Finnbo. Jeg husker forrige Ellef, farfar til dagens, veldig godt og selvfølgelig husker jeg Finnbo og Astrid som var ungfolket på gården da jeg var barn.

Vel tilbake på Bråtane, stappmette etter å ha besøkt kafeen på låven og spist hjemmebakst og drukket mengder av kaffe kunne vi nyte en av sommerens varmeste dager med bad, matjesild til middag og bursdagsbesøk hos grandnevø Jakob, 8 år, barnebarn til søster Bente. En av de mange herlige ting ved Bråtane er at her er vi nær, men ikke for nær, min familie siden jeg og mine to søsken har en del av eiendommen hver med hver våre sommerhus. Vi besøker hverandre og treffes akkurat passe mye. Og barna og barnebarna våre blir kjent med hverandre og har stor glede av hverandre. Fredag kveld kommer Gry med Lill og Kaisa så da blir det flere tremenninger som kan ha glede av hverandre.

Så avslutter vi dagen oppe på plattingen med utsikt og sol før vi trekker inn til bøker og andre innesysler

Hilsen Ragnhild i feriemodus